15 november 2006

Ordgyteren

Han hadde stadig ordene sine i behold, Algoth. En ny forsendelse hadde nettopp ankommet ordgyteriet og han hadde med stort tålmod ordnet ordene etter lengde, veid dem og siden alfabetisert dem. Nå snøt han seg slik bare mannfolk kan: Ved å presse pekefingeren mot den ene siden av nesen og blåse ut av det andre neseboret.

Algoth hadde grunnlagt stedets eneste ordgyteri for mange år siden, og driften hadde vært svært vellykket. De siste årene var det særlig importen av utenlandske ord som hadde gjort bedriften til en av landets mest lønnsomme. Ordordrene strømmet inn. At de vakre, forseggjorte ordene som det lå mye arbeid og omtanke bak, måtte vike for rimeligere, masseproduserte alternativer, så ikke Algoth ut til å bry seg det minste om. - Et ord er et ord, sa Algoth bare. Noen mente å vite at han var en mann av mange ord, men av få tanker. Andre mumlet noe om at han var et dårlig papir.

Så hendte det likevel at han bommet på oppkjøpene, at han med andre ord ikke fikk avsetning på alt han hadde tatt inn. Noen ord gikk dessuten ut på dato. Da måtte Algoth innse sitt tap og selge med høye rabatter for å få frigitt plass til nye ord på gyteriet. Når det plutselig var enkelte ord som begynte å gå igjen i aviser og blader, da kunne folk være ganske sikre på at nå hadde det vært supersalg i Algoths ordgyteri.

Når det fortsatt var ord igjen han ikke greide å bli av med, så Algoth sitt snitt til å sette sammen det kan kalte overraskelsespakker. Et av påfunnene hans var "startpakke for lyrikere". Oppi disse eskene puttet han alskens ord og oppfordret kjøperne til å være kreative og skrive egne dikt. Men når håpefulle (og når sant skal sies ofte litt gammeldagse) dikterspirer i stedet for å finne ord som "hjerte" og "smerte", fant "fokusgruppe", "synergieffekt" og "proaktiv", da kom det klager til Algoths ordgyteri. Men en ordknapp Algoth bare harket og sa: - Er du ikke kar om å dikte med de ordene du har fått, er det talentet det skorter på og ikke verktøyet. Og så rykket det litt i det lett aldrende ansiktet. Det fantes ord i gyteriet som Algoth helst gikk omveier rundt; det var ord som "unnskyld" og "beklager". Det var som om Algoth noen ganger heller ville drive munnhuggeri enn ordgyteri.

Algoth hadde en gang hatt en bror, og ord ble alltid fattige når han skulle forsøke å beskrive savnet etter den litt eldre broren, som han alltid hadde sett sånn opp til. De to hadde drevet i beslektede bransjer, for broren drev skrønemakeri og hadde visittkort der det sto at han var autorisert skrønemaker og lurendreier. På fritiden hadde han agert spåmann, men onde tunger ville ha det til at han spådde framtiden i svarteper-kort. Men det var helt til skjebnen spilte ham et lite puss og lot ham møte kjærligheten i form av en sannsigerske fra Singapore. Siden hadde ingen sett skrønemakeren.

Da broren ble borte, tenkte Algoth at han fikk prøve å finne kjærligheten, han også. Han averterte i avisene og gjorde seg lekker ved hjelp av de fineste ord han kunne finne i ordgyteriet. Men det var ikke alltid at ordene rimte med virkeligheten, og til slutt ga han opp. - De må være ordblinde hele gjengen, forsvarte Algoth seg. Og så oppga han jakten på kjærligheten.

Men innerst inne på Algoths loft, bak en hel masse gammelt skrot, lå det en bunt med blekblåe brev bundet sammen med et rødt, falmet silkebånd. Men det var visst lenge siden noen hadde forsøkt å løsne den gamle knuten.

Ord kom og ord gikk. Det kom nye aviser som skrev om gamle skandaler. Fra tid til annen dukket det opp en bok som forandret verden litt til det bedre for noen. Mens det ble skrevet brev som la verden i grus for andre. Bare Algoth forandret seg visst ikke. Han gikk rundt med et helt alfabet i lommene, men han klarte aldri å finne de riktige ordene.

Forlagene var gode kunder hos Algoth, de bestilte store mengder skryteord som skulle stå på bokomslagene og Algoth fikk tilsendt mange slike skrytebøker. Noen solgte han raskt videre, men hjemme i stua var det likevel en anselig samling. For det meste var det krim og krigsbøker som han forlystet seg med når kveldene ble lange og mørke. I en av hyllene var det likevel en liten bok som hadde stukket seg vekk og lå inneklemt mellom massemord og slagskip. Det var en bok av verdens kanskje aller tristeste dikter; Emily Dickinson. Det var lenge siden noen hadde åpnet boken, men den bar tydelige spor etter at noen en gang hadde holdt den meget kjær. Hvis noen hadde åpnet den igjen, ville de ha sett at det hadde stått en hilsen på det første bladet. Men den var skrevet med blyant, og tiden hadde visket ut det som en gang sto der.

