30 november 2006

Hodejakt

Også engler kan miste hodet...

29 november 2006

Løgnhals

Jeg har en bekjennelse å komme meg: Jeg har løyet. Flere ganger. På
telefonen. Det er når de har ringt fra Markeds- og mediainstituttet at dette har hendt. Før hadde MMI skjult nummer. Det var veldig greit, for jeg pleier aldri å ta telefonen når den meldingen vises i displayet. Men så har de sikkert erfart at det er mange som gjør som meg, for nå ringer de fra synlig telefonnummer.

I vanvare tenkte jeg at selv om det ikke var et nummer jeg kjente igjen, så kunne det jo være noen som ringte for å si enten noe viktig eller noe hyggelig, eller til og med en kombinasjon av dette. Så jeg kom til å ta telefonen et par-tre ganger da det altså viste seg at det var MMI som var på tråden.

Og alt hva disse menneskene får seg til å spørre om! De snakker dessuten veldig fort, og ofte har jeg glemt hva det første svaralternativet var før de kommer til det siste. Jeg nevner dette som en slags unnskyldning for at det bar litt galt av sted. For jeg begynte altså å lyve for dem, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje har jeg et så kjedelig liv at jeg forsøker å dikte opp et som er bedre, og vil gjøre meg litt mer interessant et øyeblikk. Og kanskje er det fordi jeg slipper å se folk i øynene at det plutselig faller meg så lett å lyve.

I alle fall løy jeg alderen ned og lønna opp. Plutselig var leiligheten min blitt tyve kvadratmeter større. En gang lot jeg som jeg bare leste Morgenbladet og så på svensk tv; den mer intellektuelle typen som er opptatt av nordisk samarbeid og greier. En annen gang ga jeg meg ut for å være en gjennomsnitts nordmann som leste VG, så på TV Norge og spiste Pizza Grandiosa. Før jeg visste ordet av det hadde jeg faktisk fått både bil og barn. Mens jeg i virkeligheten ikke har førerkort engang, og bare et fadderbarn i Latvia. Hva er det som skjer - er jeg blitt en lystløgner ("person som har sykelig trang til å lyve")?

Det har hendt at jeg har løyet i andre sammenhenger også. Jeg har ved flere anledninger takket nei til invitasjoner med den begrunnelse at jeg hadde andre planer (underforstått: noe som var viktigere). Mens jeg visste at jeg kom til å sitte hjemme og se på tv.

Jeg har forresten løyet for politiet også. Så hvis det går ut en etterlysning av en ung kvinne. Oj, hvorfor begynte jeg å tenke på nesen til Pinocchio akkurat da jeg skrev det? Ok, da: relativt ung kvinne på 1,60 med mørkt blondt hår og blå øyne, så vit at jeg bare er 1,58.

Nå tror jeg ikke lenger på meningsmålinger. Og når det ringer og 21 31 96 10 kommer opp på displayet, da tar jeg ikke lenger telefonen.

27 november 2006

Ligg unna!

Når det bare kommer kaldt vann ut av dusjen. Når alt som er i kjøleskapet er gått ut på dato. Når en idiot av en bilist spruter sølevann over hele meg. Når ordene sitter fast i tastaturet. Når alle bildene jeg tar er uskarpe. Når ingen sender fine ord på mail. Når ingen spør om vi skal drikke vin. På sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne gjøre som denne karen: Sette opp et varselskilt.

26 november 2006

Til overs

Har du noen gang sett et ganske lite, forvirret vesen som virrer rundt i en forsamling av travelt opptatte mennesker uten å se ut til å høre hjemme der? Som har dette litt hjelpeløse uttrykket i ansiktet? Da kan det være meg du har sett.

Jeg er nemlig en sånn som alltid blir til overs når fellesskapet går sammen og tar i et tak. Det kan for eksempel være i etterkant av et festlig arrangement på jobben og det er tid for opprydding. Som om de skulle være programmert, begynner folk å rydde og ordne. Bare én person befinner seg utenfor fellesskapet. En som så gjerne vil være til nytte, men ikke får det til. Er jeg riktig heldig, får jeg satt et par tomme vinglass inn i oppvaskmaskinen og dermed er det "mission completed" for mitt vedkommende. Jeg føler meg som en puslespillbrikke som har havnet i feil eske.

Og tenk deg hva som vil skje hvis det oppstår en nødsituasjon neste gang du er ute og flyr, og det er jeg som sitter ved nødutgangen. Eller rettere sagt: Du gjør best i å ikke tenke på det.

Det store marerittet er den halvårlige dugnaden i gården der jeg bor, dette oppskrytte norske fenomenet som kalles "dugnadsånd". Jeg hadde med glede betalt noen hundrelapper for å slippe. For det er ikke alltid jeg klarer å finne en unnskyldning for ikke å delta. Forrige gang greide jeg heldigvis å få tak i en rive. Jeg tviholdt på den hele ettermiddagen og kvelden, og da jeg hadde raket hele bakgården tom for gammelt løv og rusk og rask, gikk jeg like godt løs på plenen foran naboblokka. Jeg kunne ikke risikere å stå der tomhendt.

