07 desember 2007

Æbleskiver og flødeskum

Det blåser en kald vind, men på forunderlig vis er det likevel alltid lunt i «kongens by». I slutten av november har byen tatt julestasen på – selv damene i København er kledd i rødt fra topp til tå.

Å gå rundt i et julesmykket Tivoli, godblunke til julenissen og få et skjevt smil tilbake, kjenne det kile i magen når spøkelsestoget suser forbi. Det er nok ingen «stillevogn» på den ekspressen. Karusellen som leker lysfontene. Varme seg på gløgg og smake de tradisjonsrike «æbleskivene» for første gang. Det var ikke som jeg trodde: tørkede epler i skiver. Det viste seg i stedet å være det vi her på berget kjenner som «munker». Æbleskivene kommer gjerne sammen med syltetøy og et dryss av melis. Ikke vondt, men ikke spesielt godt heller. Men det meste er godt når det blir servert i de rette omgivelsene. Akkurat som fisk og poteter smakte langt bedre da jeg som liten jente fikk det servert hos mine besteforeldre enn da vi hadde nøyaktig det samme hjemme. Litt på samme måte var det med «flødeskummet» på Paludans bogcafé – dette stedet i Fiolstræde med den ultimate kombinasjon av bokhandel, antikvariat og kafé. Her kan man nyte sin varme sjokolade med espresso – og med «flødeskum» på toppen. Man blir nesten glad bare av ordet, og det hele smaker selvsagt mye bedre enn varm sjokolade med «krem» – selv om det er akkurat det samme.

Og hvis man på et tidspunkt skulle bli litt trett av smørrebrød og julebrygg, ja så kan man jo ta seg en «lille morfar» før man legger ut på en nattlig vandring gjennom byens gater. Da vil man kanskje se at månen er i godt lune, der den har festet seg i toppen av granen og agerer julestjerne. Så ville den vel bare spille stjernene et puss.

05 desember 2007

Mitt møte med Mary

Å gå langs bokhyllene i bruktbutikken til Fretex på St. Hanshaugen kan være en fin lørdagssyssel. Noen ganger finner man kanskje en bok man har vært på jakt etter, andre ganger griper hånden etter noe helt ukjent.

Plutselig sto jeg med en ganske så anonym engelsk bok i hånden. Det var ikke noe spesielt ved den, bortsett fra at den var ganske gammel, og litt slitt i kantene. «Poems and The Spring of Joy» var skrevet av en forfatter jeg aldri hadde hørt om: Mary Webb.

For 30 kroner ble boken min, og jeg gikk hjem og begynte å bla. I forordet sto det litt om forfatteren: «She brought her own quietness into a room – bright blue eyes, fair brown hair; small hands; bird-like, demure. She loved to listen to others talking quite as much as to talk herself, but her own talk had an extraordinary eagerness and vivacity. Then her nervousness was no more, and she shared her own intense interest and her own happiness.»

Så bladde jeg videre og fant fine små dikt:

BEYOND

Far beyond, far beyond,
Deeper than the glassy pond,
My shivering spirits sits and weeps
And never sleeps.

Like the autumn dove that grieves,
Darkly hid in dove-like leaves,
So I moan within a woe
None may know.


BE STILL, YOU LITTLE LEAVES

Be still, you little leaves! nor tell your sorrow
To any passing bat or hovering owl
Or the low-splashing, restless water-fowl.
You flowering rushes, sigh not till to-morrow;
Come not, sad wind, out of your caverns eerie:
My love is sleeping, and my love is weary.

Etter litt research på nettet finner jeg ut at Mary Webb (1881–1927) var en av romantikkens forfattere i England, og hun skrev for det meste romaner der handlingen er lagt til landsbygda rundt Shropshire (morsomt navn å uttale...), det området hun selv kom fra. På morssiden var hun i familie med den skotske forfatteren Sir Walter Scott.

Hun giftet seg med en Henry Webb, som hun senere ble skilt fra. Mary Webb hadde dårlig helse og døde bare 46 år gammel. Hun hadde ingen stor leserskare mens hun levde, men etter sin død ble hun hyllet av statsministeren som et «glemt geni». Dermed ble hennes samlede verker utgitt på nytt – og ble bestselgere på 1930-tallet.

Siden ble hun igjen skjult bak glemselens slør, helt frem til 1970-tallet, da man tok til å interessere seg for henne igjen. Nå fins det et eget Mary Webb-selskap, og i 1998 kom det en biografi om henne: «The Flower of Light», skrevet av Gladys Mary Coles.

(Og et mer «nerdete» innlegg enn dette skal man vel lete lenge etter...)

30 november 2007

November

November er et stille ekko av stemmer
som ingen kan motsi.

November er et gammelt glass med skår i
som rommer alt det usagte.

November er en koffert
full av brev med frimerker fra land som ikke finnes.

November er en malerbutikk
der alle fargene er utgått på dato.


(Bildet er fra København)

29 november 2007

Mine litterære heltinner: Åsta, Laura og Bodil

I løpet av høsten har en av utfordringene i bloggeuniverset vært å velge ut tre litterære heltinner. Noe som har inspirert meg til å lete litt i lesehukommelsen.

ÅSTA:
Åsta i «Jentene gjør opprør» av Frøydis Guldahl (for øvrig moren til Åsne Seierstad) var en skikkelig 70-tallsheltinne! Tøff, sint og med bein i nesa. Hun gjør opprør mot alle som sier at jenter skal være søte og snille og huslige og oppføre seg som damer. Åsta tar initiativ til å grunnlegge opprørsklubben Krokotitt, der en av lovene sier: Gjør alt du har lyst til. Alt som passer for gutter, passer også for jenter.

«Jentene gjør opprør» er den av høytlesningsbøkene fra barneskolen jeg husker best. (Jeg var velsignet med en norsklærer som visste å formidle leseglede). Siden lånte jeg boka flere ganger på biblioteket. Jeg tror jeg likte Åsta så godt fordi hun satte tanker ut i handling og aldri ga seg. Dessuten var hun vel en takknemlig motvekt til alle de skikkelige og tekkelige jentene som befolket barnelitteraturen før den tid.

Det skal i ettertid innrømmes at de litterære kvalitetene ved denne boka er heller beskjedne, men det er fint å tenke på at en bok kan vekke så sterkt engasjement. Det er vel kanskje ikke så ofte det skjer lenger...

LAURA:
Neste heltinne ut er Laura. Ikke Laura Ingalls Wilder fra «Huset på prærien», selv om hun også var en heltinne i mine tidlige leseår. Nei, denne Laura – Laura Wingfield – kom inn i livet mitt på et langt senere tidspunkt.

Strengt tatt er ikke den 24 år gamle Laura i Tennessee Williams skuespill «Glassmenasjeriet» (1944) noen heltinne. Hun er mer av en anti-heltinne der hun sitter «innesperret» i leiligheten sammen med den dominerende moren og den drømmende broren. Faren, som jobbet i televerket, ble forelsket i lange distanser og kom aldri tilbake. Men det var noe med Laura som grep meg så sterkt da jeg leste dette stykket første gang at jeg aldri har kunnet glemme henne. Siden har jeg sett flere oppsetninger «Glassmenasjeriet», og hver gang kryper Laura inn under huden på meg.

En sykdom i barndommen har gjort at den ene foten er kortere enn den andre og Laura må gå med en skinne. Dette gjør at hun føler seg mindreverdig, og hennes framtidsutsikter er ikke så altfor gode. Dermed får hun heller ikke utviklet sine evner, og det er nettopp det som er så fortvilet. For det bor så mye fint i Laura som ingen får muligheten til å oppdage! Som en erstatning for «det virkelige livet» har Laura en samling av små glassdyr. Enhjørningen er den aller fineste – og den skjøreste. I glassmenasjeriet bor alle Lauras drømmer.

BODIL:
Svenske Bodil Malmsten oppdaget jeg for noen ganske få år siden, etter tips fra en svensk kollega. Det er litt Åsta over Bodil – hun tør, hun også! Selv om hun er en godt voksen dame.

Den første boka jeg leste var «Priset på vatten i Finistère». Den handler om forfatteren selv, som i en alder av 55 år brøt opp fra trygge omgivelser i Sverige og bega seg til ukjent sted i Frankrike – uten å kunne språket, og med de viktigste eiendelene pakket i bilen. Boken handler om det første året på det nye hjemstedet; landsbyen Finistère.

Bodil Malmsten skriver så sabla godt! Hun skriver sånn som jeg selv ønsker å kunne skrive: tilsynelatende enkelt, men likevel med en dybde. Dertil elegant og poetisk. Hun har blikk for det hverdagslige og hun greier å løfte det opp på et litterært plan. Bodil Malmsten klarer å være personlig uten å bli privat.

Bodil Malmsten har også en utmerket blogg: www.finistere.se, og har gitt ut «bloggboka» «Hör bara hur ditt hjärta bultar i mig», som inneholder korte tekster der forfatteren reflekterer rundt en rekke hendelser og temaer, og her er også utdrag og sitater fra andres tekster. Boka er illustrert med egne fotografier.

Nylig er det kommet en ny bok i samme stil: «Kom och hälsa på mig om tusen år». Den får bli årets julegave til meg selv!

22 november 2007

Det spøker...

Slik så det ut utenfor vinduet mitt en grå, tåkete morgen i november.

Nå vil jeg utfordre dere til enten å lage en tittel til bildet eller skrive en bildetekst - eller finne et sitat eller dikt som passer til bildet.

Mens jeg selv reiser til København på en liten førjulstur...

20 november 2007

Velfortjent Bragepris

At norsk middelalderhistorie er kjedelig? Langt ifra! Les Jon Ewos fantastiske biografi om Håkon Sverreson: «Fortellingen om et mulig drap. Et spørsmålstegn av en biografi om middelalderkongen Håkon Sverresson». Nylig ble denne fine boken belønnet med Brageprisen for beste faktabok for barn og unge.

Håkon Sverresson var sønn av kong Sverre Sigurdsson, og ble far til Håkon Håkonsson (mange kjenner Knud Bergsliens maleri «Birkebeinerne», som viser to birkebeinere som frakter den vesle Håkon til Nidaros). Håkon Sverresson ble konge som tjueåring i 1202 og døde etter snaut to år i tronstolen. Det korte livet hans var dramatisk, og det endte muligens med at han ble myrdet. Av hvem? Noen mener at stemoren Margret Eiriksdatter sto bak, men det fins også andre muligheter. Jon Ewo gir seg etterforskningen i vold.

Det er sparsomt med opplysninger om Håkon Sverresson, derfor må forfatteren nødvendigvis ta seg mange friheter. Biografien inneholder en blanding av fakta og ljug, som forfatteren selv uttrykker det. Faktaopplysningene som blir presentert er korrekte, og kildene er gjort rede for til slutt i boka. Grundig research ligger til grunn for biografien, og Jon Ewo har også skrevet om denne perioden tidligere, i serien «Damms norgeshistorie».

Jon Ewo er en synlig og sterkt tilstedeværende biograf, og han tar i bruk både tradisjonelle og mer utradisjonelle knep for å komme sin helt så nær innpå livet som mulig. Blant annet intervjuer han den unge kong Håkon, vi får lese utdrag fra Håkons dagbok, er innom bloggen hans og blir vitne til at en klønete konge prøver seg med en Powerpoint-presentasjon. Og sannelig dukker ikke NRKs Hans Wilhelm Steinfeld opp. Uten at noe av dette virker påtatt.

Forfatteren relaterer stoffet til noe unge lesere kjenner igjen fra sin egen hverdag, og bruker også et språk som jeg vil tro treffer den yngre garde. Dette gjør historien mer tilgjengelig, og det får også leseren til å le. For dette er en utrolig morsom bok, så ellevill at jeg tror man må være Jon Ewo for å få det til. Samtidig får vi del i den trist-vakre kjærlighetshistorien om Håkon og Inga fra Varteig, hun som blir mor til Håkon Håkonsson.

Dette er faktaformidling av ypperste merke. Og selv om det er lagt til rette for at yngre lesere skal bli hektet på historie, har denne boka ingen aldersgrense. Den er like festlig for en førtis som for en fjortis.

Det koker og syder, det bobler av formidlingsglede. Ja, det tar faktisk helt av – i positiv forstand. De flotte illustrasjonene til Bjørn Ousland passer perfekt til historien, og bidrar til å gjøre dette til et fyrverkeri av en bok. Bjørn Ousland har også illustrert Jon Ewos Shakespeare-biografi «Vil den virkelige William være så snill å reise seg!»

Det er mulig Håkon Sverresson bare var en snodig parentes i historien, men denne boka er i alle fall et utropstegn i bokhøsten!

15 november 2007

Mann kvinne kaffe


Hun møtte smilet hans over en kaffekopp i Napoli
en gang for lenge siden.
Drømmene hennes viklet seg inn i drømmene hans
og ble til et gebrokkent mylder av ord uten endelser:
«Uomo. Donna. Caffè».

Sammen la de ut på en reise,
under stjernene, over engene, mellom fjellene, gjennom livet.
De søkte ly under trær som la grenene sine forsiktig rundt dem,
mens bølgene sang dem i søvn.
Helt til veien delte seg.
De møttes i presens og skiltes i futurum.
«Ritornerò!» «Jeg kommer igjen!»

Men årene gikk, for aldri mer å komme tilbake.

«Bella donna, vieni!» «Kom!» ropte en ung stemme.
Men da hun snudde seg,
så hun en gammel mann med ansiktet fullt av rynker.
Mellom rynkene lå det ord som drysset sakte ned mot gaten,
ble til dikt som samlet seg i en bok.

Så sto hun der med livet hans mellom hendene.


Denne teksten skrev jeg etter å ha sett den fine, fine filmen «Mann kvinne kaffe» (se her) på kino. Den er laget av Carl Eugen Johannessen, og filmen reklamerer selv med å være «en poetisk roadmovie – og en sorgmunter kjærlighetserklæring til Bella Italia.» Og denne gangen stemmer reklamen, for dette er en av de fineste filmopplevelsene jeg har hatt på lenge.

Carl Eugen Johannessen (44) bodde i Italia i fire år mens han var barn, og ville forsøke å finne ut hvor mye disse årene hadde preget livet hans. Dermed pakket han sekken, tok med seg kameraet og dro av gårde til sitt barndoms Italia. Han ble der i tre måneder, og resultatet av reisen får vi se i «Mann kvinne kaffe». Anbefales!


(Bildet er mitt eget, det er tatt i Napoli sommeren 2005)

12 november 2007

Fett nok


Jeg er en storleser. Akkurat nå i betydningen: «jeg leser en stor bok». En tykk trykksak på 925 sider. Foreløpig er jeg bare kommet til side 60, og særlig fort går det ikke, for jeg leser den samtidig med andre bøker, og den får derfor stort sett bare sine tilmålte minutter hver kveld etter sengetid. Dessuten er den så tung at jeg etter en stund får vondt i armen av bare å holde den...

Jeg snakker om «Kjærlighetens mørke side» av Rafik Schami, som omtales som en sjenerøs slektskrønike fra Syria og Libanon. Videre lover reklamen sanselige, medrivende fortellinger som slynger seg omkring hverandre over et tidsspenn på hundre turbulente år.

Rafik Schami er fra Syria, men utvandret til Tyskland i 1971. Han er blitt en av Tysklands mest anerkjente forfattere, og dette er hans 23. roman – og den første i norsk oversettelse.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til så uforskammet tykke bøker, men det aner meg at jeg kan ha en god leseopplevelse i vente – så fremt tålmodigheten holder.

Noen som har noen «feite» leseopplevelser å dele?

08 november 2007

Med lengsel og smerte

Med «En liten historie om lengsel» skriver Jens M. Johansson seg rett inn i magen min.

«En liten historie om lengsel» er på mange måter en stillfarende roman, men mellom linjene ulmer det. Jens M. Johansson er en forfatter som fanger opp stemmer og stemninger rundt seg, og som så foredler det og skaper det om til en fortelling. Det er også en musikalsk tekst som jeg tidvis tok meg i å lese høyt. Prøvde jeg meg på hurtiglesing, var det teksten selv som bremset meg slik at jeg automatisk senket farten igjen.

«En liten historie om lengsel» er fortellingen om Karen Abrahamsen, slik vi møter henne i tre avgjørende stadier i livet. I 1968 er hun 23 år gammel, gift med Trond og venter barn. Ekteparet bor i Amerika, men er hjemme i Norge en tur, og Karen drar på uanmeldt besøk til foreldrene sine i Sandefjord.

I 1973 møter vi Karen igjen, som alenemor i Amerika. Hun er skilt fra Trond, som har flyttet hjem til Oslo. Nå har Karen tatt med seg datteren Judith og legger ut på en lang biltur, uten mål, og uten å ha sagt fra til noen. Hun må bare komme seg vekk, begynne et nytt liv et annet sted. Men alt går ikke etter planen.

I romanens tredje og siste del er vi i Oslo, året er 2006 og Karen har passert 60. Hun er professor i litteraturvitenskap på universitetet og den mest populære foreleseren blant de unge studentene. Hun er vellykket, men ikke lykkelig. Det plager henne at hun ikke har særlig god kontakt med datteren, hvis livsvalg hun ikke kan forstå. Å være hjemme med mann og barn på Jessheim er vel ingen karrierevei for en begavet kvinne?

Karen oppnår aldri den kontakten med datteren som hun ønsker seg, og i stedet for å oppmuntre Judith i den tilværelsen hun har valgt, forsøker hun å styre henne til det hun mener er et bedre liv – et liv som til forveksling ligner Karens eget. Kommunikasjonen mellom mor og datter bærer tidvis mer preg av til-tale enn av sam-tale.

Framfor alt er Jens M. Johansson en god observatør. Dessuten synes jeg det er imponerende at en mannlig forfatter skriver så godt om mor-datter-forhold. Eller kanskje er det nettopp en mannlig forfatter som kan klare det best fordi han har den avstanden som skal til? Dertil ligger det en stor, stor styrke i språket. Det er spinkelt (i positiv forstand), men likevel sterkt nok til å bære en så tung historie. Jeg kaller det balansekunst.

I denne romanen fins det noen aldeles nydelige skildringer, og de beste av dem er hentet fra gravlunden... Blant annet er det på en kirkegård Karen lærer lillebroren sin å lese. De vandrer fra støtte til støtte og til slutt knekker seksåringen koden. En mer original metode for å lære seg å lese skal man vel lete lenge etter!

Sterkt inntrykk gjør også Frelseren, en byoriginal som var sterkt til stede i Karens barndom, og som skal komme til å spille en viktig rolle også i hennes tilværelse etter at hun er hjemvendt fra Amerika. Kanskje er det ham vi har mest å lære av når alt kommer til alt. Han som lever uten å kompromisse, uten å bry seg om hva andre mener er rett og galt.

Kanskje kan man si at denne romanen handler om livet i sin alminnelighet og mennesket i sin utilstrekkelighet. Men så demonstrerer den også litteraturens fortreffelighet.

07 november 2007

Dikt på en onsdag

Denne ukens onsdagsdikter får bli Hans Børli (1918-1989). Han blir ofte omtalt som «skogens dikter», men her er mye fint å finne selv for en ihuga urbanist.
Jeg velger meg diktet «Lykka».

LYKKA

Lykka...?
Det er vel de stutte stunder
da intet skal hende og intet har hendt.
Bittesmå stunder, som øyer i havet
utenfor hverdagens grå kontinent.

Der hender iblant at du møter ditt hjerte
lik en som du aldri har kjent.

06 november 2007

Det er her det skjer i høst

Jeg hadde stor glede av å lese Bjørn Skogmos 56 sider korte roman Som porselen kanskje. Det er en liten sjarmbombe av en bok som handler om en forfatter som har tatt mål av seg til å skrive en roman som kan bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, slik at forfatteren kan få invitasjon til å delta i Bokbadet. Å følge jeg-personens skriveprosjekt er til tider ustyrtelig morsomt.

For meg var det en ekstra bonus at denne målbevisste forfatteren går rundt i “mine” gater, tar 37-bussen og handler gulrotkake på Deli de Luca, i lokalene som tidligere huset Regnbuen Fargehandel på St. Hanshaugen. Når han ved en anledning kommer til å beskrive utsikten fra vinduet sitt, går det opp for meg at han må sitte i naboblokka å skrive. Enda mer stas! I et intervju med Bjørn Skogmo i Lokalavisen St. Hanshaugen viser det seg at den virkelige forfatteren også bor i Westye Egebergs gate.

Så er det jeg begynner å lese på en annen av høstens romaner: Edmund Austigards Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Og hva oppdager jeg? At også den godeste Beckström er min nabo:

«Han rigga seg til i femte etasje. Utan veranda, men med utsyn over til det gamle Westye Egeberg-slottet, og stallen. Og litt av byen kring Kuba. Frå kjøkkenglaset såg han gjennom den ein meter breie glipa mellom Westye Egebergs gate 1 og 2 - tvers over Oslo-fjorden til Nesodd-sida.»

Og visst er det morsomt når fiksjonen kommer et sted nær deg?

Disse fire fine, høyreiste funkisnaboene mine er tegnet av arkitekt Victor Schaulund og ble oppført 1930-39. De fire blokkene rommer til sammen 267 leiligheter.

04 november 2007

Det er nok å ta av…

Jeg har fått en bok i hende. Stor og tung, og full av lesetips. 1001 bøker du må lese før du dør er den forlokkende tittelen. Så kan man selvsagt være uenig i de valgene som er foretatt, men jeg velger i stedet å gå løs på verket med åpent sinn.

Jeg blar raskt forbi Njåls saga, liker ikke å bli minnet på at jeg ikke klarte å svare særlig godt for meg da jeg fikk denne som tema på muntlig eksamen i litteraturvitenskap. Og så Flauberts Madame Bovary, som vi analyserte sønder og sammen! Madame Bovary som leste så mange romaner at hun til slutt gikk til grunne…

Da er det mindre smertefullt å bli minnet på at jeg i min mest gotiske periode aldri kom så langt som til å lese Ann Radcliffs The Mysteries of Udolpho fra 1794, som er sagt å være den mest gotiske av alle gotiske romaner. Snart, Ann Radcliff, snart.

Så må jeg le når jeg leser om Gogols fantastiske fortelling Nesen. Om byråkraten som våkner en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Men kommer jeg noen gang til å lese Gogols store roman Døde sjeler? Jo, en dag…

Ekstra stas er det når jeg finner den romanen jeg akkurat er ferdig med: E.M. Forsters Et rom med utsikt. “Rett og slett et vidunderlig stykke lesning”, konkluderer omtalen. Og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Denne klassikeren fra 1908, som nå er oversatt til norsk for første gang, har tålt tidsreisen.

Hovedvekten ligger på litteratur fra 1900-tallet, men boken har også med noen bøker som er kommet ut på 2000-tallet.

Jeg blar meg videre gjennom den tykke boken, mesker meg med romaner fra ulike tider og land, fråtser i de mest fantastiske fortellinger. Nikker gjenkjennende til gamle kjente og noterer meg nye navn til senere bruk. Ikke minst syns jeg det er fint å få stifte bekjentskap med bøker fra land vi vanligvis ikke leser så mye fra, som Romania, Italia, Polen, Kroatia, Ungarn og Japan (min personlige favoritt Haruki Murakami er representert med både Trekkoppfuglen og Kafka på stranden).

Men så stusser jeg litt. TO bøker av Paolo Coelho på må-lese-listen (Veronika vil dø og Djevelen og frøken Plym). Jeg tillater meg å legge inn en liten protest.

Så gjenstår det å skride til selve verkene. Men hvordan velge blant 1001 titler? Jeg bestemmer meg for å la tilfeldighetene råde og slå opp på en vilkårlig side. Er det en side med to omtaler, skal den til høyre gjelde.

Og første bok ut ble: 1984 av George Orwell. Den har jeg allerede lest, så jeg prøver igjen. Denne gangen ble det Ragtime av E.L. Doctorow: "Fortellingene er rike, levende og engasjerende, men det som setter seg fast i minnet, er skrivekunsten, de virvlende jazzrytmene i Doctorows prosa."

Og det kunne jo nesten ikke ha passet bedre, ettersom det er en av bøkene som befinner seg i bokhylla mi - ulest.

31 oktober 2007

Et forsøk

Hver dag dumper det haugevis med manuskripter ned i postkassen til norske forlag. En dag i april var det ordene mine som ble fraktet på denne måten.

Ordene mine ble ikke skrevet med verken blod eller svette. Ikke med tårer, heller. Det vesle bildebokmanuset ble til i løpet av et par kveldstimer, men jeg var likevel ikke så aller verst fornøyd med resultatet (som kan leses her). Og jeg gjør oppmerksom på at det ble til før Märthas engler ble et samtaleemne…

I et øyeblikks overmot bestemte jeg meg for å la det stå til og sende min lille bagatell til vurdering i et forlag. Eller rettere sagt flere forlag. Jeg valgte ut to rene barnebokforlag: Omnipax og Mangschou, og fire store forlag med egne barnebokredaksjoner: Aschehoug, Cappelen, Damm og Gyldendal. I tillegg skrev jeg en nynorsk variant av fortellingen som jeg sendte til Det Norske Samlaget.

Det første jeg gjorde, var å sjekke nettsidene til de ulike forlagene for å finne ut hvordan de ville ha manus tilsendt. Sant å si var det ikke helt enkelt å finne fram til den aktuelle informasjonen. Noen forlag virket mer opptatt av å selge allerede utgitte bøker enn å lokke til seg nye forfattere. Fire av forlagene opererte stadig med ordet «diskett». Kanskje på tide å oppdatere informasjonen litt? Forlagene oppga en vurderingstid på mellom to og åtte uker.

Så var det bare å skrive følgebrev, putte brev og manus i konvolutter, sette på frimerke, ønske meg selv lykke til og legge alt i nærmeste postkasse. I og med at jeg er på hils med en del forlagsfolk, valgte jeg å ikke bruke mitt eget navn. Jeg fulgte et råd jeg fra en bekjent i forlagsbransjen: «lån navnet til en venninne og vri litt på det, sånn at svarene havner i hennes postkasse – uten at hun må stå til ansvar for det du skriver».

Det kjentes uvant å opptre med en ny identitet, og jeg øvde meg på å skrive signaturer. Det var ganske så spennende og minnet meg om da jeg drev i samme geskjeft for mange år siden. Jeg gikk på ungdomsskolen og skrev falske meldinger for skolevenninner som ville slippe unna gymnastikktimene. Det gikk ganske lang tid før en av mødrene avslørte den falske signaturen. Det var ikke fritt for at jeg følte meg som en forfalsker nå også, og idet jeg puttet alle konvoluttene i den røde postkassen kjente jeg at hjertet lekte hurtigtog.

Så var det bare å vente…

Jeg slapp å vente så lenge, for allerede etter en drøy uke kom det første svaret. En ganske tykk konvolutt i A4-størrelse fra Imprintforlaget. Ergo: manuset kommer i retur, sannsynligvis med et standard avslag. Og ganske riktig: «Takk for at vi har fått lese ditt barnebokmanuskript. Det er stor pågang av manuskripter for tiden, og dessverre kan vi ikke finne plass for utgivelse av din tekst hos oss.» Ikke et ord om hvorfor teksten ikke fungerer, bare dette korte, upersonlige brevet.

Allerede dagen etter kom det et nytt brev. En liten, håndskrevet konvolutt fra Mangschou forlag i Bergen. Jeg holdt brevet forsiktig opp mot kjøkkenlampa og forsøkte å lese gjennom konvolutten. Jeg kunne se at det sto «lykke til videre», og kunne trygt sprette brevet. Visst var det avslag, men her var det i alle fall noen som har tatt seg tid til å komme med en liten vurdering: «Det er en hyggelig fortelling du har skrevet. (…) Grunnstrukturen har noen gode poenger, og jeg er ikke i tvil om at intensjonene dine er gode, men prosjektet er dessverre ikke egnet til utgivelse her hos oss. Historien mangler den lille ekstra gløden som en god historie bør ha.» Jeg stusset litt over ordet «intensjoner». Trodde de kanskje jeg var en gammel bestemor som hadde skrevet med tanke på barnebarna? (Jeg har nemlig hørt redaktører beklage seg over denne typen manus.)

Den nærmeste uken kom det brev på løpende bånd, fem i tallet. I brevet fra Cappelen sto det at manus var til vurdering og at de beregnet seg en behandlingstid på ca. 3–6 uker, og budskapet i brevene fra Damm, Samlaget og Aschehoug var det samme. Hos Gyldendal ga de meg imidlertid blankt avslag med en gang: «Vi har nå lest og vurdert din bildeboktekst her i redaksjonen med tanke på eventuell utgivelse i bokform, men er – til tross for tydelig skriveglede og gode intensjoner – dessverre kommet til en negativ konklusjon». Så kom det en lang harang om hvor mange manus de mottar og hvor strenge krav de stiller. Og jeg begynte å forstå at ordet «intensjon» er et ord å passe seg for. Har forleggerne gått på kurs og lært at dette er et fint ord å ty til overfor håpefulle debutanter man ikke vil ta motet fra?

Litt over en måned etter hendelsen med postkassen kom det en stor, ganske tykk konvolutt fra Damm: «Etter nøye vurdering har vi kommet til at det dessverre ikke kan utgis i bokform hos oss».

Det neste brevet var fra Cappelen, og budskapet var identisk: «Vi har vurdert manuskriptet med interesse, men er dessverre kommet til at vi ikke finner å kunne påta oss en utgivelse i bokform. Vi er lei oss for at vi ikke kan gi det en skriftlig konsulentuttalelse, men på grunn av den store mengden innkomne manuskripter er det bare et fåtall som får det.»

Så var det bare to svar igjen å vente på. En uke senere kom det nest siste. Det var fra Aschehoug: «Redaksjonen har vurdert ditt manuskript og har kommet fram til at vi dessverre ikke kan påta oss å utgi det i bokform.»

Det går gikk tre måneder før svaret fra Det Norske Samlaget kom. Rett nok var det på overtid, men det var det eneste av forlagene som hadde gjort bruk av konsulent. Og selv om uttalelsen var negativ, var den i alle fall grundig. Deler av den lød som følger:

«Gode bøker som tar opp temaet døden for barn er viktige, men skal ein skrive om eit slikt tema, må ein vere god, presis og original i utforminga. Denne historia slår meg ikkje som det. I ei og same fortelling prøver du å seie noko om døden, sjukdom, englar og historie, og ingen av delene kjem heilt i hamn. Mitt råd er at du forsøker deg med eit heilt anna utgangspunkt neste gong du skriv, prøv å sjå fortellinga du vil skrive frå ein overraskende ståstad, slik at den kan utvikle seg til å bli noko anna enn forutseieleg og tradisjonell. Med det meiner eg ikkje at alle historier skal vere merkelege og skrudde, men kvar historie skal ha eit punkt som er uutseieleg og annleis. Det manglar denne historia.»

I etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at det var som om jeg skulle ha sagt det selv...

Men så sitter jeg likevel her og lurer på hvor mange av de som blir refusert (v.fr., avvise, forkaste, refusere) som prøver seg på nytt…

28 oktober 2007

Gjensyn med en gammel heltinne

I det siste har jeg lest en god del ny barne- og ungdomslitteratur, samtidig som jeg har sett litt på gamle bøker som enten er blitt gjenstand for evig glemsel eller har fått et nytt liv i nye utgivelser.

Av nostalgiske grunner går jeg på biblioteket og spør etter Dikken Zwilgmeyers «Anniken Prestgaren». En meget hyggelig bibliotekar dykker ned i magasinet på Deichmanske bibliotek og kommer opp med syv ulike utgaver av boken. Det er fritt valg og jeg låner like godt alle. Bortsett fra førsteutgaven fra 1900, den er ikke til utlån. Den er forresten ganske så beskjedent utstyrt, her er ikke mye som lokker på leseren.

I den neste utgaven, fra 1914, har en blond jente med fletter og rødrutete kjole tatt plass på omslaget. Akkurat dette eksemplaret av boken har Siri fått i gave «fra bedstemama julaften 1914». Jeg tipper Siri gråt like mye over Anniken Prestgarens korte livssaga som det jeg selv gjorde cirka 60 år senere. For her er også «min» utgave fra 1972, i serien Aschehougs Gullkantede. Den siste utgaven av «Anniken Prestgaren» kom i 1995 (Atheneum forlag).

Dikken Zwilgmeyer (1853–1913) var en av de mest sentrale forfatterne i 1890-årenes barnelitteratur, og hun ble særlig kjent for ungpikebøkene om Inger Johanne, tolv i tallet.

«Anniken Prestgaren» må være en av de tristeste bøkene i norsk barnelitteratur. Anniken (16) er en outsider, en guttejente i en tid da jenter helst bare skulle være til stas. Hun er verken pen eller fiks, men er modigere enn de fleste – og med et stort alvor i seg.

Det går lenge mellom hver gang noen låner disse bøkene, og når det en sjelden gang skjer, er det enten studenter eller gamle damer i mimremodus. Og så meg da, og jeg er jo ikke SÅ gammel... Jeg var litt i tvil om hvorvidt det var lurt å utsette seg for et gjensyn med en gammel heltinne, men det gikk over all forventning. «Anniken Prestgaren» går utenpå mye av det som senere er skrevet av barnebøker.

Og jeg måtte visst med hånden opp mot øyet denne gangen også. Den som kan lese slutten på denne romanen uten å bli rørt, må ha et hjerte av sten...

Jeg hører gjerne om andres «leseminner» fra barndommen.

24 oktober 2007

Dikt på en onsdag

Onsdag er en bra diktdeledag, så i dag vil jeg dele et dikt fra en bok jeg kjøpte på Fretex for et par uker siden. Det er skrevet av amerikanske James Tate og fins i samlingen «Gnomens liksvøp og andre dikt» (Aschehoug 2000). Alle diktene er valgt ut og gjendiktet av Torild Wardenær.


FRA EN ØY

Tett tåke hele dagen, lange, lave tåkelurer forkynner
at enda et spøkelsesskip passerer.
Men vi ser ingenting. Det er som om et teppe har falt ned.
Gå tilbake inn i deg selv, sier det. Ingenting av dette betyr
noe for deg mer. All dramatikken, farge, bevegelse –
du kan leve uten det. Det var en illusjon,
en spøk, en løgn. Det er ikke noe annet her ute enn røyk
fra ruinhaugen som var alt,
alt du ønsket, alt du trodde
du trengte. Skip som passerer, glem det.
Barn som bader, det finnes ikke noe slikt.
La gå; din øy er et støvkorn
Men tåkelurene fra spøkelsesskipet sier: husk oss,
vi husker deg.

Har du et dikt du vil dele? Skriv det gjerne i kommentarfeltet.

(Bildet er fra Træna, langt ute i havgapet i Nordland)

19 oktober 2007

Ta en Gro-dag!

Det er en god bokhøst for oss som er glad i Gro Dahles litterære univers. Nå er hun nemlig her med to bøker: en bildebok og en diktsamling.

Jeg tror det jeg liker best ved Gro Dahles tekster, er blandingen av det lekende og absurde og det dypt alvorlige. Og det at hun tør å utfordre tabuer. Og så selve ordene, da. Ordene til Gro Dahle som rydder seg vei inn til mine egne ord og begynner å leke med dem.

Jeg har så vidt begynt å snuse på diktene i «Alle fugler», og har skjønt at jeg har mye godt i vente – her er mange fine dikt med språk og kjærlighet som tema.

Baksideteksten er jo et dikt i seg selv, bare hør:

Kom inn!

Bli med inn

i disse kjærlighetsdiktene.
Det fins stier og fugler her inne.
Det fins osp og bjørk

som rammer oss inn

med løvverk og lysende blader.
Og der inne under buskene

vil ordene prøve å kysse deg

med sine doble munner
og ta på deg med beskrivelsene sine.

Bildeboken, «Mammas hår», med illustrasjoner av ektemannen Svein Nyhus, har jeg allerede viklet meg inn i. Det er et vanskelig tema Gro Dahle tar opp i denne boken.

Emmas mamma har psykiske problemer, og håret hennes blir flokete og bustete og får masse knuter. Emma prøver å børste, men det hjelper ikke med verken børste eller kam. Heldigvis treffer Emma en gammel mann idet hun er i ferd med å gå seg vill inne i mammas hår, og har han de redskapene som skal til for å løse opp flokene.

Illustrasjonene til Svein Nyhus underbygger teksten, samtidig som de bygger videre på historien.

Til slutt må jeg nevne den vesle boken «Ikke gi opp håpet, Werner», som kom ut i 2005. Her har Gro Dahle også stått for illustrasjonene. Denne illustrerte miniromanen handler om ensomhet, skildret på en humoristisk og herlig uærbødig måte. Det gjør godt å få le av noe man egentlig ikke har lov til å synes er morsomt.

«Ikke gi opp håpet, Werner» befinner seg i en hylle jeg har reservert for det jeg kaller inspirasjonsbøker. Dette er gjerne litt «rare» bøker som får tankene til å ta avstikkere og fantasien til å fryde seg. Og som man kan ta fram igjen og igjen.

Og helt til slutt: Alle flinke piker som ikke har lest bildeboken «Snill», bør snarest gjøre det...

17 oktober 2007

Bloggen har bursdag!

Det har blitt mye jobbing og lite blogging i det siste, men jeg tenkte jeg likevel måtte benytte anledningen til å feire at bloggen er ett år i dag!

Først tenkte jeg på å lage madeleine-kaker og late som om jeg kan min Proust, men så kom Bjørn Skogmo meg til unnsetning. Han har skrevet høstens korteste – og kanskje også morsomste – roman: «Som porselen kanskje».

Dette er en roman om en roman, en roman jeg-fortelleren har store planer for. Han vil intet mindre enn å komme med på Bokbadet og bli intervjuet av Anne Grosvold. Så spørs det hvordan det går til slutt.

Forfatteren i denne romanen har funnet sin favorittkake: «Høy gulrotkake» fra Deli de Luca. Han beskriver den slik:

«Det er en fryd å spise kaken, som foruten gulrotmassen inneholder bløte nøttebiter og annet godt, og er inndelt i ikke mindre enn fire etasjer atskilt med nøttekrem. På toppen er det et ekstra tykt lag av den rike kremen, og for meg er det naturlig å legge stykket på asjetten og spise det nedenfra. Det tykkeste kremlaget kommer da til slutt og til sin fulle rett. Å spise mer enn ett stykke er ikke vanlig og kan ikke anbefales, da blir en lett overmett.»

Det siste kan jeg herved bekrefte...

15 oktober 2007

Hjelp, jeg må ha ny pc...

Min gode, gamle datamaskin er i ferd med å takke for seg etter lang og tro tjeneste. Noe som altså innebærer at jeg må ut og kjøpe en ny, bærbar pc. Men hjelp! Hva slags merke skal man velge, hvilken modell? Gode råd mottas med takk!

10 oktober 2007

Klok bok

For et klokt menneske Karin Sveen må være, tenkte jeg mens jeg leste hennes essaysamling «Frokost med fremmede»

Boka har undertittelen «Ei bok om tilhørighet». Et aktuelt tema i en tid som for mange av oss mer og mer kjennetegnes av rastløshet og flyktighet. Hvor hører jeg til? Hvor er hjemme? Hjemme er der katta mi bor, er det en som siteres på i boka. Hva er hjemme annet enn en omvei til verden, spør norske Daniel bosatt i San Francisco.

Karin Sveen er selv tydelig til stede i teksten og bruker egne erfaringer til å analysere og reflektere rundt det hun opplever under et opphold i Amerika. Reisen ut i verden blir på denne måten også en slags hjemreise. Hun skriver om det fremmede med utgangspunkt i det kjente, og slik skaper hun også gjenkjennelse og oppretter forbindelser mellom det kjente og det ukjente. Hun er ikke en kjølig akademiker som er ute og observerer, men et menneske av kjøtt og blod som det er lett å identifisere seg med. I tillegg får hun meg til å reflektere rundt min egen tilhørighet eller mangel på sådan. Jeg bygger mine egne tanker og erfaringer inn i lesningen.

Det gjør sterkt inntrykk når forfatteren setter to menneskeskjebner opp mot hverandre i essayet Joe og Marta. Amerikanske Joe er hjemløs, men er nøye med å feie og holde ren den vesle fortauskanten som er «hans». Hele strøket kjenner Joe, og han kjenner dem. Norske Marta bodde på psykiatrisk sykehus i over femti år, helt til reformen kom. Den ga Marta en leilighet, men tok fra henne hjemmet hennes. For som forfatteren skriver: «Det er ikke mange normale som inviterer en gæren i selskap eller går på konditori med en sånn, uten mot penger og som profesjonell hjelper.» Slik får Karin Sveen også sagt noe om det norske velferdssamfunnet: «Det er enklere å sette en idé ut i verden enn et menneske.»

Boka handler ikke bare om forfatterens opphold i Amerika. Temaene spenner vidt. Her er blant annet et essay om forfatteren Frank McCourt og om maleren Lars Hertervig. I det første kjenner jeg igjen min egen opplevelse da jeg leste «Angela’s Ashes». I det andre vekkes nysgjerrigheten, og jeg får lyst til å vite mer om en kunstner som fikk diagnosen uhelbredelig melankoliker.

Jeg leste denne boka like intenst som jeg vanligvis leser en god roman. At Karin Sveen også er lyriker, merkes godt. Her er setninger som er så fine at jeg må gå tilbake og lese dem flere ganger, sette strek under dem, samle på dem. Som denne: «Det var som om jeg ikke bare hadde reist over himmelen i et fly, men på innsida av ei fortelling som huserte i meg som et jetlag». Og denne: «Hukommelse er ikke nostalgi, men linjer og skinner som slynger seg fra sted til sted mens de synger, snart av savn, snart av forventningens glede».

Dette er klokskap på bok.

05 oktober 2007

«Reisebok»

Jeg har funnet min første bookcrossing-bok! Blant alle pakkene med middagsris på Rema på St. Hanshaugen lå den: «Det trellbundne sinn» av Czeslaw Milosz.

Jeg har jo hørt og lest om fenomenet bookcrossing, men har aldri tidligere funnet en av de reisende bøkene. De som deltar i «bookcrossing» legger ut bøker for eksempel på kafeer, i butikker, i parker, på toget og andre steder der folk ferdes og kan oppdage dem. Før man legger ut en bok, må man registrere den på nettsiden www.bookcrossing.com. Boken får et nummer som skrives på innsiden av permen.

Da jeg tastet inn nummeret som sto i «min» bok, fant jeg ut at boken hadde vært på reise siden 2005, da den ble lagt ut i Oslo. Bortsett fra en liten tur innom Ås, har den holdt seg i hovedstaden. Når man har lest boken, skal man la den reise videre («read me and release me»).

Den polske forfatteren Czeslaw Milosz fikk Nobelprisen i litteratur i 1980. «Det trellbundne sinn» ble skrevet i 1953. Her beskriver Milosz hvordan han og forfattervennene hans opplevde undertrykkelsen i landene bak jernteppet. Han skildrer fire menneskers reaksjoner og tanker i en atmosfære av løgner og mistenksomhet.

I og med at det gamle Øst-Europa er et tema som opptar meg, var dette egentlig en veldig passende bok å finne. Det spørs bare når jeg skal få tid til å lese den...

02 oktober 2007

En messe verdt

Det er Göteborg, det er september, det er bokmesse. Jeg har kommet med toget fra Oslo, og tenker at det ikke er noe annet sted i verden jeg ville ha vært akkurat nå. Tradisjonen tro lader jeg opp med lunsj på kafeen i Akademibokhandeln, sånn omtrent halvveis til messeområdet. Jeg er på stadiet forventning.

Så vandrer jeg oppover Avenyn, føttene finner veien av seg selv og snart er jeg inne i det forjettede land. Bøker overalt! Der sitter Liza Marklund og signerer sin nyeste roman, myser over brilleglassene mot køen som blir lengre og lengre. Deckardrottningen som på et seminar senere på dagen blir utpekt til å ha det sterkeste merkenavnet blant svenske forfattere.

Fra det rikholdige programmet velger jeg meg ut et foredrag av argentinske Alberto Manguel, kjent for boken «En historie om lesing». Nå har han skrevet om bibliotekene i en bok som nylig er kommet på svensk: «Nattens bibliotek». Manguel har 35 000 bøker i sitt private bibliotek, og er overbevist om at bøkene formerer seg om natten. «Amen», sier jeg inni meg. Jeg er på stadiet oppstemthet.

Hei, hvor det går! Jeg baner meg vei gjennom folkemengden, napper med meg en brosjyre her, en katalog der. Stopper opp for å høre Torgny Lindgren snakke om sin nye roman, «Norrlands Akvavit». Jeg må smile når jeg går forbi standen til «Sveriges frimärksungdom». Ingen av dem som står der er en dag under 40. Jeg kjøper en pocketbok til 25 kroner hos Adlibris («Nu vill jag sjunga dig milda sånger» av Linda Olsson). Damen foran meg i køen kjøper for 900 kroner. Jeg må fram med kalkulatoren for å finne ut at det blir 36 bøker.

Så, etter cirka fem timer, skjer det noe. Jeg er på vei inn i et nytt stadium: utmattelse. Jeg registrerer knapt at Noas Ark har havarert. Puslespillbitene ligger strødd utenfor standen til det kristne forlaget. Det er varmt, jeg må sette meg, men finner ingen stol. Jeg vil avkjøle meg og kjøper en mjukglass, men blir kvalm etter den tredje munnfullen og kaster den. Dessuten skjærer hankene på de tunge plastposene seg inn i fingrene mine og jeg greier ikke å konsentrere meg. Jeg bestemmer meg for å finne det særeste foredraget i håp om at det ikke er så mange andre der. Slik går det til at jeg blir kjent med 1800-tallsforfatterinnen Emilie Flygare-Carlén.

Nærkontakten med mine medmennesker begynner å kjennes som en belastning, bokstavelig talt. Det er faktisk ikke så greit når man er ganske liten å havne midt mellom store, barmfagre damer. Det skyldes på Jan Guillou, det er så mange som vil ha navnetrekket hans i boken sin. Forstå det den som kan. Jeg tror forresten noen må ha klonet den mannen, for ti minutter senere ser jeg ham på et annet sted. Og ti minutter etter der igjen...

«Jag är trött, jag med!» skriker mann til dame. De skarpe svenske stemmene borer seg inn i hodet mitt. Jeg er faretruende nær resignasjonen. Jeg har fått tråkket av meg høyre sko fem ganger i løpet av den siste halve timen og en tjukk mann har rapet rett inn i øret mitt. Jeg strekker ikke lenger ut hånden når noen vil gi meg siste nytt på bokfronten, orker ikke feste blikket. På et eller annet vis greier jeg å komme meg ut, finner veien til jernbanestasjonen og setter meg på toget i retning Oslo. Det er ikke før toget har passert Halden at jeg begynner å ta meg inn igjen. Da regner jeg ut at det er 361 dager igjen til neste bokmesse i Göteborg.

Og jo, jeg kjenner allerede en viss forventning...

30 september 2007

Sist i september

Det er vaktskifte.
Sommeren har pakket sine flortynne tanker i en koffert og gått,
lukket døren stille etter seg og begitt seg i vei til ukjent sted.

Inn tramper høsten med sølete sko,
slamrer med dører og skaper lurveleven.
Høsten er et skramleorkester som aldri blir ferdig med å øve.

Store, tunge regndråper treffer ruten,
forvandler seg til ord som skriver den samme gamle historien i et nytt språk.

Tusen små malermestere finner fram skrinene sine,
pakker ut pensler og paletter.
Kjenner ikke ordet "arbeidstidsbestemmelse",
vil bare gjøre byen ny over natten.

En maler streifer meg med kosten sin og gir meg et snev av «opprømt rød».
Det er taktskifte.
Høsten byr opp til dans,
og jeg lar meg virvle med...

27 september 2007

Fantasiforløsere


"Etter at far døde og søstrene mine og jeg gikk gjennom brev og andre papirer for å bestemme hva vi skulle ta vare på og hva vi skulle kaste, kom jeg en dag over en grønn liten boks. Oppi boksen lå det en nøkkelring med syv nøkler i ulike størrelser. Til ringen hadde far festet en lapp der det sto "ukjente nøkler". Nå har jeg alltid disse nøklene i nærheten når jeg skriver. De er blitt et symbol på selve skrivingen, de åpner døren inn til fiksjonen." Dette er det forfatter Siri Hustvedt (bl.a. What I Loved) som sier i en av mine sist ervervede bokskatter fra Amazon: How I Write. The Secret Lives of Authors.

Dette er virkelig en fin og forseggjort bok som i tekst og bilder forteller om hva som inspirerer 67 ulike britiske og amerikanske forfattere. Jeg syns det er veldig spennende å høre om hva det er som inspirerer forfattere - og andre - til å skape, og da er denne boken som en eventyrbok.

Her får jeg vite at Jonathan Franzen (bl.a The Corrections) må sitte og skrive i en knirkete gammel kontorstol han fant i en søppelkontainer i New York i 1982. Isabel Young (bl.a Lionboy-bøkene) samler på mennesker, det vil si passbilder hun finner på gaten og som hun dikter opp historier om. A.S. Byatt (bl.a. Possession) har det hun kaller "a Cabinet of Curiosities", som består av ting hun har samlet fra ulike steder, deriblant en stein fra Norge.

Michel Faber (bl.a. The Crimson Petal and the White) må ha en kopp traktekaffe og et ferskt wienerbrød fra sin favorittbaker presis kl 08:15 om morgenen. Audrey Niffenegger (bl.a The Time Traveller's Wife) har hodet til en kvinnelig helgen stående ved siden av datamaskinen. For å minne henne på at det er tålmodigheten som skaper kunst, og at til slutt vil de riktige ordene komme.

Nå kunne det være morsomt å høre hva dere der ute blir inspirert av. Hva er det som får tankene deres til å snurre, kameraene til å klikke, malerpenslene til å danse og blekket til å sprute?

Selv blir jeg ofte tiltrukket av gamle bilder med ukjente mennesker fra en annen tid. Som dette bildet som jeg fant i en bruktbutikk i går, med tre unge, alvorstunge damer. Undres på hvordan det gikk med dem...

21 september 2007

Bok-kunst

Det fins mange måter å orientere seg i bokhøsten på. For eksempel kan man foreta en liten kunsthistorisk reise ved å se på noen av omslagene.

Frode Grytten: «Rom ved havet, rom i byen»
De ti novellene i den nye samlingen til Grytten er skrevet til ti av maleriene til Edward Hopper. Alle er gjengitt i boka.
Den amerikanske maleren Edward Hopper (1882–1967) er kjent for sine realistiske skildringer fra så vel New York City som amerikanske småbyer. Ensomhet og melankoli er merkelapper som ofte er blitt satt på Hoppers malerier. Han malte gjerne mennesketomme gater, rom med en eller få personer i, bensinstasjoner, jernbanespor.
Bildet på omslaget er «Excursion into Philosophy». Det er i privat eie.




Karin Haugane: «Amerikansk vinter» (dikt)
Edward Hopper er tydeligvis populær, for han pryder også omslaget på den nye diktsamlingen til Karin Haugane.
Maleriet heter «Ground Swell», og ble malt i 1939. Det befinner seg i The Corcoran Gallery of Art i Washington.






Tracy Chevalier: «Uskyld»
Utsnitt av maleriet «The Linley Sisters», malt av Thomas Gainsborough (1727–1788). Han er en av de mest berømte britiske landskaps- og portrettmalerne på 1700-tallet. Han ble født i 1727 Suffolk, og da han var 13 år gammel, ble han sendt til London for å studere kunst.
Han slo seg ned i Bath i 1759, der han fikk en stor kundekrets som portrettmaler for badebyens fasjonable besøkende. Han flyttet senere til London, der han blant annet malte medlemmer av kongehuset.
Linley-søstrene er døtrene til Thomas Linley, en komponist fra Bath. Elisabeth (stående) var allerede en ledende sopran da bildet ble malt, og hun var kjent for sin skjønnhet så vel som for sin stemme. Mary (som er sentral på omslaget) hadde akkurat begynt sin karriere som sangerske da bildet ble malt. Hun ble siden gift med dramatikeren Richard Tickell.
Maleriet befinner seg i Dulwich Picture Gallery i London.
Boken handler imidlertid ikke om Linley-søstrene, men om dikteren William Blake.


Henning H. Bergsvåg: «Nemesis» (dikt)
«The Wounded Angel» av Hugo Simberg
Hugo Simberg (1873–1917) var en finsk maler og grafiker. Forenkling og stilisering er karakteristisk for hans bildeverden, som ofte dreier seg om livets og dødens gåter.
«The Wounded Angel» er hans mest berømte bilde, og det ble kåret til Finlands nasjonalmaleri i 2006.
Det finske bandet Nightwish lanserte i august i år sin nyeste musikk-video Amaranth, og den er basert på dette bestemte maleriet. (Kan nytes her)
Maleriet befinner seg i Atheneum Art Museum i Helsinki.



Rune Christiansen: «Fraværet av musikk»
«Theseus og Aetra» av Laurent de la Hyre.
Laurent de la Hyre (1606–1656) var fransk barokkmaler. Han malte en rekke bilder i en klassiserende stil. Innholdet var gjerne av bibelsk eller mytologisk-religiøs karakter. På slutten av livet lagde han landskapsmalerier, der han gjerne kombinerte atmosfærisk lys med elementer av gammel romersk arkitektur.
Maleriet er også omtalt i romanen – som for øvrig er vel verdt å lese.
«Theseus og Aetra» befinner seg i Museum of Fine Arts i Budapest


Mads Larsen: «Lesbisk nigger»
«Gabrielle d'Estrées and One of her Sisters in the Bath», fra ca. 1594. Bildet er laget av en malerne innenfor den såkalte Fontainbleau-skolen, som utfoldet seg i Frankrike på 1500-tallet, sentrert rundt slottet Fontainebleau, som skolens malere utsmykket.
Bildet forestiller Gabrielle d'Estrées og en av hennes søstre i badet. Gabrielle d'Estrees var Henrik IVs elskerinne. I hånden holder hun en ring som kongen har gitt henne, som et tegn på båndet mellom dem. Hennes søster tar på brystvorten hennes, noe som indikerer at hun er gravid og venter kongens barn. I bakgrunnen sitter en kvinne og syr babyklær.
Bildet befinner seg i Musée du Louvre i Paris.
Så kan man jo lure på hvor relevant omslaget er for bokens innhold. For øvrig er dette en bok jeg ikke tror jeg kommer til å lese...


Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia og diverse nettsteder.

20 september 2007

Deilig dystert fra Danmark

Knud Romers roman «Den som blunker er redd for døden» er så vond at den egentlig ikke er til å holde ut. Men så er den så vakkert skrevet at lesningen blir som en besettelse.

Romanens forteller er Knud Romer. Han bor sammen med sin danske far og tyske mor i byen Nykøbing Falster. Om denne byen sier han: «Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme ikke å finnes.»

Morens første ektemann ble henrettet under krigen på grunn av forræderi mot Hitler. Siden havner Knuds mor tilfeldigvis i Danmark, og her treffer hun den nye mannen i sitt liv og får sitt eneste barn. Men i den lille byen blir hun aldri annet enn Hitler-kjerring og tyskersvin. («Moren min var en verdensdame som var havnet ved verdens ende».) Knuds far jobber i forsikringsbransjen og er en pedant av dimensjoner. («Han var tvers igjennom korrekt – samvittigheten hans var like ren som skjorten hans.») Familien er isolert, utstøtt av nærmiljøet. Knud blir mobbet på skolen og har ingen venner, men dikter opp muntre historier for moren om hva han opplever. Mens moren trøster seg med vodka. Og ingen ser barnet som blir frarøvet en barndom...

I tillegg til skildringen av jeg-fortellerens egen oppvekst i Danmark på 60- og 70-tallet, får vi også historien om besteforeldrene på begge sider, samt tanter og onkler. De er sterke personligheter, men for de fleste gjelder det at det meste av det de tar seg til, går galt. Ikke fordi de er udugelige, men fordi de ikke har marginene på sin side. Til sammen fremstår de som et menasjeri av forkrøplete sjeler, og de er med på å gjøre denne romanen til et eventyr av en bok.

Forfatteren forteller sin historie på en forførende måte, i et tonefall som kaller både på latter og tårer. Det er godt gjort, særlig med tanke på at boken delvis bygger på forfatterens egen oppvekst. Knud Romer skildrer det vonde på en nøktern måte, derfor virker det også ekstra sterkt. Innimellom kommer noen fantastiske avsnitt som løfter historien opp fra det hverdagslige og slår beina vekk under all elendigheten. Det er noe lunt, lettere absurd over denne romanen, som til tross for sine sparsomme 150 sider rommer svært mye.

Knud Romer har noen formuleringer som er så fine at de får tærne til å krølle seg. Han skriver for eksempel om morfar: «Han sto for alt som var strengt og hardt og gjorde vondt. Han var den øverste knappen i skjorten. Han var tennene i kammen når man ble vannkjemmet.» Og om hvordan et måltid kan fortone seg: «Vi satte oss og fulgte ritualet og sa det samme og gjorde det samme, og bestikket klirret og spilte et klokkespill på porselenet om angsten for å gå i stykker.»

Det handler om å falle utenfor, og likevel greie å overleve – på tross av alt. Hvorfor Knud ikke går til grunne, slik mange andre i familien, er et interessant spørsmål. Kanskje er det fordi han har et stoff i seg som blant annet gjør ham i stand til å sette ord på opplevelsene, og på den måten også greie å skape den nødvendige distansen.

Knud Romer har selv sagt at han føler et slektskap med Lars Saabye Christensen, og «Den som blunker er redd for døden» vekket til live noen av de samme følelsene som da jeg leste «Maskeblomstfamilien». Dette er en bok jeg kan komme til få varige men av.

Romanen er oversatt til norsk av Markus Midré, og utgitt på Damm.

16 september 2007

Leseluksus

Jeg har hatt en mistanke om det lenge, og i løpet av sommeren og høsten har jeg fått det bekreftet: Det leses mer enn noen gang! Jeg begynte for alvor å legge merke til det da jeg reiste på ferie i sommer og ventet på flyet på Gardermoen. Mens man tidligere ikke så ansikter for bare aviser, er det nå stadig flere som sitter fordypet i en bok. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp da jeg ble stående ved siden av en ung jente ved utgangen som sto og leste en av mine favoritter: Storm i juni av Irène Némirovsky. Inne på flyet havnet jeg ved siden av en solhungrig dame som leste Paulo Coelhos Veronika vil dø, og jeg ble sittende og lure på hva det er med denne Coelho.

For et par uker siden var jeg der igjen, på vei til Trondheim denne gangen. Jeg ble sittende ved siden av noen unge mennesker på jobbreise. Hva de snakket om kl. 07.00 en onsdags morgen? Romanen Wonderboy av Henrik Langeland. Jenta i følget truet med å slenga boka veggimellom, for hun var så utrolig provosert av hovedpersonen. På veien hjem ble jeg stående i kø bak en ung mann som sto og leste Sauejakten av Haruki Murakami. Hjertet til å bykse igjen!

Det var etter det at jeg virkelig begynte å se meg rundt. Og da oppdaget jeg at det sitter jo folk og leser nesten overalt. Det kryr av dem i parken en søndag mens sola fortsatt har overtaket på høsten, de sitter på bussholdeplassen og leser, på toget, på kafé, ja en dag så jeg sågar en mann som faktisk greide både å gå og lese samtidig....

Derfor var det ingen stor overraskelse da avisene i forrige uke plutselig kunne avsløre framtidens luksus: "Mens luksus for mange forbindes med å flashe materiell velstand, kommer fokuset til å endre seg markant frem mot 2017. Stikkordet er tid - masser av tid", sto det å lese på dn.no. Masser av tid til å lese altså! Slik velger i alle fall jeg å tolke det, og det bekrefter jo det jeg har funnet ut i mine uvitenskapelige observasjoner.

Selv har jeg begynt å gjøre det til en sport å finne ut hvilke bøker folk leser - uten å spørre dem. Så får jeg strekt litt på kroppen i tillegg. Og sannelig er det ikke en fin måte å skaffe seg nye lesetips på også. Forrige helg gikk jeg forbi en mann som satt på gravlunden og leste. Denne var lett match, for han holdt boken beleilig opp foran ansiktet og jeg noterte meg straks tittelen: Manden der plantede træer. Videre undersøkelser viste at den er skrevet av den franske forfatteren Jean Giono (1895-1970) og at L'homme qui plantait des arbres kom ut i 1953. I en dansk avis blir den karakterisert som en liten perle av en bok. Jeg trenger vel ikke å si at den allerede er under bestilling?

I trygg forvissing om at jeg er trendy, har jeg nå tenkt å tilbringe resten av dagen på sofaen i selskap med mine forfattervenner. Øverst i bunken ligger Frode Grytten. I sin nye novellesamling, Rom ved havet, rom i byen, har han latt seg inspirere av ti malerier av min favorittmaler Edward Hopper. "Passer aller best for melankolsk anlagte romantikere", sier Dagbladets anmelder. Det ligger an til å bli en bra søndag, sier jeg.

11 september 2007

Fransk fortellerkunst

Etter å ha lest «Storm i juni» av Irène Némirovsky forstår jeg hvorfor jeg leser bøker. Det er langt mellom slike «åpenbaringer», men desto større er lykken når man finner dem. «Storm i juni» er en bok som setter seg fast i minnet. Det er en raus bok; rik på fortellinger, rik på ord av det rette slaget.

Boken består egentlig av to romaner: «Storm i juni» og «Dolce». «Storm i juni» åpner med Frankrikes fall for nazismen i juni 1940, og vi følger en gruppe parisere som flykter fra hovedstaden, gjennom et land i kaos. I «Dolce» skildres livet i en okkupert landsby, der hverdagen med tyskerne har tatt over. Flere av personene fra den første delen dukker også opp her, og skjebnene deres veves inn i hverandre.

Dette er langt fra noen tradisjonell «krigsroman», det er portrettene av personene som er det mest fremtredende. Menneskene angår leseren i all sin overdådighet og i all sin skrøpelighet. I all sin menneskelighet. Når de instinktive følelsene kommer for dagen i en presset situasjon, blir den menneskelige dårskap flombelyst. Det er et lite flatterende bilde av menneskeslekten forfatteren viser oss, men personene er nennsomt skildret. Tidvis med humor, tidvis med besk ironi.

Likevel: Det oppstår små lommer av skjønnhet også i tider med krig og elendighet. Selv om det vakre har dårlige kår, trosser det innimellom krigens brutalitet. Da oppstår det korte sekvenser av lykke som også får leseren til å sveve.

Alle de fantastiske og detaljrike beskrivelsene er med på å sette stemningen. En liten og tilsynelatende ubetydelig observasjon kan vise seg å ha stor betydning for hovedhandlingen.

Historien om romanens tilblivelse er som en roman i seg selv. Irène Némirovsky var russisk jøde (født i Ukraina i 1903), men flyktet med familien til Frankrike etter revolusjonen i 1917. Da tyskerne okkuperte Frankrike, var Irène Némirovsky blant de første jødene som ble deportert. Hun kom til Auschwitz i juni 1942 og døde litt over en måned etterpå. Ektemannen led samme skjebne i november samme år.

De to døtrene Denise (13) og Elisabeth (5) klarte å komme seg unna, og overlevde. De fikk også reddet kofferten med morens notatbok, som de gjemte som et minne. Boken ble imidlertid ikke åpnet før 60 år senere. Det man hadde trodd var en dagbok, viste seg å være to romanmanuskripter, skrevet med bitteliten skrift for å spare på papiret.

Romanen ble ikke utgitt på fransk før i 2004 og kom på norsk i 2006, oversatt av Kjell Olaf Jensen. Irène Némirovsky var for øvrig en av 1930-årenes mest kjente franske forfattere.

Det er umulig å forbli uberørt av historiene som blir fortalt i «Storm i juni». Jeg ville bare lese mer da den siste siden var vendt, men dessverre fikk altså aldri Irène Némirovsky anledning til å gjøre ferdig sitt verk, som opprinnelig var tenkt i fem deler. Romanen er formidlet i en form og med et språk som man ikke kan annet enn å fryde seg over. Historiene er skrevet med sikker penn i en usikker tid. Resultatet er stor fortellerkunst.

07 september 2007

Romantikk på gravlunden

Jeg har en vakker gammel kirkegård, Vår Frelsers Gravlund, som nærmeste nabo. På vei til byen går jeg ofte gjennom gravlunden, og da passerer jeg et helt spesielt gravsted. Her hviler Justus Heinrich Schwensen (1800-1877) og Johanne Cathrine Schwensen, født Möller (1814-1904).

Jeg har ikke funnet ut mer om dem enn at Justus Heinrich var født i Danmark, at han reiste til Christiania da han var 24 år og giftet seg med Johanne Cathrine, kalt Cathinka, i november 1832. Justus ble ansatt hos en grosserer og startet etter hvert sin egen forretning, før han ble bankdirektør og grunnla Creditbanken. Justus og Cathinka hadde ingen barn, og pengene de etterlot seg ble blant annet brukt til velgjørende formål i Christiania.

Men det er ikke derfor jeg ofte stopper opp akkurat ved dette stedet. Det er på grunn av trærne på graven. De to trærne har nemlig vokst sammen, som et symbol på evig troskap også i døden.

Dette får meg til å tenke på historien i en av bøkene jeg kjøpte på det tidligere omtalte bakgårdssalget: Tristan og Isolde, et av de mest berømte kjæresteparene i litteraturhistorien.

I motsetning til Justus og Cathinka, var ikke Tristan og Isolde så heldige at de kunne gifte seg. De elsket hverandre, men Isolde var lovet bort til en annen mann. De møttes i hemmelighet, men det ble oppdaget, og Tristan ble sendt vekk. Historien ender som seg hør og bør på tragisk vis. De elskende dør, men selv ikke i døden kan noen skille dem. De blir begravd på hver sin side av kirken, men om natten springer det opp fra Tristans grav en grønn og løvrik rosenbusk som vokser opp over kirkens tak og senker seg ned i Isoldes grav.

En annen ulykkelig kjærlighetshistorie med lignende utgang, er folkevisa om Bendik og Årolilja. Bendik er ikke bra nok som svigersønn for Åroliljas far, som er konge, og Bendik blir tatt av dage. Da brister Åroliljas hjerte. Bendik blir gravlagt nordom kirken, Årolilja sørom, men:

Det voks upp av deires grefti
Tvo fagre liljegreinir;
dei krøktes ihop ivi kyrkjedynni -
der stend dei kongjen åt meine.

03 september 2007

Bøkene og livet

Jeg har vært på bakgårdssalg igjen. Flere forlag har slike årlige salg der de kvitter seg med "hyllevarmere", bøker de ikke får god nok avsetning på gjennom bokhandelen. Jeg har forsøkt å unngå dem, men jeg trekkes mot disse utsalgene som fluer mot en fersk kulort i en grønn sommereng. Jeg svermer rundt bokstablene i bakgårdene.

Det er ikke det at jeg på død og liv trenger flere bøker. Det er ikke sånn at jeg har gått tom for lesestoff. Problemet er snarere det motsatte. Jeg har flere bøker enn jeg greier å huse på mine 53 tilmålte kvadratmeter. Derfor følte jeg meg ganske ovenpå da jeg dagen etter det siste bakgårdssalget tok med meg en stor pose med bøker jeg hadde luket ut (bøker i kategoriene
"bøker jeg har lest og aldri kommer til å lese om igjen", "bøker jeg kanskje burde ha lest, men som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese likevel", "bøker jeg ikke skjønner hvordan har klart å komme seg innenfor mine fire vegger") og bega meg av sted til den lokale Fretex-butikken. Heldigvis var antallet bøker jeg kjøpte lavere enn det antallet jeg ga fra meg... Jeg ser ikke bort fra at jeg en dag kommer til å kjøpe tilbake bøker jeg selv har levert inn.

Jeg kan knapt bevege meg inn i en bokhandel uten å komme ut med en bok eller flere. Amazon.co.uk har samme virkning på meg som spilleautomater har på spilleavhengige. Men ingen har så langt tatt til orde for å forby nettbokhandelen. Kunne det være noe å gå til valg på?

Det er heller ikke det at jeg er underernært på litterære stimuli. Jeg har en jobb som innebærer at jeg er den lykkelige mottaker av mange bøker. Jeg bor rett i nærheten av byens største bibliotek. Jeg skriver om bøker hver dag, jeg leser om bøker, jeg går i lesesirkel, jeg formelig bader i bøker. Og likevel må jeg altså stadig ha mer! Jeg snuser på dem, beføler dem, stryker dem over ryggen, smiler skjelmsk mot dem og tar dem med meg i sengen, flere av gangen.

Om 25 dager reiser jeg til Göteborg. Det er bokmesse. Jeg har vært der før. Jeg vet hva som kommer til å skje. Det svenske språket er ingen hindring, faktisk er jeg veldig svak for nettopp svenske bøker. Og på toget mellom Oslo og Göteborg er det ingen regel som sier at man bare kan ha med seg 15 kg bagasje...

Og her er resultatet av mine utskeielser på bakgårdssalgene. Det ble til sammen 17 bøker til den nette sum av 600 kroner. Det skulle bli sånn cirka 35, 30 kroner per bok. Så kan man i alle fall ikke klage på at bøker er dyrt.