28 desember 2006

Kartet og terrenget

- Jorid?
Min kollega stopper opp og ser på meg. Vi har vært på julebord og har tatt t-banen fra Majorstua til Nationaltheatret. Han skal ta toget til dit han bor og jeg skal gå den korte veien hjem.
- Du skal den veien, sier han og peker i motsatt retning.
Jeg snur meg og får ganske riktig se at det står "Utgang Karl Johans gate". Men jeg har tross alt vært på julebord, og da må det da være lov å ha litt svekket retningssans?

Jeg har flere ganger blitt beskyldt for fullstendig å mangle stedsans, hvilket nå kan tilbakevises. De sa det nemlig på radioen: Alle har stedsans, og en forsker ved Universitetet i Bergen har til og med funnet ut hvor den befinner seg. Den ligger dypt inne i hjernen, i tinninglappen, nærmere bestemt entorhinal cortex. Ved å implantere elektroder i hjernen på noen rotter som de så satte til å løpe rundt på et stort gulv, kom de fram til at rottene hadde stedsans og altså også hvor de hadde den. Dette er resultater som direkte lar seg overføre til oss mennesker.

Hah! Der fikk dere, dere som har hevdet at jeg ikke eier stedsans.

At det kan ha vært så som så med stedsansen min innimellom, det kan jeg innrømme, men helt på jordet har jeg nå ikke vært. Jeg har fortsatt i voksen alder problemer med å skille mellom høyre og venstre, noe jeg mener skyldes at jeg er en mellomting mellom venstre- og høyrehendt. Dette kan forårsake litt forvirring. Så for å si det sånn: Jeg har lært meg å beregne god tid når jeg skal til et sted jeg ikke har vært før.

Men innimellom har jeg faktisk ganske god stedsans. Det kommer litt an på hvem jeg er ute og går sammen med. Hvis jeg er sammen med noen som har enda dårligere retningssans enn meg, da går det riktig bra. Da later jeg som om jeg har full kontroll, og den andre merker ikke at jeg går i ring og at snarveien plutselig ble til en omvei. For vi kommer alltid fram til slutt, selv om det kan ta litt tid. Men noen ganger snur jeg kartet opp-ned, og da går det som regel galt.
Når jeg går sammen med noen som er proffe stifinnere, holder jeg klokelig kjeft og bare dilter etter.

Noen byer er lettere å finne fram i enn andre. Jeg har vært ganske mange ganger i Stockholm, men jeg syns fortsatt det er vanskelig å vite hvor jeg befinner meg til enhver tid. Når jeg endelig har kommet meg inn i Gamla Stan, klarer jeg ikke å finne veien ut igjen. En gang jeg var i Göteborg holdt jeg på å miste toget hjem til Oslo fordi jeg ikke fant veien tilbake til togstasjonen. I København går det bra så lenge jeg beveger meg i strøket rundt Strøget. I Riga går det nesten alltid greit. Og London: No problem. Jeg finner fram lett som ingenting og går alltid på riktig t-banelinje og tar banen i riktig retning. Muligens kan det være at shoppegenet overstyrer retningssansen akkurat her.

Jeg har også lært meg et lite triks. Når jeg går inn i en butikk i en fremmed gate, gjentar jeg for meg selv mange ganger: "Gå til venstre når du kommer ut igjen", eventuelt: "Gå til høyre når du kommer ut igjen". Men noen ganger, hvis jeg krysser gaten ofte og går ut og inn av veldig mange butikker, hender det at jeg går i surr og så blir det feil vei likevel.

Men uansett: I morgen reiser jeg til Roma. Med kart.

21 desember 2006

God jul!

Flytog.
Fly.
Ett fly til.
Flybuss.
Ferje.
Bil.
Fem dager i nordlysets land.
Og så samme rute tilbake.
Men da vet jeg hva som er inni pakkene...

20 desember 2006

Da jeg byttet jobb

Hilda, Kathinka og Nina: Dere kommer til å få bok i julegave fra hun kunstnervenninnen deres. Hun med det lange røde, krøllete håret. Den litt filosofiske av dere får Haruki Murakamis Vest for solen, syd for grensen. Du som nettopp har møtt den store kjærligheten får Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. For å minne deg om at selv om kjærligheten er vakker, kan den også være trist. Du som er den slitne lærervenninnen som trenger å le litt får Erlend Loes Doppler. Og så var det fatter'n, da. Fatter'n er glad i historie, så da ble det Havets stjerne av irske Joseph O'Connor.
- Tusen takk, nå har jeg fått kjempegod hjelp! sier kunstnerinnen og klapper meg på skulderen.

Det er tredje dag på jobb, og jeg begynner å bli varm i trøya som bokhandelmedhjelper. Jeg var ikke like høy i hatten den første dagen.
Det begynte som en reportasjeidé: Jeg skulle jobbe i bokhandel og skrive om mine erfaringer. Og nå sto jeg der uten noe kamera å skjule meg bak, uten en presseblokk å notere i. Jeg var godt synlig der jeg sto midt ute i den store bokhandelen. Nesten som å stå på en scene, tenkte jeg og var litt lei meg for at de fine københavn-støvlettene måtte vike for flate ecco-sko.

Min første tanke var: Hjelp, her var det stort! Og veldig mange bøker! Bøker jeg helst skulle ha visst alt om. Jeg ble svimmel med tanke på alle spørsmålene jeg kunne komme til å få. I løpet av et år er et antall kunder tilsvarende Oslos befolkning innom denne bokhandelen, får jeg vite. Og nå kommer de veltende inn i alle størrelser og fasonger, kjennetegnet ved at de holder små lapper eller utskrifter fra digitale ønskelister i hendene.

- Hvor er sportsbøkene? Sportsbøkene, sier du? Sannelig om jeg vet. Jeg flakker med blikket og peker skjevt i retning av avdelingen for alternativ lektyre. For meg er sportsbøker i høyeste grad alternativt. Jeg føler meg som en politikonstabel som dirigerer trafikken: barnebøker rett frem, kalendere til venstre, hobbybøker inn til høyre og så skarp sving til venstre, lydbøker svakt til høyre, svenske bøker opp og til venstre.

Jeg oppdager raskt at jeg har et visst talent for å småprate med gamle damer.
- Jeg falt rett utenfor her, jeg.
- Huffda, var det glatt?
- Nei, det må være noe med skoene. Men det gikk bra altså, selv om det gjør vondt.
- Det var leit, men det er fort gjort å falle. Det kunne ha hendt meg også.
- Du, har du den boken om han kjøbmannen i Kabul.
- Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad, mener du? Ja, den har vi.
- Sier du KAbul, du. Jeg sier KaBUL.
- Det kan godt være det heter KaBUL, jeg er jammen ikke sikker på hvordan det uttales.
- Jeg skal gi den til en mann, han er 90 år. Han skal få den sammen med en ny pyjamas.
- Så koselig, det blir han sikkert glad for.

Neste kunde har ikke falt. Hun er derimot blitt utsatt for ran for ikke lenge siden. Vips, så var lommeboka vekk.
- Ikke rart at du er engstelig da. Det gjelder å passe godt på veska.
- Og vet du, han som ranet meg hadde kamelhårsfrakk. Kamelhårsfrakk! Han så så ordentlig ut, hadde mye dyrere klær enn jeg har råd til.
Øynene lyser av fortellerglede og historien fortsetter mens jeg pakker inn Bokhandelpris-vinner Erik Fosnes Hansen.
- Du, så flink du er til å pakke inn. Jeg hadde ikke fått det så fint selv, altså. Tusen takk skal du ha!

Jeg tenker at de er søte, disse gamle damene med grå krøller dansende under luene sine.

Men det er noen kunder jeg prøver å unngå. For eksempel pent antrukne menn i aldersgruppen 50 pluss, gjerne med frakk. Da forsøker jeg å late som jeg er veldig opptatt med å rydde i hyllene. Jeg håper at de skal lese skiltet med "ekstrahjelp" som "ikke forstyrr". Men det er det med disse mennene at de gir seg ikke så lett, og de vet at de har krav på service.
- Jobber du her? spør en mosegrønn frakk.
- Javisst, sier jeg og byr på et stivt smil.
- Jeg er på jakt etter en bok som heter Fra badestamp til daglig dusj. Har dere den?
Ja, den som visste det, tenker jeg. Jeg har aldri hørt om den boka før, så jeg må ty til datamaskinen. Taste, taste og joda, den skal stå i avdelingen for kulturhistorie. Men hvor pokker er den avdelingen? Jeg tar kunden med på en vandring gjennom avdelingen for biografi og historie. Resultatløs. Tilbake via engelskavdelingen.
- Dårlig system, konstaterer frakken.
Jeg svelger et sukk, smiler unnskyldende og sier at jeg er ny her og at jeg skal høre med noen av de andre. Til slutt er det tre av oss i arbeid, og den tredje finner heldigvis den tynne flisen av en bok. Den grønnkledte nikker et takk og går for å betale.

Kort tid etter: Ny mann i frakk i sikte og ingen fluktmulighet. Men denne gangen går det riktig godt, for mannen skal ha en roman til en jente på 12 år. Lett match, jeg går rett bort til hylla og trekker frem en av mine favoritter: Tidsvokteren av Jeanette Winterson. Jeg snakker varmt om den, og mannen kjøper både argumentene mine og romanen. God jul, frakkemann!

Dagen er nesten til ende da det kommer en mann og skal ha "en dansk bok". Jeg kommer trekkende med Den stille pige av Peter Høeg og Vi, de druknede av Carsten Jensen. Begge kritikerroste romaner.
- Det er ikke bilder i dem?
- Nei, det er romaner. Det er ikke så ofte det er bilder i romaner.
- Ånei. Jeg tenkte på en dansk bok om pupper. En som det skal være mange bilder i.
- Vet du hva, den boken tror jeg faktisk ikke vi har. Du burde gå på Norli i stedet, de har mye bedre utvalg av dansk.

Der sto jeg altså og ba kunden gå til en konkurrent. Og der sluttet min korte karriere som bokhandler.

19 desember 2006

Kattepine

- Det blir ganske kjedelig å leke med dukker i lengden. Håper virkelig ikke det er det jeg kommer til å få til jul i år også...

17 desember 2006

Himmelferd

Jeg sto øverst i himmelstigen.
To trinn til, og jeg skulle strekke hånden ut og ta en flik av himmelen.
Putte den i lommen og spare den til dårligere tider.
All min lengsel samlet i denne bit av blå himmel.
Bare to trinn til.
Men akkurat da sparket noen borti hånden min, og jeg mistet grepet og falt.
Og falt. Og falt...

16 desember 2006

Nostalgi på bok

I et akutt anfall av nostalgi gikk jeg på biblioteket og ba om å få låne to av mine favoritter fra den gode gamle Elite-serien: Historien om Helen Keller og Historien om Florence Nightingale.

Jeg elsket disse bøkene da jeg var barn, og særlig de to kvinnehistoriene gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg levde meg inn i livene deres i den grad at jeg nesten var Helen Keller da den blinde, døve og stumme (og svært så viljesterke) jentungen skjønte forbindelsen mellom tegnet for vann og det som kom ut av pumpa i hagen. Jeg gråt for Helen Keller og jeg kjempet med Florence Nightingale for å redde soldatliv under Krimkrigen. "The Lady with the Lamp", overklassefrøkenen som ofret seg for å redde fattige liv gjennom sin sykepleiergjerning.

