31 oktober 2006

En trøstesløs historie

Kanskje var det fordi hun hadde lest for mange kjærlighetsromaner at Elvira Lovise trodde Alv-Vidar var en ridder. Av sin gamle farmor hadde hun arvet kasse på kasse med søtladen, klissete og temmelig ubehjelpelig lektyre. Så kom den sure svie i form av kjærlighetssorg, eller hjertebrann som Elvira Lovise selv kalte det. Ingen hadde brydd seg om å minne henne på at det i virkeligheten sjelden går som i romanene.

Hvis det hadde stått om Elvira Lovise i en av disse dårlige romanene, ville det kanskje ha stått at hun var enebarn og tander som en prestekrage som har strukket seg altfor langt mot himmelen. Det lange, røde håret sto som en brann rundt henne, og fikk den bleke huden til nesten å skamme seg over sin hvithet. Hun var lærernes drøm og kunne gangetabeller og greske gloser på rams. Hun deklamerte romantiske dikt så selv innbarkede ungkarer måtte med hånden opp til øyet. Hun var den beste i klassen til å male, men i Elvira Lovises malerskrin var alle fargene dystre.

Helt siden hun var liten jente, visste hun at hun skulle drive familiens gamle papirmølle videre. Hun tenkte ofte på at de nye trærne som ble plantet i de store plantefeltene en dag skulle bli til blader i en bok. Til fortellinger som kanskje skulle vandre gjennom verden, fra hjerte til hjerte, som Elvira Lovise likte å tenke.

Årene gikk og Elvira Lovise levde et tilbaketrukket liv. Hun lengtet ut, bort. Ønsket at noe vidunderlig skulle skje. Men det meste skjedde i Elvira Lovises hode, for foreldrene hadde aldri villet slippe henne langt av gårde. - Siden, sa de alltid. - Vent til du blir eldre, rådet de. - Du må smøre deg med tålmodighet, ba de. Og det var akkurat da tuben med tålmodighet nesten var oppbrukt at han kom.

Alv-Vidar var en stram kar; bratt i nakken og bred over skuldrene. Og hva mer var: Han var en støver til å danse. Og han danset like godt av sted med Elvira Lovises hjerte.

De pratet, de danset, de lo, Elvira Lovise og Alv-Vidar. Den ene lykkelige dagen gikk, og den andre kom. Elvira Lovise plukket stjerner ned fra himmelen, nordlyset vinket og den kalde, hvite snøen ble til et skjal som la seg beskyttende rundt henne. Nordavindens isklo kjentes som kjærtegn mot hennes varme kinn, som ikke lenger var hvite, men heftig røde. Og Elvira Lovise var tapt for denne verden.

Helt til en dag.

- Se på meg, sa Elvira Lovise, men Alv-Vidar hadde allerede sett en annen vei. Den dagen forsvant han. Det lokket fra andre havner, det fristet fra fjell og fjorder og han sviktet Elvira Lovise. At det senere skulle gå Alv-Vidar riktig ille, fikk Elvira Lovise dessverre aldri vite.

Elvira Lovises Alv-Vidar var et blendverk, malt av en middelmådig maler. Når man begynte å skrape i lakken, kom et annet bilde fram. Av en mann som var så forfengelig at han ble rasende hvis noen kalte ham Alf-Vidar og ikke Alv-Vidar. En kar som snakket mye og gjerne, men nødig om seg selv. En som var så pertentlig, ja pirkete, at når han leste bøker, åpnet han dem nesten ikke for at det skulle se ut som de var uleste idet han satte dem tilbake i hyllen. En fyr som ergret seg gresselig over folk som drakk vin av glass som ikke passet, mens han selv begjærlig snuste med nesegrevet mot dyre dråper i klar krystall. Men maleren tok sin oppgave meget alvorlig og flikket stadig på bildet, slik at fasaden alltid var blank og fin.

Elvira Lovises varme hjerte brast. Fra fjern og nær kom de for å trøste Elvira Lovise, men til ingen nytte. Det dannet seg til slutt seg sørgerand av mennesker rundt henne, men Elvira Lovise bare gråt og gråt, tåre på tåre rant nedover kinnene. Det fantes ikke det lommetørkle i verden som var stort nok til å ta unna tåreflommen. Hun var så lei seg og gråt så mye at man ble nødt til å importere tårer for at hun ikke skulle tørke ut.

Det var båtene som leverte de store papirrullene fra fabrikken som hadde med seg tårer tilbake. Store tanker med tårer, grått av gråtekoner rundt omkring i hele vide verden. Men det hjalp ingenting.

Elvira Lovise tørket mer og mer ut fordi det rett og slett ikke var tårer nok i verden. Til slutt ble hun så liten og inntørket at en dag tok vinden tak i henne og løftet henne opp i det store karet med tremasse som skulle bli til papir.

Det sies at Elvira Lovise hviler under et lite dikt på side 41 i en av de 300 trykte eksemplarene av en diktsamling skrevet av en dikter du ganske sikkert aldri har hørt om. Hun skal finnes under følgende vers:

Det er ingen som vet at du har vært her,

det fins ingen synlige spor etter deg,

men du har rispet i hudløs sjel,

og det klør i sårene.

29 oktober 2006

Hevn. En hyllest til Black Mamba (heltinnen i Kill Bill)

Jeg våknet en morgen og ville ha hevn!
Så jeg tok sverdet og gikk ut og drepte deg.
Tilbake lå det en kropp.
Den kunne brukes til mye.
Bena ga jeg til støttegruppen for mishandlede menn, i tilfelle de ikke klarte å stå på egne ben.
Armene slengte jeg rundt halsen på en krokodille.
Fingrene ble til naturlig fingermat for gribbene. Mandlene fikk de til dessert. Fortsatt var det noen som ikke var mette, og de fikk lungemos og stekt lever servert fra kneskålene dine.
Håret vevde jeg inn i en dørmatte som jeg tråkket ned med søle.
Blodet ditt brukte jeg til å male fanden på veggen.
Huden ble til trommeskinn, men det var for sent å banke vett inn i skallen din.
I stedet slo jeg på stortromma:
Oppdrag utført!
Så sov jeg helt til neste dag.

Jeg ser vanligvis ikke actionfilmer, men da jeg kom til å se Kill Bill på tv, ble jeg helt revet med. Slike tøffe roller som den Uma Thurman har her, er jo vanligvis forbeholdt gutta. Desto mer oppløftende var det å se en jente som visste å svinge sitt sverd. Min lille tekst er inspirert av filmen; jeg tror det er bra for flinke jenter å få ut litt damp. I den forbindelse vil jeg også slå et slag (!) for bildeboka Snill av Gro Dahle og Svein Nyhus. Den er et "må ha" for alle snille jenter!

28 oktober 2006

Høst

Går man inn på Deichmanske biblioteks diktregister på internett og skriver "høst"/"høsten" i søkefeltet, viser det seg at det er 752 dikt som har disse ordene enten i tittelen eller i den første linjen. Det er nesten ingenting sammenlignet med hva "vår" og "våren" resulterer i. Våren må være dikternes favorittårstid, i og med at det tilsvarende tallet her er 3194. Dårligst ut kommer vinteren; ordene "vinter" og "vinteren" forekommer 705 ganger i tittel eller førstelinje. Kanskje fordi vinteren er et fenomen med begrenset interesse for andre enn oss her nord. Heller ikke sommeren kan, med sine 765 forekomster, hamle opp med våren.

Mitt høstdikt må bli "Bøketrær om høsten" av Astrid Hjertenæs Andersen:

Alt er blitt gyllen høst.
Gyllenlær. Bronse og kobber.
Pauker og horn. Barokkmusikk.

Bøketrær strekker grenene ut
som danseres armer
og rasler med lærbrune blad.

Det er som om skogbunnens tenner
løper i vann
ved synet av fallende løv.

Det er ingen bønn.
Men i et skogholt av virkeligheten
er verden skjønn.

26 oktober 2006

Til Andrea

Du er et navn i kirkeboken.
Restene av deg ligger gjemt under jorden,
ved en kirke ved havet.
Du var et minne for dem
jeg nå bare har minner om.
Jeg trekker deg frem fra en skuff,
setter deg sammen som et puslespill,
hekter deg sammen ledd for ledd.
Gir deg tanker, gjør deg pen.
Fyller deg med historier,
gir deg et liv som jeg snart skal ta fra deg igjen.

Dette fotografiet av Andrea har fulgt meg gjennom hele livet. Andrea var min bestefars søster. Hun døde av tuberkulose i 1915, 16 år gammel. Jeg har alltid vært nysgjerrig på henne og tenkt mye på hvordan livet hennes hadde blitt hvis hun hadde fått leve. I tillegg til bildet har jeg en minnebok (eller poesibok som det het på den tiden) som min oldemor tok vare på og som jeg nå vokter som en liten skatt.

25 oktober 2006

Forlesning

– Jeg har periodevis følte meg ganske svimmel, sa jeg.

Det var tid for den årlige legesjekken og noe skal man jo svare når man blir spurt om hvordan helsa er.

– Mye stress i det siste? foreslår legen.

Stress og stress. Jeg hadde vært på et litterært arrangement kvelden før, det siste i en lang rekke. Var det rødvinen som hadde gått meg permanent til hodet?

Men så kom jeg på at det hadde begynt å gå rundt for meg lenge før den tid, jeg hadde merket de første symptomene omtrent samtidig som ferien gjorde sitt inntog.

Og hva var det jeg gjorde i sommer? Jo, jeg gjorde enda mer av det jeg ofte gjør: jeg fortærte bøker. Jeg slukte bokstaver, spyttet ord og gomlet på setninger så jeg til slutt glemte både tid og sted. Mens nordlandssommerens evige dag var på sitt mest intense satt jeg pal under parasollen. Uten å bevege meg en meter var jeg på ville tokter i jungelen i Burma, jeg ruslet rundt i Dublins gater, var på biltur rundt i Europa og tok turen innom en lurvete landsby i Russland.

Så var sommeren over, men jeg vendte likevel ikke tilbake til virkeligheten. For hver bok som daler ned på pulten min, kjenner jeg suget etter fortellingen som befinner seg mellom de to permene. Nyhetssendinger og reality-tv har gått meg hus forbi, bare skinnet fra leselampen har vitnet om min tilstedeværelse i verden.

Når jeg tenker meg om har hangen til virkelighetsflukt vært mer eller mindre konstant siden min farmor lærte meg å sette bokstaver sammen til ord for noen og tredve år siden. Det har bare aldri falt meg inn at lidenskapen kunne ha bivirkninger.

Selvsagt skal man ta vare på helsa, og jeg tar signalene på alvor. Derfor skal jeg nå forsøke å trappe ned. Jeg skal bare lese én bok om gangen, jeg vurderer å forkaste alle bøker som er på mer enn 250 sider og lukke øynene når jeg går forbi en bokhandel.

Klarer jeg det ikke, frykter jeg at det kan gå med meg som med en av mine gamle bekjente fra litteraturhistorien: Emma Bovary. Gustave Flaubert lot sin hovedperson gå til grunne, og det var ingen tvil om årsaken. Madame Bovarys ørkesløse liv og tragiske endelikt skyldtes ene og alene hennes ukritiske og naive lesning.

Enn så lenge trøster jeg meg med at kolesterolet i alle fall befant seg under rubrikken «ideell».

24 oktober 2006

Kattene i Kroatia

De kan kunsten å kose seg,
kattene i Kroatia.
Like kategorisk som
kattene i Katowice.
De kroer seg.
Og klorer.
De kan ikke klage,
kattene i Kroatia.