Fenomenet opptrer alltid i situasjoner med mer enn omtrent åtte personer til stede og der hensikten er i fellesskap å utføre oppgaver av praktisk art. Hvordan pokker vet alle de andre hva de skal gjøre? Hvordan klarer de å finne plassen sin mens jeg bare går rundt og er i veien?

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg i sånne sammenhenger blir usynlig. Er jeg Teskjekjerringa reinkarnert? Satt jeg så lenge på lesesalen oppe på Blindern at Shakespeare og Strindberg til slutt tok knekken på de siste restene av praktisk sans? Men jeg har jo faktisk både hammer og sag, og uten å skryte så er jeg faktisk ganske god til å sette sammen Billy-hyller fra Ikea.

Jeg vil så gjerne kvitte meg med usynlighetskappen til neste dugnad. Jeg drømmer om endelig å få være med, og går det som jeg håper, vil følgende scene utspille seg i bakgården i Akersveien i mai 2007:

En gruppe mennesker er samlet til innsats for fellesarealenes forskjønnelse. Dugnadssjefen ser i min retning og sier noe med myndig røst.
Jeg skal litt nølende løfte et spørrende blikk.
Og hun skal si:
- Ja, nettopp du ja! Du med det grønne håret og de branngule snekkerbuksene. Du tar ansvaret for å vaske vinduene, male hagemøblene og rydde i kjelleren. Deretter steker du vafler og setter over kaffen.
Og jeg skal trekke pusten dypt og hviske:
- Endelig!

23 november 2006

Det haster!


Jeg ble stoppet av en ung mann på sykkel. - Unnskyld, har du tiden? spurte han. Jeg måtte tenke meg om et par sekunder før jeg skjønte at han spurte hva klokka var.

Men det var nok til at jeg begynte å gruble på dette med tid. Jeg har forståelse for at ting tar tid, men jeg blir samtidig irritert når noen sier at jeg må ta tiden til hjelp når jeg vil at noe skal skje NÅ! Er det sant at tiden leger alle sår? Hvor tidlig var egentlig tidenes morgen, og hvordan kan noe være tidløst? Og de som tar tiden; hvem tar de den fra? Kan det bli hull i tidens tann? Vil jeg finne Den Rette når tiden er inne? Men tenk om tiden er ute akkurat da! Alt dette begynte jeg å tenke på.

Bare det ikke er for sent...å leve...

Bildet har jeg tyvlånt av mesterfotografen Henri Cartier-Bresson.

22 november 2006

Skrivesperre

Katten er borte, og jeg har ikke lenger noen unnskyldning for ikke å skrive...

Dette er den katten som falt ut av vinduet i en tidligere tekst. Når den mangler pels på strategiske steder, er det fordi den måtte barberes før den kunne opereres etter benbruddet. Nå er den i kattehimmelen, det er i alle fall det jeg liker å tro...

21 november 2006

Frost

Jeg tror jeg tar på meg den hvite vinterkåpen i dag.
Den som kjøler så godt.
Som ikke slipper lyset inn
og som holder varmen ute.
Den som bare kan åpnes av ennå ikke drømte drømmer.

20 november 2006

Omvei til visdom

Så er jeg der igjen. Der hvor det stoppet opp forrige gang. Ved direkte og indirekte pronomen. Det hjalp altså ikke å begynne på ny skole likevel.

Jeg har alltid hatt ganske godt språkøre, og for et par år siden fant jeg på at jeg ville lære meg italiensk. Som sagt, så gjort. Jeg gikk i bokhandelen, kjøpte et representativt utvalg av lærebøker og leste meg litt opp på grammatikk og uttale. Jeg var klar for kurs. Det gikk riktig så bra. Lenge. Jeg var blant de beste i klassen gjennom hele første og andre trinn og størsteparten av det tredje også. Helt til vi kom til dette med direkte og indirekte pronomen. Jeg skjønte raskt at hvis jeg skulle komme meg helskinnet gjennom dette, måtte jeg virkelig gjøre en innsats hvis jeg fortsatt skulle være blant de beste. Så jeg sluttet like godt.

Heldigvis er det flere språkskoler her i byen, så jeg fant ut at jeg skulle bytte skole. Jeg måtte testes på den nye skolen, og hadde på forhånd bestemt meg for å være lur: Jeg skulle sørge for å gjøre det dårlig for å komme på et så lavt nivå at jeg kunne briljere litt med mine kunnskaper. Men som den flinke piken jeg er, fant jeg det litt vanskelig når alt kom til alt. Så jeg gjorde mitt beste og håpet at det var dårlig nok. – Nå, hvordan gikk det, spurte læreren etter at oppgavene var levert. – Nei, det gikk vel ganske dårlig, sa jeg. – La meg se. Den er rett og den er rett. Rett, rett, rett. Dette var jo riktig bra, du skal på trinn C. – Eh...jeg hadde kanskje tenkt trinn B...? – No, no, det vil være altfor lett for deg, sa læreren og så strengt på meg over brilleglassene.