Men ville 1970-tallets leseopplever tåle det skarpe ironiske dagslyset fra 2006? Jeg har brent meg på det før; det å lese gamle yndlingsbøker om igjen, for så nesten å rødme over at jeg lot meg forføre av en sånn smørje av ord.

Jeg var sikker på at mine gamle heltinner skulle befinne seg langt nede i bibliotekets mørke magasiner, men det var slett ikke tilfelle. Bibliotekaren kunne fortelle meg at denne serien med biografier om berømte kvinner og menn stadig er populær.

Fylt av en litt barnslig forventning gikk jeg hjem med bøkene under armen, og ga meg til å lese, forberedt på at den store skuffelsen igjen skulle komme. For det er mange voksne lesere som har kritisert mine kjære bøker for å være både lettvinte og banale, og dårlig skrevet attpåtil. Og jada, visst er det sentimentalt til tider. Og nei, det er ikke verdens beste språk. (Men jeg fant ingen korrekturfeil, noe jeg ofte gjør i dagens bøker... )

Og der jeg satt på sofaen min og prøvde å gjenkalle barndommens leseglede, skjønte jeg faktisk hvorfor jeg den gang ble så fascinert. Helen Kellers og Florence Nightingales liv var eventyr, og de stimulerte fantasien min og inspirerte meg til å lese mer. Og så gikk det jo godt til slutt, da. Før het det seg nemlig at bøker for barn alltid skulle ende godt, med den begrunnelse at man ikke skulle ta fra barna håpet. Sånn er det ikke lenger. Nå kan det gjerne ende med død og fordervelse. Ikke at det er noe galt i det, for sånn er det i den virkelige verden, og litteraturen må gjerne speile den.

Men noen ganger leser man nettopp for å komme bort fra virkeligheten, enten man er ti, førti eller åtti år gammel. Og derfor var det vel at de bøkene jeg fikk i hånden så tydelig bar preg av at mange andre hender hadde holdt i dem før mine tok tak i dem igjen, så mange år etter at jeg første gang leste bøkene.

Og vil man trekke tråder fra Helen Keller og Florence Nightingale opp til vår egen tid: Hva annet var disse to tøffe damene enn sin tids Pippi Langstrømpe?

14 desember 2006

Catfight

- Gå vekk med deg, ditt elendige kattekrapyl! Det var jeg som så ham først.
- Å pass kjeften på deg eller så skal du få på pelsen, din innbilske jålekatt! Jeg skal nok få kloa i ham før du får snudd deg.
- Fyttikatta så stygg du er! Du begynner å bli tynn i den svarte pelsen, ser jeg.
- Og det snakker du om! En grå mus, det er det du er!
- Nei, nå får det katten klore meg være nok...

Fritt oversatt fra kattespråk...

13 desember 2006

Kanskje kommer Totti

"Kjøp deg julegjester" lød tittelen på en notis i VG her forleden. Et nederlandsk firma har funnet løsningen for enslige som må feire jul alene: en dvd med julegjester! Det er visst ikke den ting som ikke kan kjøpes for penger nå for tiden.

- Kunden kan se på dvd mens han eller hun sitter og spiser, sier Chris Gribling, en av mennene bak dette fantastiske produktet. Nå skal jeg reise på besøk til familien i julen, men jeg vet jo at det sannsynligvis kommer dager etter dette. Så jeg regner med at konseptet kan utvides til også å gjelde resten av året.

Det står at man kan velge mellom flere temaer som gjestene kan snakke om, og firmaet tilbyr såvel romantisk aften som den gode samtale. - Vi har god variasjon av bordkavalerer, lover Gribling, men opplyser samtidig om at det er begrenset til seks ulike personer - som han i tillegg unnlater å nevne navnet på.

Så da tenkte jeg at jeg kan jo sette opp en ønskeliste over aktuelle bordkavalerer. Dette kommer til å bli noe ganske annet enn å sitte alene med tomatsuppa og lese Aftenposten og riste oppgitt på hodet over verdens elendighet. Nå kan jeg invitere de mest interessante menneskene hjem uten engang å måtte bli kjent med dem først.

Her gjestelisten min:
La oss si at jeg er litt småsyk en dag og trenger noen til å pusle rundt meg og sørge for at luftveiene er åpne. Hvem andre enn Samuel "skärgårdsdoktorn" Fröler er det naturlig å ha på besøk da? Så kunne jeg fått gjort unna den årlige legesjekken samtidig. Det måtte vel nesten bli fisk til middag den dagen.

Den gode samtalen er selvsagt viktig, og her tror jeg forfatter Paul Auster er et godt valg. Vi skulle ha snakket om bøkene hans, selvsagt. Og om Smoke, en av favorittfilmene mine, som han har vært med på å lage. Og så kunne han fortelle meg hvordan det står til i Brooklyn akkurat nå. Og jeg kunne si hvor fantastisk jeg syns det var å stå midt på Brooklyn Bridge en dag i november da det blåste. Jeg tror det står hamburger på menyen den dagen.

Er jeg i riktig godt lune, passer det å invitere noen som kan varte opp med en god latter. Jeg er redd jeg må invitere enda en svenske: Robert Gustafsson. Alias Classe Ekman. Alias Bertil Svensson. Morsommere svenske fins ikke. Det fikk bli "flygande Jakob" til middag den dagen.

Jeg har behov for å praktisere italiensk, men på grunn av et litt begrenset ordforråd bør ikke samtalen bli for avansert. Og hva er da mer naturlig enn å invitere en fotballspiller? Det må bli VM-vinner Francesco Totti med nr. 10 på ryggen. Og jeg lover: jeg var med hele veien fram til seier. Forza Italia! Og det blir servert pizza, selvsagt.

Romantisk aften kunne man også få. Et vanskelig valg, men jeg tror kanskje det får bli Vamp-vokalist Vidar Johnsen. Han kunne se på meg med de snille, brune øynene og synge rått og mykt på samme tid om månemannen. Hva jeg skulle spise? Tja, kylling får vel duge.

Da var jeg ferdig med de fem første, da er det bare én kavaler igjen å finne. Sannelig om jeg vet hvem det skal bli. En eller annen skarping som liker pannekaker, kanskje. Jeg tror jeg får tenke litt mer på det før jeg sender inn ønskelisten min.

11 desember 2006

Husfred

Gresset bøyer seg blygt under føttene mine, gråbleke strå lager linjer på leggene.

Bølger slår sakte mot en steinete strand. Synger samstemt om noe som var.

Huset står der; ensomt, gammelt og falmet. I hagen vokser bare ville blomster. Blinde vindusruter sladrer ikke lenger om hva de har sett. Jeg kjenner på døren, klinken er tung og rusten i hånden min. Kald. Jeg trykker den ned og lener meg mot døren for å skyve den opp. Motvillig gir den etter, jamrende. Et kaldt gufs innefra, en gardin danser sakte i trekken fra døren. Jeg fryser og trekker sjalet tettere rundt meg. Hjertet slår raskere. Men jeg kan ikke stoppe nå, jeg må inn til det som venter. Helt frem.

Det knirker i trappen når foten treffer det gamle treverket. Sakte går jeg oppover. Nølende. Trinnene gir nesten etter under stegene mine. "Ikke kom lenger nå", er det noen som hvisker. En hånd berører kinnet mitt, fort, nesten umerkelig.

Så er jeg oppe. Lukten av tid som har stått stille bølger mot meg. Jeg ser ansiktet mitt i et gammelt, sprukket speil. Ser inn i noe jeg ikke kan huske.

En dør står på klem langt der inne. Lysstripen på gulvet trekker meg innover, lenger og lenger. Gamle minner fra andre tider klatrer oppover ryggen min, smyger seg langs halsen og blir en del av meg.

Jeg er fremme ved døren, redd og glad på samme tid. Hånden skjelver litt idet jeg løfter den og gir døren et lett dytt. Den åpner seg sakte, sakte. Og der, lengst inne i det dunkle rommet, skimter jeg noe.

10 desember 2006

Ikke lenger barnas venn?

Det begynte med at Efraim Langstrømpe måtte abdisere. I en ny opplesning på NRK Barnetimen må Pippis pappa ta til takke med å være sydhavskonge. Begrunnelsen er at ordet "negerkonge" er ekskluderende, og prosjektsjef Vibeke Fürst-Haugen sier videre at de har tatt ut dette ordet "for at historien skal stå for seg selv, og ikke forstyrres av den type ord".

Pippi selv sa det sånn: "Min mamma är en ängel och min pappa är en negerkung, det är minsann inte alla barn som har så fina föreldrar". Men altså ikke fint nok for NRK, og dermed forandret de like godt ordet. Å endre et åndsverk er i seg selv en alvorlig sak, og at de i tillegg undervurderer lytterne og driver sensur på våre vegne er temmelig provoserende. Jeg nekter å tro at Astrid Lindgren har bidratt til å skape negative holdninger ved å gjøre Pippis pappa til negerkonge, men jeg frykter at NRK kan bidra til nettopp dette ved sin omskrivning.

Stormen i Sydhavet hadde ikke fått lagt seg før Cappelen forlag gikk ut og sa at når de nå skal gi ut Thorbjørn Egners Kaptein Sorte Bill på nytt (boka ble første gang utgitt i 1954), vurderer de å fjerne "Visen om vesle Hoa". ("Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott.)

En liten gutt ble intervjuet på radio og spurt om han visste hva en hottentott var. Nei, det visste han ikke, men han syntes de hørtes snille og morsomme ut. Man behøver ikke å like "Visen om vesle Hoa", men i så fall er det ikke verre enn at folk enten kan hoppe over denne teksten når de leser for ungene, eller de kan forklare hvorfor vi ikke lenger bruker ordet hottentott. Uansett kan det ikke være forlagets oppgave å drive sensur på lesernes vegne; slikt minner om regimer vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med.

Blir neste trekk at Gyldendal kommer til å stryke eller skrive om deler av Knut Hamsuns roman Markens grøde? Det Hamsun skriver om samene i denne romanen er svært lite politisk korrekt; han skildrer dem som både løgnaktige, truende og ubetydelige. Men romanen ble skrevet i 1917, og jeg vet at synet på samer har forandret seg siden den tid. Det tar jeg høyde for når jeg leser romanen, og ja, jeg syns stadig det er en god roman. Det er mange ord og uttrykk vi skal være glade for at ikke lenger er i bruk, men når vi begynner å forandre på tekster som er skrevet for hundre eller femti år siden, da bærer det etter min mening galt av sted.

Så langt har Agnar Mykle sluppet unna med kalle sunnmøringen "en rabiat skikkelse, fanatisk nøysom og notorisk gjerrig; en folkestamme som makter å holde resten av befolkningen i en tilstand av evig terror". Heldigvis. For hvis det skal bli sånn at man hele tiden skal være redd for å støte noen med det man sier, ja da skal noen og hver av oss få lov til å holde kjeft. Og jeg syns det vil være synd hvis noen ikke lenger tør å kalle meg "jævla nordlending".

Og jeg håper at jeg fortsatt kan ta en spansk en.

(Da jeg var barn, samlet jeg en kort periode på autografer. Jeg skrev pene små brev dekorert med selvtegnede blomster og spurte pent om jeg kunne få navnetrekket til et utvalg kjente personer. Slik var det at jeg fikk dette signerte bildet av Thorbjørn Egner...)

08 desember 2006

Vokt Dem for katten

Jeg pleier ofte å snakke med fremmede katter, men denne ungarske pusen - med ett blått og ett gult øye - var ikke mottakelig for mine tilnærmelser. Det kjentes tryggest å stå på en viss avstand å ta bilde...

Fine katter

Jeg ble inspirert av Plask som skrev om den fantastiske boken om katten Ernie, og måtte finne frem en annen favorittkattebok: Katter av Thomas Wester.

Svenske Thomas Wester begynte å fotografere katter på 1960-tallet. Han fikk bilder på trykk i tidsskrifter og ukeblader, og etter mange positive tilbakemeldinger ble han oppmuntret til å lage bok. Heldigvis. For det er noen fantastiske svart/hvitt-bilder han har samlet i denne boka.

Thomas Wester ville at bildene skulle skildre det naturlige kattelivet, han ville ikke ta bilder av "kattunger med blondekrage sittende på en turkisfarget pute", som han skriver i bokas etterord. Her forteller han også hvordan han gikk frem for å komme i kontakt med kattene og menneskene deres. Blant annet gikk han i butikker og så etter folk som hadde kattemat i handlekurvene sine, og så spurte han om han fikk lov til å fotografere kattene deres.

Her er bilder av enkeltkatter og hele kattekolonier, av bakgårdskatter så vel som katter på landet. Katter uten mennesker og katter i kommunikasjon med mennesker. Av flere tusen kattebilder har han valgt ut ca. hundre til denne boka. Thomas Wester har gjengitt kattenes personlighet; kroppsspråk og til og med ansiktsuttrykk har han fanget. Dessuten har han på en veldig fin måte fått frem hvor tillitsfullt forholdet mellom mennesker og dyr kan være.

Jeg kan sitte lenge og bare bla i denne boka, og jeg tar den frem med jevne mellomrom.

Dessverre er ikke Katter å få i bokhandelen lenger. Den kom ut i Sverige i 1985, og i Norge året etter. Men kanskje er den å få i et antikvariat. Og nesten helt sikkert på biblioteket.

07 desember 2006

Mannen i månen

Det var sent på kvelden, og jeg syntes det banket forsiktig på ruten.

Jeg løftet blikket og fikk øye på månen. Stor og gul og rund viste den seg for meg, gjennom grenene på det gamle treet.

- Hysj! Hva var det? Jeg syntes så tydelig det var noen som sa noe der ute, ganske lavt.

Jeg åpnet vinduet og lente meg ut for å kunne høre bedre. Men alt jeg hørte var noen som mumlet i mørket. Så ble månen borte bak en sky.

Nei, han er nok ikke til å stole på, mannen i månen.

(Jeg har et gammelt tre rett utenfor vinduet mitt, og i det treet skjer det noen ganger merkelige ting etter mørkets frembrudd.)

06 desember 2006

Latvisk landsbyliv

Jeg la ut på en helt spesiell reise gjennom det latviske landskapet . Fremkomstmiddelet var buss, men ikke hvilken som helst buss. På de latviske veiene ruller det nemlig en norsk bokbuss, gammel og velbrukt, men stadig på hjul.

Når det rullende biblioteket dukker opp en gang i måneden, står folk og venter. De kommer i tynnslitte klær, med sørgerender under neglene og med slitne ansikter. Men det vanker både smil og godord til bokbussens mannskap og den fremmede passasjeren. Som utlending blir jeg møtt med positiv nysgjerrighet.

- Norge? Jo, det skulle de mene. Norge er det rike oljelandet, men det er mer enn det. - Norge! sier en gammel dame og får drømmer i blikket bak brilleglassene. - Da jeg var ung, hadde jeg et stort ønske om å komme til Norge. Det fikk jeg aldri muligheten til, men jeg er så glad i Griegs musikk og jeg har lest alle Hamsuns bøker. Han er min favoritt. Hils til Norge! sier 89-åringen.

Vi stopper i Glazskunis, Krape, Mierini, Liepkalni, Lobe, Briezi, Dzelmes og Kaibala. Det er som et dikt jeg ikke forstår, men som jeg liker rytmen og klangen av.

Det er lett å falle for idyllen når man kommer på besøk, men bak fasaden skjuler det seg fattigdom og slit. Jeg blir plutselig flau fordi jeg synes en forfallen trappeoppgang i en blokk fra sovjettiden er sjarmerende. Et gammelt fabrikkbygg, et kollektivbruk som står og forfaller. Jeg blir brydd fordi andres elendighet plutselig er i ferd med å bli et av mine gode reiseminner.

Langs ruten dukker ordet "veikals" opp med jevne mellomrom. Det er ikke før man kommer inn at man skjønner at det er snakk om en butikk. Her er ingen prangende skilt eller plakater, ingen lekre vindusutstillinger. Ja, faktisk er det ikke alltid det er noe vindu, heller. Alt befinner seg i hyller bak disken, og her er strikkegarn og cornflakes side om side. Og som regel står det blomster i en vase på disken. Jeg tror ingen er så glade i blomster som latvierne.

I landet som har Riga-balsam og rav har de også så mange folkedikt (dainas) at det er minst ett til hver av de 2,5 millioner innbyggerne. Dette er landet der de sang sin revolusjon i 1989, da Sovjetunionen begynte å rakne, landet der hender tok hender og dannet en kjede for fred gjennom alle de tre baltiske statene. Det er landet der den kvinnelige presidenten har doktorgrad i litteratur og der poesiens dag feires med brask og bram den 12. september hvert år.

Det er noe med fargene, noe med luktene. Skarpere, sterkere. Kanskje er det nostalgi. La så være. For meg var det å komme til Latvia som å finne en presang som har ligget gjemt i gråpapir på loftet i mange år, og som jeg endelig har fått lov til å pakke opp.

Bildene er fra en reportasje jeg gjorde for tidsskriftet Bok og bibliotek. Teksten er utdrag fra en reiseskildring jeg skrev i boken Over alle grenser. 41 kvinner på reise (Kagge forlag 2002)

05 desember 2006

Mens jeg venter

Jeg tar jula litt på forskudd i år. Det var så grått og trist ute, så jeg ga meg selv lov til å gå bort i bokhylla og lete fram en gammel svensk venn: Sagan om Karl-Bertil Jonssons julafton.

Karl-Bertil er Sveriges svar på Robin Hood: Han er rikmannssønnen som tar seg julejobb på posten for å sortere pakker. I all hemmelighet skiller han ut pakkene som er adressert til velstående mennesker, og på julaften tyvlåner han farens julenissedrakt og drar for å dele ut gavene til de fattige. Det er så rørende og det er så vakkert, med Tage Danielsons tekst og Per Åhlins illustrasjoner.

Jeg hører film-stemmene inni hodet mens jeg leser, og det å lese boka blir ikke helt det samme som å se filmen. På selveste julaften. Både ribba og riskremen skal gjerne få være i fred for meg, bare jeg får sett filmen om Karl-Bertils gode julegjerninger. Da er det jul, da! I Norge ble filmen vist første gang i 1977, og fra 1998 har den vært fast innslag på NRK i jula. Nå er det vanskelig å tenke seg en jul uten Karl-Bertil (og uten tsjekkiske Tre nøtter for Askepott, men det er en annen sak).

Jeg pleier alltid å vente spent og forventningsfullt på at filmen skal begynne, enda jeg vet akkurat hvordan det kommer til å gå. Også i år kommer faster Märtas håndmalte porselenstallerken med blomstermotiv til å havne hos en fattig stakkar. Og den rødmussete gamle gubben kommer til å bli like glad for å få Jean-Paul Sartres selvbiografi i fransk originalutgave. Og faren kommer nok en gang til å bli kjempesint og beskylde Karl-Bertil for å ha blitt kommunist.

Jeg tror det er det som er så fint. At i Karl-Bertil Jonssons verden er alt som før, der står tiden stille. Og når jeg ser den filmen på julaften, da kommer mitt norske hjerte til å slå noen slag på svensk.

Etter det jeg har klart å finne ut, er ikke filmen å få tak i på dvd. Kanskje er det bra, for da hadde jeg nok kommet til å smugtitte på den, kanskje allerede i juli. Og det er vel ikke stas med jul hele året?

04 desember 2006

Skal bare...

Det er den lampa. Den ligger i det gamle trauet som står i stua. Der har den ligget de siste tre-fire månedene. Før det lå den flatpakket i esken sin en god del måneder et eller annet sted som jeg ikke nå husker hvor var. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle sette den sammen. Det var slik den kom til å bli liggende i det gamle trauet, i påvente av å bli hengt opp. For det er ikke en gulvlampe, selv om det kan se sånn ut nå. Det er en taklampe som ennå ikke henger i taket.

Før pleide jeg å bruke det trauet til å legge gamle aviser i før jeg bar dem ut i papircontaineren. Nå må jeg i stedet legge avisene på gulvet i gangen, og det er ikke særlig pent. Jeg kjøpte denne lampa fordi jeg hadde tenkt å ta ned den som henger på kjøkkenet nå, og som jeg bare overtok etter den forrige eieren og aldri har likt særlig godt. Men det er en ganske stor jobb å henge opp en sånn lampe.

For det første må jeg fram med gardintrappa, ta ned den gamle lampa og skru ut sikringene sånn at jeg ikke får strøm i meg mens jeg agerer elektriker. Så må jeg kutte av ledningen på den nye lampa fordi den er i lengste laget, og det som er for langt ikke får plass inni den plastdingsen som skal skjule festet i taket. Nå er det jo dessuten mørkt både før jeg går på jobb om morgenen og etter at jeg kommer hjem på ettermiddagen. Dermed vil jeg jo ikke kunne se å montere lampa, i og med at jeg må skru ut sikringen for å få gjort det.

Jeg har bodd i denne leiligheten i tre og et halvt år nå. Det gikk godt og vel et år før jeg fikk navnet mitt på ringeklokka nede ved inngangsdøra. Det skulle vise seg å bli et langt og innviklet prosjekt. Jeg bestilte nytt navneskilt, og det kom i posten etter kort tid. Ikke noe problem. Helt til jeg skulle montere det. Jeg fant rett og slett ikke ut av hvordan jeg skulle få åpnet dekslet og tatt ut den tidligere eierens navneskilt og erstatte det med mitt flunkende nye.

Jeg ba en ingeniør jeg kjente om hjelp, men han klarte heller ikke å finne ut av det. Så måtte jeg spørre hun som var leder i styret i sameiet om hjelp. Men hun greide det heller ikke. Jeg vurderte om det kanskje var enklere at jeg byttet navn. Jeg har aldri vært helt fornøyd med å ha et etternavn som slutter på -sen, og navnet til den forrige eieren var et jeg godt kunne ha levd med. Men det sto en V. foran etternavnet, og ikke en J. Og skulle jeg nå til å bytte både fornavn og etternavn, ville det plutselig bli veldig omfattende. Men så ringte styreformannen og sa at hun hadde funnet ut hvordan vi kunne få navneskiltet mitt på plass. Så da ordnet det seg til slutt.

