18 oktober 2006

En pyses bekjennelser

Jeg viser fingeren til bilisten som har sprutet søle over hele meg –
når jeg er sikker på at han er trygt bak neste sving. Til tross for
at jeg er født i Vannmannens tegn har jeg vannskrekk. Jeg har
selvsagt ikke sertifikat, og går aldri på kino alene etter klokken 17
av frykt for at folk skal tro jeg er ensom. Jeg tror det er
hjernesvulst når skallen banker etter en kveld på byen, og jeg er
forberedt på å få hodet skilt fra resten av kroppen hver gang jeg
vandrer gjennom nattestille gater. Hvorfor jeg går? Fordi jeg er
livredd for å ta taxi, selvfølgelig. På den annen side: Jeg går aldri med lue selv om det er minus tjue ute.

Jeg skulle så gjerne vært litt modigere. Sånn som Pippi Langstrømpe
for eksempel. Jeg ser til stadighet at kjente kvinner, nette,
draktkledde damer fra kultur- og næringsliv, påberoper seg den unge
Langstrømpe som sitt forbilde. Eia var jeg der, men jeg har langt igjen.
Fiksjonen er full av handlekraftige kvinner: Tante Pose, Tante Sofie,
Madam Mim. Jeg leste Jentene gjør opprør minst tre ganger i løpet av
femte klasse uten at det hjalp noe særlig. Som en slags skjebnens
ironi skulle det vise seg at forfatteren, Frøydis Guldahl, ble mor
til den tøffeste av dem alle: Åsne Seierstad.

Pyser står ikke høyt i kurs, og det er smått med litterære forbilder.
Vi har selvsagt Polyanna, hovedpersonen i Eleanor H. Porters
klassiker fra 1913. Hun som ønsket seg en dukke, men i stedet fikk
krykker. Nå ble ikke Polyanna sur og gjorde opprør, slik noen kanskje
vil tro. Hun ga seg i stedet til å leke være-glad-leken, som gikk ut
på at hun skulle være glad fordi hun var frisk og ikke hadde bruk for
de krykkene. Så har vi Beth, den tekkeligste av søstrene March i
Louisa M. Alcotts roman «Småfrøkner» fra 1868. Det var hun som ble
kalt «Frøken Fredfull» og var så svakelig og sjenert at ingen skjønte
hva hun var verdt før hun ble alvorlig syk og holdt på å dø.

Det sier seg selv at man ikke kan holde seg med heltinner fra en så
svunnen tid, og inntil noen tar på seg å skrive den ultimate
pyseromanen, er det bare å utstyre seg med tykk hud, gå ut i verden
og øve seg på å bli tøff. Etter å ha gått gjennom min litterære
kanon, har jeg funnet en skikkelse jeg tror kan bli mitt nye
forbilde. Hun er skapt av Tove Janson og lyder navnet Lille My. Hun
er vant til å klare seg selv, og hun har stor sans for dramatikk.
Lille My skrøner mye, og rett som det er ler hun så hun faller over
ende. Hun er så liten at det ikke blir spor etter føttene hennes i
snøen, men hun har sinnarynker mellom øynene og slenger rundt seg med vanskelige ord som konspiratorisk, diminutiv og omkalfatre. Jo, jeg tror det får bli My og meg heretter.

Ingen kommentarer: