01 november 2006

Bokråd (2)

Mirjam Kristensens roman En ettermiddag om høsten er en god kandidat til høstens vakreste bok rent utseendemessig, men den er ikke mindre fin inni. Denne romanen var som en god drops jeg ville ha i munnen og bare nyte lenge, lenge.

Det unge ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York og besøker Metropolitan Museum of Art, der Hans Olav blir stående lenge og se på maleriet “Den angrende Magdalena” av den franske 1600-tallsmaleren Georges de La Tour. Rakel må på do, og når hun kommer tilbake er Hans Olav borte. Museumsvakten sier hun så ham forlate rommet sammen med en annen kvinne.

Dette kan høres ut som opptakten til en kriminalroman, men det er det altså ikke. I stedet for å bryte ut i hysterisk gråt og påkalle politiet, slik de fleste vel ville ha gjort, er Rakel forbausende rolig og forsøker å finne ut av forsvinningen på egen hånd. I tiden etter forsvinningen får Rakel bo hos morens velstående venninne Hanna og hennes samboer Harold. Hun vandrer rundt i gatene og forsøker å danne seg et bilde av hva som kan ha skjedd. Hun oppsøker museumsvakten, Nicole, flere ganger og ber henne gjenta hva hun har sett. En gammel antikvar finner Hans Olavs tomme lommebok i parken utenfor museum og Rakel oppsøker ham i antikvariatet. Han påstår forresten at han har et fotoapparat som kan ta bilder av døde mennesker.

Vi får et visst innblikk i disse bipersonenes liv, og det som er så fint, er at forfatteren sier akkurat så lite om hver av dem at jeg som leser blir nysgjerrig og begynner å dikte videre på historiene deres. Det er til tider også noe drømmeaktig over Mirjam Kristensens tekst. Det er en roman som ikke roper høyt, men som har desto mer å si. Språket er poetisk og kler stemningen i romanen.

Rakels ensomhet blir en sterk kontrast til det myldrende livet på Manhattan, og vi skjønner hvor lett det er å bare forsvinne i mengden. Samtidig er romanen en påminnelse om at vi innerst inne er ensomme og at det ikke er mulig å kjenne andre mennesker til bunns, ikke engang de nærmeste. Forfatteren viser hvor skjøre våre bånd til andre kan være, samtidig som vi også lett knytter nye bånd til mennesker vi i utgangspunktet aldri hadde tenkt å bli kjent med. Rakel kommer sannsynligvis aldri til å se igjen verken museumsvakten eller antikvaren, men de vil for alltid prege livet hennes.

En dag er Rakel klar for å reise hjem igjen, uten Hans Olav. Det blir ingen oppklaring på mysteriet, men Rakel er blitt litt mer klarsynt. Dette er en bok som har fått permanent oppholdstillatelse i bokhyllen min.

Jeg ble selvsagt nysgjerrig på bildet av Magdalena som Hans Olav var så opptatt av. Det er noe gåtefullt over bildet, akkurat som det er over Hans Olavs forsvinning og over romanen:

1 kommentar:

Pocahontas sa...

Å den romanen må jeg lese! Jeg håpet den finns på svensk... ellers må jeg trene min norsk.

Det er et vakkert omslag og bilden på Magdalena er meget fin.
En ro i bildet jeg liker.

Takk for bokrådet!