09 desember 2011

Takk for meg!

Langsomt har det gått mot slutten for denne bloggen. I ganske nøyaktig fem år har jeg blogget her, mest om bøker og litt om andre ting innimellom. Når jeg nå gir meg, er det først og fremst fordi jeg leser på en helt annen måte etter at jeg byttet jobb. Som redaktør for oversatt skjønnlitteratur er det begrenset hvor mye jeg får lest ut over det jeg leser i forbindelse med jobben.

Jeg leser flere manus enn ferdige bøker, og de ferdige bøkene jeg leser, leser jeg ofte med redaktørbrillene godt plantet på nesen. Av "konkurransehensyn" er det ofte ikke aktuelt å blogge om disse. Dermed har jeg kommet fram til at denne bloggen ikke lenger livets rett. Den kjentes stadig mer som en byrde og var ikke lenger blott til lyst.

Jeg vil til slutt benytte anledningen til å takke alle som har besøkt bloggen og lest og kommentert, det har vært til stor glede for meg!

20 november 2011

En bok å bli glad i

Noen stedsnavn har en eim av eventyr og historie over seg. For meg er Tasmania et sånt navn – kanskje fordi jeg har lest fortellinger om den tiden øya ble brukt som fangekoloni av britene og det foregikk dramatiske og skumle ting der. Dessuten har jeg sett bilder av den mektige naturen, med voldsomme bølger som slår mot endeløse strender. Godt egnet til å stimulere fantasien, det også.

Den tasmanske naturen spiller en sentral rolle i vakker og velskrevet roman jeg er norsk redaktør for og som kommer ut til våren: Karens Viggers Fyrvokterens kone. Dette er en sterk og hjertevarm fortelling om kjærlighet og tap og om forholdet mellom generasjoner.

Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Hun vil være alene med minnene og tankene. Hennes avdøde mann var fyrvokter på øya Bruny, og familien bodde i det ville og vakre tasmanske landskapet helt til det hendte noe som tvang dem tilbake til sivilisasjonen.
Hemmeligheten Mary har båret på i mange år er i ferd med å bli avslørt, og hun vet at det vil få konsekvenser også for andre enn henne selv. Mary tar et oppgjør med fortiden, men må samtidig innse at hennes innflytelse over hva som vil skje i framtiden er begrenset.

Da jeg begynte å lese denne romanen, var det som om jeg forsvant inn i fiksjonen. Når jeg ikke hadde anledning til å lese, lengtet jeg tilbake til fortellingen. Fyrvokterens kone er en litt stille, men likevel spennende historie som byr på både livsvisdom og underholdning. Det er en bok å bli glad i. De som har lest Linda Olssons La meg synge deg stille sanger, vil kjenne igjen stemningen herfra. Tematisk sett spenner romanen bredt: generasjonskonflikter, familiehemmeligheter, kjærlighet, tap og skyldfølelse.

Romanen kommer på norsk i april/mai, og oversettes av Ina Bakke Kickstat.

Innlegget er også publisert på Tankestreken.

06 november 2011

Litterær høykarbo

CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman er enda en bok i rekken av hjertevarme, passe sentimentale og lettleste underholdningsromaner med vakkert omslag.

Tolv år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet på å ta seg av sin psykotiske mor, en tidligere skjønnhetsdronning som aldri klarer å få fortiden ut av hodet og som er blitt hele byens klovn. Moren omkommer til slutt i en ulykke og det blir en gammel grandtante som skal ta seg av CeeCee. Hun tar henne med seg hjem til Savannah, og her lemmes CeeCee inn i en verden av eksentriske søstatskvinner med store hjerter. For første gang i sitt liv er CeeCee omgitt av kjærlighet.

Det er så man nesten ikke har hjerte til å si noe negativt om denne boken, for den er både velmenende og har en flott moral. Likevel: Jeg ga meg ikke helt over. Det er noen ganger vanskelig å sette fingeren på hva som gjør at noen bøker oppleves som ekte, mens andre føles mer som kopier. Noen bøker ligger og vipper akkurat på grensen, og det føler jeg at Beth Hoffmans bok gjør. Det er noe naivt over skrivestilen som gjør at jeg opplever dette som en “barnebok for voksne”. Her står det aller meste skrevet linjene og med store bokstaver, og dermed er det ikke så mye å tygge på for leseren. Det er litt som å spise en berlinerbolle: søtt og klissete, og du klarer ikke mer enn én.

Hilde Sophie Plau har for øvrig gjort en utmerket oversetterjobb.

23 oktober 2011

Et lite stykke pariserhistorie

Tatiana de Rosnays Saras nøkkel er en av mine største leseropplevelser. Alt lå til rette for en god historie: En ti år gammel jødisk jente gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien blir arrestert av det franske politiet. Sara låser døren til skapet og putter nøkkelen i lommen, overbevist om at hun snart vil være tilbake. I hendene på den rette forfatteren sier det seg selv at dette blir det spennende litteratur av. Selv var jeg fullstendig oppslukt og greide ikke å legge boken fra meg. Desto større ble skuffelsen da Bumerang kom. Den viste seg å være en ganske ordinær fortelling, helt på det jevne og uten store høydepunkter - slik jeg ser det.

Dermed var det med litt blandede følelser jeg tok fatt på tredjeboken, Huset du elsket, som nettopp er kommet ut. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Selv om dette ikke er en like dramatisk historie som Saras nøkkel, er det et vakkert og velskrevet stykke pariserhistorie forfatteren her formidler.

Boken er formet som et brev fra den eldre kvinnen Rose til hennes avdøde ektemann. Begge to har vært sterkt knyttet til huset de har bodd i og som har vært i familiens eie i mange år. Her er det mye som sitter i veggene, både av gleder og sorger.

Vi er i Paris i 1860-årene, der den store byfornyelsen pågår for fullt. Her er det bort med trange gamle smug og frem for brede bulevarder. Hele kvartaler blir jevnet med jorden, til tross for heftige protester fra beboerne. Rose nekter imidlertid å gi seg, og søker tilflukt i kjelleren etter at leiligheten er tømt og sakene hennes er pakket ned og sendt til datteren som Rose nå er ment å skulle bo hos. I brevet sitt til ektemannen forteller hun både om det som skjer, samtidig som hun reflekterer over fortiden.

Ut over i denne vesle romanen utvikler jeg som leser et nært forhold til Rose, og jeg blir revet med av fortellingen om hennes eget liv og om forholdene i denne spesielle bygården. Jeg ser, hører og lukter mens jeg leser, og jeg syns jeg kjenner de ulike personlighetene også etter hvert.

Det er en stram og fortettet historie, men den rommer likevel mer enn det kan se ut som ved første øyekast. Fortellingen inneholder også en hemmelighet Rose har båret på i mange år, og som gir en ekstra spenning i historien. Men sant å si er ikke denne hemmeligheten så veldig viktig, for fortellingen er fin nok som den er.

Tatiana de Rosnays språk er lett og akkurat passe poetisk, og kler dermed denne melankolske fortellingen veldig godt. Oversetter Kjell Olaf Jensen har etter det jeg kan forstå levert en utmerket oversettelse.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tankestreken.

16 oktober 2011

“Huset på prærien” for voksne

Snøbarnet av Eowyn Ivey har begeistret mange lesere, og jeg har lest om den på flere blogger den siste tiden. Bokhandlerne har også latt seg begeistre, og romanen er inne i sin andre uke på bestselgerlisten. Jeg forstår hvorfor mange liker denne ganske så stillferdige romanen. Det er en vakker fortelling som låner fra eventyrenes magiske univers.

I Snøbarnet møter vi ekteparet Jack og Mabel som har flyttet fra Amerikas østkyst til Alaska for å begynne et nytt liv. Det er bare én ting som mangler i livet deres: et barn. Når det så dukker opp en mystisk liten jente i skogkanten, er det ikke så rart at de gnir seg i øynene. Denne “snøjenta” er sky og vanskelig å få i tale, og så fort våren kommer blir hun borte. Mabel blir nærmest besatt av jenta, og hun ser henne i sammenheng med eventyret om snøjenta som faren hennes leste for henne som barn. Det er derfor nærliggende å tenke at barnet ikke er av kjøtt og blod, men et fantasifoster. Gården ligger langt fra folk og ekteparet lever i ensomhet store deler av tiden.

Forholdet mellom Mabel og Jack er vakkert skildret, og forfatteren får fram deres sorger, gleder og lengsler på en fin og varsom måte. Hun har klart å skape en litt annerledes historie, og hun overfører eventyrets magi på en overbevisende måte. Eowyn Ivey skriver lett, noen ganger nesten litt banalt, men det kler for så vidt sjangeren.

Når jeg likevel ikke ble helt revet med av fortellingen, skyldes det nok at jeg er for lite av en naturromantiker. Skildringene av naturen og dyrelivet og kampen for å overleve i villmarken ble litt i kjedeligste laget for meg - men jeg skjønner at nettopp dette appellerer til mange andre lesere.

Alt i alt syns jeg Snøbarnet var et hyggelig og litt annerledes bekjentskap.

Romanen er oversatt til godt norsk av Heidi Grinde.

