10 desember 2006

Ikke lenger barnas venn?

Det begynte med at Efraim Langstrømpe måtte abdisere. I en ny opplesning på NRK Barnetimen må Pippis pappa ta til takke med å være sydhavskonge. Begrunnelsen er at ordet "negerkonge" er ekskluderende, og prosjektsjef Vibeke Fürst-Haugen sier videre at de har tatt ut dette ordet "for at historien skal stå for seg selv, og ikke forstyrres av den type ord".

Pippi selv sa det sånn: "Min mamma är en ängel och min pappa är en negerkung, det är minsann inte alla barn som har så fina föreldrar". Men altså ikke fint nok for NRK, og dermed forandret de like godt ordet. Å endre et åndsverk er i seg selv en alvorlig sak, og at de i tillegg undervurderer lytterne og driver sensur på våre vegne er temmelig provoserende. Jeg nekter å tro at Astrid Lindgren har bidratt til å skape negative holdninger ved å gjøre Pippis pappa til negerkonge, men jeg frykter at NRK kan bidra til nettopp dette ved sin omskrivning.

Stormen i Sydhavet hadde ikke fått lagt seg før Cappelen forlag gikk ut og sa at når de nå skal gi ut Thorbjørn Egners Kaptein Sorte Bill på nytt (boka ble første gang utgitt i 1954), vurderer de å fjerne "Visen om vesle Hoa". ("Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott.)

En liten gutt ble intervjuet på radio og spurt om han visste hva en hottentott var. Nei, det visste han ikke, men han syntes de hørtes snille og morsomme ut. Man behøver ikke å like "Visen om vesle Hoa", men i så fall er det ikke verre enn at folk enten kan hoppe over denne teksten når de leser for ungene, eller de kan forklare hvorfor vi ikke lenger bruker ordet hottentott. Uansett kan det ikke være forlagets oppgave å drive sensur på lesernes vegne; slikt minner om regimer vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med.

Blir neste trekk at Gyldendal kommer til å stryke eller skrive om deler av Knut Hamsuns roman Markens grøde? Det Hamsun skriver om samene i denne romanen er svært lite politisk korrekt; han skildrer dem som både løgnaktige, truende og ubetydelige. Men romanen ble skrevet i 1917, og jeg vet at synet på samer har forandret seg siden den tid. Det tar jeg høyde for når jeg leser romanen, og ja, jeg syns stadig det er en god roman. Det er mange ord og uttrykk vi skal være glade for at ikke lenger er i bruk, men når vi begynner å forandre på tekster som er skrevet for hundre eller femti år siden, da bærer det etter min mening galt av sted.

Så langt har Agnar Mykle sluppet unna med kalle sunnmøringen "en rabiat skikkelse, fanatisk nøysom og notorisk gjerrig; en folkestamme som makter å holde resten av befolkningen i en tilstand av evig terror". Heldigvis. For hvis det skal bli sånn at man hele tiden skal være redd for å støte noen med det man sier, ja da skal noen og hver av oss få lov til å holde kjeft. Og jeg syns det vil være synd hvis noen ikke lenger tør å kalle meg "jævla nordlending".

Og jeg håper at jeg fortsatt kan ta en spansk en.

(Da jeg var barn, samlet jeg en kort periode på autografer. Jeg skrev pene små brev dekorert med selvtegnede blomster og spurte pent om jeg kunne få navnetrekket til et utvalg kjente personer. Slik var det at jeg fikk dette signerte bildet av Thorbjørn Egner...)

13 kommentarer:

Katrine K sa...

Så heldig du er som har bilde og autograf av Egner!!

Jeg er helt enig med deg, det går ikke an å omskrive eller sensurere åndsverk, det går bare ikke an!
Det er som om de tror folk flest ikke er i stand til å tenke selv...

jdawg sa...

ja man blir mörkrädd ibland! Det skapas problem som inte egentligen finns. Det känns ganska onödigt, jag menar, det finns ju redan en hel del riktiga problem att jobba med..

Jill sa...

Hmm - jeg synes dette er en komplisert problemstilling og ikke så enkelt som at man bare kan si at slik eller slik har forfatteren skrevet det og at derfor skal det stå slik til evig tid. Skal eldre verk gis ut på nytt, revideres de alltid for å passe for samtiden - den er som kjent i konstant forandring, ord forsvinner ut av språk og erstattes med nyere, mer forståelige ord, dette er ikke noe nytt fenomen.

Det er dessuten klare forskjeller på litteratur av Mykle/Hamsun og Lindgren/Egners - den mest iøyenfallende forskjellen er at de to sistnevnte er beregnet for barn. Vi som er voksne har få eller ingen problemer med å se tidstypiske elementer og mer eller mindre problematiske ytringer som var kurante for perioden de er skrevet. Barn besitter ikke denne evnen. De har verken kunnskapen til å se at det i dag ikke er regnes som korrekt å kalle noen neger eller hottentott, eller evnen til å resonnere i tilstrekkelig grad for å sile bort dette. Barn er konkrete på en helt annen måte og tar i de aller fleste tilfeller det de hører for god fisk. Jeg mener dermed det er umulig å sammenlikne de forfatterne du viser til. Barnelitteratur er en helt annen sport med helt andre hensyn å ta. Man kan jo synes moral-prekener i tekster er irriterende som bare rakker, men så lenge litteraturen er ment for barn, må disse hensynene veie tungt.

Samtidig er jeg selvsagt enig i at man skal ha respekt for de ord en forfatter nå engang har skrevet og ment var de riktige der og da. Men skal vi beholde Pippi og Kaptein Sorte Bill i flere tiår framover, må de endres og justeres i forhold til tiden - denne gangen og høyst sannsynlig flere ganger. Med mindre de skal bli antikvariske bøker vi ikke ser om noen år, er det dessverre nødvendig å omskrive både disse åndsverkene og andre.

Men - det er nå mitt syn :-)

Katrine K sa...

Men dette taler jo for å heller slippe til de nye barnebokforfatterne til barna!
Så kan vi "gamle" kose oss med Egner og Astrid Lindgren, i sine orginale versjoner.
Jeg syns iallefall at det hadde vært helt forferdelig å tenke på hvis noen en gang i framtiden skulle forandre noe som jeg hadde skrevet (hvis jeg noen gang blir forfatter)....!
Vel, kjempevanskelig tema. Jeg ser gode argumenter hos deg, Jill, men er ikke helt overbevist. Jeg tror det er vårt ansvar som voksne å skjerme barn for litteratur som vi mener ikke er passende, eller vi forklarer for barna mens vi leser at slik skrev de i gamle dager...

Jorid sa...

Jill: Jeg syns dette tilfellet med Pippi handler om noe mer enn modernisering av språket. Nå har ikke jeg mye befatning med barn, det skal jeg innrømme, men jeg har en mistanke om at her handler det mer om at man er redd for ikke å være politisk korrekt enn hensynet til barnas evne til å forstå. Jeg tror kanskje ikke at barn i utgangspunktet legger noe negativt i ordet negerkonge, men at det er voksne som lærer dem det. Kanskje blir sydhavskonge også et negativt ord om noen år, hvem vet.

Jeg syns det hadde vært enklere om man gikk andre veien og fylte ord som enkelte oppfatter som negative med positivt innhold. Men det er kanskje utopisk?

Ellers har jeg inntrykk av at man nettopp er på vei bort fra dette med å omskrive og forkorte barnebokklassiskere. Dette er jo noe som har vært sterkt kritisert.

Bra at det blir debatt på bloggen :-)

Jill sa...

Jeg tror heller ikke barn legger noe negativt i "negerkonge", det har de jo ingen forutsetninger for å gjøre. De kjenner jo ikke historien. Da jeg hørte dette med negerkongen/sydhavskongen tenkte jeg at det egentlig var helt greit - jeg som forelder vil måtte forklare begge ordene, min sønn vill ikke skjønne verken "neger" eller "sydhav", og da synes jeg i grunnen det er greit å forklare det ordet han ikke kan risikere å få kjeft for å bruke. Nå er jo barnehagen hans veldig flerkulturell og det vil nok føles bedre å lære han "sydhav" enn "neger", det må jeg jo innrømme. Ikke fordi han ikke får med seg "neger" før eller siden uansett...

Men - som jeg sa i går, det er jo en komplisert problemstilling. Umiddelbart tenker jo også jeg "fingrene av fatet" og blir irritert på hele idéen, men så synes jeg saken er mer koplisert enn som så. Når det gjelder spesielt teater (opplesning på NRK har jo noe til felles med det), gjøres det så godt som alltid store eller mindre endringer i manus. Man skriver om, legger til nye ord, kutter ut tekst, kutter ned, tar inn helt nye elementer, etc. Holdningen der er vel stort sett at du skal kjenne igjen hovedlinjen. I Pippis tilfelle gjør man det, det er vel snakk om ett ord, og det ordet endrer ikke innholdet.

Men som sagt, det ligger jo mange prisippielle spørsmål her, og for forlagene må det vel gjelde at de tar et prinsippielt standpunkt og holder seg til det.

Og - om man en gang i fremtiden skulle komme over menneskeraser som likner mine monstre i "Kake, KAKE!" og attpåtil sitte på et behov for å gi ut denne bok på nytt da - da ville jeg ikke syntes det var noen skandale om man da endret "monstergjester" til noe som var mindre nedlatende. Det handler vel til syvende og sist om å bli forstått?

Jorid sa...

