Kartet og terrenget

- Jorid?
Min kollega stopper opp og ser på meg. Vi har vært på julebord og har tatt t-banen fra Majorstua til Nationaltheatret. Han skal ta toget til dit han bor og jeg skal gå den korte veien hjem.
- Du skal den veien, sier han og peker i motsatt retning.
Jeg snur meg og får ganske riktig se at det står "Utgang Karl Johans gate". Men jeg har tross alt vært på julebord, og da må det da være lov å ha litt svekket retningssans?

Jeg har flere ganger blitt beskyldt for fullstendig å mangle stedsans, hvilket nå kan tilbakevises. De sa det nemlig på radioen: Alle har stedsans, og en forsker ved Universitetet i Bergen har til og med funnet ut hvor den befinner seg. Den ligger dypt inne i hjernen, i tinninglappen, nærmere bestemt entorhinal cortex. Ved å implantere elektroder i hjernen på noen rotter som de så satte til å løpe rundt på et stort gulv, kom de fram til at rottene hadde stedsans og altså også hvor de hadde den. Dette er resultater som direkte lar seg overføre til oss mennesker.

Hah! Der fikk dere, dere som har hevdet at jeg ikke eier stedsans.

At det kan ha vært så som så med stedsansen min innimellom, det kan jeg innrømme, men helt på jordet har jeg nå ikke vært. Jeg har fortsatt i voksen alder problemer med å skille mellom høyre og venstre, noe jeg mener skyldes at jeg er en mellomting mellom venstre- og høyrehendt. Dette kan forårsake litt forvirring. Så for å si det sånn: Jeg har lært meg å beregne god tid når jeg skal til et sted jeg ikke har vært før.

Men innimellom har jeg faktisk ganske god stedsans. Det kommer litt an på hvem jeg er ute og går sammen med. Hvis jeg er sammen med noen som har enda dårligere retningssans enn meg, da går det riktig bra. Da later jeg som om jeg har full kontroll, og den andre merker ikke at jeg går i ring og at snarveien plutselig ble til en omvei. For vi kommer alltid fram til slutt, selv om det kan ta litt tid. Men noen ganger snur jeg kartet opp-ned, og da går det som regel galt.
Når jeg går sammen med noen som er proffe stifinnere, holder jeg klokelig kjeft og bare dilter etter.

Noen byer er lettere å finne fram i enn andre. Jeg har vært ganske mange ganger i Stockholm, men jeg syns fortsatt det er vanskelig å vite hvor jeg befinner meg til enhver tid. Når jeg endelig har kommet meg inn i Gamla Stan, klarer jeg ikke å finne veien ut igjen. En gang jeg var i Göteborg holdt jeg på å miste toget hjem til Oslo fordi jeg ikke fant veien tilbake til togstasjonen. I København går det bra så lenge jeg beveger meg i strøket rundt Strøget. I Riga går det nesten alltid greit. Og London: No problem. Jeg finner fram lett som ingenting og går alltid på riktig t-banelinje og tar banen i riktig retning. Muligens kan det være at shoppegenet overstyrer retningssansen akkurat her.

Jeg har også lært meg et lite triks. Når jeg går inn i en butikk i en fremmed gate, gjentar jeg for meg selv mange ganger: "Gå til venstre når du kommer ut igjen", eventuelt: "Gå til høyre når du kommer ut igjen". Men noen ganger, hvis jeg krysser gaten ofte og går ut og inn av veldig mange butikker, hender det at jeg går i surr og så blir det feil vei likevel.

Men uansett: I morgen reiser jeg til Roma. Med kart.

God jul!

Flytog.
Fly.
Ett fly til.
Flybuss.
Ferje.
Bil.
Fem dager i nordlysets land.
Og så samme rute tilbake.
Men da vet jeg hva som er inni pakkene...

Da jeg byttet jobb

Hilda, Kathinka og Nina: Dere kommer til å få bok i julegave fra hun kunstnervenninnen deres. Hun med det lange røde, krøllete håret. Den litt filosofiske av dere får Haruki Murakamis Vest for solen, syd for grensen. Du som nettopp har møtt den store kjærligheten får Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. For å minne deg om at selv om kjærligheten er vakker, kan den også være trist. Du som er den slitne lærervenninnen som trenger å le litt får Erlend Loes Doppler. Og så var det fatter'n, da. Fatter'n er glad i historie, så da ble det Havets stjerne av irske Joseph O'Connor.
- Tusen takk, nå har jeg fått kjempegod hjelp! sier kunstnerinnen og klapper meg på skulderen.

