20 november 2006

Omvei til visdom

Så er jeg der igjen. Der hvor det stoppet opp forrige gang. Ved direkte og indirekte pronomen. Det hjalp altså ikke å begynne på ny skole likevel.

Jeg har alltid hatt ganske godt språkøre, og for et par år siden fant jeg på at jeg ville lære meg italiensk. Som sagt, så gjort. Jeg gikk i bokhandelen, kjøpte et representativt utvalg av lærebøker og leste meg litt opp på grammatikk og uttale. Jeg var klar for kurs. Det gikk riktig så bra. Lenge. Jeg var blant de beste i klassen gjennom hele første og andre trinn og størsteparten av det tredje også. Helt til vi kom til dette med direkte og indirekte pronomen. Jeg skjønte raskt at hvis jeg skulle komme meg helskinnet gjennom dette, måtte jeg virkelig gjøre en innsats hvis jeg fortsatt skulle være blant de beste. Så jeg sluttet like godt.

Heldigvis er det flere språkskoler her i byen, så jeg fant ut at jeg skulle bytte skole. Jeg måtte testes på den nye skolen, og hadde på forhånd bestemt meg for å være lur: Jeg skulle sørge for å gjøre det dårlig for å komme på et så lavt nivå at jeg kunne briljere litt med mine kunnskaper. Men som den flinke piken jeg er, fant jeg det litt vanskelig når alt kom til alt. Så jeg gjorde mitt beste og håpet at det var dårlig nok. – Nå, hvordan gikk det, spurte læreren etter at oppgavene var levert. – Nei, det gikk vel ganske dårlig, sa jeg. – La meg se. Den er rett og den er rett. Rett, rett, rett. Dette var jo riktig bra, du skal på trinn C. – Eh...jeg hadde kanskje tenkt trinn B...? – No, no, det vil være altfor lett for deg, sa læreren og så strengt på meg over brilleglassene.

Den ene hyllemeteren med italiensk lektyre vokste raskt til to. Jeg kjøpte nye lærebøker og jeg hørte på lydbøker, jeg så «Cinema Paradiso», «Il Postino» og «La vita è bella» om igjen. Og det gikk riktig bra. Lenge. Helt til vi nå er kommet til dette med direkte og indirekte pronomen. Og her sitter jeg og forsøker å løse oppgaver og lurer på hvorfor vi ikke har lært å banne på italiensk.

Og det er ikke første gang jeg har sluttet på kurs. Jeg troppet opp på swingkurs for mange år siden, bare for å gå hjem allerede i den første pausen. Jeg ville jo ikke være i utakt med resten av verden.

Så var det tegnekurset. Da jeg gikk på skolen likte jeg så godt å tegne. Siden dabbet det av, men så en dag for et par-tre år siden fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne på tegnekurs. Kanskje kunne jeg få meg en hobby jeg kunne ha glede av i lang tid fremover. Så jeg tok mot til meg og begynte på Friundervisningens kurs i frihåndstegning. Det skulle jeg ikke ha gjort. Samtlige var både yngre og flinkere enn meg (en fryktelig kombinasjon). Jeg bestemte meg raskt for at jeg var fullstendig talentløs, så jeg sluttet før kurset var halvveis.

Og så var det yoga. En venninne klarte å overtale meg til å bli med på gratis prøvetime. Av gårde til bokhandelen igjen: «Grunnleggende yoga» denne gangen. Jeg leste om øvelser som het «Krigeren», «Ørnen» og «Kobraen», og ettersom jeg alltid har vært ganske myk og tøyelig, tenkte jeg at dette skulle jeg da alltids klare. Det sto noe om pusteteknikk, men jeg tenkte: Puste, hvor vanskelig kan det være liksom? Det burde jeg ikke ha tenkt. I det stille lokalet ble de andres rolige åndedrag overdøvet av min høylydte hyperventilering. Det ble med den ene prøvetimen.

