16 desember 2006

Nostalgi på bok

I et akutt anfall av nostalgi gikk jeg på biblioteket og ba om å få låne to av mine favoritter fra den gode gamle Elite-serien: Historien om Helen Keller og Historien om Florence Nightingale.

Jeg elsket disse bøkene da jeg var barn, og særlig de to kvinnehistoriene gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg levde meg inn i livene deres i den grad at jeg nesten var Helen Keller da den blinde, døve og stumme (og svært så viljesterke) jentungen skjønte forbindelsen mellom tegnet for vann og det som kom ut av pumpa i hagen. Jeg gråt for Helen Keller og jeg kjempet med Florence Nightingale for å redde soldatliv under Krimkrigen. "The Lady with the Lamp", overklassefrøkenen som ofret seg for å redde fattige liv gjennom sin sykepleiergjerning.

Men ville 1970-tallets leseopplever tåle det skarpe ironiske dagslyset fra 2006? Jeg har brent meg på det før; det å lese gamle yndlingsbøker om igjen, for så nesten å rødme over at jeg lot meg forføre av en sånn smørje av ord.

Jeg var sikker på at mine gamle heltinner skulle befinne seg langt nede i bibliotekets mørke magasiner, men det var slett ikke tilfelle. Bibliotekaren kunne fortelle meg at denne serien med biografier om berømte kvinner og menn stadig er populær.

Fylt av en litt barnslig forventning gikk jeg hjem med bøkene under armen, og ga meg til å lese, forberedt på at den store skuffelsen igjen skulle komme. For det er mange voksne lesere som har kritisert mine kjære bøker for å være både lettvinte og banale, og dårlig skrevet attpåtil. Og jada, visst er det sentimentalt til tider. Og nei, det er ikke verdens beste språk. (Men jeg fant ingen korrekturfeil, noe jeg ofte gjør i dagens bøker... )

Og der jeg satt på sofaen min og prøvde å gjenkalle barndommens leseglede, skjønte jeg faktisk hvorfor jeg den gang ble så fascinert. Helen Kellers og Florence Nightingales liv var eventyr, og de stimulerte fantasien min og inspirerte meg til å lese mer. Og så gikk det jo godt til slutt, da. Før het det seg nemlig at bøker for barn alltid skulle ende godt, med den begrunnelse at man ikke skulle ta fra barna håpet. Sånn er det ikke lenger. Nå kan det gjerne ende med død og fordervelse. Ikke at det er noe galt i det, for sånn er det i den virkelige verden, og litteraturen må gjerne speile den.

Men noen ganger leser man nettopp for å komme bort fra virkeligheten, enten man er ti, førti eller åtti år gammel. Og derfor var det vel at de bøkene jeg fikk i hånden så tydelig bar preg av at mange andre hender hadde holdt i dem før mine tok tak i dem igjen, så mange år etter at jeg første gang leste bøkene.

Og vil man trekke tråder fra Helen Keller og Florence Nightingale opp til vår egen tid: Hva annet var disse to tøffe damene enn sin tids Pippi Langstrømpe?

8 kommentarer:

Katrine K sa...

Åh, Helen Keller! Den boka husker jeg godt, den var fantastisk!
Hadde vært spennende å lese den nå, godt å høre at du ikke ble så skuffet. Dette er jo bøker man kanskje ikke leser for at det er godt litterært språk, heller fordi det er en spennende historie, som attpåtil er fra virkeligheten. Vi trenger drømmer, håp og helter!
Jeg husker mamma leste denne boka for meg ved sengekanten, litt hver kveld, det er et fint minne.

Mdm Bricolleur sa...

Jeg elsket Historien Om-bøkene da jeg var liten. Jeg vet jeg leste mange, men de jeg husker best er nok Thomas Alva Edison, Beethoven, og Marie Curie. Spennende var de, og satte igang fantasien.

Jorid sa...

Katrine: Ja, det er noe spesielt med Helen Keller. Husker at jeg så en film om henne på tv for noen år siden, tror det var en gammel svart-hvitt-film. Den gjorde også sterkt inntrykk.

Mdm Bricolleur: Husker også godt de du nevner! Tror disse bøkene må ha gjort stort inntrykk på mange unge lesere opp gjennom årene. Hyggelig at du fant veien hit, forresten :-)

Pocahontas sa...

Der finnes bøker som er for alltid; man kan lese dem om og om igen.
Min favorit er "Anne på Grønkulla" av Lucy Maud Montgomery. Jeg leser de bøkene då og då. Elsker dem.
Og jeg har alle -og samler nu på de tidige utgavene. Min eldste er fra 1910 på engelsk.

Jorid sa...

Inkan: Jeg leste også Anne fra Bjørkely, som hun het på norsk. Veldig fine bøker, og gode leseminner å ta vare på :-)

swedette sa...

The nomad librarian here!
Visst är böcker som gamla vänner, några har man växt ifrån, men minnena består, liksom lärdomen från det man genomgått tillsammans.
Jag tycker det är intressant hur bloggar blir som små korta historier, short stories, som man aldrig måste ta till förlag eller köpa i en affär.
Var gång jag läser ett inslag så omfamnas jag av en alternativ värld, som ändå bara är en nätsida ifrån mig...tackar för dina!

Jorid sa...

Takk, swedette! Og jeg er helt enig: bloggeuniverset er et spennende sted å oppholde seg, og jeg oppdager stadig nye, fine blogger. Som din, for eksempel :-)

tommine sa...

ah, marie curie, var det henne som døde så ung på grunn av trekkfullt verksted? virkelig, stor litteratur-love!

mette