09 oktober 2011

Et eventyr av en bok

Jeg leste Hakawati av Rabih Alameddine på engelsk for noen år siden, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg syntes knapt nok jeg hadde lest finere fortelling. Nå er den kommet i pocket på norsk, og jeg klarte ikke å la være å begynne å lese.

Hakawati betyr forteller, og det er nettopp fortellerglede som preger denne romanen. I tillegg har den et språk som får leseren til periodevis sukke av nytelse, og dette språket er på en utmerket måte ivaretatt av oversetter John Erik Bøe Lindgren.

I den nåtidige rammefortellingen møter vi hovedpersonen Osama som er kommet hjem til Beirut fordi faren ligger for døden. Familien er samlet rundt sykesengen. Osama er bosatt i USA, dit han reiste som ung for å begynne å studere, men på grunn av krigen i Libanon har han ikke vært så ofte på besøk i hjembyen. Han er på mange måter blitt en fremmed fugl i storfamilien.

Kontaken med faren har heller ikke vært så god de siste årene. Osama hadde et nærmere forhold til onkelen, Jihad, som er den som har ført fortellertradisjonen videre etter Osamas farfar. Farfaren var en fargerik hakawati, og portrettet av ham er et av de beste i romanen.

Hele familiehistorien flere generasjoner bakover blir formidlet i denne romanen, og det gjøres med både humor og alvor. Historien blir gradvis avslørt og vi får samtidig vite mer om Osama selv. Han har levd i et homofilt samboerskap med Danny, som han møtte under sitt første besøk i USA sammen med faren og onkel Jihad.

Følelsene mellom personene i denne boken er skildret på en overbevisende måte, og det er også en svært fargerik historie med mange avstikkere og fine detaljer.

I tillegg til fortellingen om Osama og hans familie, har forfatteren flettet inn klassiske fortellinger fra Midtøsten. Her møter vi Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap av smådjevler.

Jeg kan simpelthen ikke få nok av denne romanen, og den fortjener virkelig mange, mange lesere. Jeg syns omslaget på den nye utgaven er blitt utrolig lekkert.

Dette innlegget er også publisert på bloggen Tankestreken.

02 oktober 2011

Nabolandshistorie

Noen ganger leser man mest for å la seg underholde, andre ganger for å lære. Og å lese skjønnlitterære bøker kan være en utmerket måte å lære på. Etter å ha vært noen ganger i Latvia, er jeg nok mer enn gjennomsnittlig interessert i de baltiske landenes historie. Jeg syns det er fascinerende hvordan disse tre små landene plutselig trådte frem etter å ha vært bokstavelig talt utradert fra kartet etter at det ble innlemmet i Sovjetunionen.

Det er ikke så ofte det dukker opp bøker som forteller balternes historie spesielt, men for ikke lenge siden kom jeg over en amerikansk ungdomsroman skrevet av Ruta Sepetys: Between Shades of Gray. Den handler om 15 år gamle Lina som i 1941 blir sendt fra Litauen til Sibir sammen med foreldrene og den yngre broren.

En natt banker det sovjetiske hemmelige politiet på døren og familien får bare så vidt tid til å pakke noen få eiendeler før de blir stuet sammen med en rekke andre mennesker i kvegvogner. Det viser seg at turen går til Sibir. Der havner Lina og moren og broren i en arbeidsleir, mens faren sendes i fengsel.

Vi får både høre om selve reisen og hvordan de forsøker å overleve under de ekstreme forholdene så langt mot nord. De lever under umenneskelige forhold og mange (også noen i Linas familie) dør. Lina klarer imidlertid å holde motet oppe, mye takket være at hun er i stand til å tegne. På den måten får hun også bearbeidet følelsene sine. Håpet om at hun en dag skal få se igjen faren sin er også med på å gjøre slaveriet utholdelig for henne.

Forfatteren skildrer forholdene på en troverdig måte, takket være grundig research basert delvis på hennes egen familiehistorie. Hun gir også liv til personene sine slik at vi tror på dem og føler med dem. Når det er sagt, kan de nok til tider oppleves som litt lite komplekse. Jeg tar meg noen ganger i å bli mer engasjert i det historiske bakteppet enn i akkurat disse personenes skjebne. Likevel syns jeg Ruta Sepetys har gjort en utmerket jobb med å formidle en del av den europeiske historien som ikke er så godt kjent.

Boken er under oversettelse til en rekke språk og på romanens egen nettside forklarer forfatteren mer om prosjektet sitt.

18 september 2011

Snart vår!