Den ene hyllemeteren med italiensk lektyre vokste raskt til to. Jeg kjøpte nye lærebøker og jeg hørte på lydbøker, jeg så «Cinema Paradiso», «Il Postino» og «La vita è bella» om igjen. Og det gikk riktig bra. Lenge. Helt til vi nå er kommet til dette med direkte og indirekte pronomen. Og her sitter jeg og forsøker å løse oppgaver og lurer på hvorfor vi ikke har lært å banne på italiensk.

Og det er ikke første gang jeg har sluttet på kurs. Jeg troppet opp på swingkurs for mange år siden, bare for å gå hjem allerede i den første pausen. Jeg ville jo ikke være i utakt med resten av verden.

Så var det tegnekurset. Da jeg gikk på skolen likte jeg så godt å tegne. Siden dabbet det av, men så en dag for et par-tre år siden fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne på tegnekurs. Kanskje kunne jeg få meg en hobby jeg kunne ha glede av i lang tid fremover. Så jeg tok mot til meg og begynte på Friundervisningens kurs i frihåndstegning. Det skulle jeg ikke ha gjort. Samtlige var både yngre og flinkere enn meg (en fryktelig kombinasjon). Jeg bestemte meg raskt for at jeg var fullstendig talentløs, så jeg sluttet før kurset var halvveis.

Og så var det yoga. En venninne klarte å overtale meg til å bli med på gratis prøvetime. Av gårde til bokhandelen igjen: «Grunnleggende yoga» denne gangen. Jeg leste om øvelser som het «Krigeren», «Ørnen» og «Kobraen», og ettersom jeg alltid har vært ganske myk og tøyelig, tenkte jeg at dette skulle jeg da alltids klare. Det sto noe om pusteteknikk, men jeg tenkte: Puste, hvor vanskelig kan det være liksom? Det burde jeg ikke ha tenkt. I det stille lokalet ble de andres rolige åndedrag overdøvet av min høylydte hyperventilering. Det ble med den ene prøvetimen.

I et års tid nå har jeg tenkt at jeg skulle begynne å trene pilates. Reklamen lover intet mindre enn flat mage, flott holdning, bedre balanse, økt konsentrasjon og økt selvtillit. Og kanskje best av alt: en lang og slank figur. (Og for en som nesten må lyve for å bli 1,60, har ordet «lang» noe magisk over seg.) Og er ikke dette verdt å betale 500 kroner timen for, så vet ikke jeg. En ny og fin treningsbukse kjøpt i Göteborg i mai ligger dessuten bare og venter på å bli brukt. Jeg skal bare lære meg litt først. Se den introduksjonsfilmen jeg lånte av en venninne i sommer, lese de bøkene jeg nok en gang løp til bokhandelen for å kjøpe.

Men én ting er i alle fall helt sikkert: Skal jeg lære mer nå, må jeg først på Ikea og kjøpe meg flere bokhyller...

19 november 2006

Frokost

Singel, men ikke uten selskap!

(Og visst har man lov til å være litt barnslig selv om man er voksen...?)

18 november 2006

Munnkurv

– Hva? sa sjefen min.
– Hæ? sa jeg.
– Du sa noe. Var det meg du snakket til?
Faen! Tatt på fersken!

I det siste har jeg nemlig hatt en tendens til å snakke stadig mer med meg selv. Relativt høyt. En ting er at jeg roper «au!» eller det som verre er når en nydusjet tå treffer et bordbein. Jeg mener, slikt er det jo sosial aksept for at man kan gjøre. Likedan det å synge i dusjen, uansett hvor ille det måtte høres ut.

Men jeg vet ikke helt hvordan det stiller seg når man har begynt å kommentere det som skjer på tv-skjermen? Jeg har nå flere ganger tatt meg selv i å komme med mer eller mindre kloke kommentarer til deltakerne i «Jakten på kjærligheten». Jeg gjør meg også opp nokså høylydte meninger om det som står å lese i Aftenposten. Og skal jeg være helt ærlig, så hender det også at jeg hvisker meg selv noen trøstende ord i øret... En kort periode hadde jeg en katt til låns, og da syntes jeg at jeg hadde som en slags unnskyldning for å la skravla gå, selv om jeg ikke snakket kattespråket. Men så falt katten ut av vinduet fra 3. etasje.

Jeg har lurt litt på om det hadde vært bedre hvis jeg gikk over til å snakke med meg selv på italiensk. Da kunne jeg muligens ha brukt som unnskyldning at jeg øvde. Det er bare det at foreløpig er ordforrådet ganske begrenset, og jeg kan jo ikke bare gå der og gulpe opp høflighetsfraser til meg selv av typen «Unnskyld, kunne De vennligst si meg veien til turistkontoret»? Eller: «Jeg vil gjerne prøve disse skoene i størrelse 37, takk».

