23 oktober 2006

Ekstern forvandling

Jeg var på storbyferie med to venninner. Stemningen ved frokostbordet var gemyttlig helt til følgende replikk traff meg midt i fleisen: «Jeg ser du har en du også.» Min to år yngre venninne stirret på meg, eller mer presist: hun festet blikket på bekymringsrynken min. For den som ikke måtte vite det: den sitter mellom øynene, rett over neseroten. Argumentet om at den hadde kommet som følge av tung tankevirksomhet falt på stengulv. Derimot fikk jeg råd om hvordan jeg kunne bli kvitt utysket. Det fins, ble det meg fortalt, homeparties der sykepleiere som har fått nok av benbrudd og brokk, tilbyr seg å sprøyte inn et serum som glatter ut alle bekymringer i løpet av få minutter.

Jeg ble litt oppglødd over denne muligheten, jeg innrømmer det. Noen hadde pirket borti forfengeligheten. Sant å si var det også med en viss interesse jeg fulgte med på tv-serien «Ekstrem forvandling», der tilsynelatende normalt utseende mennesker ble utstyrt med nye haker og tenner, høye kinnben og slanke lår. Jeg er ikke fremmed for tanken på å gjennomgå en tilsvarende behandling. Lange, tynne ben har lenge stått høyt oppe på ønskelisten. Rett nok er det forbundet med store smerter å få satt inn skruer som gjør at benene strekker seg, men jeg er villig til å lide for skjønnheten.

Jeg kommer selvsagt til å være borte fra jobben mens behandlingen pågår, men mens jeg venter på å bli 1,80 og billedskjønn, skal jeg nytte tiden godt. Jeg vil gyve løs på høvelig lektyre. Det er nemlig ikke bare plastikkirurgene som har sett sitt snitt. Også forleggerne har oppdaget potensialet i forfengelighetens marked. Det kommer en strøm av romaner om moter, mål og kalorier. Etter å ha lest Lauren Weisbergers bestselger «The Devil Wears Prada» vet jeg blant annet at hvis man jobber i redaksjonen i et motemagasin og veier mer enn 50 kilo er man overvektig. Og kommer man på jobb med hæler som er lavere enn 7,5 cm, er det oppsigelsesgrunn. Tidligere kunne man nå langt med et raskt hode, godt skjønn og en giftig tunge. Den tid er forbi, nå er det trendtyranniet som råder.

En gang levde jeg i troen på at det var det indre som betydde noe. Jeg ble – innrømmer jeg motvillig – rørt til tårer over en passasje i Hamsuns «Victoria» der Munken Vendt forteller om kjærligheten som tåler alt. Den handler om et par som elsker hverandre, men så blir kvinnen lam. Hun lider og ansiktet får dype furer av sorg. Men mannen synes hun er like vakker som før. En dag går mannen inn i sitt kammers og slår syre i ansiktet for å vansire det. «Jeg hadde det uheld at få syre i mitt ansigt, mine kinder er fulde av brandsår og du elsker mig vel ikke mere?» sier han til hustruen. Men hun svarer: «Du er skjønnere enn nogen mand på jorden og jeg elsker dig til døden».

Så vakkert. Og så lite sannsynlig.

1 kommentar:

Katrine K sa...

Veldig vakkert, ja. Det må være den vakreste kjærlighetserklæring man kan få.