Jeg opererer med to tidsregninger, en privat og en på jobben. Hjemme er det regntung høst, og jeg kan med god samvittighet sitte inne og lese en bok eller se på Forbrytelsen på dvd. På jobben derimot, der er det allerede vår. Jeg har allerede fått inn oversettelsene av de første 2012-bøkene, og vårlista skal snart presenteres for salgs- og markedsavdelingen.

En av de bøkene jeg gleder meg til å presentere er The Novel in the Viola av Natasha Solomons. Den kjøpte vi rettighetene til før sommerferien, og Elisabet W. Middelthon skal oversette den for oss. Det høres kanskje rart ut, men jeg leser den nå for tredje gang - og jeg er stadig like betatt. Det er noe med stemningen og beskrivelsene som bare betar meg. Og nå drømmer jeg om å reise til Dorset!

The Novel in the Viola er en vakker roman som samtidig formidler en sterk historie fra andre verdenskrig. Fortelleren er den unge jødiske kvinnen Elise som må forlate et overklasseliv i hjembyen Wien for å bli stuepike på det engelske godset Tyneford i Dorset. Året er 1938 og det er utrygge tider. Elises søster Margot og hennes mann greier å komme seg til USA. Dit planlegger også Elises foreldre (moren er operasangerinne, faren er forfatter) å dra, og planen er at Elise skal komme etter. Slik skal det ikke gå.

Elise er i utgangspunktet skeptisk til å reise til England, men etter hvert blir hun glad i stedet og det vakre landskapet. Hun forelsker seg i sønnen på godset, Kit, og fremtiden ser lys ut. De to planlegger å gifte seg,men før de kommer så langt bryter krigen ut, og alt endrer seg.

Noe av det mest rørende ved denne romanen er relatert til tittelen, The Novel in the Viola. Når Elise reiser til England, får hun med seg et nyskrevet manus fra faren. Han får ikke lenger utgi bøkene sine i Østerrike, og dermed blir manuset gjemt i bratsjen i påvente av at det kan gis ut i utlandet. Jeg skal ikke røpe slutten her, men historien får en verdig og vakker avslutning.

Elise er basert på forfatterens egen bestemor, og Tyneford er et virkelig sted. Landsbyen ble under andre verdenskrig rekvirert av det militære, og folk fikk en måned på seg til å flytte. Det ble lovt at de skulle få komme tilbake når krigen var over, men løftet ble ikke holdt.

Dette innlegget er tidligere publisert på bloggen Tankestreken.

26 august 2011

En aldri så liten skuffelse

Jeg leste Linda Olssons to første bøker med stor glede. Både Nu vill jag sjunga dig milda sånger og Sonat till Miriam hører til blant de gode leseminnene. Det var noe med den stillferdige fortellemåten og melankolien som traff meg så sterkt.

Noen av de samme kvalitetene er også til stede i denne nye romanen som på svensk har fått tittelen Det goda inom dig. (Denne gangen har Linda Olsson skrevet parallelt på engelsk og svensk, mens de to første ble oversatt til svensk). Likevel ble jeg ikke like betatt denne gangen. Det var noe terapeutisk over fortellingen som ble stående i veien for fiksjonen. Og selv om det er overraskelser underveis, opplevde jeg til tider teksten som ganske forutsigbar.

I denne romanen møter vi Marion som opprinnelig er svensk, men bor på et lite sted på New Zealand. Vi forstår at hun har flyktet fra noe, og det er i møtet med den lille, forsømte gutten Ika at Marion tar tak i de sidene ved sitt eget liv som hun har fortrengt så lenge.

Marion bor alene og har liten kontakt med andre, med unntak av naboen George som kommer til å spille en viktig rolle når Marion forsøker å få ansvaret for Ika etter at han er blitt mishandlet hjemme. “Det ensomme mennesket” er et tema i denne romanen, og Linda Olsson skildrer personene med stor kjærlighet.

Marion har opplevd dramatiske ting i barndommen. Etter at moren døde, ble hun og lillebroren skilt og mistet kontaktet - helt til de en dag møtes igjen uten at de vet hvem den andre er. Denne delen av historien fortelles parallelt med nåtidsfortellingen, og det er den som gjør sterkest inntrykk på meg.

Alt i alt ble likevel denne romanen en liten skuffelse. Men jeg kommer til å vente i spenning på en ny bok fra Linda Olsson.

18 august 2011

Leselykke i Bratislava

Jeg var på ferie i Bratislava i sommer, og på en rusletur gjennom en av byens parker, dukket dette motivet opp. Det fikk selvsagt mitt leserhjerte til å gjøre et hopp - her satt det en hel familie oppslukt av bøkene sine!
(Jeg forsøkte å være diskret fotograf med mitt vesle fislekamera, derav den dårlige tekniske kvaliteten.)