Lenge sa jeg til meg selv at dette bare er en naturlig bivirkning av det å være singel. Men så begynte jeg å lure på om det kanskje var verre enn som så. Var jeg rett og slett på vei til å bli gal? Riktignok går jeg til bedriftslegen en gang i året, men han gjør jo ikke stort mer enn lytte til hjerteslagene, for deretter å be meg hoste mens han dunker meg i ryggen. Spør han hvordan det står til, svarer jeg «takk, bare bra» og «bla-bla-bla». Så langt har jeg klart å innbille meg selv at jeg har hodet på rett plass, men nå meldte altså tvilen seg. Jeg begynte å drive research og min gryende mistanke om at noe var galt ble langt på vei bekreftet da jeg fant en artikkel om psykisk helse der det sto svart på hvitt at det å snakke med seg selv kunne være et tegn på at man var på vei inn i en psykose. Der og da lovte jeg meg selv at jeg heretter skulle holde kjeft i enerom, om jeg så skulle klistre tape over truten. Ja, i verste fall: Finne fram nål og tråd og snurpe igjen smella.

Men så er det at jeg får se en artikkel på nettet som vekker min interesse. Den handler om noe helt annet; om matematikkvansker. En forsker ved Universitetet i Oslo er det som skal komme meg til unnsetning, idet hun uttaler at elever (og her velger jeg en vid tolkning av begrepet «elev») må oppmuntres til å snakke med seg selv mens de løser matematikkoppgaver.

Jeg kjenner lettelsen sige inn over meg. Her har jeg faktisk muligheten til å oppnå to ting på én gang: både få aksept for mine enetaler og bli kurert for min dyskalkuli. Jeg tror jammen jeg skal begynne å øve på den store gangetabellen med en gang!

Damen med det litt biske uttrykket fant jeg en gang jeg var i Praha. Jeg syntes hun var litt tøff...

15 november 2006

Ordgyteren

Han hadde stadig ordene sine i behold, Algoth. En ny forsendelse hadde nettopp ankommet ordgyteriet og han hadde med stort tålmod ordnet ordene etter lengde, veid dem og siden alfabetisert dem. Nå snøt han seg slik bare mannfolk kan: Ved å presse pekefingeren mot den ene siden av nesen og blåse ut av det andre neseboret.

Algoth hadde grunnlagt stedets eneste ordgyteri for mange år siden, og driften hadde vært svært vellykket. De siste årene var det særlig importen av utenlandske ord som hadde gjort bedriften til en av landets mest lønnsomme. Ordordrene strømmet inn. At de vakre, forseggjorte ordene som det lå mye arbeid og omtanke bak, måtte vike for rimeligere, masseproduserte alternativer, så ikke Algoth ut til å bry seg det minste om. - Et ord er et ord, sa Algoth bare. Noen mente å vite at han var en mann av mange ord, men av få tanker. Andre mumlet noe om at han var et dårlig papir.

Så hendte det likevel at han bommet på oppkjøpene, at han med andre ord ikke fikk avsetning på alt han hadde tatt inn. Noen ord gikk dessuten ut på dato. Da måtte Algoth innse sitt tap og selge med høye rabatter for å få frigitt plass til nye ord på gyteriet. Når det plutselig var enkelte ord som begynte å gå igjen i aviser og blader, da kunne folk være ganske sikre på at nå hadde det vært supersalg i Algoths ordgyteri.

Når det fortsatt var ord igjen han ikke greide å bli av med, så Algoth sitt snitt til å sette sammen det kan kalte overraskelsespakker. Et av påfunnene hans var "startpakke for lyrikere". Oppi disse eskene puttet han alskens ord og oppfordret kjøperne til å være kreative og skrive egne dikt. Men når håpefulle (og når sant skal sies ofte litt gammeldagse) dikterspirer i stedet for å finne ord som "hjerte" og "smerte", fant "fokusgruppe", "synergieffekt" og "proaktiv", da kom det klager til Algoths ordgyteri. Men en ordknapp Algoth bare harket og sa: - Er du ikke kar om å dikte med de ordene du har fått, er det talentet det skorter på og ikke verktøyet. Og så rykket det litt i det lett aldrende ansiktet. Det fantes ord i gyteriet som Algoth helst gikk omveier rundt; det var ord som "unnskyld" og "beklager". Det var som om Algoth noen ganger heller ville drive munnhuggeri enn ordgyteri.

Algoth hadde en gang hatt en bror, og ord ble alltid fattige når han skulle forsøke å beskrive savnet etter den litt eldre broren, som han alltid hadde sett sånn opp til. De to hadde drevet i beslektede bransjer, for broren drev skrønemakeri og hadde visittkort der det sto at han var autorisert skrønemaker og lurendreier. På fritiden hadde han agert spåmann, men onde tunger ville ha det til at han spådde framtiden i svarteper-kort. Men det var helt til skjebnen spilte ham et lite puss og lot ham møte kjærligheten i form av en sannsigerske fra Singapore. Siden hadde ingen sett skrønemakeren.