23 oktober 2006

Ekstern forvandling

Jeg var på storbyferie med to venninner. Stemningen ved frokostbordet var gemyttlig helt til følgende replikk traff meg midt i fleisen: «Jeg ser du har en du også.» Min to år yngre venninne stirret på meg, eller mer presist: hun festet blikket på bekymringsrynken min. For den som ikke måtte vite det: den sitter mellom øynene, rett over neseroten. Argumentet om at den hadde kommet som følge av tung tankevirksomhet falt på stengulv. Derimot fikk jeg råd om hvordan jeg kunne bli kvitt utysket. Det fins, ble det meg fortalt, homeparties der sykepleiere som har fått nok av benbrudd og brokk, tilbyr seg å sprøyte inn et serum som glatter ut alle bekymringer i løpet av få minutter.

Jeg ble litt oppglødd over denne muligheten, jeg innrømmer det. Noen hadde pirket borti forfengeligheten. Sant å si var det også med en viss interesse jeg fulgte med på tv-serien «Ekstrem forvandling», der tilsynelatende normalt utseende mennesker ble utstyrt med nye haker og tenner, høye kinnben og slanke lår. Jeg er ikke fremmed for tanken på å gjennomgå en tilsvarende behandling. Lange, tynne ben har lenge stått høyt oppe på ønskelisten. Rett nok er det forbundet med store smerter å få satt inn skruer som gjør at benene strekker seg, men jeg er villig til å lide for skjønnheten.

Jeg kommer selvsagt til å være borte fra jobben mens behandlingen pågår, men mens jeg venter på å bli 1,80 og billedskjønn, skal jeg nytte tiden godt. Jeg vil gyve løs på høvelig lektyre. Det er nemlig ikke bare plastikkirurgene som har sett sitt snitt. Også forleggerne har oppdaget potensialet i forfengelighetens marked. Det kommer en strøm av romaner om moter, mål og kalorier. Etter å ha lest Lauren Weisbergers bestselger «The Devil Wears Prada» vet jeg blant annet at hvis man jobber i redaksjonen i et motemagasin og veier mer enn 50 kilo er man overvektig. Og kommer man på jobb med hæler som er lavere enn 7,5 cm, er det oppsigelsesgrunn. Tidligere kunne man nå langt med et raskt hode, godt skjønn og en giftig tunge. Den tid er forbi, nå er det trendtyranniet som råder.

En gang levde jeg i troen på at det var det indre som betydde noe. Jeg ble – innrømmer jeg motvillig – rørt til tårer over en passasje i Hamsuns «Victoria» der Munken Vendt forteller om kjærligheten som tåler alt. Den handler om et par som elsker hverandre, men så blir kvinnen lam. Hun lider og ansiktet får dype furer av sorg. Men mannen synes hun er like vakker som før. En dag går mannen inn i sitt kammers og slår syre i ansiktet for å vansire det. «Jeg hadde det uheld at få syre i mitt ansigt, mine kinder er fulde av brandsår og du elsker mig vel ikke mere?» sier han til hustruen. Men hun svarer: «Du er skjønnere enn nogen mand på jorden og jeg elsker dig til døden».

Så vakkert. Og så lite sannsynlig.

22 oktober 2006

Sommerminne

Det er bedre med én sommerfugl i hagen
enn ti i magen?

20 oktober 2006

Knappestøpersken

Det lå liksom i kortene at det var knappestøperske Gisken Hortensia skulle bli. Mens de andre småjentene samlet på glansbilder, var Gisken Hortensia mest opptatt av å telle på knappene. Hun kunne ikke tenke seg noe bedre enn knapper. Store knapper, små knapper, runde knapper, firkantede knapper. Røde, blå og gule. Sølvknapper og gullknapper. Knapper med to hull og med fire.

- Hva skal alle disse knappene være godt for, tenkte folk flest. Hva skal hun med dem?

Hva hun skulle med dem? Hun skulle sortere dem. Veie dem og måle dem, pusse på dem, kikke på dem og gnikke på dem. Telle dem og tenke på dem.

- For et merkelig barn, hvisket folk bak ryggen på Gisken Hortensia. Men verken moren eller faren hennes eller småsøstrene Kaspara og Konstanse syntes Gisken Hortensia var spesielt merkelig. De syntes bare hun var veldig, veldig snarsint. Hvis noen var så dristige at de nærmet seg knappeskuffen hennes, for ikke å si hvis de til og med dristet seg til å trekke den ut for å ta en bitteliten titt, var hun straks på pletten.

- Ha dere vekk! Dere lager virrvarr! skrek hun opphisset og veivet med armene.

Det begynte med den øverste skuffen i en ganske liten kommode, men etter hvert trengte alle knappene mer plass. Underbukser, gensere, lommetørklær og tørkede aprikoser måtte vike plass for knappene etter hvert som de økte i antall. Og etter som årene gikk, måtte snekkeren komme jevnlig å bygge på kommoden, utvide den med stadig flere skuffer. Kommoden vokste seg større og større og til slutt var den på størrelse med selve stuen. Gisken Hortensia var den eneste som ikke syntes dette var det minste rart.

Gisken Hortensia var eldst i en søsterflokk på tre. Fordi hun var den eldste, kom hun til å arve knappesamlingen etter gamle tante Thekla. Da gammeltante Thekla lå for døden i en alder av nesten hundre år, hadde hun rettet den krokete pekefingeren mot Gisken Hortensia og vinket henne til seg. Med hes - og for å være helt ærlig - ganske ekkel stemme hadde hun hvisket inn i øret på Gisken Hortensia:

- Barnet mitt, når jeg er borte er det du som skal ta vare på alle knappene mine. Jeg har sett hva som bor i deg, og jeg er sikker på at du er den rette til å føre arven videre. En knapp er ikke bare en nyttig ting, en knapp er et kunstverk. Mer rakk ikke gammeltante Thekla å si før selveste Knappestøperen kom og tok hånd om henne.

Selv om det hørte til sjeldenhetene, hendte det at Gisken Hortensia kunne falle for fristelsen å sprette av en knapp hvis hun var et sted der garderoben var lett tilgjengelig. Men hun sørget alltid for å sprette av enten den øverste eller den nederste knappen, knapper hun av erfaring visste var de minst brukte blant folk. Det hører også med til historien at Gisken Hortensia selvsagt sprettet av alle knappene på de plaggene hun kjøpte og erstattet dem med glidelås. Dette var en ikke ubetydelig ekstra kostnad for henne.

Gisken Hortensia hadde et sinnrikt system som hun brukte for å klassifisere alle knappene sine. Hun førte fakta om dem inn i en grønn protokoll. Her kunne man lese alt om knappen og når hun fikk den, hvor den kom fra og hvordan den hadde havnet i hennes eie. Kolonne etter kolonne med knappefakta. Og ikke minst: hun ga hver knapp en karakter. Skalaen gikk fra én til ti, med ti som det gjeveste. Men ennå hadde Gisken Hortensia til gode å finne en tierknapp.

Mens noen får et kall og sier "jeg vil bli misjonær og få alle folk på jorden til å tro på Jesus", og andre sier "jeg vil bli lærer og oppdra alle barn til gode borgere", våknet Gisken Hortensia en morgen og sa:

- Jeg skal finne verdens vakreste knapp! Hun reiste jorden rundt på jakt etter Knappen. Men hun fant den hverken i Roma eller Riga, ikke i Lisboa og ikke på Elfenbenskysten. Ikke på Godthåp og ikke i Gryllefjord.

Da hun skjønte at den ikke lot seg oppdrive, tok hun støpeskjeen i egen hånd. Hun, Gisken Hortensia, skulle støpe selveste superknappen!

- Hvis jeg tar noen av de triste, grå knappene som ikke er så verdifulle og blander inn litt gull og glitter, litt rav og noen koraller og sjeldne skjell, da er det store muligheter for å skape noe nytt og vakkert. En knapp verden aldri har sett maken til! Opp i gryten med det!