Det er tredje dag på jobb, og jeg begynner å bli varm i trøya som bokhandelmedhjelper. Jeg var ikke like høy i hatten den første dagen.
Det begynte som en reportasjeidé: Jeg skulle jobbe i bokhandel og skrive om mine erfaringer. Og nå sto jeg der uten noe kamera å skjule meg bak, uten en presseblokk å notere i. Jeg var godt synlig der jeg sto midt ute i den store bokhandelen. Nesten som å stå på en scene, tenkte jeg og var litt lei meg for at de fine københavn-støvlettene måtte vike for flate ecco-sko.

Min første tanke var: Hjelp, her var det stort! Og veldig mange bøker! Bøker jeg helst skulle ha visst alt om. Jeg ble svimmel med tanke på alle spørsmålene jeg kunne komme til å få. I løpet av et år er et antall kunder tilsvarende Oslos befolkning innom denne bokhandelen, får jeg vite. Og nå kommer de veltende inn i alle størrelser og fasonger, kjennetegnet ved at de holder små lapper eller utskrifter fra digitale ønskelister i hendene.

- Hvor er sportsbøkene? Sportsbøkene, sier du? Sannelig om jeg vet. Jeg flakker med blikket og peker skjevt i retning av avdelingen for alternativ lektyre. For meg er sportsbøker i høyeste grad alternativt. Jeg føler meg som en politikonstabel som dirigerer trafikken: barnebøker rett frem, kalendere til venstre, hobbybøker inn til høyre og så skarp sving til venstre, lydbøker svakt til høyre, svenske bøker opp og til venstre.

Jeg oppdager raskt at jeg har et visst talent for å småprate med gamle damer.
- Jeg falt rett utenfor her, jeg.
- Huffda, var det glatt?
- Nei, det må være noe med skoene. Men det gikk bra altså, selv om det gjør vondt.
- Det var leit, men det er fort gjort å falle. Det kunne ha hendt meg også.
- Du, har du den boken om han kjøbmannen i Kabul.
- Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad, mener du? Ja, den har vi.
- Sier du KAbul, du. Jeg sier KaBUL.
- Det kan godt være det heter KaBUL, jeg er jammen ikke sikker på hvordan det uttales.
- Jeg skal gi den til en mann, han er 90 år. Han skal få den sammen med en ny pyjamas.
- Så koselig, det blir han sikkert glad for.

Neste kunde har ikke falt. Hun er derimot blitt utsatt for ran for ikke lenge siden. Vips, så var lommeboka vekk.
- Ikke rart at du er engstelig da. Det gjelder å passe godt på veska.
- Og vet du, han som ranet meg hadde kamelhårsfrakk. Kamelhårsfrakk! Han så så ordentlig ut, hadde mye dyrere klær enn jeg har råd til.
Øynene lyser av fortellerglede og historien fortsetter mens jeg pakker inn Bokhandelpris-vinner Erik Fosnes Hansen.
- Du, så flink du er til å pakke inn. Jeg hadde ikke fått det så fint selv, altså. Tusen takk skal du ha!

Jeg tenker at de er søte, disse gamle damene med grå krøller dansende under luene sine.

Men det er noen kunder jeg prøver å unngå. For eksempel pent antrukne menn i aldersgruppen 50 pluss, gjerne med frakk. Da forsøker jeg å late som jeg er veldig opptatt med å rydde i hyllene. Jeg håper at de skal lese skiltet med "ekstrahjelp" som "ikke forstyrr". Men det er det med disse mennene at de gir seg ikke så lett, og de vet at de har krav på service.
- Jobber du her? spør en mosegrønn frakk.
- Javisst, sier jeg og byr på et stivt smil.
- Jeg er på jakt etter en bok som heter Fra badestamp til daglig dusj. Har dere den?
Ja, den som visste det, tenker jeg. Jeg har aldri hørt om den boka før, så jeg må ty til datamaskinen. Taste, taste og joda, den skal stå i avdelingen for kulturhistorie. Men hvor pokker er den avdelingen? Jeg tar kunden med på en vandring gjennom avdelingen for biografi og historie. Resultatløs. Tilbake via engelskavdelingen.
- Dårlig system, konstaterer frakken.
Jeg svelger et sukk, smiler unnskyldende og sier at jeg er ny her og at jeg skal høre med noen av de andre. Til slutt er det tre av oss i arbeid, og den tredje finner heldigvis den tynne flisen av en bok. Den grønnkledte nikker et takk og går for å betale.

Kort tid etter: Ny mann i frakk i sikte og ingen fluktmulighet. Men denne gangen går det riktig godt, for mannen skal ha en roman til en jente på 12 år. Lett match, jeg går rett bort til hylla og trekker frem en av mine favoritter: Tidsvokteren av Jeanette Winterson. Jeg snakker varmt om den, og mannen kjøper både argumentene mine og romanen. God jul, frakkemann!

Dagen er nesten til ende da det kommer en mann og skal ha "en dansk bok". Jeg kommer trekkende med Den stille pige av Peter Høeg og Vi, de druknede av Carsten Jensen. Begge kritikerroste romaner.
- Det er ikke bilder i dem?
- Nei, det er romaner. Det er ikke så ofte det er bilder i romaner.
- Ånei. Jeg tenkte på en dansk bok om pupper. En som det skal være mange bilder i.
- Vet du hva, den boken tror jeg faktisk ikke vi har. Du burde gå på Norli i stedet, de har mye bedre utvalg av dansk.

Der sto jeg altså og ba kunden gå til en konkurrent. Og der sluttet min korte karriere som bokhandler.

Kattepine

- Det blir ganske kjedelig å leke med dukker i lengden. Håper virkelig ikke det er det jeg kommer til å få til jul i år også...

Himmelferd

Jeg sto øverst i himmelstigen.
To trinn til, og jeg skulle strekke hånden ut og ta en flik av himmelen.
Putte den i lommen og spare den til dårligere tider.
All min lengsel samlet i denne bit av blå himmel.
Bare to trinn til.
Men akkurat da sparket noen borti hånden min, og jeg mistet grepet og falt.
Og falt. Og falt...

Nostalgi på bok

I et akutt anfall av nostalgi gikk jeg på biblioteket og ba om å få låne to av mine favoritter fra den gode gamle Elite-serien: Historien om Helen Keller og Historien om Florence Nightingale.

Jeg elsket disse bøkene da jeg var barn, og særlig de to kvinnehistoriene gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg levde meg inn i livene deres i den grad at jeg nesten var Helen Keller da den blinde, døve og stumme (og svært så viljesterke) jentungen skjønte forbindelsen mellom tegnet for vann og det som kom ut av pumpa i hagen. Jeg gråt for Helen Keller og jeg kjempet med Florence Nightingale for å redde soldatliv under Krimkrigen. "The Lady with the Lamp", overklassefrøkenen som ofret seg for å redde fattige liv gjennom sin sykepleiergjerning.

Men ville 1970-tallets leseopplever tåle det skarpe ironiske dagslyset fra 2006? Jeg har brent meg på det før; det å lese gamle yndlingsbøker om igjen, for så nesten å rødme over at jeg lot meg forføre av en sånn smørje av ord.

Jeg var sikker på at mine gamle heltinner skulle befinne seg langt nede i bibliotekets mørke magasiner, men det var slett ikke tilfelle. Bibliotekaren kunne fortelle meg at denne serien med biografier om berømte kvinner og menn stadig er populær.

Fylt av en litt barnslig forventning gikk jeg hjem med bøkene under armen, og ga meg til å lese, forberedt på at den store skuffelsen igjen skulle komme. For det er mange voksne lesere som har kritisert mine kjære bøker for å være både lettvinte og banale, og dårlig skrevet attpåtil. Og jada, visst er det sentimentalt til tider. Og nei, det er ikke verdens beste språk. (Men jeg fant ingen korrekturfeil, noe jeg ofte gjør i dagens bøker... )

Og der jeg satt på sofaen min og prøvde å gjenkalle barndommens leseglede, skjønte jeg faktisk hvorfor jeg den gang ble så fascinert. Helen Kellers og Florence Nightingales liv var eventyr, og de stimulerte fantasien min og inspirerte meg til å lese mer. Og så gikk det jo godt til slutt, da. Før het det seg nemlig at bøker for barn alltid skulle ende godt, med den begrunnelse at man ikke skulle ta fra barna håpet. Sånn er det ikke lenger. Nå kan det gjerne ende med død og fordervelse. Ikke at det er noe galt i det, for sånn er det i den virkelige verden, og litteraturen må gjerne speile den.

Men noen ganger leser man nettopp for å komme bort fra virkeligheten, enten man er ti, førti eller åtti år gammel. Og derfor var det vel at de bøkene jeg fikk i hånden så tydelig bar preg av at mange andre hender hadde holdt i dem før mine tok tak i dem igjen, så mange år etter at jeg første gang leste bøkene.

Og vil man trekke tråder fra Helen Keller og Florence Nightingale opp til vår egen tid: Hva annet var disse to tøffe damene enn sin tids Pippi Langstrømpe?

Catfight

- Gå vekk med deg, ditt elendige kattekrapyl! Det var jeg som så ham først.
- Å pass kjeften på deg eller så skal du få på pelsen, din innbilske jålekatt! Jeg skal nok få kloa i ham før du får snudd deg.
- Fyttikatta så stygg du er! Du begynner å bli tynn i den svarte pelsen, ser jeg.
- Og det snakker du om! En grå mus, det er det du er!
- Nei, nå får det katten klore meg være nok...

Fritt oversatt fra kattespråk...

Kanskje kommer Totti

"Kjøp deg julegjester" lød tittelen på en notis i VG her forleden. Et nederlandsk firma har funnet løsningen for enslige som må feire jul alene: en dvd med julegjester! Det er visst ikke den ting som ikke kan kjøpes for penger nå for tiden.

- Kunden kan se på dvd mens han eller hun sitter og spiser, sier Chris Gribling, en av mennene bak dette fantastiske produktet. Nå skal jeg reise på besøk til familien i julen, men jeg vet jo at det sannsynligvis kommer dager etter dette. Så jeg regner med at konseptet kan utvides til også å gjelde resten av året.

Det står at man kan velge mellom flere temaer som gjestene kan snakke om, og firmaet tilbyr såvel romantisk aften som den gode samtale. - Vi har god variasjon av bordkavalerer, lover Gribling, men opplyser samtidig om at det er begrenset til seks ulike personer - som han i tillegg unnlater å nevne navnet på.

Så da tenkte jeg at jeg kan jo sette opp en ønskeliste over aktuelle bordkavalerer. Dette kommer til å bli noe ganske annet enn å sitte alene med tomatsuppa og lese Aftenposten og riste oppgitt på hodet over verdens elendighet. Nå kan jeg invitere de mest interessante menneskene hjem uten engang å måtte bli kjent med dem først.

Her gjestelisten min:
La oss si at jeg er litt småsyk en dag og trenger noen til å pusle rundt meg og sørge for at luftveiene er åpne. Hvem andre enn Samuel "skärgårdsdoktorn" Fröler er det naturlig å ha på besøk da? Så kunne jeg fått gjort unna den årlige legesjekken samtidig. Det måtte vel nesten bli fisk til middag den dagen.

Den gode samtalen er selvsagt viktig, og her tror jeg forfatter Paul Auster er et godt valg. Vi skulle ha snakket om bøkene hans, selvsagt. Og om Smoke, en av favorittfilmene mine, som han har vært med på å lage. Og så kunne han fortelle meg hvordan det står til i Brooklyn akkurat nå. Og jeg kunne si hvor fantastisk jeg syns det var å stå midt på Brooklyn Bridge en dag i november da det blåste. Jeg tror det står hamburger på menyen den dagen.

Er jeg i riktig godt lune, passer det å invitere noen som kan varte opp med en god latter. Jeg er redd jeg må invitere enda en svenske: Robert Gustafsson. Alias Classe Ekman. Alias Bertil Svensson. Morsommere svenske fins ikke. Det fikk bli "flygande Jakob" til middag den dagen.

Jeg har behov for å praktisere italiensk, men på grunn av et litt begrenset ordforråd bør ikke samtalen bli for avansert. Og hva er da mer naturlig enn å invitere en fotballspiller? Det må bli VM-vinner Francesco Totti med nr. 10 på ryggen. Og jeg lover: jeg var med hele veien fram til seier. Forza Italia! Og det blir servert pizza, selvsagt.

Romantisk aften kunne man også få. Et vanskelig valg, men jeg tror kanskje det får bli Vamp-vokalist Vidar Johnsen. Han kunne se på meg med de snille, brune øynene og synge rått og mykt på samme tid om månemannen. Hva jeg skulle spise? Tja, kylling får vel duge.

Da var jeg ferdig med de fem første, da er det bare én kavaler igjen å finne. Sannelig om jeg vet hvem det skal bli. En eller annen skarping som liker pannekaker, kanskje. Jeg tror jeg får tenke litt mer på det før jeg sender inn ønskelisten min.

Husfred

Gresset bøyer seg blygt under føttene mine, gråbleke strå lager linjer på leggene.

Bølger slår sakte mot en steinete strand. Synger samstemt om noe som var.

Huset står der; ensomt, gammelt og falmet. I hagen vokser bare ville blomster. Blinde vindusruter sladrer ikke lenger om hva de har sett. Jeg kjenner på døren, klinken er tung og rusten i hånden min. Kald. Jeg trykker den ned og lener meg mot døren for å skyve den opp. Motvillig gir den etter, jamrende. Et kaldt gufs innefra, en gardin danser sakte i trekken fra døren. Jeg fryser og trekker sjalet tettere rundt meg. Hjertet slår raskere. Men jeg kan ikke stoppe nå, jeg må inn til det som venter. Helt frem.

Det knirker i trappen når foten treffer det gamle treverket. Sakte går jeg oppover. Nølende. Trinnene gir nesten etter under stegene mine. "Ikke kom lenger nå", er det noen som hvisker. En hånd berører kinnet mitt, fort, nesten umerkelig.

Så er jeg oppe. Lukten av tid som har stått stille bølger mot meg. Jeg ser ansiktet mitt i et gammelt, sprukket speil. Ser inn i noe jeg ikke kan huske.

En dør står på klem langt der inne. Lysstripen på gulvet trekker meg innover, lenger og lenger. Gamle minner fra andre tider klatrer oppover ryggen min, smyger seg langs halsen og blir en del av meg.

Jeg er fremme ved døren, redd og glad på samme tid. Hånden skjelver litt idet jeg løfter den og gir døren et lett dytt. Den åpner seg sakte, sakte. Og der, lengst inne i det dunkle rommet, skimter jeg noe.

Ikke lenger barnas venn?

Det begynte med at Efraim Langstrømpe måtte abdisere. I en ny opplesning på NRK Barnetimen må Pippis pappa ta til takke med å være sydhavskonge. Begrunnelsen er at ordet "negerkonge" er ekskluderende, og prosjektsjef Vibeke Fürst-Haugen sier videre at de har tatt ut dette ordet "for at historien skal stå for seg selv, og ikke forstyrres av den type ord".

Pippi selv sa det sånn: "Min mamma är en ängel och min pappa är en negerkung, det är minsann inte alla barn som har så fina föreldrar". Men altså ikke fint nok for NRK, og dermed forandret de like godt ordet. Å endre et åndsverk er i seg selv en alvorlig sak, og at de i tillegg undervurderer lytterne og driver sensur på våre vegne er temmelig provoserende. Jeg nekter å tro at Astrid Lindgren har bidratt til å skape negative holdninger ved å gjøre Pippis pappa til negerkonge, men jeg frykter at NRK kan bidra til nettopp dette ved sin omskrivning.

Stormen i Sydhavet hadde ikke fått lagt seg før Cappelen forlag gikk ut og sa at når de nå skal gi ut Thorbjørn Egners Kaptein Sorte Bill på nytt (boka ble første gang utgitt i 1954), vurderer de å fjerne "Visen om vesle Hoa". ("Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott.)

En liten gutt ble intervjuet på radio og spurt om han visste hva en hottentott var. Nei, det visste han ikke, men han syntes de hørtes snille og morsomme ut. Man behøver ikke å like "Visen om vesle Hoa", men i så fall er det ikke verre enn at folk enten kan hoppe over denne teksten når de leser for ungene, eller de kan forklare hvorfor vi ikke lenger bruker ordet hottentott. Uansett kan det ikke være forlagets oppgave å drive sensur på lesernes vegne; slikt minner om regimer vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med.

Blir neste trekk at Gyldendal kommer til å stryke eller skrive om deler av Knut Hamsuns roman Markens grøde? Det Hamsun skriver om samene i denne romanen er svært lite politisk korrekt; han skildrer dem som både løgnaktige, truende og ubetydelige. Men romanen ble skrevet i 1917, og jeg vet at synet på samer har forandret seg siden den tid. Det tar jeg høyde for når jeg leser romanen, og ja, jeg syns stadig det er en god roman. Det er mange ord og uttrykk vi skal være glade for at ikke lenger er i bruk, men når vi begynner å forandre på tekster som er skrevet for hundre eller femti år siden, da bærer det etter min mening galt av sted.

Så langt har Agnar Mykle sluppet unna med kalle sunnmøringen "en rabiat skikkelse, fanatisk nøysom og notorisk gjerrig; en folkestamme som makter å holde resten av befolkningen i en tilstand av evig terror". Heldigvis. For hvis det skal bli sånn at man hele tiden skal være redd for å støte noen med det man sier, ja da skal noen og hver av oss få lov til å holde kjeft. Og jeg syns det vil være synd hvis noen ikke lenger tør å kalle meg "jævla nordlending".

Og jeg håper at jeg fortsatt kan ta en spansk en.

(Da jeg var barn, samlet jeg en kort periode på autografer. Jeg skrev pene små brev dekorert med selvtegnede blomster og spurte pent om jeg kunne få navnetrekket til et utvalg kjente personer. Slik var det at jeg fikk dette signerte bildet av Thorbjørn Egner...)

Vokt Dem for katten

Jeg pleier ofte å snakke med fremmede katter, men denne ungarske pusen - med ett blått og ett gult øye - var ikke mottakelig for mine tilnærmelser. Det kjentes tryggest å stå på en viss avstand å ta bilde...

Fine katter

Jeg ble inspirert av Plask som skrev om den fantastiske boken om katten Ernie, og måtte finne frem en annen favorittkattebok: Katter av Thomas Wester.

Svenske Thomas Wester begynte å fotografere katter på 1960-tallet. Han fikk bilder på trykk i tidsskrifter og ukeblader, og etter mange positive tilbakemeldinger ble han oppmuntret til å lage bok. Heldigvis. For det er noen fantastiske svart/hvitt-bilder han har samlet i denne boka.

Thomas Wester ville at bildene skulle skildre det naturlige kattelivet, han ville ikke ta bilder av "kattunger med blondekrage sittende på en turkisfarget pute", som han skriver i bokas etterord. Her forteller han også hvordan han gikk frem for å komme i kontakt med kattene og menneskene deres. Blant annet gikk han i butikker og så etter folk som hadde kattemat i handlekurvene sine, og så spurte han om han fikk lov til å fotografere kattene deres.

Her er bilder av enkeltkatter og hele kattekolonier, av bakgårdskatter så vel som katter på landet. Katter uten mennesker og katter i kommunikasjon med mennesker. Av flere tusen kattebilder har han valgt ut ca. hundre til denne boka. Thomas Wester har gjengitt kattenes personlighet; kroppsspråk og til og med ansiktsuttrykk har han fanget. Dessuten har han på en veldig fin måte fått frem hvor tillitsfullt forholdet mellom mennesker og dyr kan være.

Jeg kan sitte lenge og bare bla i denne boka, og jeg tar den frem med jevne mellomrom.

Dessverre er ikke Katter å få i bokhandelen lenger. Den kom ut i Sverige i 1985, og i Norge året etter. Men kanskje er den å få i et antikvariat. Og nesten helt sikkert på biblioteket.

Mannen i månen

Det var sent på kvelden, og jeg syntes det banket forsiktig på ruten.

Jeg løftet blikket og fikk øye på månen. Stor og gul og rund viste den seg for meg, gjennom grenene på det gamle treet.

- Hysj! Hva var det? Jeg syntes så tydelig det var noen som sa noe der ute, ganske lavt.

Jeg åpnet vinduet og lente meg ut for å kunne høre bedre. Men alt jeg hørte var noen som mumlet i mørket. Så ble månen borte bak en sky.

Nei, han er nok ikke til å stole på, mannen i månen.

(Jeg har et gammelt tre rett utenfor vinduet mitt, og i det treet skjer det noen ganger merkelige ting etter mørkets frembrudd.)

Latvisk landsbyliv

Jeg la ut på en helt spesiell reise gjennom det latviske landskapet . Fremkomstmiddelet var buss, men ikke hvilken som helst buss. På de latviske veiene ruller det nemlig en norsk bokbuss, gammel og velbrukt, men stadig på hjul.

Når det rullende biblioteket dukker opp en gang i måneden, står folk og venter. De kommer i tynnslitte klær, med sørgerender under neglene og med slitne ansikter. Men det vanker både smil og godord til bokbussens mannskap og den fremmede passasjeren. Som utlending blir jeg møtt med positiv nysgjerrighet.

- Norge? Jo, det skulle de mene. Norge er det rike oljelandet, men det er mer enn det. - Norge! sier en gammel dame og får drømmer i blikket bak brilleglassene. - Da jeg var ung, hadde jeg et stort ønske om å komme til Norge. Det fikk jeg aldri muligheten til, men jeg er så glad i Griegs musikk og jeg har lest alle Hamsuns bøker. Han er min favoritt. Hils til Norge! sier 89-åringen.

Vi stopper i Glazskunis, Krape, Mierini, Liepkalni, Lobe, Briezi, Dzelmes og Kaibala. Det er som et dikt jeg ikke forstår, men som jeg liker rytmen og klangen av.

Det er lett å falle for idyllen når man kommer på besøk, men bak fasaden skjuler det seg fattigdom og slit. Jeg blir plutselig flau fordi jeg synes en forfallen trappeoppgang i en blokk fra sovjettiden er sjarmerende. Et gammelt fabrikkbygg, et kollektivbruk som står og forfaller. Jeg blir brydd fordi andres elendighet plutselig er i ferd med å bli et av mine gode reiseminner.

Langs ruten dukker ordet "veikals" opp med jevne mellomrom. Det er ikke før man kommer inn at man skjønner at det er snakk om en butikk. Her er ingen prangende skilt eller plakater, ingen lekre vindusutstillinger. Ja, faktisk er det ikke alltid det er noe vindu, heller. Alt befinner seg i hyller bak disken, og her er strikkegarn og cornflakes side om side. Og som regel står det blomster i en vase på disken. Jeg tror ingen er så glade i blomster som latvierne.

I landet som har Riga-balsam og rav har de også så mange folkedikt (dainas) at det er minst ett til hver av de 2,5 millioner innbyggerne. Dette er landet der de sang sin revolusjon i 1989, da Sovjetunionen begynte å rakne, landet der hender tok hender og dannet en kjede for fred gjennom alle de tre baltiske statene. Det er landet der den kvinnelige presidenten har doktorgrad i litteratur og der poesiens dag feires med brask og bram den 12. september hvert år.

Det er noe med fargene, noe med luktene. Skarpere, sterkere. Kanskje er det nostalgi. La så være. For meg var det å komme til Latvia som å finne en presang som har ligget gjemt i gråpapir på loftet i mange år, og som jeg endelig har fått lov til å pakke opp.

Bildene er fra en reportasje jeg gjorde for tidsskriftet Bok og bibliotek. Teksten er utdrag fra en reiseskildring jeg skrev i boken Over alle grenser. 41 kvinner på reise (Kagge forlag 2002)

Mens jeg venter

Jeg tar jula litt på forskudd i år. Det var så grått og trist ute, så jeg ga meg selv lov til å gå bort i bokhylla og lete fram en gammel svensk venn: Sagan om Karl-Bertil Jonssons julafton.

Karl-Bertil er Sveriges svar på Robin Hood: Han er rikmannssønnen som tar seg julejobb på posten for å sortere pakker. I all hemmelighet skiller han ut pakkene som er adressert til velstående mennesker, og på julaften tyvlåner han farens julenissedrakt og drar for å dele ut gavene til de fattige. Det er så rørende og det er så vakkert, med Tage Danielsons tekst og Per Åhlins illustrasjoner.

Jeg hører film-stemmene inni hodet mens jeg leser, og det å lese boka blir ikke helt det samme som å se filmen. På selveste julaften. Både ribba og riskremen skal gjerne få være i fred for meg, bare jeg får sett filmen om Karl-Bertils gode julegjerninger. Da er det jul, da! I Norge ble filmen vist første gang i 1977, og fra 1998 har den vært fast innslag på NRK i jula. Nå er det vanskelig å tenke seg en jul uten Karl-Bertil (og uten tsjekkiske Tre nøtter for Askepott, men det er en annen sak).

Jeg pleier alltid å vente spent og forventningsfullt på at filmen skal begynne, enda jeg vet akkurat hvordan det kommer til å gå. Også i år kommer faster Märtas håndmalte porselenstallerken med blomstermotiv til å havne hos en fattig stakkar. Og den rødmussete gamle gubben kommer til å bli like glad for å få Jean-Paul Sartres selvbiografi i fransk originalutgave. Og faren kommer nok en gang til å bli kjempesint og beskylde Karl-Bertil for å ha blitt kommunist.

Jeg tror det er det som er så fint. At i Karl-Bertil Jonssons verden er alt som før, der står tiden stille. Og når jeg ser den filmen på julaften, da kommer mitt norske hjerte til å slå noen slag på svensk.

Etter det jeg har klart å finne ut, er ikke filmen å få tak i på dvd. Kanskje er det bra, for da hadde jeg nok kommet til å smugtitte på den, kanskje allerede i juli. Og det er vel ikke stas med jul hele året?

Skal bare...

Det er den lampa. Den ligger i det gamle trauet som står i stua. Der har den ligget de siste tre-fire månedene. Før det lå den flatpakket i esken sin en god del måneder et eller annet sted som jeg ikke nå husker hvor var. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle sette den sammen. Det var slik den kom til å bli liggende i det gamle trauet, i påvente av å bli hengt opp. For det er ikke en gulvlampe, selv om det kan se sånn ut nå. Det er en taklampe som ennå ikke henger i taket.

Før pleide jeg å bruke det trauet til å legge gamle aviser i før jeg bar dem ut i papircontaineren. Nå må jeg i stedet legge avisene på gulvet i gangen, og det er ikke særlig pent. Jeg kjøpte denne lampa fordi jeg hadde tenkt å ta ned den som henger på kjøkkenet nå, og som jeg bare overtok etter den forrige eieren og aldri har likt særlig godt. Men det er en ganske stor jobb å henge opp en sånn lampe.

