31 oktober 2006

En trøstesløs historie

Kanskje var det fordi hun hadde lest for mange kjærlighetsromaner at Elvira Lovise trodde Alv-Vidar var en ridder. Av sin gamle farmor hadde hun arvet kasse på kasse med søtladen, klissete og temmelig ubehjelpelig lektyre. Så kom den sure svie i form av kjærlighetssorg, eller hjertebrann som Elvira Lovise selv kalte det. Ingen hadde brydd seg om å minne henne på at det i virkeligheten sjelden går som i romanene.

Hvis det hadde stått om Elvira Lovise i en av disse dårlige romanene, ville det kanskje ha stått at hun var enebarn og tander som en prestekrage som har strukket seg altfor langt mot himmelen. Det lange, røde håret sto som en brann rundt henne, og fikk den bleke huden til nesten å skamme seg over sin hvithet. Hun var lærernes drøm og kunne gangetabeller og greske gloser på rams. Hun deklamerte romantiske dikt så selv innbarkede ungkarer måtte med hånden opp til øyet. Hun var den beste i klassen til å male, men i Elvira Lovises malerskrin var alle fargene dystre.

Helt siden hun var liten jente, visste hun at hun skulle drive familiens gamle papirmølle videre. Hun tenkte ofte på at de nye trærne som ble plantet i de store plantefeltene en dag skulle bli til blader i en bok. Til fortellinger som kanskje skulle vandre gjennom verden, fra hjerte til hjerte, som Elvira Lovise likte å tenke.

Årene gikk og Elvira Lovise levde et tilbaketrukket liv. Hun lengtet ut, bort. Ønsket at noe vidunderlig skulle skje. Men det meste skjedde i Elvira Lovises hode, for foreldrene hadde aldri villet slippe henne langt av gårde. - Siden, sa de alltid. - Vent til du blir eldre, rådet de. - Du må smøre deg med tålmodighet, ba de. Og det var akkurat da tuben med tålmodighet nesten var oppbrukt at han kom.

Alv-Vidar var en stram kar; bratt i nakken og bred over skuldrene. Og hva mer var: Han var en støver til å danse. Og han danset like godt av sted med Elvira Lovises hjerte.

De pratet, de danset, de lo, Elvira Lovise og Alv-Vidar. Den ene lykkelige dagen gikk, og den andre kom. Elvira Lovise plukket stjerner ned fra himmelen, nordlyset vinket og den kalde, hvite snøen ble til et skjal som la seg beskyttende rundt henne. Nordavindens isklo kjentes som kjærtegn mot hennes varme kinn, som ikke lenger var hvite, men heftig røde. Og Elvira Lovise var tapt for denne verden.

Helt til en dag.

- Se på meg, sa Elvira Lovise, men Alv-Vidar hadde allerede sett en annen vei. Den dagen forsvant han. Det lokket fra andre havner, det fristet fra fjell og fjorder og han sviktet Elvira Lovise. At det senere skulle gå Alv-Vidar riktig ille, fikk Elvira Lovise dessverre aldri vite.

Elvira Lovises Alv-Vidar var et blendverk, malt av en middelmådig maler. Når man begynte å skrape i lakken, kom et annet bilde fram. Av en mann som var så forfengelig at han ble rasende hvis noen kalte ham Alf-Vidar og ikke Alv-Vidar. En kar som snakket mye og gjerne, men nødig om seg selv. En som var så pertentlig, ja pirkete, at når han leste bøker, åpnet han dem nesten ikke for at det skulle se ut som de var uleste idet han satte dem tilbake i hyllen. En fyr som ergret seg gresselig over folk som drakk vin av glass som ikke passet, mens han selv begjærlig snuste med nesegrevet mot dyre dråper i klar krystall. Men maleren tok sin oppgave meget alvorlig og flikket stadig på bildet, slik at fasaden alltid var blank og fin.

Elvira Lovises varme hjerte brast. Fra fjern og nær kom de for å trøste Elvira Lovise, men til ingen nytte. Det dannet seg til slutt seg sørgerand av mennesker rundt henne, men Elvira Lovise bare gråt og gråt, tåre på tåre rant nedover kinnene. Det fantes ikke det lommetørkle i verden som var stort nok til å ta unna tåreflommen. Hun var så lei seg og gråt så mye at man ble nødt til å importere tårer for at hun ikke skulle tørke ut.

Det var båtene som leverte de store papirrullene fra fabrikken som hadde med seg tårer tilbake. Store tanker med tårer, grått av gråtekoner rundt omkring i hele vide verden. Men det hjalp ingenting.

Elvira Lovise tørket mer og mer ut fordi det rett og slett ikke var tårer nok i verden. Til slutt ble hun så liten og inntørket at en dag tok vinden tak i henne og løftet henne opp i det store karet med tremasse som skulle bli til papir.

Det sies at Elvira Lovise hviler under et lite dikt på side 41 i en av de 300 trykte eksemplarene av en diktsamling skrevet av en dikter du ganske sikkert aldri har hørt om. Hun skal finnes under følgende vers:

Det er ingen som vet at du har vært her,

det fins ingen synlige spor etter deg,

men du har rispet i hudløs sjel,

og det klør i sårene.

6 kommentarer:

Katrine K sa...

Så nydelig, og tristvakkert. Dette ble min godnatthistorie, rakk heldigvis å lese dette før jeg legger meg!

Jeg har lagt en link til siden din på min blogg, håper det er ok!

Pocahontas sa...

Underbar kortnovell. SÅ Fantastisk och absurd, romantisk och vakker och sorglig.

Du må ha en "silverpenna" som skriver slikt:)
Takk
Inkan

Jorid sa...

katrine: Takk igjen! Og veldig hyggelig at du linker til siden min!

inkan: Takk for fine ord, jeg blir så glad!

Jill sa...

Åhh, Jorid, Jorid, du skriver så flott! Mer, mer!

:D

Spectatia sa...

Dette var eventyr på sitt beste. Underholdende mens man leser, og dessuten mange tanker man tar med seg og funderer videre over. :-)

Jorid sa...

Spectatia: Tusen takk for oppmuntrende kommentar, det gjør godt med sånne :-)