Jeg har to boder i kjelleren. Den ene bruker jeg blant annet til å lagre vinterklærne mine. Det var den boden jeg mistet nøkkelen til rett etter at jeg hadde pakket ned klærne etter forrige vintersesong. En hjelpsom nabo har tilbudt seg å klippe av den gamle hengelåsen for meg, sånn at jeg kan få meg en ny lås der. Det var bare å si fra, sa han. Jeg takket og sa at det var snilt av ham, og at jeg bare skulle kjøpe meg en ny hengelås først. Det er fem måneder siden han sa det. Hver gang jeg går forbi Clas Ohlson tenker jeg at jeg skulle ha gått inn der og kjøpt meg en ny lås.

Men så kommer jeg på at det er jo alltid så fryktelig lang kø på Clas Ohlson, og det er dessuten stort og vanskelig å finne fram der. Så jeg tenker at jeg kan heller gå et annet sted. Men så glemmer jeg det. Heldigvis har jeg hatt klimaendringen på min side, for så langt i vinter har jeg ikke hatt bruk for verken vinterfrakken eller beksømskoa.

Men nå er det jo snart slutt på året, så da tror jeg like godt at jeg utsetter alle disse prosjektene til neste år. Men da...

03 desember 2006

Juleroser

Det er første søndag i advent, og rosene blomstrer på Vår Frelsers Gravlund. Og jeg får nesten vårfornemmelser...

01 desember 2006

Mormor var aldri på Manhattan

Min mormor likte å se på stjernene.
– Hvis jeg blir rik, skal jeg kjøpe en stjernekikkert til deg, sa min morfar en gang til min mormor.
Men min morfar ble aldri rik, så mormors drøm om å utforske stjernene gikk aldri i oppfyllelse.
Min mormor fikk aldri muligheten til å studere, og hun kom aldri til å reise ut i verden. Hun fødte syv barn og bodde på det samme lille stedet hele livet.

Jeg tenkte på mormor den gangen jeg sto på toppen av Empire State Building i New York sent på kvelden og så ut over alle lysene på Manhattan. Så fantastisk det var å stå høyt der oppe og tenke på alle menneskene som var der nede på bakken, alle bilene som ble så bittesmå, alle husene som strakte seg mot himmelen. Alt dette som menneskene hadde skapt! Jeg lurte på hvor mange ord menneskene i New York rakk å si i løpet av den halve timen jeg sto der oppe. Og hvis alle ordene ble samlet i en bok; hvor tykk den boken ville blitt! Lysene på Manhattan ble min stjernehimmel.

For det var jeg som fikk de mulighetene min mormor aldri fikk. Som fikk sjansene, men kanskje ikke grep dem. Kan hende titter mormor ned på meg fra en stjerne høyt der oppe nå. Mens jeg ser opp mot stjernehimmelen og tenker på alt det som aldri ble. Og drømmer om noe som kanskje – eller kanskje ikke – skal komme til å skje.

30 november 2006

Hodejakt

Også engler kan miste hodet...

29 november 2006

Løgnhals

Jeg har en bekjennelse å komme meg: Jeg har løyet. Flere ganger. På
telefonen. Det er når de har ringt fra Markeds- og mediainstituttet at dette har hendt. Før hadde MMI skjult nummer. Det var veldig greit, for jeg pleier aldri å ta telefonen når den meldingen vises i displayet. Men så har de sikkert erfart at det er mange som gjør som meg, for nå ringer de fra synlig telefonnummer.

I vanvare tenkte jeg at selv om det ikke var et nummer jeg kjente igjen, så kunne det jo være noen som ringte for å si enten noe viktig eller noe hyggelig, eller til og med en kombinasjon av dette. Så jeg kom til å ta telefonen et par-tre ganger da det altså viste seg at det var MMI som var på tråden.

Og alt hva disse menneskene får seg til å spørre om! De snakker dessuten veldig fort, og ofte har jeg glemt hva det første svaralternativet var før de kommer til det siste. Jeg nevner dette som en slags unnskyldning for at det bar litt galt av sted. For jeg begynte altså å lyve for dem, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje har jeg et så kjedelig liv at jeg forsøker å dikte opp et som er bedre, og vil gjøre meg litt mer interessant et øyeblikk. Og kanskje er det fordi jeg slipper å se folk i øynene at det plutselig faller meg så lett å lyve.

I alle fall løy jeg alderen ned og lønna opp. Plutselig var leiligheten min blitt tyve kvadratmeter større. En gang lot jeg som jeg bare leste Morgenbladet og så på svensk tv; den mer intellektuelle typen som er opptatt av nordisk samarbeid og greier. En annen gang ga jeg meg ut for å være en gjennomsnitts nordmann som leste VG, så på TV Norge og spiste Pizza Grandiosa. Før jeg visste ordet av det hadde jeg faktisk fått både bil og barn. Mens jeg i virkeligheten ikke har førerkort engang, og bare et fadderbarn i Latvia. Hva er det som skjer - er jeg blitt en lystløgner ("person som har sykelig trang til å lyve")?

Det har hendt at jeg har løyet i andre sammenhenger også. Jeg har ved flere anledninger takket nei til invitasjoner med den begrunnelse at jeg hadde andre planer (underforstått: noe som var viktigere). Mens jeg visste at jeg kom til å sitte hjemme og se på tv.

Jeg har forresten løyet for politiet også. Så hvis det går ut en etterlysning av en ung kvinne. Oj, hvorfor begynte jeg å tenke på nesen til Pinocchio akkurat da jeg skrev det? Ok, da: relativt ung kvinne på 1,60 med mørkt blondt hår og blå øyne, så vit at jeg bare er 1,58.

Nå tror jeg ikke lenger på meningsmålinger. Og når det ringer og 21 31 96 10 kommer opp på displayet, da tar jeg ikke lenger telefonen.

27 november 2006

Ligg unna!

Når det bare kommer kaldt vann ut av dusjen. Når alt som er i kjøleskapet er gått ut på dato. Når en idiot av en bilist spruter sølevann over hele meg. Når ordene sitter fast i tastaturet. Når alle bildene jeg tar er uskarpe. Når ingen sender fine ord på mail. Når ingen spør om vi skal drikke vin. På sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne gjøre som denne karen: Sette opp et varselskilt.

26 november 2006

Til overs

Har du noen gang sett et ganske lite, forvirret vesen som virrer rundt i en forsamling av travelt opptatte mennesker uten å se ut til å høre hjemme der? Som har dette litt hjelpeløse uttrykket i ansiktet? Da kan det være meg du har sett.

Jeg er nemlig en sånn som alltid blir til overs når fellesskapet går sammen og tar i et tak. Det kan for eksempel være i etterkant av et festlig arrangement på jobben og det er tid for opprydding. Som om de skulle være programmert, begynner folk å rydde og ordne. Bare én person befinner seg utenfor fellesskapet. En som så gjerne vil være til nytte, men ikke får det til. Er jeg riktig heldig, får jeg satt et par tomme vinglass inn i oppvaskmaskinen og dermed er det "mission completed" for mitt vedkommende. Jeg føler meg som en puslespillbrikke som har havnet i feil eske.

Og tenk deg hva som vil skje hvis det oppstår en nødsituasjon neste gang du er ute og flyr, og det er jeg som sitter ved nødutgangen. Eller rettere sagt: Du gjør best i å ikke tenke på det.

Det store marerittet er den halvårlige dugnaden i gården der jeg bor, dette oppskrytte norske fenomenet som kalles "dugnadsånd". Jeg hadde med glede betalt noen hundrelapper for å slippe. For det er ikke alltid jeg klarer å finne en unnskyldning for ikke å delta. Forrige gang greide jeg heldigvis å få tak i en rive. Jeg tviholdt på den hele ettermiddagen og kvelden, og da jeg hadde raket hele bakgården tom for gammelt løv og rusk og rask, gikk jeg like godt løs på plenen foran naboblokka. Jeg kunne ikke risikere å stå der tomhendt.

Fenomenet opptrer alltid i situasjoner med mer enn omtrent åtte personer til stede og der hensikten er i fellesskap å utføre oppgaver av praktisk art. Hvordan pokker vet alle de andre hva de skal gjøre? Hvordan klarer de å finne plassen sin mens jeg bare går rundt og er i veien?

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg i sånne sammenhenger blir usynlig. Er jeg Teskjekjerringa reinkarnert? Satt jeg så lenge på lesesalen oppe på Blindern at Shakespeare og Strindberg til slutt tok knekken på de siste restene av praktisk sans? Men jeg har jo faktisk både hammer og sag, og uten å skryte så er jeg faktisk ganske god til å sette sammen Billy-hyller fra Ikea.

Jeg vil så gjerne kvitte meg med usynlighetskappen til neste dugnad. Jeg drømmer om endelig å få være med, og går det som jeg håper, vil følgende scene utspille seg i bakgården i Akersveien i mai 2007:

En gruppe mennesker er samlet til innsats for fellesarealenes forskjønnelse. Dugnadssjefen ser i min retning og sier noe med myndig røst.
Jeg skal litt nølende løfte et spørrende blikk.
Og hun skal si:
- Ja, nettopp du ja! Du med det grønne håret og de branngule snekkerbuksene. Du tar ansvaret for å vaske vinduene, male hagemøblene og rydde i kjelleren. Deretter steker du vafler og setter over kaffen.
Og jeg skal trekke pusten dypt og hviske:
- Endelig!

23 november 2006

Det haster!


Jeg ble stoppet av en ung mann på sykkel. - Unnskyld, har du tiden? spurte han. Jeg måtte tenke meg om et par sekunder før jeg skjønte at han spurte hva klokka var.

Men det var nok til at jeg begynte å gruble på dette med tid. Jeg har forståelse for at ting tar tid, men jeg blir samtidig irritert når noen sier at jeg må ta tiden til hjelp når jeg vil at noe skal skje NÅ! Er det sant at tiden leger alle sår? Hvor tidlig var egentlig tidenes morgen, og hvordan kan noe være tidløst? Og de som tar tiden; hvem tar de den fra? Kan det bli hull i tidens tann? Vil jeg finne Den Rette når tiden er inne? Men tenk om tiden er ute akkurat da! Alt dette begynte jeg å tenke på.

Bare det ikke er for sent...å leve...

Bildet har jeg tyvlånt av mesterfotografen Henri Cartier-Bresson.

22 november 2006

Skrivesperre

Katten er borte, og jeg har ikke lenger noen unnskyldning for ikke å skrive...

Dette er den katten som falt ut av vinduet i en tidligere tekst. Når den mangler pels på strategiske steder, er det fordi den måtte barberes før den kunne opereres etter benbruddet. Nå er den i kattehimmelen, det er i alle fall det jeg liker å tro...

21 november 2006

Frost

Jeg tror jeg tar på meg den hvite vinterkåpen i dag.
Den som kjøler så godt.
Som ikke slipper lyset inn
og som holder varmen ute.
Den som bare kan åpnes av ennå ikke drømte drømmer.

20 november 2006

Omvei til visdom

Så er jeg der igjen. Der hvor det stoppet opp forrige gang. Ved direkte og indirekte pronomen. Det hjalp altså ikke å begynne på ny skole likevel.