Da broren ble borte, tenkte Algoth at han fikk prøve å finne kjærligheten, han også. Han averterte i avisene og gjorde seg lekker ved hjelp av de fineste ord han kunne finne i ordgyteriet. Men det var ikke alltid at ordene rimte med virkeligheten, og til slutt ga han opp. - De må være ordblinde hele gjengen, forsvarte Algoth seg. Og så oppga han jakten på kjærligheten.

Men innerst inne på Algoths loft, bak en hel masse gammelt skrot, lå det en bunt med blekblåe brev bundet sammen med et rødt, falmet silkebånd. Men det var visst lenge siden noen hadde forsøkt å løsne den gamle knuten.

Ord kom og ord gikk. Det kom nye aviser som skrev om gamle skandaler. Fra tid til annen dukket det opp en bok som forandret verden litt til det bedre for noen. Mens det ble skrevet brev som la verden i grus for andre. Bare Algoth forandret seg visst ikke. Han gikk rundt med et helt alfabet i lommene, men han klarte aldri å finne de riktige ordene.

Forlagene var gode kunder hos Algoth, de bestilte store mengder skryteord som skulle stå på bokomslagene og Algoth fikk tilsendt mange slike skrytebøker. Noen solgte han raskt videre, men hjemme i stua var det likevel en anselig samling. For det meste var det krim og krigsbøker som han forlystet seg med når kveldene ble lange og mørke. I en av hyllene var det likevel en liten bok som hadde stukket seg vekk og lå inneklemt mellom massemord og slagskip. Det var en bok av verdens kanskje aller tristeste dikter; Emily Dickinson. Det var lenge siden noen hadde åpnet boken, men den bar tydelige spor etter at noen en gang hadde holdt den meget kjær. Hvis noen hadde åpnet den igjen, ville de ha sett at det hadde stått en hilsen på det første bladet. Men den var skrevet med blyant, og tiden hadde visket ut det som en gang sto der.

Algoth hadde ord på seg for å være en gnier. Stort sett alle pengene han tjente, satte han på bok. Tallenes tale var enklere å forholde seg til for ordgyteren. Det kunne synes som om ord som "vedlikehold" og "oppussing" ikke lenger ble lagerført. Dette bar hele ordgyteriet preg av, og det store ordlageret var i en stadig dårligere forfatning. Gamle aviser og restopplaget av Morgan Kane-bøkene fikk gjøre nytten både som isolasjonsmateriale og tettemiddel.

Men en natt måtte selv den gamle westernhelten gi tapt for sterkere krefter, og de rustne rørene fant det for godt å sprekke. Før Algoth visste ordet av det, fosset vannet inn og en strøm av ord forsvant ut av lageret. De seilte som bittesmå båter nedover en stri elv. Helt ut til det store havet gikk ferden. Der forsvant ordene og gikk til slutt i oppløsning. Men blant alle disse ordene hadde det stukket seg inn et lite gulnet utklipp fra en avis. Det var en kunngjøring om bryllup. Noen hadde tegnet et hjerte rundt kvinnenavnet, men brudgommens navn var fremmed. Slik gikk det til at havet fikk ordgyterens aller siste hemmelighet.

Og der satt Algoth og hadde ikke ord.

14 november 2006

Hjertesak


I nattens mulm og mørke var det noen som dro av gårde med hjertet mitt. Skar det pent ut og bare gikk sin vei. Undrer hvem du er og hva du skal med det? Det er ikke så godt å sitte her og være hjerteløs.

13 november 2006

Mitt Oslo


Da jeg var lita jenta og bodde på ei øy sånn cirka midt i landet, kunne jeg av og til snappe opp replikken "hun er blitt oslodame", sagt med en viss ærefrykt i stemmen. Jeg syntes det hørtes så flott ut og hadde ikke noe høyere ønske enn at jeg også skulle få bli en sånn dame. Så en dag i august 1985 gikk drømmen i oppfyllelse: Jeg ble oslodame!

Oslo er vant til å måtte forsvare seg mot de som sier at byen er stor og stygg og upersonlig. De som sier sånt, kan ikke kjenne Oslo særlig godt, kanskje har de knapt nok vært her. I alle fall er det ganske sikkert at de aldri kan ha opplevd noe av dette:

Å gå forbi det gamle biblioteket på Hammersborg en høstettermiddag i skumringen og se det lyse fra de store smårutete vinduene og tenke på hva de leser, de som er der inne akkurat nå.

Å kjenne røkelsesduften sive ut fra den katolske bokhandelen – som ligger i en av de koseligste små gatene i byen – og vite at nå er det ikke lenge til jul.

Å høre Quattro Stagione synge julesanger fra middelalderen i Gamle Aker kirke og samtidig tenke på at kirken hviler på fire gullstolper bevoktet av en drage, og at gullender svømmer omkring på en sjø inne i berget under kirken.

