08 november 2006

Bokråd (3)

Den vesle romanen Sonetsjka av den russiske forfatteren Ljudmila Ulitskaja er både morsom og trist, søt og litt rar. Den er realistisk samtidig som den er befriende fantasifull.

Fra hun var sju til hun var tjuesju leste Sonetsjka uten stans. "Hun lot sin sjel gresse på den store russiske litteraturens vide enger", som det står et sted. Ifølge broren har hun lest så mye at rumpa hennes har tatt form av stolen og nesen ligner på en pære.

Sonetsjka tar bibliotekskolen og begynner å jobbe i kjellermagasinet på et gammelt bibliotek. Når krigen kommer, blir hun evakuert til Sverdlovsk sammen med resten av familien og begynner å jobbe på biblioteket der. Det er her hun treffer mannen hun skal gifte seg med, kunstneren Robert Viktorovitsj. Han er liten av vekst, spiss og mager og grålig i hud og hår. Han er en temmelig vidløftig type som i motsetning til Sonetsjka gir inntrykk av å være svært så verdensvant.

Når Sonetsjka blir gift, blir det slutt på lesingen. Det er stort sett hun som forsørger den vesle familien etter at de får datteren Tanja. Hun som på grunn av det strie håret som stod rett til værs, lignet på en løvetannblomst som hadde satt frø, men ennå ikke var blåst av.

Sonetsjka er en svært omsorgsfull person som tar seg av alle som trenger det, hun er en sterk og utholdende kvinne. Etter eget utsagn er hun så fornøyd med livet at hun ikke skjønner hva hun har gjort for å fortjene en slik lykke. En lykke som for den som leser fortellingen mer fortoner seg som et slit. Men så skal heller ikke Sonetsjkas lykke vare evig.

Ektemannen begynner på et stort kunstprosjekt som går ut på å male stilleben i hvitt. I disse bildene konstruerer han sine høyst kompliserte tanker om det hvites natur, i en søken etter noe ideelt og mystisk.

Robert Viktorovitsj har alltid vært glad i kvinner, og mens han holder på med sitt store prosjekt, går det ikke bedre enn at han er utro og innleder et forhold til en av datterens venninner, en fattig men fremmelig frøken.

Brått revner Sonetsjkas liv i alle sømmene, men etter en stund rister hun sorgen av og fortsetter å leve som best hun kan. Sonetsjkas største lykke er at hun har en egen evne til å se lyst på livet. Og mens ektemannen etter noen år blir møtt av en brå død i sin elskerinnes favn, får Sonetsjka et langt liv. Når vi tar avskjed med henne, er hun blitt en tykk gammel kone med bart. Hun setter et par lette sveitsiske lesebriller på sin pæreformede nese og kaster seg på nytt hodestups inn i den russiske litteraturens sødmefylte dyp.

Hver vår drar hun ut til gravlunden og planter hvite blomster på ektemannens grav, blomster som aldri vil slå rot og trives...

Sonetsjka er en historie om kjærlighet og svik, og om ensomhet. Dessuten gir fortellingen et godt bilde av hvordan det var å leve i Sovjetunionen, og den sier noe om både viljen og evnen til å overleve under vanskelige forhold. Og ikke minst kan den leses som en kjærlighetserklæring til litteraturen.

4 kommentarer:

Pocahontas sa...

Den boka låter intressant - just detta med skapandet contra kärlek och möjligheterna att utvecklas i ett samhälle som Sovjetunionen var.

Du skriver så fängslande om romanen.

Jorid sa...

Mitt første møte med denne romanen var faktisk den svenske utgaven (En bok för alla)! Nå har den endelig kommet på norsk også.

Anonym sa...

Denne har vi lest på lesesirkelen, flott bok! Sjek ut vår blogg leselyset.wordpress.com

Jorid sa...

Anonym: Så morsomt at dere har hatt denne i lesesirkelen - og hyggelig at du fant veien hit! Kommer til å følge med på bloggen deres og se hva dere leser :-)