01 desember 2006

Mormor var aldri på Manhattan

Min mormor likte å se på stjernene.
– Hvis jeg blir rik, skal jeg kjøpe en stjernekikkert til deg, sa min morfar en gang til min mormor.
Men min morfar ble aldri rik, så mormors drøm om å utforske stjernene gikk aldri i oppfyllelse.
Min mormor fikk aldri muligheten til å studere, og hun kom aldri til å reise ut i verden. Hun fødte syv barn og bodde på det samme lille stedet hele livet.

Jeg tenkte på mormor den gangen jeg sto på toppen av Empire State Building i New York sent på kvelden og så ut over alle lysene på Manhattan. Så fantastisk det var å stå høyt der oppe og tenke på alle menneskene som var der nede på bakken, alle bilene som ble så bittesmå, alle husene som strakte seg mot himmelen. Alt dette som menneskene hadde skapt! Jeg lurte på hvor mange ord menneskene i New York rakk å si i løpet av den halve timen jeg sto der oppe. Og hvis alle ordene ble samlet i en bok; hvor tykk den boken ville blitt! Lysene på Manhattan ble min stjernehimmel.

For det var jeg som fikk de mulighetene min mormor aldri fikk. Som fikk sjansene, men kanskje ikke grep dem. Kan hende titter mormor ned på meg fra en stjerne høyt der oppe nå. Mens jeg ser opp mot stjernehimmelen og tenker på alt det som aldri ble. Og drømmer om noe som kanskje – eller kanskje ikke – skal komme til å skje.

10 kommentarer:

jdawg sa...

jättefin text jorid! jag är säker på att din mormor är stolt över dig. jag är lika säker på att din bästa tid ligger framför dig.

Jill sa...

Ja, vi har fått noen flere sjanser enn våre betesmødre. Mormoren min pleier alltid å si det, så heldige vi er nå idag som får ta utdannelse, reise, jobbe. Jeg må innrømme at det er mer enn en gang jeg har blitt litt lei av å høre dette, for man synes jo stort sett ikke man har det som plommen i egget, selv om man har fått sjanser våre bestemødre ikke hadde. Livet blir kanskje ikke alltid lettere med de mange mulighetene vi stadig gjøres oppmerksom på at vi har. Da er det ikke alltid lett å huske på at vi faktisk er heldige. Det er kanskje oftere lettere å se alt vi ikke får til, ikke har, ikke kan. Mange har så mye, at man kanskje blir blind for det man har og ser bare det man ikke har.

Jorid sa...

Jdawg: Takk! Og jeg får vel forsøke å tro deg når du sier at min beste tid ligger framfor meg. Iblant har du jo rett :-)

Jill: Du har så rett. Det er slett ikke så lett med alle disse mulighetene. Jeg får stadig dårlig samvittighet fordi jeg ikke utnytter dem. Hvorfor bor jeg her når jeg for eksempel kunne ha bodd i Roma, London eller Stockholm? Jeg kan jo selge leiligheten og reise til Italia og sitte under et oliventre og skrive dikt hvis jeg vil! Og så glemmer jeg at jeg egentlig har veldig mye å glede meg over. Her og nå. Heretter skal jeg prøve å bli flinkere til å være fornøyd :-)

Pocahontas sa...

Fint foto og vilken text. Skrevet med kärlek:)

Min äldste son elsker N.Y -han var i "epplet" ofte under de år han levde i Boston. Og sende alltid fine kort til meg.

Det regner i Stockholm.
Alle går med papaplyer...

Jorid sa...

Inkan: Takk! NY er virkelig en fantastisk by, vil tilbake dit!

Det regner nesten i Oslo også i dag, og det er lite som minner om vinter. Snarere er det vårstemning...

Katrine K sa...

Fin tekst! Synd ikke morfaren din ble rik...
Mormoren min fikk heller ikke oppfylt sitt ønske: nemlig å bli arkitekt, og en gammel dame jeg engang kjente, hadde hemmelig drøm om å bli billedhugger... Hadde de levd i dag, ville nok drømmene deres sannsynligvis ha gått i oppfyllelse.
Men det er ganske problematisk med alle de valgene vi hele tiden må ta, og. Iblant tenker jeg at det hadde vært lettere dersom livet hadde vært "enklere", dvs mer opplagt fra begynnelsen.
Håper du får dine drømmer oppfylt, Jorid!

Jorid sa...

Katrine: Det er trist med alle de som ikke fikk muligheten til å gjøre det de drømte om. Og dessverre er det jo fortsatt sånn for mange, i andre land.
Men innimellom tenker jeg at det hadde vært litt lettere hvis man hadde en klar rolle å fylle. Men det ville jo vært ganske kjedelig også, da...

Katrine K sa...

Ja, det hender iblant at jeg skulle ønske jeg levde i steinalderen, eller noe sånt. Når valgene blir for mange og alt føles innviklet. Men, jeg mener det jo ikke på ordentlig, det er bare en slags drømmetulletanke, som ikke er realistisk, allikevel litt besnærende.

Siv sa...

Ja, hadde vi det ikke fint i New York. Kommer nok heller aldri til å glemme lysene da vi stod på toppen av Empire State Building, lys på himmelen og menneskeskapte lys på jorda. Et fantastisk skue! Frister til gjentagelse, ikke sant?

Jorid sa...

Siv: Ja, visst hadde vi det fint i NY, ingen tvil om at vi må tilbake dit! Husker også hvor fascinert jeg ble av de store ekornene i Central Park... :-)