Algoth hadde ord på seg for å være en gnier. Stort sett alle pengene han tjente, satte han på bok. Tallenes tale var enklere å forholde seg til for ordgyteren. Det kunne synes som om ord som "vedlikehold" og "oppussing" ikke lenger ble lagerført. Dette bar hele ordgyteriet preg av, og det store ordlageret var i en stadig dårligere forfatning. Gamle aviser og restopplaget av Morgan Kane-bøkene fikk gjøre nytten både som isolasjonsmateriale og tettemiddel.

Men en natt måtte selv den gamle westernhelten gi tapt for sterkere krefter, og de rustne rørene fant det for godt å sprekke. Før Algoth visste ordet av det, fosset vannet inn og en strøm av ord forsvant ut av lageret. De seilte som bittesmå båter nedover en stri elv. Helt ut til det store havet gikk ferden. Der forsvant ordene og gikk til slutt i oppløsning. Men blant alle disse ordene hadde det stukket seg inn et lite gulnet utklipp fra en avis. Det var en kunngjøring om bryllup. Noen hadde tegnet et hjerte rundt kvinnenavnet, men brudgommens navn var fremmed. Slik gikk det til at havet fikk ordgyterens aller siste hemmelighet.

Og der satt Algoth og hadde ikke ord.

11 kommentarer:

jdawg sa...

Du skriver så vackert. Även om jag inte förstår allt :-) Känns som om det är lättare att förstå norska i talet än när man läser. Är det samma för dig? om svenska alltså :-)

Katrine K sa...

For en nydelig og underfundig historie du har skrevet, Jorid!
Leser veldig gjerne flere historier!!

Jorid sa...

jdawg (det ER vanskelig å få bokstavene i riktig rekkefølge..): jeg kan bare innrømme det like godt først som sist: jeg elsker det svenske språket! Leser nesten alltid svensk litteratur på originalspråket, og ikke i oversettelse. Det er jo så vakkert! Du må love å ikke si det til noen, men jeg skulle nesten ønske vi fortsatt var i union med Sverige...
Og takk for fine ord - og takk det samme, jeg har stor glede av å lese bloggen din :-)

katrine: takk for at du leser og liker, det betyr mye for meg!

12:33 AM

Pia sa...

Dette var en virkelig fin fortelling - koselesing fra start til slutt.
Jorid, du har en utrolig fantasi og en fantastisk evne til å dele den med oss!

Gleder meg til neste historie :-)

Katrine K sa...

Jorid: Det med et svenske språket er jeg helt enig med deg i. Det er vakkert, og har en harmonisk klang, jeg blir liksom "beroliget" av å høre svensk, vet ikke hvorfor...

Jorid sa...

pia: Takk, snille du! :-)

Pocahontas sa...

Å Underbart att läsa- vilken fantasi du har och glimrende kreativ er du. Jeg både ler och tenker till... va mener hon? Og så mp jeg smile stort - dette vore ju årets affärsidé. Sälja ord. Ge köpaten overraskningspakke.
Du må få tio rosor for denne historien.

Jeg venter mig att de en dag kommer en bok med historier, noveller ( noveletter) där forfarttarnamnet er Jorid?

Jeg tror på deg!

ps: jeg ønsker att vi vore i union-for jeg har røtter i Norge og vuxet opp i Jemtland - og far min var gift med en norsk kvinne ( hon var ikke min mor) Men oj Norge ligger mitt hjerte nere og Trondheim är byen jeg liker...

Jill sa...

Nå har jeg ventet i flere evigheter på å få tid til å lese historien din, og nå ble det endelig tid - utrolig flott! Heier på en "Jorids samlede" om ikke lenge i en bokhandel!

Jorid sa...

inkan og jill (og dere andre også): jeg blir så glad - og rørt - over å få så fine kommentarer! Og så får jeg lyst til å skrive mer :-)

Spectatia sa...

Det har ikke jeg heller. Akkurat som Algoth. Jeg har ikke ord. Denne var... eh... øh... ja, la oss si fascinerende da, i mangel på et mer unikt og positivt uttrykk. :-)

Holder med de andre her - du må da se å komme deg mellom to permer!

Jorid sa...

Spectatia: Tusen takk! Du gjør meg både glad og rørt med ordene dine, jeg skal ta godt vare på dem :-)