20 oktober 2006

Knappestøpersken

Det lå liksom i kortene at det var knappestøperske Gisken Hortensia skulle bli. Mens de andre småjentene samlet på glansbilder, var Gisken Hortensia mest opptatt av å telle på knappene. Hun kunne ikke tenke seg noe bedre enn knapper. Store knapper, små knapper, runde knapper, firkantede knapper. Røde, blå og gule. Sølvknapper og gullknapper. Knapper med to hull og med fire.

- Hva skal alle disse knappene være godt for, tenkte folk flest. Hva skal hun med dem?

Hva hun skulle med dem? Hun skulle sortere dem. Veie dem og måle dem, pusse på dem, kikke på dem og gnikke på dem. Telle dem og tenke på dem.

- For et merkelig barn, hvisket folk bak ryggen på Gisken Hortensia. Men verken moren eller faren hennes eller småsøstrene Kaspara og Konstanse syntes Gisken Hortensia var spesielt merkelig. De syntes bare hun var veldig, veldig snarsint. Hvis noen var så dristige at de nærmet seg knappeskuffen hennes, for ikke å si hvis de til og med dristet seg til å trekke den ut for å ta en bitteliten titt, var hun straks på pletten.

- Ha dere vekk! Dere lager virrvarr! skrek hun opphisset og veivet med armene.

Det begynte med den øverste skuffen i en ganske liten kommode, men etter hvert trengte alle knappene mer plass. Underbukser, gensere, lommetørklær og tørkede aprikoser måtte vike plass for knappene etter hvert som de økte i antall. Og etter som årene gikk, måtte snekkeren komme jevnlig å bygge på kommoden, utvide den med stadig flere skuffer. Kommoden vokste seg større og større og til slutt var den på størrelse med selve stuen. Gisken Hortensia var den eneste som ikke syntes dette var det minste rart.

Gisken Hortensia var eldst i en søsterflokk på tre. Fordi hun var den eldste, kom hun til å arve knappesamlingen etter gamle tante Thekla. Da gammeltante Thekla lå for døden i en alder av nesten hundre år, hadde hun rettet den krokete pekefingeren mot Gisken Hortensia og vinket henne til seg. Med hes - og for å være helt ærlig - ganske ekkel stemme hadde hun hvisket inn i øret på Gisken Hortensia:

- Barnet mitt, når jeg er borte er det du som skal ta vare på alle knappene mine. Jeg har sett hva som bor i deg, og jeg er sikker på at du er den rette til å føre arven videre. En knapp er ikke bare en nyttig ting, en knapp er et kunstverk. Mer rakk ikke gammeltante Thekla å si før selveste Knappestøperen kom og tok hånd om henne.

Selv om det hørte til sjeldenhetene, hendte det at Gisken Hortensia kunne falle for fristelsen å sprette av en knapp hvis hun var et sted der garderoben var lett tilgjengelig. Men hun sørget alltid for å sprette av enten den øverste eller den nederste knappen, knapper hun av erfaring visste var de minst brukte blant folk. Det hører også med til historien at Gisken Hortensia selvsagt sprettet av alle knappene på de plaggene hun kjøpte og erstattet dem med glidelås. Dette var en ikke ubetydelig ekstra kostnad for henne.

Gisken Hortensia hadde et sinnrikt system som hun brukte for å klassifisere alle knappene sine. Hun førte fakta om dem inn i en grønn protokoll. Her kunne man lese alt om knappen og når hun fikk den, hvor den kom fra og hvordan den hadde havnet i hennes eie. Kolonne etter kolonne med knappefakta. Og ikke minst: hun ga hver knapp en karakter. Skalaen gikk fra én til ti, med ti som det gjeveste. Men ennå hadde Gisken Hortensia til gode å finne en tierknapp.

Mens noen får et kall og sier "jeg vil bli misjonær og få alle folk på jorden til å tro på Jesus", og andre sier "jeg vil bli lærer og oppdra alle barn til gode borgere", våknet Gisken Hortensia en morgen og sa:

- Jeg skal finne verdens vakreste knapp! Hun reiste jorden rundt på jakt etter Knappen. Men hun fant den hverken i Roma eller Riga, ikke i Lisboa og ikke på Elfenbenskysten. Ikke på Godthåp og ikke i Gryllefjord.

Da hun skjønte at den ikke lot seg oppdrive, tok hun støpeskjeen i egen hånd. Hun, Gisken Hortensia, skulle støpe selveste superknappen!

- Hvis jeg tar noen av de triste, grå knappene som ikke er så verdifulle og blander inn litt gull og glitter, litt rav og noen koraller og sjeldne skjell, da er det store muligheter for å skape noe nytt og vakkert. En knapp verden aldri har sett maken til! Opp i gryten med det!

Den ambisiøse knappestøpersken ble skjelven bare ved tanken. Fra den dagen var det ikke noe annet som sto i hodet på henne. Det ble som en besettelse.

- For en fantastisk knapp! sa folk som så det hun lagde.

- Nydelig! Vakker! Delikat! Lekker! Det haglet med godord over knappene.

Det var bare det at Gisken Hortensia aldri ble fornøyd. Den er ikke så verst, men den kunne vært langt bedre, sa hun hver gang en ny knapp fant veien ut av støpeskjeen.

Etter hvert som knappene ble stadig større og mer forseggjorte, ble knappestøpersken mer sammensunken og blek.

Gisken Hortensia begynte å bli en gammel dame og det knaket faretruende i knærne når hun satte seg ned for å dra ut den nederste skuffen i knappekommoden. Nå skal det sies at også den gamle kommoden hadde blitt ganske vaklevoren med årene. Alle knappene syntes å ha blitt en belastning for det gamle møblet.

Av og til kom det en forunderlig tristhet over Gisken Hortensia. Den som så riktig nøye etter, kunne se at det gikk et drag av sorg over ansiktet hennes. Problemet var at det var ikke så mange som så så nøye etter. Gisken Hortensia hadde aldri vært i vinden, aldri gått rundt og hvisket og tisket og hatt hemmeligheter.

Når Gisken Hortensia en sjelden gang følte behov for å vise sin takknemlighet eller sin begeistring overfor noen, sa hun ikke:

- Å, du er en engel! Eller: - Takk skal du ha, du er en knupp! Nei, hun sa: - Du er en knapp! Noe finere kunne hun ikke tenke seg, men når sant skal sies var det ikke ofte Gisken Hortensia tok så store ord i sin munn. Hun var en dame av få ord, men av mange tanker.

Så en dag, mens Gisken Hortensia satt og hvilte seg på en benk i parken, fikk hun plutselig øye på noe nede på bakken. Hun tok det opp, holdt det i den gamle, magre hånden sin og så forundret på det. Det var en knapp. Gammel, skitten og ruglete, full av furer og hakk. Gisken Hortensia tok opp blondelommetørkleet sitt og begynte å gni på den slitte knappen. Holdt den opp mot de nærsynte øynene og fortsatte å gni og gni. Brått kom det et merkelig drag over ansiktet hennes.

Var det bare en villfarelse? Hva var det hun så?

Det får vi aldri vite, for akkurat da døde knappestøpersken Gisken Hortensia.

5 kommentarer:

Katrine K sa...

Herregud, dette er meg!
For en nydelig historie. Jeg har utrolig nok en kjempeeske med knapper som jeg arvet etter mormoren min, som samlet på alt.
Denne kjempeesken med knapper er min skatt, jeg tar fram knappene og sorterer dem etter farger og størrelser når jeg trenger litt trøst.

Jorid sa...

Katrine: Er det virkelig sant? Det er jo fantastisk! Og tusen takk for ros, det varmer. Kanskje du kan illustrere teksten, så gir vi ut bok en vakker dag...!

Katrine K sa...

Ja, vil gjerne være med å gi ut bok! Likte denne historien og din skrivestil, passe tragisk (i positiv betydning) og passe underfundig..! Som en slags barnefortelling for voksne.

Jill sa...

Så utrolig flott tekst! En ren nytelse å lese.

Stemmer et definitivt ja for bokutgivelse med dere to! Det ville blitt fantastisk! Kommer den som bok en dag, er det bare en ting å si: Løp og kjøp! Det skal i alle fall jeg.

Jorid sa...

Jill: Så glad for at du likte teksten, nå svever jeg nesten på en sky!

Katrine: Tenk om vi kunne få det til!