Den ambisiøse knappestøpersken ble skjelven bare ved tanken. Fra den dagen var det ikke noe annet som sto i hodet på henne. Det ble som en besettelse.

- For en fantastisk knapp! sa folk som så det hun lagde.

- Nydelig! Vakker! Delikat! Lekker! Det haglet med godord over knappene.

Det var bare det at Gisken Hortensia aldri ble fornøyd. Den er ikke så verst, men den kunne vært langt bedre, sa hun hver gang en ny knapp fant veien ut av støpeskjeen.

Etter hvert som knappene ble stadig større og mer forseggjorte, ble knappestøpersken mer sammensunken og blek.

Gisken Hortensia begynte å bli en gammel dame og det knaket faretruende i knærne når hun satte seg ned for å dra ut den nederste skuffen i knappekommoden. Nå skal det sies at også den gamle kommoden hadde blitt ganske vaklevoren med årene. Alle knappene syntes å ha blitt en belastning for det gamle møblet.

Av og til kom det en forunderlig tristhet over Gisken Hortensia. Den som så riktig nøye etter, kunne se at det gikk et drag av sorg over ansiktet hennes. Problemet var at det var ikke så mange som så så nøye etter. Gisken Hortensia hadde aldri vært i vinden, aldri gått rundt og hvisket og tisket og hatt hemmeligheter.

Når Gisken Hortensia en sjelden gang følte behov for å vise sin takknemlighet eller sin begeistring overfor noen, sa hun ikke:

- Å, du er en engel! Eller: - Takk skal du ha, du er en knupp! Nei, hun sa: - Du er en knapp! Noe finere kunne hun ikke tenke seg, men når sant skal sies var det ikke ofte Gisken Hortensia tok så store ord i sin munn. Hun var en dame av få ord, men av mange tanker.

Så en dag, mens Gisken Hortensia satt og hvilte seg på en benk i parken, fikk hun plutselig øye på noe nede på bakken. Hun tok det opp, holdt det i den gamle, magre hånden sin og så forundret på det. Det var en knapp. Gammel, skitten og ruglete, full av furer og hakk. Gisken Hortensia tok opp blondelommetørkleet sitt og begynte å gni på den slitte knappen. Holdt den opp mot de nærsynte øynene og fortsatte å gni og gni. Brått kom det et merkelig drag over ansiktet hennes.

Var det bare en villfarelse? Hva var det hun så?

Det får vi aldri vite, for akkurat da døde knappestøpersken Gisken Hortensia.

19 oktober 2006

Åkken Bom, hvor ble du av?


Pompel og Pilt, som ga hele min generasjon varige traumer, har for lengst fått sin renessanse. Vel unt. Nå er det Barbapapa og familien hans som surfer på retrobølgen fra 1970-tallet. Sikkert vel unt, det også. Men hvor ble det av mine gamle helter?

Har man fullstendig glemt Åkken Bom, den lille mannen som bor på månen og spiller på en øse? Lekestue-programleder Vibeke Sæther hørte aldri til blant mine favoritter, men hun skal ha takk for at jeg fikk bli kjent med Åkken Bom. Jeg har senere lest meg til at han opprinnelig var skotsk og egentlig heter Aiken Drum.

Det er også lenge siden jeg har sett den litt ufikse bjørnen Colargol, han som kunne synge dur og moll. For ikke å snakke om Cirkeline, den lille jenta med strittende svart hår og rød kjole med svarte prikker. Hun var så liten at hun bodde i en fyrstikkeske. Og hvis jeg skulle ønske meg en ny ringetone, måtte det bli "Bal - Balthazar - Bal - Balthazar - Balthazaaaar"! Den vennlige professor Balthazar hadde en rar maskin som han brukte til å lage fine oppfinnelser. Slik løste han alle problemer. Pernille og mister Nelson har jeg et litt mer problematisk forhold til, det jeg husker best er mister Nelsons replikk "Hvor er brillene mine, Pernille", uttalt med meget tydelig amerikansk aksent.

Det er fint å tenke på barndommens helter og heltinner, men kanskje er det like greit at de ikke dukker opp igjen. For tenk om vi ikke hadde kjent dem igjen?

Til ære for alle de gamle heltene og oss som lot oss more: sangen om Åkken Bom, med tekst av Vessa Carlsen:

Åkken Bom

På månen bor en liten mann, en liten mann, en liten mann,
på månen bor en liten mann, og han heter Åkken Bom.

Og han spiller på en øse, en øse, en øse,
og han spiller på en øse, og han heter Åkken Bom.

Han har en hatt av bløtkake, av bløtkake, av bløtkake,
han har en hatt av bløtkake, og han heter Åkken Bom.

Og jakka er av kjøttkaker, av kjøttkaker, av kjøttkaker,
og jakka er av kjøttkaker, og han heter Åkken Bom.

Og knappene er av rundstykker, av rundstykker, av rundstykker,
og knappene er av rundstykker, og han heter Åkken Bom.

Han har en vest av knekkebrød, av knekkebrød, av knekkebrød,
han har en vest av knekkebrød, og han heter Åkken Bom.

Og buksa er av pølseskinn, av pølseskinn, av pølseskinn,
og buksa er av pølseskinn, og han heter Åkken Bom.

Og skoa er av viskelær, av viskelær, av viskelær,
og skoa er av viskelær, og han heter Åkken Bom.

Og håret er av spaghetti, av spaghetti, av spaghetti,
og håret er av spaghetti, og han heter Åkken Bom.

Den morsomme illustrasjonen Åkken Bom hos slakteren fant jeg her:

http://www.nesteklikk.no/20021002/14467.html

18 oktober 2006

En pyses bekjennelser

Jeg viser fingeren til bilisten som har sprutet søle over hele meg –
når jeg er sikker på at han er trygt bak neste sving. Til tross for
at jeg er født i Vannmannens tegn har jeg vannskrekk. Jeg har
selvsagt ikke sertifikat, og går aldri på kino alene etter klokken 17
av frykt for at folk skal tro jeg er ensom. Jeg tror det er
hjernesvulst når skallen banker etter en kveld på byen, og jeg er
forberedt på å få hodet skilt fra resten av kroppen hver gang jeg
vandrer gjennom nattestille gater. Hvorfor jeg går? Fordi jeg er
livredd for å ta taxi, selvfølgelig. På den annen side: Jeg går aldri med lue selv om det er minus tjue ute.

Jeg skulle så gjerne vært litt modigere. Sånn som Pippi Langstrømpe
for eksempel. Jeg ser til stadighet at kjente kvinner, nette,
draktkledde damer fra kultur- og næringsliv, påberoper seg den unge
Langstrømpe som sitt forbilde. Eia var jeg der, men jeg har langt igjen.
Fiksjonen er full av handlekraftige kvinner: Tante Pose, Tante Sofie,
Madam Mim. Jeg leste Jentene gjør opprør minst tre ganger i løpet av
femte klasse uten at det hjalp noe særlig. Som en slags skjebnens
ironi skulle det vise seg at forfatteren, Frøydis Guldahl, ble mor
til den tøffeste av dem alle: Åsne Seierstad.

Pyser står ikke høyt i kurs, og det er smått med litterære forbilder.
Vi har selvsagt Polyanna, hovedpersonen i Eleanor H. Porters
klassiker fra 1913. Hun som ønsket seg en dukke, men i stedet fikk
krykker. Nå ble ikke Polyanna sur og gjorde opprør, slik noen kanskje
vil tro. Hun ga seg i stedet til å leke være-glad-leken, som gikk ut
på at hun skulle være glad fordi hun var frisk og ikke hadde bruk for
de krykkene. Så har vi Beth, den tekkeligste av søstrene March i
Louisa M. Alcotts roman «Småfrøkner» fra 1868. Det var hun som ble
kalt «Frøken Fredfull» og var så svakelig og sjenert at ingen skjønte
hva hun var verdt før hun ble alvorlig syk og holdt på å dø.

Det sier seg selv at man ikke kan holde seg med heltinner fra en så
svunnen tid, og inntil noen tar på seg å skrive den ultimate
pyseromanen, er det bare å utstyre seg med tykk hud, gå ut i verden
og øve seg på å bli tøff. Etter å ha gått gjennom min litterære
kanon, har jeg funnet en skikkelse jeg tror kan bli mitt nye
forbilde. Hun er skapt av Tove Janson og lyder navnet Lille My. Hun
er vant til å klare seg selv, og hun har stor sans for dramatikk.
Lille My skrøner mye, og rett som det er ler hun så hun faller over
ende. Hun er så liten at det ikke blir spor etter føttene hennes i
snøen, men hun har sinnarynker mellom øynene og slenger rundt seg med vanskelige ord som konspiratorisk, diminutiv og omkalfatre. Jo, jeg tror det får bli My og meg heretter.

17 oktober 2006

Bokråd (1)

Geir Gulliksens bok "Hannu, Hannu" kommer neppe til å skape rabalder i bokhøsten. Det er synd, for den må være en av høstens både klokeste og vakreste bøker.

En lillebror som er redd og engstelig og liker å gråte. En storebror som passer på. Diffuse foreldre som holder seg i bakgrunnen. Det er noe gåtefullt over familien i denne fortellingen, en fortelling som er ført i pennen av lillebroren i ettertid.

Det ligger en sorg i teksten, noe uoppklart som pirrer nysgjerrigheten etter hvert som jeg leser. Forfatteren varsler også underveis om at noe dramatisk skal skje: "Og senere skulle det aldri bli på samme måte igjen."

Hannu er svært knyttet til skogen. Et sted heter det at "han så alltid etter noe annet enn det som var der". Hannu vil ha med seg lillebroren inn i skogen, men lillebror tør ikke. Hannu sier at det ikke gjør noe om han er redd, samtidig som han forsiktig dytter broren sin videre. En dag tar lillebroren mot til seg og blir med Hannu inn i skogen. De går stadig lenger innover og kommer til slutt til en hule i fjellet der Hannu tar broren med seg stadig lenger inn i mørket. ("Han viste meg en sti ingen andre visste om. Det var der vi skulle gå"). Lillebroren vil imidlertid ikke følge med på ferden inn i et stadig tettere mørke, noe som fører til at han overvinner sin egen redsel og velger å forlate Hannu og gå alene ut igjen, mot lyset. Det er broren som har gitt ham den nødvendige styrken til å klare dette: "Han hjalp meg, selv om han ikke kunne hjelpe seg selv".

"Hannu, Hannu" kan leses som en historie om en familie som ikke kommuniserer særlig godt, og der barna er mer eller mindre overlatt til seg selv. På et annet plan kan den leses som en eksistensiell roman. Innimellom lurte jeg på om Hannu i det hele tatt fantes, det vage og drømmeaktige gjorde at jeg kunne lage mine egne tolkninger. "Når du ligger med øynene åpne i et mørkt rom, er det mye du kan tenke på. I mørket er det mye du kan se", står det et sted i teksten.

Det er noe mytisk over denne fortellingen, den er uavhengig av tid og sted. Jeg fikk litt av den samme følelsen som da jeg leste Tarjei Vesaas’ "Is-slottet". Språket er enkelt og poetisk, det er en tankevekkende og vakker tekst som nesten løfter seg over språkets grenser. Det er en bok som kaller frem mange tanker og som blir værende hos deg lenge etter at du har lest den ferdig.

Det at den er utgitt som barnebok, gjør nok dessverre at den står i fare for å bli ganske usynlig. Etter min mening kunne den like gjerne vært klassifisert som en bok for voksne.

Dette er en av bokhøstens små skatter. Anbefales på det varmeste!

Katten

Prøver du å holde en katt
fast etter halen,
snur den seg og biter deg.
Så bare går den sin vei.
Det er mye å lære av katten.