29 november 2006

Løgnhals

Jeg har en bekjennelse å komme meg: Jeg har løyet. Flere ganger. På
telefonen. Det er når de har ringt fra Markeds- og mediainstituttet at dette har hendt. Før hadde MMI skjult nummer. Det var veldig greit, for jeg pleier aldri å ta telefonen når den meldingen vises i displayet. Men så har de sikkert erfart at det er mange som gjør som meg, for nå ringer de fra synlig telefonnummer.

I vanvare tenkte jeg at selv om det ikke var et nummer jeg kjente igjen, så kunne det jo være noen som ringte for å si enten noe viktig eller noe hyggelig, eller til og med en kombinasjon av dette. Så jeg kom til å ta telefonen et par-tre ganger da det altså viste seg at det var MMI som var på tråden.

Og alt hva disse menneskene får seg til å spørre om! De snakker dessuten veldig fort, og ofte har jeg glemt hva det første svaralternativet var før de kommer til det siste. Jeg nevner dette som en slags unnskyldning for at det bar litt galt av sted. For jeg begynte altså å lyve for dem, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje har jeg et så kjedelig liv at jeg forsøker å dikte opp et som er bedre, og vil gjøre meg litt mer interessant et øyeblikk. Og kanskje er det fordi jeg slipper å se folk i øynene at det plutselig faller meg så lett å lyve.

I alle fall løy jeg alderen ned og lønna opp. Plutselig var leiligheten min blitt tyve kvadratmeter større. En gang lot jeg som jeg bare leste Morgenbladet og så på svensk tv; den mer intellektuelle typen som er opptatt av nordisk samarbeid og greier. En annen gang ga jeg meg ut for å være en gjennomsnitts nordmann som leste VG, så på TV Norge og spiste Pizza Grandiosa. Før jeg visste ordet av det hadde jeg faktisk fått både bil og barn. Mens jeg i virkeligheten ikke har førerkort engang, og bare et fadderbarn i Latvia. Hva er det som skjer - er jeg blitt en lystløgner ("person som har sykelig trang til å lyve")?

Det har hendt at jeg har løyet i andre sammenhenger også. Jeg har ved flere anledninger takket nei til invitasjoner med den begrunnelse at jeg hadde andre planer (underforstått: noe som var viktigere). Mens jeg visste at jeg kom til å sitte hjemme og se på tv.

Jeg har forresten løyet for politiet også. Så hvis det går ut en etterlysning av en ung kvinne. Oj, hvorfor begynte jeg å tenke på nesen til Pinocchio akkurat da jeg skrev det? Ok, da: relativt ung kvinne på 1,60 med mørkt blondt hår og blå øyne, så vit at jeg bare er 1,58.

Nå tror jeg ikke lenger på meningsmålinger. Og når det ringer og 21 31 96 10 kommer opp på displayet, da tar jeg ikke lenger telefonen.

8 kommentarer:

Katrine K sa...

Takk for at du deler det nummeret med oss, da kan jeg sette det opp på svartelista med en gang.
Ha, ha, jamen er det ikke litt morsomt å dikte seg et annet liv noen ganger, da?
Den første mer sofostikerte varianten, med morgenbladet og svensk fjernsyn kunne nok jeg også ha klart å juge meg til. Men jeg syns det var rått at du klarte å leve deg inn i en pizza grandiosa/ VG-rolle mens du ble intervjuet!
Iblant er det jo spennende å tenke seg til et annet liv. Du klarer det fordi du har mye fantasi, du burde vært forfatter, Jorid!

Katrine K sa...

Mener sofistikerte...

Jorid sa...

Ja, det hadde vært morsomt å lage bok en dag. Og da skulle du ha illustrert den, Katrine, for jeg liker så godt de bildene du lager!

Katrine K sa...

Det var snilt sagt, Jorid. Jeg vil veldig gjerne illustrere dine bøker!

Pia sa...

Hehe.. nå lo jeg godt. God underholding i kaffepausen :-)
Men som jeg dog kjenner meg igjen. Det er så lett å late som og lire av seg noe tull til slike folk.

Ja, dere må lage bok! Jeg gleder meg allerede :-)

Jill sa...

Men Jorid, da, har du løyet til statistikk-menneskene? Det er altså derfor alle statistikker over rare tema blir nettopp rare. Jeg har reservert meg mot denslags telefoner (Brønnnøysundregisteret) og det hadde jo fungert veldig bra hvis bare mannen min hadde gjort det samme. Nå ringer de og spør etter han... Og han svarer alltid at han ikke har tid. Uansett. Og det er jo av og til en løyn. Det finnes svarte løyner, hvite løyner og høflige løyner/unnskyldninger. I stedet for å skjelle ut de stakkarne som sitter der (og ikke har noen annen jobb) er det jo forsåvidt greit å skylde på tiden. Den er alltid tilgjengelig. Det er som å snakke om været når samtalen ellers ikke glir uforhindret avsted.

Tror forresten de ble pålagt å vise nummeret de ringte fra, husker ikke hvorfor, men det er jo veldig greit for de av oss som liker å se hvem som ringer.

Og forresten, lag bok! Get to work, girls!

Jorid sa...

He-he, ja jeg rødmer litt over at jeg har bidratt med feilinformasjon...
Har reservert meg mot telefonsalg og reklame i posten, men meningsmålermenneskene slipper tydeligvis gjennom.

Hobbyfilosofen sa...

Det er ikke pent å lyve... men hvem bryr seg om det nå til dags...

Selv pleier jeg alltid være misfornøyd hvis jeg får spørreskjemaer eller blir spurt i etterkant av arrangementer, reiser eller lignende. Det tjener jo ingen å være kjempefornøyd med alt, tenker jeg, så lenge det er en anonym undersøkelse, eller i hvert fall ikke går ut over noen personlig. Er alt helt topp og alle er kjempefornøyde slutter de jo å anstrenge seg og tenke på å forbedre seg, og det er alltid noe som kan bli bedre... eller...