06 desember 2006

Latvisk landsbyliv

Jeg la ut på en helt spesiell reise gjennom det latviske landskapet . Fremkomstmiddelet var buss, men ikke hvilken som helst buss. På de latviske veiene ruller det nemlig en norsk bokbuss, gammel og velbrukt, men stadig på hjul.

Når det rullende biblioteket dukker opp en gang i måneden, står folk og venter. De kommer i tynnslitte klær, med sørgerender under neglene og med slitne ansikter. Men det vanker både smil og godord til bokbussens mannskap og den fremmede passasjeren. Som utlending blir jeg møtt med positiv nysgjerrighet.

- Norge? Jo, det skulle de mene. Norge er det rike oljelandet, men det er mer enn det. - Norge! sier en gammel dame og får drømmer i blikket bak brilleglassene. - Da jeg var ung, hadde jeg et stort ønske om å komme til Norge. Det fikk jeg aldri muligheten til, men jeg er så glad i Griegs musikk og jeg har lest alle Hamsuns bøker. Han er min favoritt. Hils til Norge! sier 89-åringen.

Vi stopper i Glazskunis, Krape, Mierini, Liepkalni, Lobe, Briezi, Dzelmes og Kaibala. Det er som et dikt jeg ikke forstår, men som jeg liker rytmen og klangen av.

Det er lett å falle for idyllen når man kommer på besøk, men bak fasaden skjuler det seg fattigdom og slit. Jeg blir plutselig flau fordi jeg synes en forfallen trappeoppgang i en blokk fra sovjettiden er sjarmerende. Et gammelt fabrikkbygg, et kollektivbruk som står og forfaller. Jeg blir brydd fordi andres elendighet plutselig er i ferd med å bli et av mine gode reiseminner.

Langs ruten dukker ordet "veikals" opp med jevne mellomrom. Det er ikke før man kommer inn at man skjønner at det er snakk om en butikk. Her er ingen prangende skilt eller plakater, ingen lekre vindusutstillinger. Ja, faktisk er det ikke alltid det er noe vindu, heller. Alt befinner seg i hyller bak disken, og her er strikkegarn og cornflakes side om side. Og som regel står det blomster i en vase på disken. Jeg tror ingen er så glade i blomster som latvierne.

I landet som har Riga-balsam og rav har de også så mange folkedikt (dainas) at det er minst ett til hver av de 2,5 millioner innbyggerne. Dette er landet der de sang sin revolusjon i 1989, da Sovjetunionen begynte å rakne, landet der hender tok hender og dannet en kjede for fred gjennom alle de tre baltiske statene. Det er landet der den kvinnelige presidenten har doktorgrad i litteratur og der poesiens dag feires med brask og bram den 12. september hvert år.

Det er noe med fargene, noe med luktene. Skarpere, sterkere. Kanskje er det nostalgi. La så være. For meg var det å komme til Latvia som å finne en presang som har ligget gjemt i gråpapir på loftet i mange år, og som jeg endelig har fått lov til å pakke opp.

Bildene er fra en reportasje jeg gjorde for tidsskriftet Bok og bibliotek. Teksten er utdrag fra en reiseskildring jeg skrev i boken Over alle grenser. 41 kvinner på reise (Kagge forlag 2002)

6 kommentarer:

Hobbyfilosofen sa...

Vakkert, sobert, og til ettertanke i disse førjulstider.

Katrine K sa...

Dette var vakkert å lese.

Plask sa...

Så utrolig fine bilder! Er de dine? Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, om at man tar seg i å synes andres elendighet er sjarmerende. Gjorde jo det samme i Albania.
Jeg drømmer meg fullstendig bort i teksten din :-)

Plask

Jorid sa...

Takk skal dere ha!

Plask: Ja, det er mine bilder. Hadde nok den samme følelsen som du hadde i Albania, ja. Har vært en del ganger i Latvia etter dette, så det har liksom blitt "mitt" land. Hyggelig at du likte teksten og bildene :-)

Pia sa...

Vakkert, må nok få tak i den boken din :-)

Jill sa...

Utrolig flott, Jorid! Både tekst og bilder - det er bare å rope et stort HURRA for resultatet :-)