Joda, jeg skjønner argumentene dine, og det er klart det er viktig å bli forstått. Men jeg synes det er problematisk at man endrer på den måten i en tekst av kunstnerisk kvalitet, og ikke en "brukstekst". Og hvem skal bestemme om et ord eller uttrykk ikke lenger er forståelig?
I og med at man sannsynligvis ville ha kviet seg mer for å endre i en tekst skrevet av en "voksenforfatter", synes jeg også det er et signal om at barnelitteraturen er det ikke så nøye med, så der kan man bare forandre som man vil.
Jeg syns heller ikke man umiddelbart kan sammenligne en opplesning med en teaterversjon. En tekst som er tilrettelagt for teater ser jeg på som et selvstendig uttrykk.

Jill sa...

Her i jobbeørka sitter jeg og funderer på hvorfor jeg ikke klarer å hisse meg opp over at de har endret et ord i Pippi, selveste Pippi. Det er ikke veldig mange årene siden jeg ville syntes det var rene skandalen, og det er det vel selvsagt også, men så er det det at jeg ikke reagerer på det som om det var skandale, krise, katastrofe og fullstendig på trynet. Og DET er i grunnen interessant - for meg om ikke annet. Da begynner man selvsagt å se litt tilbake for å finne ut hvor det gikk galt. Det kan jo være så mye, men da jeg var ferdigutdannet og begynte å jobbe innen denne bransjen, kom den tidlig, den forståelsen av at jeg som illustratør/grafisk designer aldri var spesielt viktig, fordi det alltid var så enormt mange om beinet - ville ikke jeg jenke på kravene, var det alltid en lang kø bak meg som var villig til det. Den første boka jeg bidro med noen tekster til, fikk forandret innhold et sted, kuttet ned og omdisponert et annet sted og andre ord satt inn på andre steder, og det attpåtil ord jeg aldri ville brukt. Det fant jeg ut da den kom på trykk, ingen i det forlaget nevnte dette til meg på noe tidspunkt. En annen gang gjorde jeg et omslag og fikk betalt, men idet boka forelå i butikken, var det søren meg et annet omslag. Når jeg sitter og jobber med billedbøker nå, er det hele tiden små elementer jeg kanskje liker veldig godt, men som likevel ikke passer inn i helheten. Da er det bare én ting å gjøre: Kast. Man legger enorme mengder tid og krefter i noe, men hva skjer? Jo, alt kan til enhver tid byttes ut, alle er til enhver tid utbyttbar. Lurer på om det ikke gjør noe med en at man stadig svelger kameler og dreper sine darlings. Plutselig blir ingenting "hellig" - selv ikke Pippi. Jeg tror jeg har fått en solid dose bedøvelsesmiddel og trenger nok kruttsterk kaffe for å våkne opp igjen.

Og jeg mener IKKE at div. kultur for barn er uviktig!

:-)

Katrine K sa...

Men Jill, da! Er det så ille fatt..?
Neida, jeg skjønner godt hva du mener, men siden jeg er litt ferskere i dette gamet enn deg, så har jeg kan hende fortsatt den friske ukuelige optimistiske tro på at rettferdigheten skal seire...
Men, ærlig talt så vil jeg ikke gi opp håpet helt. Ikke ennå.

Jorid sa...

Jill: Jeg syns det er arrogant av forlagene å behandle forfattere/illustratører sånn som du beskriver her, og det er beklagelig at det skjer.
Jeg tror jeg ville blitt provosert hvis noen gjorde endringer i en tekst jeg hadde skrevet - uten å informere meg om det. Men jeg ville vel ha godtatt det likevel, fordi jeg ville vært så glad hvis noen i det hele tatt ville lage bok av noe jeg hadde skrevet...

Katrine K sa...

Absolutt enig!

elis lesebabbel sa...

Jeg har selv falt for fristelsen til å blogge litt om både negerkonger og vår venn Hoa. Jeg har vært barnebibliotekar i snart 30 år og er dessuten oppvokst med vår lille afrikaner. Jeg synes ikke spørsmålet er helt enkelt. Det ER imperialistiske holdninger i bøkene. (Hvit mann som må redde de hjelpeløse ”innfødte” etc.).
Når det gjelder Markens grøde: man må regne med at VOKSNE lesere har den nødvendige kulturhistoriske ballast for å skjønne at Hamsun også var preget av SIN tid.
Jeg synes ikke det er uproblematisk å lese om pappa negerkonge i en flerkulturell forsamling. Da jeg jobbet på Deichman hadde jeg fått et forklaringsproblem hvis en afrikaner hadde konfrontert oss med enkelte bøker vi hadde på hylla. Det Mykle sier om sunnmøringer stemmer. Er selv gift med en (riktignok moderat) representant for rasen☺

Jorid sa...

Eli: Nei, det er helt klart ikke noe enkelt spørsmål. Og det er nok kanskje også lettere for en som meg, som ikke er i en rolle der jeg skal formidle barnelitteratur, å kritisere det NRK har gjort. Men jeg tenker at det må gå an å forklare i stedet for å forandre det som ikke lenger passer inn.
Enda godt at mannen din er en moderat sunnmørsvariant :-)
Og hyggelig at du stakk innom hos meg!