I et års tid nå har jeg tenkt at jeg skulle begynne å trene pilates. Reklamen lover intet mindre enn flat mage, flott holdning, bedre balanse, økt konsentrasjon og økt selvtillit. Og kanskje best av alt: en lang og slank figur. (Og for en som nesten må lyve for å bli 1,60, har ordet «lang» noe magisk over seg.) Og er ikke dette verdt å betale 500 kroner timen for, så vet ikke jeg. En ny og fin treningsbukse kjøpt i Göteborg i mai ligger dessuten bare og venter på å bli brukt. Jeg skal bare lære meg litt først. Se den introduksjonsfilmen jeg lånte av en venninne i sommer, lese de bøkene jeg nok en gang løp til bokhandelen for å kjøpe.

Men én ting er i alle fall helt sikkert: Skal jeg lære mer nå, må jeg først på Ikea og kjøpe meg flere bokhyller...

7 kommentarer:

Katrine K sa...

Håper du ikke gir opp italiensken pga noen dumme pronomener...
Italiensk er jo så vakkert språk!
Jeg tenker mange ganger på at jeg skulle ha begynt på yoga eller acem meditasjone ller noe lignende, men kommer aldri helt igang. Men jeg løper stadig i trapper, og går på bena hver dag.

Pocahontas sa...

Du kanske har store krav på deg sjelv? Bestem dig för att njuta og le når du begynner det nye;)

Sjelv løper jeg hver dag. Minst 30 minuter. Det koster meg inget og det er gott.

Jorid sa...

katrine: jeg skal forsøke å holde ut! "Premien" er nyttårsfeiring i Roma med tre venninner. Er det ikke typisk, det er så mye man tenker man skal, men så kommer man aldri i gang....

inkan: altfor høye krav, er jeg redd. "Flink pike"-syndromet som vi gjerne kaller det... Jeg har også tenkt på å begynne å løpe, men, ja akkurat: jeg har aldri kommet i gang. Men jeg går mye, og det tror jeg er bra. Da får jeg også fart på tankene, selv om mange av dem kan være ganske merkelige :-)

Jill sa...

Hmm... jeg ser nå at jeg aldri har vært veldig kursete av meg, men har likevel en ganske bra historie på å begynne høyt oppe og så bråslutte. 1. på barneskolen: Leikaring (det skulle jo være så morsomt. NOT! Slutta etter veldig kort tid, dette kunne jo alle de andre som hadde holdt på noen år allerede mye bedre). 5. klasse: Korps (aspirantperioden var piece of cake, så skulle jeg begynne i selve korpset. Og fikk slike tåpelige andre- og tredjestemmer, altså stemmene for nybegynnere i dette korpset. Var det gøy lenger da? Nei. Slutta.) 8. klasse: Langrenn (Jeg var kjapp til beins og hadde bra utholdenhet (i fotball og de fleste andre idretter), men så var det teknikken i langrennssporet, da... Ble det gøy da? Nei. Slutta.

Nå til dags får jeg startet på lite av denslags så hvis man vil unngå å begynne på diverse kurs, kan jeg jo anbefale et yrke som mitt, da blir det fint lite tid til både det ene og det andre. Men er nå det gøy, da? Nei, det blir ikke så gøy i lengden. Skulle gjerne studert italiensk, gjort pilates og yoga og studert litteratur og medievitenskap og gått på akademiet og gudene vet hva, så, ja, stå på, Jorid!

Pia sa...

Er det ikke tanken som teller da? ;-)

Jorid sa...

jill: Rart hvordan ting som i utgangspunktet virker forlokkende kan bli ganske traurig når alt kommer til alt...
Tenker at du må ha vel ha verdens morsomste jobb, men så er det noe med det at alt som har med jobb å gjøre innimellom blir litt kjedelig også. Og så tror man at gresset er grønnere på den andre siden...

pia: He-he, ja det kan være som en liten trøst det, at det er tanken som teller!

Jill sa...

Ja, det er mye som kan bli traurig under riktige (det vil vel egentlig si, gale) omstendigheter. Misforstå meg rett ang. yrket mitt, det er jo tidvis verdens artigste yrke, men det blir også mye marathon innimellom. Har aldri prøvd å løpe marathon, men har vel en mistanke om at det kan gjøre gruelig vondt mens løpet står på? Og det er noe med det grønne gresset på den andre siden, ja...