18 november 2006

Munnkurv

– Hva? sa sjefen min.
– Hæ? sa jeg.
– Du sa noe. Var det meg du snakket til?
Faen! Tatt på fersken!

I det siste har jeg nemlig hatt en tendens til å snakke stadig mer med meg selv. Relativt høyt. En ting er at jeg roper «au!» eller det som verre er når en nydusjet tå treffer et bordbein. Jeg mener, slikt er det jo sosial aksept for at man kan gjøre. Likedan det å synge i dusjen, uansett hvor ille det måtte høres ut.

Men jeg vet ikke helt hvordan det stiller seg når man har begynt å kommentere det som skjer på tv-skjermen? Jeg har nå flere ganger tatt meg selv i å komme med mer eller mindre kloke kommentarer til deltakerne i «Jakten på kjærligheten». Jeg gjør meg også opp nokså høylydte meninger om det som står å lese i Aftenposten. Og skal jeg være helt ærlig, så hender det også at jeg hvisker meg selv noen trøstende ord i øret... En kort periode hadde jeg en katt til låns, og da syntes jeg at jeg hadde som en slags unnskyldning for å la skravla gå, selv om jeg ikke snakket kattespråket. Men så falt katten ut av vinduet fra 3. etasje.

Jeg har lurt litt på om det hadde vært bedre hvis jeg gikk over til å snakke med meg selv på italiensk. Da kunne jeg muligens ha brukt som unnskyldning at jeg øvde. Det er bare det at foreløpig er ordforrådet ganske begrenset, og jeg kan jo ikke bare gå der og gulpe opp høflighetsfraser til meg selv av typen «Unnskyld, kunne De vennligst si meg veien til turistkontoret»? Eller: «Jeg vil gjerne prøve disse skoene i størrelse 37, takk».

Lenge sa jeg til meg selv at dette bare er en naturlig bivirkning av det å være singel. Men så begynte jeg å lure på om det kanskje var verre enn som så. Var jeg rett og slett på vei til å bli gal? Riktignok går jeg til bedriftslegen en gang i året, men han gjør jo ikke stort mer enn lytte til hjerteslagene, for deretter å be meg hoste mens han dunker meg i ryggen. Spør han hvordan det står til, svarer jeg «takk, bare bra» og «bla-bla-bla». Så langt har jeg klart å innbille meg selv at jeg har hodet på rett plass, men nå meldte altså tvilen seg. Jeg begynte å drive research og min gryende mistanke om at noe var galt ble langt på vei bekreftet da jeg fant en artikkel om psykisk helse der det sto svart på hvitt at det å snakke med seg selv kunne være et tegn på at man var på vei inn i en psykose. Der og da lovte jeg meg selv at jeg heretter skulle holde kjeft i enerom, om jeg så skulle klistre tape over truten. Ja, i verste fall: Finne fram nål og tråd og snurpe igjen smella.

Men så er det at jeg får se en artikkel på nettet som vekker min interesse. Den handler om noe helt annet; om matematikkvansker. En forsker ved Universitetet i Oslo er det som skal komme meg til unnsetning, idet hun uttaler at elever (og her velger jeg en vid tolkning av begrepet «elev») må oppmuntres til å snakke med seg selv mens de løser matematikkoppgaver.

Jeg kjenner lettelsen sige inn over meg. Her har jeg faktisk muligheten til å oppnå to ting på én gang: både få aksept for mine enetaler og bli kurert for min dyskalkuli. Jeg tror jammen jeg skal begynne å øve på den store gangetabellen med en gang!

Damen med det litt biske uttrykket fant jeg en gang jeg var i Praha. Jeg syntes hun var litt tøff...

7 kommentarer:

Julie K sa...

Ja det var godt å høre. Er selv en sånn som prater mye med meg selv. Heldigvis har jeg mange dyr, så de fleste tror nok jeg snakker med dem (det gjør jeg jo og selvsagt).

Julie K sa...

Glemte å si at bildet var råtøft : )

Katrine K sa...

Interessant. Jeg er også en sånn en som snakker med meg selv, Jorid.
Noen ganger glemmer jeg meg, og snakker med meg selv når jeg er inne i butikker, det er litt pinlig. Jeg får noen rare blikk.
Og jeg er ikke singel heller, men er mye alene på dagtid med katten min.
Glad for å høre at det er flere av oss.
Døde den katten?

jdawg sa...

Underbar läsning jorid! vi är nog många som känner igen oss. jag sitter med ett glatt flin i ansiktet för det är så härligt att läsa på norska. och tack för tipset, ska också börja öva matematik :-)

Jorid sa...

Jeg er glad for å høre at det er flere av oss!

jdawg: glad for at det går bra for deg å lese norsk ;-)

katrine: katten brakk lårbeinet og knuste det ene kneleddet. Jeg hadde ikke hjerte til å avlive den, så den gjennomgikk en stor og komplisert operasjon. Det gikk bra og katten ble nesten like sprek som før. Men en dag skjedde det noe underlig: katten ble helt gal og gikk til angrep på meg og klorte og bet. Da turte jeg ikke å ha den lenger, og leverte den tilbake til eieren. Etter et par uker fløy katten i ansiktet på ham, og etterlot seg noen ganske stygge spor... Da var det ikke annet å gjøre enn å ta katten til veterinæren en siste gang. Den katten var fra før ganske merkelig og ikke så veldig glad i mennesker. Men jeg ble glad i den, og blir fortsatt litt trist når jeg tenker på den. Jeg håper den har det godt i kattehimmelen...

Katrine K sa...

Stakkars katten. Ja, katter kan også være psykotiske, akkurat som mennesker. Den har det nok fint i himmelen.

Jill sa...

Jeg tror det er bra å snakke med seg selv, det tyder på at det skjer noe inni hodet. Må jo innrømme at jeg gjør det selv stadig vekk, av og til har man jo noe bare man må få sagt og da - ja, da sier man det av og til (eh, ofte) til seg selv.

Hadde forresten også en katt som ble fullstendig gal. Det er en fæl historie, og kortversjonen er at den bet 6-7 personer, inkludert meg selv, så mye at det ble rene blodbadet ved flere anledninger. Vi måtte etterhvert avlive den, fordi man aldri kunne vite når den bikket over. Vet ikke om alle katter gjør det, men i alle fall denne siktet alltid på øynene, og et av disse tilfellene resulterte i et digert piplende hull i nesen på faren min. Det var trist, for hun var en utrolig snill og fin katt inntil dette, men hun ble rett og slett mannevond og da er det ikke mulig å ha den gående omkring. De er jo små tigere, disse kattene, og oftest merker man jo ikke det, andre ganger blir det veldig tydelig. Håper hun også har det godt i kattehimmelen. Hun het Kiss.