Jeg har alltid hatt ganske godt språkøre, og for et par år siden fant jeg på at jeg ville lære meg italiensk. Som sagt, så gjort. Jeg gikk i bokhandelen, kjøpte et representativt utvalg av lærebøker og leste meg litt opp på grammatikk og uttale. Jeg var klar for kurs. Det gikk riktig så bra. Lenge. Jeg var blant de beste i klassen gjennom hele første og andre trinn og størsteparten av det tredje også. Helt til vi kom til dette med direkte og indirekte pronomen. Jeg skjønte raskt at hvis jeg skulle komme meg helskinnet gjennom dette, måtte jeg virkelig gjøre en innsats hvis jeg fortsatt skulle være blant de beste. Så jeg sluttet like godt.

Heldigvis er det flere språkskoler her i byen, så jeg fant ut at jeg skulle bytte skole. Jeg måtte testes på den nye skolen, og hadde på forhånd bestemt meg for å være lur: Jeg skulle sørge for å gjøre det dårlig for å komme på et så lavt nivå at jeg kunne briljere litt med mine kunnskaper. Men som den flinke piken jeg er, fant jeg det litt vanskelig når alt kom til alt. Så jeg gjorde mitt beste og håpet at det var dårlig nok. – Nå, hvordan gikk det, spurte læreren etter at oppgavene var levert. – Nei, det gikk vel ganske dårlig, sa jeg. – La meg se. Den er rett og den er rett. Rett, rett, rett. Dette var jo riktig bra, du skal på trinn C. – Eh...jeg hadde kanskje tenkt trinn B...? – No, no, det vil være altfor lett for deg, sa læreren og så strengt på meg over brilleglassene.

Den ene hyllemeteren med italiensk lektyre vokste raskt til to. Jeg kjøpte nye lærebøker og jeg hørte på lydbøker, jeg så «Cinema Paradiso», «Il Postino» og «La vita è bella» om igjen. Og det gikk riktig bra. Lenge. Helt til vi nå er kommet til dette med direkte og indirekte pronomen. Og her sitter jeg og forsøker å løse oppgaver og lurer på hvorfor vi ikke har lært å banne på italiensk.

Og det er ikke første gang jeg har sluttet på kurs. Jeg troppet opp på swingkurs for mange år siden, bare for å gå hjem allerede i den første pausen. Jeg ville jo ikke være i utakt med resten av verden.

Så var det tegnekurset. Da jeg gikk på skolen likte jeg så godt å tegne. Siden dabbet det av, men så en dag for et par-tre år siden fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne på tegnekurs. Kanskje kunne jeg få meg en hobby jeg kunne ha glede av i lang tid fremover. Så jeg tok mot til meg og begynte på Friundervisningens kurs i frihåndstegning. Det skulle jeg ikke ha gjort. Samtlige var både yngre og flinkere enn meg (en fryktelig kombinasjon). Jeg bestemte meg raskt for at jeg var fullstendig talentløs, så jeg sluttet før kurset var halvveis.

Og så var det yoga. En venninne klarte å overtale meg til å bli med på gratis prøvetime. Av gårde til bokhandelen igjen: «Grunnleggende yoga» denne gangen. Jeg leste om øvelser som het «Krigeren», «Ørnen» og «Kobraen», og ettersom jeg alltid har vært ganske myk og tøyelig, tenkte jeg at dette skulle jeg da alltids klare. Det sto noe om pusteteknikk, men jeg tenkte: Puste, hvor vanskelig kan det være liksom? Det burde jeg ikke ha tenkt. I det stille lokalet ble de andres rolige åndedrag overdøvet av min høylydte hyperventilering. Det ble med den ene prøvetimen.

I et års tid nå har jeg tenkt at jeg skulle begynne å trene pilates. Reklamen lover intet mindre enn flat mage, flott holdning, bedre balanse, økt konsentrasjon og økt selvtillit. Og kanskje best av alt: en lang og slank figur. (Og for en som nesten må lyve for å bli 1,60, har ordet «lang» noe magisk over seg.) Og er ikke dette verdt å betale 500 kroner timen for, så vet ikke jeg. En ny og fin treningsbukse kjøpt i Göteborg i mai ligger dessuten bare og venter på å bli brukt. Jeg skal bare lære meg litt først. Se den introduksjonsfilmen jeg lånte av en venninne i sommer, lese de bøkene jeg nok en gang løp til bokhandelen for å kjøpe.

Men én ting er i alle fall helt sikkert: Skal jeg lære mer nå, må jeg først på Ikea og kjøpe meg flere bokhyller...

19 november 2006

Frokost

Singel, men ikke uten selskap!

(Og visst har man lov til å være litt barnslig selv om man er voksen...?)

18 november 2006

Munnkurv

– Hva? sa sjefen min.
– Hæ? sa jeg.
– Du sa noe. Var det meg du snakket til?
Faen! Tatt på fersken!

I det siste har jeg nemlig hatt en tendens til å snakke stadig mer med meg selv. Relativt høyt. En ting er at jeg roper «au!» eller det som verre er når en nydusjet tå treffer et bordbein. Jeg mener, slikt er det jo sosial aksept for at man kan gjøre. Likedan det å synge i dusjen, uansett hvor ille det måtte høres ut.

Men jeg vet ikke helt hvordan det stiller seg når man har begynt å kommentere det som skjer på tv-skjermen? Jeg har nå flere ganger tatt meg selv i å komme med mer eller mindre kloke kommentarer til deltakerne i «Jakten på kjærligheten». Jeg gjør meg også opp nokså høylydte meninger om det som står å lese i Aftenposten. Og skal jeg være helt ærlig, så hender det også at jeg hvisker meg selv noen trøstende ord i øret... En kort periode hadde jeg en katt til låns, og da syntes jeg at jeg hadde som en slags unnskyldning for å la skravla gå, selv om jeg ikke snakket kattespråket. Men så falt katten ut av vinduet fra 3. etasje.

Jeg har lurt litt på om det hadde vært bedre hvis jeg gikk over til å snakke med meg selv på italiensk. Da kunne jeg muligens ha brukt som unnskyldning at jeg øvde. Det er bare det at foreløpig er ordforrådet ganske begrenset, og jeg kan jo ikke bare gå der og gulpe opp høflighetsfraser til meg selv av typen «Unnskyld, kunne De vennligst si meg veien til turistkontoret»? Eller: «Jeg vil gjerne prøve disse skoene i størrelse 37, takk».

Lenge sa jeg til meg selv at dette bare er en naturlig bivirkning av det å være singel. Men så begynte jeg å lure på om det kanskje var verre enn som så. Var jeg rett og slett på vei til å bli gal? Riktignok går jeg til bedriftslegen en gang i året, men han gjør jo ikke stort mer enn lytte til hjerteslagene, for deretter å be meg hoste mens han dunker meg i ryggen. Spør han hvordan det står til, svarer jeg «takk, bare bra» og «bla-bla-bla». Så langt har jeg klart å innbille meg selv at jeg har hodet på rett plass, men nå meldte altså tvilen seg. Jeg begynte å drive research og min gryende mistanke om at noe var galt ble langt på vei bekreftet da jeg fant en artikkel om psykisk helse der det sto svart på hvitt at det å snakke med seg selv kunne være et tegn på at man var på vei inn i en psykose. Der og da lovte jeg meg selv at jeg heretter skulle holde kjeft i enerom, om jeg så skulle klistre tape over truten. Ja, i verste fall: Finne fram nål og tråd og snurpe igjen smella.

Men så er det at jeg får se en artikkel på nettet som vekker min interesse. Den handler om noe helt annet; om matematikkvansker. En forsker ved Universitetet i Oslo er det som skal komme meg til unnsetning, idet hun uttaler at elever (og her velger jeg en vid tolkning av begrepet «elev») må oppmuntres til å snakke med seg selv mens de løser matematikkoppgaver.

Jeg kjenner lettelsen sige inn over meg. Her har jeg faktisk muligheten til å oppnå to ting på én gang: både få aksept for mine enetaler og bli kurert for min dyskalkuli. Jeg tror jammen jeg skal begynne å øve på den store gangetabellen med en gang!

Damen med det litt biske uttrykket fant jeg en gang jeg var i Praha. Jeg syntes hun var litt tøff...

15 november 2006

Ordgyteren

Han hadde stadig ordene sine i behold, Algoth. En ny forsendelse hadde nettopp ankommet ordgyteriet og han hadde med stort tålmod ordnet ordene etter lengde, veid dem og siden alfabetisert dem. Nå snøt han seg slik bare mannfolk kan: Ved å presse pekefingeren mot den ene siden av nesen og blåse ut av det andre neseboret.

Algoth hadde grunnlagt stedets eneste ordgyteri for mange år siden, og driften hadde vært svært vellykket. De siste årene var det særlig importen av utenlandske ord som hadde gjort bedriften til en av landets mest lønnsomme. Ordordrene strømmet inn. At de vakre, forseggjorte ordene som det lå mye arbeid og omtanke bak, måtte vike for rimeligere, masseproduserte alternativer, så ikke Algoth ut til å bry seg det minste om. - Et ord er et ord, sa Algoth bare. Noen mente å vite at han var en mann av mange ord, men av få tanker. Andre mumlet noe om at han var et dårlig papir.

Så hendte det likevel at han bommet på oppkjøpene, at han med andre ord ikke fikk avsetning på alt han hadde tatt inn. Noen ord gikk dessuten ut på dato. Da måtte Algoth innse sitt tap og selge med høye rabatter for å få frigitt plass til nye ord på gyteriet. Når det plutselig var enkelte ord som begynte å gå igjen i aviser og blader, da kunne folk være ganske sikre på at nå hadde det vært supersalg i Algoths ordgyteri.

Når det fortsatt var ord igjen han ikke greide å bli av med, så Algoth sitt snitt til å sette sammen det kan kalte overraskelsespakker. Et av påfunnene hans var "startpakke for lyrikere". Oppi disse eskene puttet han alskens ord og oppfordret kjøperne til å være kreative og skrive egne dikt. Men når håpefulle (og når sant skal sies ofte litt gammeldagse) dikterspirer i stedet for å finne ord som "hjerte" og "smerte", fant "fokusgruppe", "synergieffekt" og "proaktiv", da kom det klager til Algoths ordgyteri. Men en ordknapp Algoth bare harket og sa: - Er du ikke kar om å dikte med de ordene du har fått, er det talentet det skorter på og ikke verktøyet. Og så rykket det litt i det lett aldrende ansiktet. Det fantes ord i gyteriet som Algoth helst gikk omveier rundt; det var ord som "unnskyld" og "beklager". Det var som om Algoth noen ganger heller ville drive munnhuggeri enn ordgyteri.

Algoth hadde en gang hatt en bror, og ord ble alltid fattige når han skulle forsøke å beskrive savnet etter den litt eldre broren, som han alltid hadde sett sånn opp til. De to hadde drevet i beslektede bransjer, for broren drev skrønemakeri og hadde visittkort der det sto at han var autorisert skrønemaker og lurendreier. På fritiden hadde han agert spåmann, men onde tunger ville ha det til at han spådde framtiden i svarteper-kort. Men det var helt til skjebnen spilte ham et lite puss og lot ham møte kjærligheten i form av en sannsigerske fra Singapore. Siden hadde ingen sett skrønemakeren.

Da broren ble borte, tenkte Algoth at han fikk prøve å finne kjærligheten, han også. Han averterte i avisene og gjorde seg lekker ved hjelp av de fineste ord han kunne finne i ordgyteriet. Men det var ikke alltid at ordene rimte med virkeligheten, og til slutt ga han opp. - De må være ordblinde hele gjengen, forsvarte Algoth seg. Og så oppga han jakten på kjærligheten.