Å vasse i brunt og gult og rødt løv på stiene på Vår Frelsers Gravlund og lure litt på hvorfor Ibsen har fått en hammer på sin æresgrav. Å se det første vårtegnet samme sted: tett i tett med blå scilla som klatrer opp den bratte skråningen mot Akersbakken.

Å se det kinesiske lommetørkle-treet i Botanisk Hage blomstre en av de ti dagene i mai.

Å la hånden gli langs de gamle murene på Akershus en varm sommerdag.

Å høre rådhusklokken slå sine tolv midnattsslag og sovne med åpent vindu mens klokkespillet spiller dagens siste melodi.

Å gå på toppen av St. Hanshaugen og stå og se utover byen og vite at her bor jeg.

Sånne ting er det som gjør Oslo til min by. Jeg bytter den aldri bort!

12 november 2006

Skriften på veggen


Jeg vet ikke hva Irene kan ha gjort som har påkalt selveste Hofmarskalkens vrede. Men jeg vil helst ikke være i hennes sko når han finner henne og setter gaffelen i henne...

Denne lite hyggelige beskjeden var festet på en oppslagstavle i et portrom i København.

Hofmarskalk: embetsmann ved hoffet som administrerer hofforvaltningen og er sjef for dem som er ansatt i kongens/dronningens tjeneste.

10 november 2006

Poesi på gatenivå II


Denne lappen fant jeg utenfor blokka mi en sur høstdag i fjor på denne tiden. Det blåste og regnet ganske kraftig den dagen og lappen hadde klistret seg fast på fortauet, omgitt av brunt høstløv. Ut fra det som sto på lappen, regnet jeg med at den hadde vært festet på en av bilene som pleide å stå parkert der. Jeg hadde selv mange ganger lagt merke til både krokodilleskjelettet og sjørøverflagget som prydet doningen. Nå er bilen borte. Kanskje kjørte den voksne mannen inn i solnedgangen? Eller kanskje har han flyttet til Kristiansand for å være nærmere Kaptein Sabeltann?

09 november 2006

Poesi på gatenivå


Hun (tenker): Å, han var søt. Tror du han gifter seg med meg? Ja, jeg skal spørre.
Han: Jeg er blind.

Jeg fant denne på gaten for et par år siden. Husker jeg ikke feil, var det i Dalsbergstien på vei mot Bislett. Siden har jeg spart på den. Er litt i tvil om videre handlingsforløp, om Hun oppnår kontakt med Ham?

08 november 2006

Bokråd (3)

Den vesle romanen Sonetsjka av den russiske forfatteren Ljudmila Ulitskaja er både morsom og trist, søt og litt rar. Den er realistisk samtidig som den er befriende fantasifull.

Fra hun var sju til hun var tjuesju leste Sonetsjka uten stans. "Hun lot sin sjel gresse på den store russiske litteraturens vide enger", som det står et sted. Ifølge broren har hun lest så mye at rumpa hennes har tatt form av stolen og nesen ligner på en pære.

Sonetsjka tar bibliotekskolen og begynner å jobbe i kjellermagasinet på et gammelt bibliotek. Når krigen kommer, blir hun evakuert til Sverdlovsk sammen med resten av familien og begynner å jobbe på biblioteket der. Det er her hun treffer mannen hun skal gifte seg med, kunstneren Robert Viktorovitsj. Han er liten av vekst, spiss og mager og grålig i hud og hår. Han er en temmelig vidløftig type som i motsetning til Sonetsjka gir inntrykk av å være svært så verdensvant.

Når Sonetsjka blir gift, blir det slutt på lesingen. Det er stort sett hun som forsørger den vesle familien etter at de får datteren Tanja. Hun som på grunn av det strie håret som stod rett til værs, lignet på en løvetannblomst som hadde satt frø, men ennå ikke var blåst av.

Sonetsjka er en svært omsorgsfull person som tar seg av alle som trenger det, hun er en sterk og utholdende kvinne. Etter eget utsagn er hun så fornøyd med livet at hun ikke skjønner hva hun har gjort for å fortjene en slik lykke. En lykke som for den som leser fortellingen mer fortoner seg som et slit. Men så skal heller ikke Sonetsjkas lykke vare evig.

Ektemannen begynner på et stort kunstprosjekt som går ut på å male stilleben i hvitt. I disse bildene konstruerer han sine høyst kompliserte tanker om det hvites natur, i en søken etter noe ideelt og mystisk.

Robert Viktorovitsj har alltid vært glad i kvinner, og mens han holder på med sitt store prosjekt, går det ikke bedre enn at han er utro og innleder et forhold til en av datterens venninner, en fattig men fremmelig frøken.

Brått revner Sonetsjkas liv i alle sømmene, men etter en stund rister hun sorgen av og fortsetter å leve som best hun kan. Sonetsjkas største lykke er at hun har en egen evne til å se lyst på livet. Og mens ektemannen etter noen år blir møtt av en brå død i sin elskerinnes favn, får Sonetsjka et langt liv. Når vi tar avskjed med henne, er hun blitt en tykk gammel kone med bart. Hun setter et par lette sveitsiske lesebriller på sin pæreformede nese og kaster seg på nytt hodestups inn i den russiske litteraturens sødmefylte dyp.