For det første må jeg fram med gardintrappa, ta ned den gamle lampa og skru ut sikringene sånn at jeg ikke får strøm i meg mens jeg agerer elektriker. Så må jeg kutte av ledningen på den nye lampa fordi den er i lengste laget, og det som er for langt ikke får plass inni den plastdingsen som skal skjule festet i taket. Nå er det jo dessuten mørkt både før jeg går på jobb om morgenen og etter at jeg kommer hjem på ettermiddagen. Dermed vil jeg jo ikke kunne se å montere lampa, i og med at jeg må skru ut sikringen for å få gjort det.

Jeg har bodd i denne leiligheten i tre og et halvt år nå. Det gikk godt og vel et år før jeg fikk navnet mitt på ringeklokka nede ved inngangsdøra. Det skulle vise seg å bli et langt og innviklet prosjekt. Jeg bestilte nytt navneskilt, og det kom i posten etter kort tid. Ikke noe problem. Helt til jeg skulle montere det. Jeg fant rett og slett ikke ut av hvordan jeg skulle få åpnet dekslet og tatt ut den tidligere eierens navneskilt og erstatte det med mitt flunkende nye.

Jeg ba en ingeniør jeg kjente om hjelp, men han klarte heller ikke å finne ut av det. Så måtte jeg spørre hun som var leder i styret i sameiet om hjelp. Men hun greide det heller ikke. Jeg vurderte om det kanskje var enklere at jeg byttet navn. Jeg har aldri vært helt fornøyd med å ha et etternavn som slutter på -sen, og navnet til den forrige eieren var et jeg godt kunne ha levd med. Men det sto en V. foran etternavnet, og ikke en J. Og skulle jeg nå til å bytte både fornavn og etternavn, ville det plutselig bli veldig omfattende. Men så ringte styreformannen og sa at hun hadde funnet ut hvordan vi kunne få navneskiltet mitt på plass. Så da ordnet det seg til slutt.

Jeg har to boder i kjelleren. Den ene bruker jeg blant annet til å lagre vinterklærne mine. Det var den boden jeg mistet nøkkelen til rett etter at jeg hadde pakket ned klærne etter forrige vintersesong. En hjelpsom nabo har tilbudt seg å klippe av den gamle hengelåsen for meg, sånn at jeg kan få meg en ny lås der. Det var bare å si fra, sa han. Jeg takket og sa at det var snilt av ham, og at jeg bare skulle kjøpe meg en ny hengelås først. Det er fem måneder siden han sa det. Hver gang jeg går forbi Clas Ohlson tenker jeg at jeg skulle ha gått inn der og kjøpt meg en ny lås.

Men så kommer jeg på at det er jo alltid så fryktelig lang kø på Clas Ohlson, og det er dessuten stort og vanskelig å finne fram der. Så jeg tenker at jeg kan heller gå et annet sted. Men så glemmer jeg det. Heldigvis har jeg hatt klimaendringen på min side, for så langt i vinter har jeg ikke hatt bruk for verken vinterfrakken eller beksømskoa.

Men nå er det jo snart slutt på året, så da tror jeg like godt at jeg utsetter alle disse prosjektene til neste år. Men da...

Juleroser

Det er første søndag i advent, og rosene blomstrer på Vår Frelsers Gravlund. Og jeg får nesten vårfornemmelser...

Mormor var aldri på Manhattan

Min mormor likte å se på stjernene.
– Hvis jeg blir rik, skal jeg kjøpe en stjernekikkert til deg, sa min morfar en gang til min mormor.
Men min morfar ble aldri rik, så mormors drøm om å utforske stjernene gikk aldri i oppfyllelse.
Min mormor fikk aldri muligheten til å studere, og hun kom aldri til å reise ut i verden. Hun fødte syv barn og bodde på det samme lille stedet hele livet.

Jeg tenkte på mormor den gangen jeg sto på toppen av Empire State Building i New York sent på kvelden og så ut over alle lysene på Manhattan. Så fantastisk det var å stå høyt der oppe og tenke på alle menneskene som var der nede på bakken, alle bilene som ble så bittesmå, alle husene som strakte seg mot himmelen. Alt dette som menneskene hadde skapt! Jeg lurte på hvor mange ord menneskene i New York rakk å si i løpet av den halve timen jeg sto der oppe. Og hvis alle ordene ble samlet i en bok; hvor tykk den boken ville blitt! Lysene på Manhattan ble min stjernehimmel.

For det var jeg som fikk de mulighetene min mormor aldri fikk. Som fikk sjansene, men kanskje ikke grep dem. Kan hende titter mormor ned på meg fra en stjerne høyt der oppe nå. Mens jeg ser opp mot stjernehimmelen og tenker på alt det som aldri ble. Og drømmer om noe som kanskje – eller kanskje ikke – skal komme til å skje.