Men innerst inne på Algoths loft, bak en hel masse gammelt skrot, lå det en bunt med blekblåe brev bundet sammen med et rødt, falmet silkebånd. Men det var visst lenge siden noen hadde forsøkt å løsne den gamle knuten.

Ord kom og ord gikk. Det kom nye aviser som skrev om gamle skandaler. Fra tid til annen dukket det opp en bok som forandret verden litt til det bedre for noen. Mens det ble skrevet brev som la verden i grus for andre. Bare Algoth forandret seg visst ikke. Han gikk rundt med et helt alfabet i lommene, men han klarte aldri å finne de riktige ordene.

Forlagene var gode kunder hos Algoth, de bestilte store mengder skryteord som skulle stå på bokomslagene og Algoth fikk tilsendt mange slike skrytebøker. Noen solgte han raskt videre, men hjemme i stua var det likevel en anselig samling. For det meste var det krim og krigsbøker som han forlystet seg med når kveldene ble lange og mørke. I en av hyllene var det likevel en liten bok som hadde stukket seg vekk og lå inneklemt mellom massemord og slagskip. Det var en bok av verdens kanskje aller tristeste dikter; Emily Dickinson. Det var lenge siden noen hadde åpnet boken, men den bar tydelige spor etter at noen en gang hadde holdt den meget kjær. Hvis noen hadde åpnet den igjen, ville de ha sett at det hadde stått en hilsen på det første bladet. Men den var skrevet med blyant, og tiden hadde visket ut det som en gang sto der.

Algoth hadde ord på seg for å være en gnier. Stort sett alle pengene han tjente, satte han på bok. Tallenes tale var enklere å forholde seg til for ordgyteren. Det kunne synes som om ord som "vedlikehold" og "oppussing" ikke lenger ble lagerført. Dette bar hele ordgyteriet preg av, og det store ordlageret var i en stadig dårligere forfatning. Gamle aviser og restopplaget av Morgan Kane-bøkene fikk gjøre nytten både som isolasjonsmateriale og tettemiddel.

Men en natt måtte selv den gamle westernhelten gi tapt for sterkere krefter, og de rustne rørene fant det for godt å sprekke. Før Algoth visste ordet av det, fosset vannet inn og en strøm av ord forsvant ut av lageret. De seilte som bittesmå båter nedover en stri elv. Helt ut til det store havet gikk ferden. Der forsvant ordene og gikk til slutt i oppløsning. Men blant alle disse ordene hadde det stukket seg inn et lite gulnet utklipp fra en avis. Det var en kunngjøring om bryllup. Noen hadde tegnet et hjerte rundt kvinnenavnet, men brudgommens navn var fremmed. Slik gikk det til at havet fikk ordgyterens aller siste hemmelighet.

Og der satt Algoth og hadde ikke ord.

14 november 2006

Hjertesak


I nattens mulm og mørke var det noen som dro av gårde med hjertet mitt. Skar det pent ut og bare gikk sin vei. Undrer hvem du er og hva du skal med det? Det er ikke så godt å sitte her og være hjerteløs.

13 november 2006

Mitt Oslo


Da jeg var lita jenta og bodde på ei øy sånn cirka midt i landet, kunne jeg av og til snappe opp replikken "hun er blitt oslodame", sagt med en viss ærefrykt i stemmen. Jeg syntes det hørtes så flott ut og hadde ikke noe høyere ønske enn at jeg også skulle få bli en sånn dame. Så en dag i august 1985 gikk drømmen i oppfyllelse: Jeg ble oslodame!

Oslo er vant til å måtte forsvare seg mot de som sier at byen er stor og stygg og upersonlig. De som sier sånt, kan ikke kjenne Oslo særlig godt, kanskje har de knapt nok vært her. I alle fall er det ganske sikkert at de aldri kan ha opplevd noe av dette:

Å gå forbi det gamle biblioteket på Hammersborg en høstettermiddag i skumringen og se det lyse fra de store smårutete vinduene og tenke på hva de leser, de som er der inne akkurat nå.

Å kjenne røkelsesduften sive ut fra den katolske bokhandelen – som ligger i en av de koseligste små gatene i byen – og vite at nå er det ikke lenge til jul.

Å høre Quattro Stagione synge julesanger fra middelalderen i Gamle Aker kirke og samtidig tenke på at kirken hviler på fire gullstolper bevoktet av en drage, og at gullender svømmer omkring på en sjø inne i berget under kirken.

Å vasse i brunt og gult og rødt løv på stiene på Vår Frelsers Gravlund og lure litt på hvorfor Ibsen har fått en hammer på sin æresgrav. Å se det første vårtegnet samme sted: tett i tett med blå scilla som klatrer opp den bratte skråningen mot Akersbakken.

Å se det kinesiske lommetørkle-treet i Botanisk Hage blomstre en av de ti dagene i mai.

Å la hånden gli langs de gamle murene på Akershus en varm sommerdag.

Å høre rådhusklokken slå sine tolv midnattsslag og sovne med åpent vindu mens klokkespillet spiller dagens siste melodi.

Å gå på toppen av St. Hanshaugen og stå og se utover byen og vite at her bor jeg.

Sånne ting er det som gjør Oslo til min by. Jeg bytter den aldri bort!

12 november 2006

Skriften på veggen


Jeg vet ikke hva Irene kan ha gjort som har påkalt selveste Hofmarskalkens vrede. Men jeg vil helst ikke være i hennes sko når han finner henne og setter gaffelen i henne...

Denne lite hyggelige beskjeden var festet på en oppslagstavle i et portrom i København.

Hofmarskalk: embetsmann ved hoffet som administrerer hofforvaltningen og er sjef for dem som er ansatt i kongens/dronningens tjeneste.

10 november 2006

Poesi på gatenivå II


Denne lappen fant jeg utenfor blokka mi en sur høstdag i fjor på denne tiden. Det blåste og regnet ganske kraftig den dagen og lappen hadde klistret seg fast på fortauet, omgitt av brunt høstløv. Ut fra det som sto på lappen, regnet jeg med at den hadde vært festet på en av bilene som pleide å stå parkert der. Jeg hadde selv mange ganger lagt merke til både krokodilleskjelettet og sjørøverflagget som prydet doningen. Nå er bilen borte. Kanskje kjørte den voksne mannen inn i solnedgangen? Eller kanskje har han flyttet til Kristiansand for å være nærmere Kaptein Sabeltann?

09 november 2006

Poesi på gatenivå


Hun (tenker): Å, han var søt. Tror du han gifter seg med meg? Ja, jeg skal spørre.
Han: Jeg er blind.

Jeg fant denne på gaten for et par år siden. Husker jeg ikke feil, var det i Dalsbergstien på vei mot Bislett. Siden har jeg spart på den. Er litt i tvil om videre handlingsforløp, om Hun oppnår kontakt med Ham?

08 november 2006

Bokråd (3)

Den vesle romanen Sonetsjka av den russiske forfatteren Ljudmila Ulitskaja er både morsom og trist, søt og litt rar. Den er realistisk samtidig som den er befriende fantasifull.

Fra hun var sju til hun var tjuesju leste Sonetsjka uten stans. "Hun lot sin sjel gresse på den store russiske litteraturens vide enger", som det står et sted. Ifølge broren har hun lest så mye at rumpa hennes har tatt form av stolen og nesen ligner på en pære.

Sonetsjka tar bibliotekskolen og begynner å jobbe i kjellermagasinet på et gammelt bibliotek. Når krigen kommer, blir hun evakuert til Sverdlovsk sammen med resten av familien og begynner å jobbe på biblioteket der. Det er her hun treffer mannen hun skal gifte seg med, kunstneren Robert Viktorovitsj. Han er liten av vekst, spiss og mager og grålig i hud og hår. Han er en temmelig vidløftig type som i motsetning til Sonetsjka gir inntrykk av å være svært så verdensvant.

Når Sonetsjka blir gift, blir det slutt på lesingen. Det er stort sett hun som forsørger den vesle familien etter at de får datteren Tanja. Hun som på grunn av det strie håret som stod rett til værs, lignet på en løvetannblomst som hadde satt frø, men ennå ikke var blåst av.

Sonetsjka er en svært omsorgsfull person som tar seg av alle som trenger det, hun er en sterk og utholdende kvinne. Etter eget utsagn er hun så fornøyd med livet at hun ikke skjønner hva hun har gjort for å fortjene en slik lykke. En lykke som for den som leser fortellingen mer fortoner seg som et slit. Men så skal heller ikke Sonetsjkas lykke vare evig.

Ektemannen begynner på et stort kunstprosjekt som går ut på å male stilleben i hvitt. I disse bildene konstruerer han sine høyst kompliserte tanker om det hvites natur, i en søken etter noe ideelt og mystisk.

Robert Viktorovitsj har alltid vært glad i kvinner, og mens han holder på med sitt store prosjekt, går det ikke bedre enn at han er utro og innleder et forhold til en av datterens venninner, en fattig men fremmelig frøken.

Brått revner Sonetsjkas liv i alle sømmene, men etter en stund rister hun sorgen av og fortsetter å leve som best hun kan. Sonetsjkas største lykke er at hun har en egen evne til å se lyst på livet. Og mens ektemannen etter noen år blir møtt av en brå død i sin elskerinnes favn, får Sonetsjka et langt liv. Når vi tar avskjed med henne, er hun blitt en tykk gammel kone med bart. Hun setter et par lette sveitsiske lesebriller på sin pæreformede nese og kaster seg på nytt hodestups inn i den russiske litteraturens sødmefylte dyp.

Hver vår drar hun ut til gravlunden og planter hvite blomster på ektemannens grav, blomster som aldri vil slå rot og trives...

Sonetsjka er en historie om kjærlighet og svik, og om ensomhet. Dessuten gir fortellingen et godt bilde av hvordan det var å leve i Sovjetunionen, og den sier noe om både viljen og evnen til å overleve under vanskelige forhold. Og ikke minst kan den leses som en kjærlighetserklæring til litteraturen.

07 november 2006

Drømmen om Nadia


Jeg kom plutselig til å tenke på Nadia Comaneci. Den rumenske jenta som turnet seg inn i så mange jentehjerter på 1970-tallet. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd under EM i 1975 i Skien, der hun som 13-åring vant gull sammenlagt. Kanskje er hun tidenes største turner.

Jeg husker den spenstige, magre kroppen som lett som ingenting balanserte på bommen, gjorde flikk-flakk og svingte seg i skranken. Jeg husker det alvorlige ansiktet, de mørke ringene under øynene, hestehalen som hoppet opp og ned. Nadia Comaneci røpet aldri hva hun følte, kanskje var det nettopp det som fascinerte meg aller mest. Jeg ville så gjerne at det triste ansiktet skulle sprekke opp i et stort smil. Jeg visste jo at hun ikke kunne ha det godt der borte i Romania, og det var vel kanskje det lukkede landet som lokket tankene; denne tristheten som gjorde meg nysgjerrig.

Så ble hun borte. Det siste jeg husker er en litt lubben ung jente som ikke lenger så ut til å beherske kroppen sin like godt. Kanskje tenkte jeg på henne en gang iblant hvis jeg så turn på tv, men stort sett forsvant hun ut av min bevissthet. Inntil jeg nå altså plutselig begynte å tenke på henne igjen.

Hva skjedde med Nadia Comaneci etter revolusjonen i Romania, etter at diktatoren Nikolae Ceausescu ble henrettet sammen med sin kone Elena i desember 1989? Jeg begynte å se for meg ulike varianter av den tidligere turndronningens liv:

a) Hun endte opp som en barnløs og bitter kvinne. Sviktet av alle, meg selv inkludert. Jeg ser henne for meg i en stor, men kald leilighet i sentrum av Bucuresti. Mannen har forlatt henne til fordel for en yngre kvinne. Hun går sjelden ut, bare en gang iblant pynter hun seg og tar på diamantøredobbene for å se en ballettforestilling sammen med et par gode venninner. Hun er noen-og-førti år, men er allerede blitt en gammel dame.

b) Hun lever et kjedelig forstadsliv med mann og barn og har nesten glemt at hun en gang var en stor stjerne. Håret er bleket og hun har lagt seg ganske kraftig ut. Hun blir aldri gjenkjent på gaten og er fornøyd med sitt anonyme A4-liv. Turndrakten fra EM i Skien i 1975 har hun for lengst gitt bort til et loppemarked.

c) Hun drikker litt for mye, tar piller hun ikke burde ha tatt og er litt for glad i det søte. Ansiktet er ganske pløsete og klærne ukledelig stramme. Hun er noen-og-førti, men forsøker å se ut som en fjortis. Hun har en del aldrende mannlige bekjentskaper som svermer rundt henne og med varierende grad av interesse lytter til fortellingene om da hun var verdens yndling. Det hender hun finner frem de gamle medaljene, trer de fineste over hodet og blir blank i øynene der hun står foran speilet og smiler trist mot sitt eget bilde.

d) Hun emigrerte til utlandet, giftet seg med en rik forretningsmann, fikk barn og rasekatt. Hun fornekter sin fattigslige bakgrunn, men tar stadig – om enn litt brydd – imot komplimenter fra folk som fortsatt husker hennes innsats i turnhallen. Hun får dagene til å gå ved å drive med veldedighet, representere og gå i fine selskaper. Den slanke, fortsatt veltrente kroppen kler det meste av de dyre kolleksjonene. Hjemme i Romania sitter de gamle foreldrene og pusser medaljene som hun ikke fant det bryet verdt å ta med seg da hun forlot hjemlandet sitt for godt.

e) Hun er død uten at jeg har registrert det.

I vår moderne tid er det selvsagt bare én ting å gjøre når man vil vite hvordan det har gått med gamle helter: man googler dem. Og det må være flere enn meg som har tenkt på Nadia Comaneci, for når jeg taster inn navnet hennes, kommer det opp ca. 340.000 treff...

I korte trekk kan Nadia Comanecis videre skjebne oppsummeres slik:

I 1978 blir den 17 år gamle Nadia innlagt på sykehus. Hun er forgiftet etter å ha drukket blekemiddel. Det er på denne tiden hun begynner å legge på seg, og i VM samme år faller hun ned fra bommen. Mange frykter at karrieren er over, men Nadia gjør comeback og fortsetter å være aktiv turner helt til i 1984. Etter det jobber hun som trener. I november 1989 flykter hun til Ungarn, og siden til Østerrike. Hun får innvilget asyl i USA, dit hun reiser 1. desember. Hun flykter fra Romania med hjelp fra en viss Constantin Panait, som forlanger 5000 dollar for denne tjenesten. Han kontrollerer livet hennes på denne tiden, og det går rykter om misbruk. I USA møter Nadia den tre år eldre tidligere turneren Bart Conner. På hennes 33. fødselsdag, 12. november 1994, frir han til henne, og de gifter seg i 1996. I juni i år, i en alder av 44 år, føder Nadia Comaneci sitt første barn; Dylan Paul Conner. Sammen med ektemannen eier hun en turnskole og flere sportsbutikker. De driver også veldedig arbeid; Nadia sponser blant annet et sykehus for hjemløse barn i Romania. Ut fra bildene kan jeg også se at hun må ha bleket håret flere ganger i årenes løp. For to år siden ga hun ut selvbiografien Letters to a Young Gymnast. Ifølge reklamen gir den et unikt glimt inn i en bemerkelsesverdig kvinnes liv.

Så vet jeg hva jeg skal ønske meg til jul.

06 november 2006

Englevakt


Det kom en engel svevende forbi. Den prikket meg lett på den venstre skulderen, blunket og sa: Det går nok bra til slutt, skal du se!

Det vesle englebildet fant jeg på et galleri i Split, det er laget av Ella Svilan-Svalina.

05 november 2006

Charm before beauty

Det er ikke alltid like lett å befinne seg i skyggen av noen som er større og vakrere, men jeg holder nå en knapp på den lille rare til høyre...

01 november 2006

En veps etter vin



Vips, så var festen over for vepsen. Slik er livets danseskole...

Bokråd (2)

Mirjam Kristensens roman En ettermiddag om høsten er en god kandidat til høstens vakreste bok rent utseendemessig, men den er ikke mindre fin inni. Denne romanen var som en god drops jeg ville ha i munnen og bare nyte lenge, lenge.

Det unge ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York og besøker Metropolitan Museum of Art, der Hans Olav blir stående lenge og se på maleriet “Den angrende Magdalena” av den franske 1600-tallsmaleren Georges de La Tour. Rakel må på do, og når hun kommer tilbake er Hans Olav borte. Museumsvakten sier hun så ham forlate rommet sammen med en annen kvinne.

Dette kan høres ut som opptakten til en kriminalroman, men det er det altså ikke. I stedet for å bryte ut i hysterisk gråt og påkalle politiet, slik de fleste vel ville ha gjort, er Rakel forbausende rolig og forsøker å finne ut av forsvinningen på egen hånd. I tiden etter forsvinningen får Rakel bo hos morens velstående venninne Hanna og hennes samboer Harold. Hun vandrer rundt i gatene og forsøker å danne seg et bilde av hva som kan ha skjedd. Hun oppsøker museumsvakten, Nicole, flere ganger og ber henne gjenta hva hun har sett. En gammel antikvar finner Hans Olavs tomme lommebok i parken utenfor museum og Rakel oppsøker ham i antikvariatet. Han påstår forresten at han har et fotoapparat som kan ta bilder av døde mennesker.

Vi får et visst innblikk i disse bipersonenes liv, og det som er så fint, er at forfatteren sier akkurat så lite om hver av dem at jeg som leser blir nysgjerrig og begynner å dikte videre på historiene deres. Det er til tider også noe drømmeaktig over Mirjam Kristensens tekst. Det er en roman som ikke roper høyt, men som har desto mer å si. Språket er poetisk og kler stemningen i romanen.

Rakels ensomhet blir en sterk kontrast til det myldrende livet på Manhattan, og vi skjønner hvor lett det er å bare forsvinne i mengden. Samtidig er romanen en påminnelse om at vi innerst inne er ensomme og at det ikke er mulig å kjenne andre mennesker til bunns, ikke engang de nærmeste. Forfatteren viser hvor skjøre våre bånd til andre kan være, samtidig som vi også lett knytter nye bånd til mennesker vi i utgangspunktet aldri hadde tenkt å bli kjent med. Rakel kommer sannsynligvis aldri til å se igjen verken museumsvakten eller antikvaren, men de vil for alltid prege livet hennes.

En dag er Rakel klar for å reise hjem igjen, uten Hans Olav. Det blir ingen oppklaring på mysteriet, men Rakel er blitt litt mer klarsynt. Dette er en bok som har fått permanent oppholdstillatelse i bokhyllen min.

Jeg ble selvsagt nysgjerrig på bildet av Magdalena som Hans Olav var så opptatt av. Det er noe gåtefullt over bildet, akkurat som det er over Hans Olavs forsvinning og over romanen:

31 oktober 2006

En trøstesløs historie

Kanskje var det fordi hun hadde lest for mange kjærlighetsromaner at Elvira Lovise trodde Alv-Vidar var en ridder. Av sin gamle farmor hadde hun arvet kasse på kasse med søtladen, klissete og temmelig ubehjelpelig lektyre. Så kom den sure svie i form av kjærlighetssorg, eller hjertebrann som Elvira Lovise selv kalte det. Ingen hadde brydd seg om å minne henne på at det i virkeligheten sjelden går som i romanene.

Hvis det hadde stått om Elvira Lovise i en av disse dårlige romanene, ville det kanskje ha stått at hun var enebarn og tander som en prestekrage som har strukket seg altfor langt mot himmelen. Det lange, røde håret sto som en brann rundt henne, og fikk den bleke huden til nesten å skamme seg over sin hvithet. Hun var lærernes drøm og kunne gangetabeller og greske gloser på rams. Hun deklamerte romantiske dikt så selv innbarkede ungkarer måtte med hånden opp til øyet. Hun var den beste i klassen til å male, men i Elvira Lovises malerskrin var alle fargene dystre.

Helt siden hun var liten jente, visste hun at hun skulle drive familiens gamle papirmølle videre. Hun tenkte ofte på at de nye trærne som ble plantet i de store plantefeltene en dag skulle bli til blader i en bok. Til fortellinger som kanskje skulle vandre gjennom verden, fra hjerte til hjerte, som Elvira Lovise likte å tenke.

Årene gikk og Elvira Lovise levde et tilbaketrukket liv. Hun lengtet ut, bort. Ønsket at noe vidunderlig skulle skje. Men det meste skjedde i Elvira Lovises hode, for foreldrene hadde aldri villet slippe henne langt av gårde. - Siden, sa de alltid. - Vent til du blir eldre, rådet de. - Du må smøre deg med tålmodighet, ba de. Og det var akkurat da tuben med tålmodighet nesten var oppbrukt at han kom.

Alv-Vidar var en stram kar; bratt i nakken og bred over skuldrene. Og hva mer var: Han var en støver til å danse. Og han danset like godt av sted med Elvira Lovises hjerte.

De pratet, de danset, de lo, Elvira Lovise og Alv-Vidar. Den ene lykkelige dagen gikk, og den andre kom. Elvira Lovise plukket stjerner ned fra himmelen, nordlyset vinket og den kalde, hvite snøen ble til et skjal som la seg beskyttende rundt henne. Nordavindens isklo kjentes som kjærtegn mot hennes varme kinn, som ikke lenger var hvite, men heftig røde. Og Elvira Lovise var tapt for denne verden.

Helt til en dag.

- Se på meg, sa Elvira Lovise, men Alv-Vidar hadde allerede sett en annen vei. Den dagen forsvant han. Det lokket fra andre havner, det fristet fra fjell og fjorder og han sviktet Elvira Lovise. At det senere skulle gå Alv-Vidar riktig ille, fikk Elvira Lovise dessverre aldri vite.

Elvira Lovises Alv-Vidar var et blendverk, malt av en middelmådig maler. Når man begynte å skrape i lakken, kom et annet bilde fram. Av en mann som var så forfengelig at han ble rasende hvis noen kalte ham Alf-Vidar og ikke Alv-Vidar. En kar som snakket mye og gjerne, men nødig om seg selv. En som var så pertentlig, ja pirkete, at når han leste bøker, åpnet han dem nesten ikke for at det skulle se ut som de var uleste idet han satte dem tilbake i hyllen. En fyr som ergret seg gresselig over folk som drakk vin av glass som ikke passet, mens han selv begjærlig snuste med nesegrevet mot dyre dråper i klar krystall. Men maleren tok sin oppgave meget alvorlig og flikket stadig på bildet, slik at fasaden alltid var blank og fin.

Elvira Lovises varme hjerte brast. Fra fjern og nær kom de for å trøste Elvira Lovise, men til ingen nytte. Det dannet seg til slutt seg sørgerand av mennesker rundt henne, men Elvira Lovise bare gråt og gråt, tåre på tåre rant nedover kinnene. Det fantes ikke det lommetørkle i verden som var stort nok til å ta unna tåreflommen. Hun var så lei seg og gråt så mye at man ble nødt til å importere tårer for at hun ikke skulle tørke ut.

Det var båtene som leverte de store papirrullene fra fabrikken som hadde med seg tårer tilbake. Store tanker med tårer, grått av gråtekoner rundt omkring i hele vide verden. Men det hjalp ingenting.

Elvira Lovise tørket mer og mer ut fordi det rett og slett ikke var tårer nok i verden. Til slutt ble hun så liten og inntørket at en dag tok vinden tak i henne og løftet henne opp i det store karet med tremasse som skulle bli til papir.

Det sies at Elvira Lovise hviler under et lite dikt på side 41 i en av de 300 trykte eksemplarene av en diktsamling skrevet av en dikter du ganske sikkert aldri har hørt om. Hun skal finnes under følgende vers:

Det er ingen som vet at du har vært her,

det fins ingen synlige spor etter deg,

men du har rispet i hudløs sjel,

og det klør i sårene.

29 oktober 2006

Hevn. En hyllest til Black Mamba (heltinnen i Kill Bill)

Jeg våknet en morgen og ville ha hevn!
Så jeg tok sverdet og gikk ut og drepte deg.
Tilbake lå det en kropp.
Den kunne brukes til mye.
Bena ga jeg til støttegruppen for mishandlede menn, i tilfelle de ikke klarte å stå på egne ben.
Armene slengte jeg rundt halsen på en krokodille.
Fingrene ble til naturlig fingermat for gribbene. Mandlene fikk de til dessert. Fortsatt var det noen som ikke var mette, og de fikk lungemos og stekt lever servert fra kneskålene dine.
Håret vevde jeg inn i en dørmatte som jeg tråkket ned med søle.
Blodet ditt brukte jeg til å male fanden på veggen.
Huden ble til trommeskinn, men det var for sent å banke vett inn i skallen din.
I stedet slo jeg på stortromma:
Oppdrag utført!
Så sov jeg helt til neste dag.

Jeg ser vanligvis ikke actionfilmer, men da jeg kom til å se Kill Bill på tv, ble jeg helt revet med. Slike tøffe roller som den Uma Thurman har her, er jo vanligvis forbeholdt gutta. Desto mer oppløftende var det å se en jente som visste å svinge sitt sverd. Min lille tekst er inspirert av filmen; jeg tror det er bra for flinke jenter å få ut litt damp. I den forbindelse vil jeg også slå et slag (!) for bildeboka Snill av Gro Dahle og Svein Nyhus. Den er et "må ha" for alle snille jenter!

28 oktober 2006

Høst

Går man inn på Deichmanske biblioteks diktregister på internett og skriver "høst"/"høsten" i søkefeltet, viser det seg at det er 752 dikt som har disse ordene enten i tittelen eller i den første linjen. Det er nesten ingenting sammenlignet med hva "vår" og "våren" resulterer i. Våren må være dikternes favorittårstid, i og med at det tilsvarende tallet her er 3194. Dårligst ut kommer vinteren; ordene "vinter" og "vinteren" forekommer 705 ganger i tittel eller førstelinje. Kanskje fordi vinteren er et fenomen med begrenset interesse for andre enn oss her nord. Heller ikke sommeren kan, med sine 765 forekomster, hamle opp med våren.

Mitt høstdikt må bli "Bøketrær om høsten" av Astrid Hjertenæs Andersen:

Alt er blitt gyllen høst.
Gyllenlær. Bronse og kobber.
Pauker og horn. Barokkmusikk.

Bøketrær strekker grenene ut
som danseres armer
og rasler med lærbrune blad.

Det er som om skogbunnens tenner
løper i vann
ved synet av fallende løv.

Det er ingen bønn.
Men i et skogholt av virkeligheten
er verden skjønn.

26 oktober 2006

Til Andrea

Du er et navn i kirkeboken.
Restene av deg ligger gjemt under jorden,
ved en kirke ved havet.
Du var et minne for dem
jeg nå bare har minner om.
Jeg trekker deg frem fra en skuff,
setter deg sammen som et puslespill,
hekter deg sammen ledd for ledd.
Gir deg tanker, gjør deg pen.
Fyller deg med historier,
gir deg et liv som jeg snart skal ta fra deg igjen.

Dette fotografiet av Andrea har fulgt meg gjennom hele livet. Andrea var min bestefars søster. Hun døde av tuberkulose i 1915, 16 år gammel. Jeg har alltid vært nysgjerrig på henne og tenkt mye på hvordan livet hennes hadde blitt hvis hun hadde fått leve. I tillegg til bildet har jeg en minnebok (eller poesibok som det het på den tiden) som min oldemor tok vare på og som jeg nå vokter som en liten skatt.

25 oktober 2006

Forlesning

– Jeg har periodevis følte meg ganske svimmel, sa jeg.

Det var tid for den årlige legesjekken og noe skal man jo svare når man blir spurt om hvordan helsa er.

– Mye stress i det siste? foreslår legen.

Stress og stress. Jeg hadde vært på et litterært arrangement kvelden før, det siste i en lang rekke. Var det rødvinen som hadde gått meg permanent til hodet?

Men så kom jeg på at det hadde begynt å gå rundt for meg lenge før den tid, jeg hadde merket de første symptomene omtrent samtidig som ferien gjorde sitt inntog.

Og hva var det jeg gjorde i sommer? Jo, jeg gjorde enda mer av det jeg ofte gjør: jeg fortærte bøker. Jeg slukte bokstaver, spyttet ord og gomlet på setninger så jeg til slutt glemte både tid og sted. Mens nordlandssommerens evige dag var på sitt mest intense satt jeg pal under parasollen. Uten å bevege meg en meter var jeg på ville tokter i jungelen i Burma, jeg ruslet rundt i Dublins gater, var på biltur rundt i Europa og tok turen innom en lurvete landsby i Russland.

Så var sommeren over, men jeg vendte likevel ikke tilbake til virkeligheten. For hver bok som daler ned på pulten min, kjenner jeg suget etter fortellingen som befinner seg mellom de to permene. Nyhetssendinger og reality-tv har gått meg hus forbi, bare skinnet fra leselampen har vitnet om min tilstedeværelse i verden.

Når jeg tenker meg om har hangen til virkelighetsflukt vært mer eller mindre konstant siden min farmor lærte meg å sette bokstaver sammen til ord for noen og tredve år siden. Det har bare aldri falt meg inn at lidenskapen kunne ha bivirkninger.

Selvsagt skal man ta vare på helsa, og jeg tar signalene på alvor. Derfor skal jeg nå forsøke å trappe ned. Jeg skal bare lese én bok om gangen, jeg vurderer å forkaste alle bøker som er på mer enn 250 sider og lukke øynene når jeg går forbi en bokhandel.

Klarer jeg det ikke, frykter jeg at det kan gå med meg som med en av mine gamle bekjente fra litteraturhistorien: Emma Bovary. Gustave Flaubert lot sin hovedperson gå til grunne, og det var ingen tvil om årsaken. Madame Bovarys ørkesløse liv og tragiske endelikt skyldtes ene og alene hennes ukritiske og naive lesning.

Enn så lenge trøster jeg meg med at kolesterolet i alle fall befant seg under rubrikken «ideell».

24 oktober 2006

Kattene i Kroatia

De kan kunsten å kose seg,
kattene i Kroatia.
Like kategorisk som
kattene i Katowice.
De kroer seg.
Og klorer.
De kan ikke klage,
kattene i Kroatia.

23 oktober 2006

Ekstern forvandling

Jeg var på storbyferie med to venninner. Stemningen ved frokostbordet var gemyttlig helt til følgende replikk traff meg midt i fleisen: «Jeg ser du har en du også.» Min to år yngre venninne stirret på meg, eller mer presist: hun festet blikket på bekymringsrynken min. For den som ikke måtte vite det: den sitter mellom øynene, rett over neseroten. Argumentet om at den hadde kommet som følge av tung tankevirksomhet falt på stengulv. Derimot fikk jeg råd om hvordan jeg kunne bli kvitt utysket. Det fins, ble det meg fortalt, homeparties der sykepleiere som har fått nok av benbrudd og brokk, tilbyr seg å sprøyte inn et serum som glatter ut alle bekymringer i løpet av få minutter.

Jeg ble litt oppglødd over denne muligheten, jeg innrømmer det. Noen hadde pirket borti forfengeligheten. Sant å si var det også med en viss interesse jeg fulgte med på tv-serien «Ekstrem forvandling», der tilsynelatende normalt utseende mennesker ble utstyrt med nye haker og tenner, høye kinnben og slanke lår. Jeg er ikke fremmed for tanken på å gjennomgå en tilsvarende behandling. Lange, tynne ben har lenge stått høyt oppe på ønskelisten. Rett nok er det forbundet med store smerter å få satt inn skruer som gjør at benene strekker seg, men jeg er villig til å lide for skjønnheten.

Jeg kommer selvsagt til å være borte fra jobben mens behandlingen pågår, men mens jeg venter på å bli 1,80 og billedskjønn, skal jeg nytte tiden godt. Jeg vil gyve løs på høvelig lektyre. Det er nemlig ikke bare plastikkirurgene som har sett sitt snitt. Også forleggerne har oppdaget potensialet i forfengelighetens marked. Det kommer en strøm av romaner om moter, mål og kalorier. Etter å ha lest Lauren Weisbergers bestselger «The Devil Wears Prada» vet jeg blant annet at hvis man jobber i redaksjonen i et motemagasin og veier mer enn 50 kilo er man overvektig. Og kommer man på jobb med hæler som er lavere enn 7,5 cm, er det oppsigelsesgrunn. Tidligere kunne man nå langt med et raskt hode, godt skjønn og en giftig tunge. Den tid er forbi, nå er det trendtyranniet som råder.

En gang levde jeg i troen på at det var det indre som betydde noe. Jeg ble – innrømmer jeg motvillig – rørt til tårer over en passasje i Hamsuns «Victoria» der Munken Vendt forteller om kjærligheten som tåler alt. Den handler om et par som elsker hverandre, men så blir kvinnen lam. Hun lider og ansiktet får dype furer av sorg. Men mannen synes hun er like vakker som før. En dag går mannen inn i sitt kammers og slår syre i ansiktet for å vansire det. «Jeg hadde det uheld at få syre i mitt ansigt, mine kinder er fulde av brandsår og du elsker mig vel ikke mere?» sier han til hustruen. Men hun svarer: «Du er skjønnere enn nogen mand på jorden og jeg elsker dig til døden».

Så vakkert. Og så lite sannsynlig.

22 oktober 2006

Sommerminne

Det er bedre med én sommerfugl i hagen
enn ti i magen?