Hver vår drar hun ut til gravlunden og planter hvite blomster på ektemannens grav, blomster som aldri vil slå rot og trives...

Sonetsjka er en historie om kjærlighet og svik, og om ensomhet. Dessuten gir fortellingen et godt bilde av hvordan det var å leve i Sovjetunionen, og den sier noe om både viljen og evnen til å overleve under vanskelige forhold. Og ikke minst kan den leses som en kjærlighetserklæring til litteraturen.

07 november 2006

Drømmen om Nadia


Jeg kom plutselig til å tenke på Nadia Comaneci. Den rumenske jenta som turnet seg inn i så mange jentehjerter på 1970-tallet. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd under EM i 1975 i Skien, der hun som 13-åring vant gull sammenlagt. Kanskje er hun tidenes største turner.

Jeg husker den spenstige, magre kroppen som lett som ingenting balanserte på bommen, gjorde flikk-flakk og svingte seg i skranken. Jeg husker det alvorlige ansiktet, de mørke ringene under øynene, hestehalen som hoppet opp og ned. Nadia Comaneci røpet aldri hva hun følte, kanskje var det nettopp det som fascinerte meg aller mest. Jeg ville så gjerne at det triste ansiktet skulle sprekke opp i et stort smil. Jeg visste jo at hun ikke kunne ha det godt der borte i Romania, og det var vel kanskje det lukkede landet som lokket tankene; denne tristheten som gjorde meg nysgjerrig.

Så ble hun borte. Det siste jeg husker er en litt lubben ung jente som ikke lenger så ut til å beherske kroppen sin like godt. Kanskje tenkte jeg på henne en gang iblant hvis jeg så turn på tv, men stort sett forsvant hun ut av min bevissthet. Inntil jeg nå altså plutselig begynte å tenke på henne igjen.

Hva skjedde med Nadia Comaneci etter revolusjonen i Romania, etter at diktatoren Nikolae Ceausescu ble henrettet sammen med sin kone Elena i desember 1989? Jeg begynte å se for meg ulike varianter av den tidligere turndronningens liv:

a) Hun endte opp som en barnløs og bitter kvinne. Sviktet av alle, meg selv inkludert. Jeg ser henne for meg i en stor, men kald leilighet i sentrum av Bucuresti. Mannen har forlatt henne til fordel for en yngre kvinne. Hun går sjelden ut, bare en gang iblant pynter hun seg og tar på diamantøredobbene for å se en ballettforestilling sammen med et par gode venninner. Hun er noen-og-førti år, men er allerede blitt en gammel dame.

b) Hun lever et kjedelig forstadsliv med mann og barn og har nesten glemt at hun en gang var en stor stjerne. Håret er bleket og hun har lagt seg ganske kraftig ut. Hun blir aldri gjenkjent på gaten og er fornøyd med sitt anonyme A4-liv. Turndrakten fra EM i Skien i 1975 har hun for lengst gitt bort til et loppemarked.

c) Hun drikker litt for mye, tar piller hun ikke burde ha tatt og er litt for glad i det søte. Ansiktet er ganske pløsete og klærne ukledelig stramme. Hun er noen-og-førti, men forsøker å se ut som en fjortis. Hun har en del aldrende mannlige bekjentskaper som svermer rundt henne og med varierende grad av interesse lytter til fortellingene om da hun var verdens yndling. Det hender hun finner frem de gamle medaljene, trer de fineste over hodet og blir blank i øynene der hun står foran speilet og smiler trist mot sitt eget bilde.

d) Hun emigrerte til utlandet, giftet seg med en rik forretningsmann, fikk barn og rasekatt. Hun fornekter sin fattigslige bakgrunn, men tar stadig – om enn litt brydd – imot komplimenter fra folk som fortsatt husker hennes innsats i turnhallen. Hun får dagene til å gå ved å drive med veldedighet, representere og gå i fine selskaper. Den slanke, fortsatt veltrente kroppen kler det meste av de dyre kolleksjonene. Hjemme i Romania sitter de gamle foreldrene og pusser medaljene som hun ikke fant det bryet verdt å ta med seg da hun forlot hjemlandet sitt for godt.

e) Hun er død uten at jeg har registrert det.

I vår moderne tid er det selvsagt bare én ting å gjøre når man vil vite hvordan det har gått med gamle helter: man googler dem. Og det må være flere enn meg som har tenkt på Nadia Comaneci, for når jeg taster inn navnet hennes, kommer det opp ca. 340.000 treff...

I korte trekk kan Nadia Comanecis videre skjebne oppsummeres slik:

I 1978 blir den 17 år gamle Nadia innlagt på sykehus. Hun er forgiftet etter å ha drukket blekemiddel. Det er på denne tiden hun begynner å legge på seg, og i VM samme år faller hun ned fra bommen. Mange frykter at karrieren er over, men Nadia gjør comeback og fortsetter å være aktiv turner helt til i 1984. Etter det jobber hun som trener. I november 1989 flykter hun til Ungarn, og siden til Østerrike. Hun får innvilget asyl i USA, dit hun reiser 1. desember. Hun flykter fra Romania med hjelp fra en viss Constantin Panait, som forlanger 5000 dollar for denne tjenesten. Han kontrollerer livet hennes på denne tiden, og det går rykter om misbruk. I USA møter Nadia den tre år eldre tidligere turneren Bart Conner. På hennes 33. fødselsdag, 12. november 1994, frir han til henne, og de gifter seg i 1996. I juni i år, i en alder av 44 år, føder Nadia Comaneci sitt første barn; Dylan Paul Conner. Sammen med ektemannen eier hun en turnskole og flere sportsbutikker. De driver også veldedig arbeid; Nadia sponser blant annet et sykehus for hjemløse barn i Romania. Ut fra bildene kan jeg også se at hun må ha bleket håret flere ganger i årenes løp. For to år siden ga hun ut selvbiografien Letters to a Young Gymnast. Ifølge reklamen gir den et unikt glimt inn i en bemerkelsesverdig kvinnes liv.

Så vet jeg hva jeg skal ønske meg til jul.

06 november 2006

Englevakt


Det kom en engel svevende forbi. Den prikket meg lett på den venstre skulderen, blunket og sa: Det går nok bra til slutt, skal du se!

Det vesle englebildet fant jeg på et galleri i Split, det er laget av Ella Svilan-Svalina.

05 november 2006

Charm before beauty

Det er ikke alltid like lett å befinne seg i skyggen av noen som er større og vakrere, men jeg holder nå en knapp på den lille rare til høyre...

01 november 2006

En veps etter vin



Vips, så var festen over for vepsen. Slik er livets danseskole...

Bokråd (2)

Mirjam Kristensens roman En ettermiddag om høsten er en god kandidat til høstens vakreste bok rent utseendemessig, men den er ikke mindre fin inni. Denne romanen var som en god drops jeg ville ha i munnen og bare nyte lenge, lenge.

Det unge ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York og besøker Metropolitan Museum of Art, der Hans Olav blir stående lenge og se på maleriet “Den angrende Magdalena” av den franske 1600-tallsmaleren Georges de La Tour. Rakel må på do, og når hun kommer tilbake er Hans Olav borte. Museumsvakten sier hun så ham forlate rommet sammen med en annen kvinne.

Dette kan høres ut som opptakten til en kriminalroman, men det er det altså ikke. I stedet for å bryte ut i hysterisk gråt og påkalle politiet, slik de fleste vel ville ha gjort, er Rakel forbausende rolig og forsøker å finne ut av forsvinningen på egen hånd. I tiden etter forsvinningen får Rakel bo hos morens velstående venninne Hanna og hennes samboer Harold. Hun vandrer rundt i gatene og forsøker å danne seg et bilde av hva som kan ha skjedd. Hun oppsøker museumsvakten, Nicole, flere ganger og ber henne gjenta hva hun har sett. En gammel antikvar finner Hans Olavs tomme lommebok i parken utenfor museum og Rakel oppsøker ham i antikvariatet. Han påstår forresten at han har et fotoapparat som kan ta bilder av døde mennesker.

Vi får et visst innblikk i disse bipersonenes liv, og det som er så fint, er at forfatteren sier akkurat så lite om hver av dem at jeg som leser blir nysgjerrig og begynner å dikte videre på historiene deres. Det er til tider også noe drømmeaktig over Mirjam Kristensens tekst. Det er en roman som ikke roper høyt, men som har desto mer å si. Språket er poetisk og kler stemningen i romanen.

Rakels ensomhet blir en sterk kontrast til det myldrende livet på Manhattan, og vi skjønner hvor lett det er å bare forsvinne i mengden. Samtidig er romanen en påminnelse om at vi innerst inne er ensomme og at det ikke er mulig å kjenne andre mennesker til bunns, ikke engang de nærmeste. Forfatteren viser hvor skjøre våre bånd til andre kan være, samtidig som vi også lett knytter nye bånd til mennesker vi i utgangspunktet aldri hadde tenkt å bli kjent med. Rakel kommer sannsynligvis aldri til å se igjen verken museumsvakten eller antikvaren, men de vil for alltid prege livet hennes.

En dag er Rakel klar for å reise hjem igjen, uten Hans Olav. Det blir ingen oppklaring på mysteriet, men Rakel er blitt litt mer klarsynt. Dette er en bok som har fått permanent oppholdstillatelse i bokhyllen min.

Jeg ble selvsagt nysgjerrig på bildet av Magdalena som Hans Olav var så opptatt av. Det er noe gåtefullt over bildet, akkurat som det er over Hans Olavs forsvinning og over romanen: