26 oktober 2006

Til Andrea

Du er et navn i kirkeboken.
Restene av deg ligger gjemt under jorden,
ved en kirke ved havet.
Du var et minne for dem
jeg nå bare har minner om.
Jeg trekker deg frem fra en skuff,
setter deg sammen som et puslespill,
hekter deg sammen ledd for ledd.
Gir deg tanker, gjør deg pen.
Fyller deg med historier,
gir deg et liv som jeg snart skal ta fra deg igjen.

Dette fotografiet av Andrea har fulgt meg gjennom hele livet. Andrea var min bestefars søster. Hun døde av tuberkulose i 1915, 16 år gammel. Jeg har alltid vært nysgjerrig på henne og tenkt mye på hvordan livet hennes hadde blitt hvis hun hadde fått leve. I tillegg til bildet har jeg en minnebok (eller poesibok som det het på den tiden) som min oldemor tok vare på og som jeg nå vokter som en liten skatt.

3 kommentarer:

Julie K sa...

Jeg blir også fasinert av historier av mennesker som døde unge. Min mormor hadde en søster som døde av tuberkolose faktisk 16 år. Henne var det aldri snakk om, det var presis som om dette var et ikke tema.

Katrine K sa...

Spennende. Slikt blir jeg også fascinert av. En venninne av meg mener man kan se på øynene til mennesker på gamle fotografier at de er døde, det er noe med blikket som peker innover.

Jorid sa...

julie: Jeg tror kanskje tuberkulose (eller tæring som den gjerne kaltes) noen ganger ble forbundet med skam, at det var en sykdom fattige folk ofte døde av. På den annen siden ble sykdommen til en viss grad "romantisert" i og med at det var mange kunstnere som døde av tuberkulose i ung alder.

katrine: Fascinerende tanke det med øynene...