17 oktober 2006

Bokråd (1)

Geir Gulliksens bok "Hannu, Hannu" kommer neppe til å skape rabalder i bokhøsten. Det er synd, for den må være en av høstens både klokeste og vakreste bøker.

En lillebror som er redd og engstelig og liker å gråte. En storebror som passer på. Diffuse foreldre som holder seg i bakgrunnen. Det er noe gåtefullt over familien i denne fortellingen, en fortelling som er ført i pennen av lillebroren i ettertid.

Det ligger en sorg i teksten, noe uoppklart som pirrer nysgjerrigheten etter hvert som jeg leser. Forfatteren varsler også underveis om at noe dramatisk skal skje: "Og senere skulle det aldri bli på samme måte igjen."

Hannu er svært knyttet til skogen. Et sted heter det at "han så alltid etter noe annet enn det som var der". Hannu vil ha med seg lillebroren inn i skogen, men lillebror tør ikke. Hannu sier at det ikke gjør noe om han er redd, samtidig som han forsiktig dytter broren sin videre. En dag tar lillebroren mot til seg og blir med Hannu inn i skogen. De går stadig lenger innover og kommer til slutt til en hule i fjellet der Hannu tar broren med seg stadig lenger inn i mørket. ("Han viste meg en sti ingen andre visste om. Det var der vi skulle gå"). Lillebroren vil imidlertid ikke følge med på ferden inn i et stadig tettere mørke, noe som fører til at han overvinner sin egen redsel og velger å forlate Hannu og gå alene ut igjen, mot lyset. Det er broren som har gitt ham den nødvendige styrken til å klare dette: "Han hjalp meg, selv om han ikke kunne hjelpe seg selv".

"Hannu, Hannu" kan leses som en historie om en familie som ikke kommuniserer særlig godt, og der barna er mer eller mindre overlatt til seg selv. På et annet plan kan den leses som en eksistensiell roman. Innimellom lurte jeg på om Hannu i det hele tatt fantes, det vage og drømmeaktige gjorde at jeg kunne lage mine egne tolkninger. "Når du ligger med øynene åpne i et mørkt rom, er det mye du kan tenke på. I mørket er det mye du kan se", står det et sted i teksten.

Det er noe mytisk over denne fortellingen, den er uavhengig av tid og sted. Jeg fikk litt av den samme følelsen som da jeg leste Tarjei Vesaas’ "Is-slottet". Språket er enkelt og poetisk, det er en tankevekkende og vakker tekst som nesten løfter seg over språkets grenser. Det er en bok som kaller frem mange tanker og som blir værende hos deg lenge etter at du har lest den ferdig.

Det at den er utgitt som barnebok, gjør nok dessverre at den står i fare for å bli ganske usynlig. Etter min mening kunne den like gjerne vært klassifisert som en bok for voksne.

Dette er en av bokhøstens små skatter. Anbefales på det varmeste!

Ingen kommentarer: