10 januar 2007

Falmet skjønnhet

– Hei!
– Heeeiiii! Det var lenge siden!
– Ja, det begynner å bli noen år. Hvordan står det til?
– Jotakk, bra. Enn du, du er fortsatt i hovedstaden?
– Jo.
– At du tør! Folk ligger jo døde på månedsvis i leilighetene sine og blir ikke funnet før noen reagerer på liklukta som siver ut av nøkkelhullet. Og så mye narkotika og kriminalitet. Huff, nei der hadde jeg ikke villet bo, altså!

Omtrent sånn kan en samtale fortone seg når jeg er på mine gamle hjemtrakter og jeg treffer igjen kjente jeg ikke har sett på mange år. Tidligere hisset jeg meg opp. Det gidder jeg ikke lenger. I stedet begynner jeg å tenke på hvordan ting, folk og landskap forandrer seg – uten at jeg legger merke til det. Ikke før jeg altså treffer noen jeg ikke har sett på lang tid eller kommer til steder jeg ikke har besøkt på årevis.

Jeg har nok ubevisst gått rundt med en forestilling om at alt skulle være som dengang jeg forlot det. Kanskje har jeg forsøkt å kapsle inn barndommens verden, ønsket at den skulle forbli uberørt og ikke utsettes for forandring. At tiden skulle ha stoppet opp. At det ikke er slik, forsto jeg til fulle da jeg hentet fram de en gang så fine dukkene mine fra loftet. Et ganske trist syn: høyt hårfeste, hår med rust i, øyne uten pupiller og en munn som gaper ukledelig mot verden.

Jeg husker forundringen over å komme inn i et hus som i barndommen virket så utrolig stort. Kan hus virkelig krympe? Det hemmelige stedet der jeg gjemte meg bort for å dagdrømme – og smugrøyke – er for alltid stengt av busk og kratt som tappert vokter mine fantasier. Den en gang så rake ryggen som har begynt å lute, den mørke hårmanken som nå glitrer i grått, et rutenett av rynker i et tidligere glatt ansikt. Hun slanke i klassen over som nå ser ut som hun har sprøytet inn silikon ikke bare på strategiske steder, men også der hvor det ikke gjør seg fullt så godt. De selvopptatte kjekkasene fra parallellklassen på videregående som nå sitter der med voksende kulemage og begynnende måne (o herlige skadefryd!).

Er det sånn det skal gå med meg også? For selvsagt handler det om forfengelighet, og jeg undrer jo på hva folk tenker når de ser meg igjen etter mange år. Jeg vil så gjerne at de skal si noe sånt som dette: – Neimen, hei, det var lenge siden! Du ser ut akkurat som før, jo. Skal si du holder deg godt!

Når de ikke sier det, kan det jo selvsagt være fordi de er misunnelige fordi jeg holder meg så mye bedre enn dem. Jo, jeg tror jeg holder en knapp på den forklaringen. I alle fall en liten stund til...

9 kommentarer:

Julie K sa...

Ja det er helt sikkert derfor : )

Jill sa...

Haha, du! Dette var virkelig slik turer til gamle trakter fortoner seg. Kjenner meg så altfor godt igjen i mye av det du sier. Rett før jeg flyttet til Oslo for første gang, var jeg vikar for - husker ikke hvilket årstrinn, 3.-4. kanskje. Da fortalte jeg at jeg skulle flytte til Oslo, hvorpå en av dem forstyrtet brøt ut: "Skal du bli narkoman?" Hihi, det er så bra...! Han mente helt oppriktig at alle i Oslo gikk rundt og var narkomane.

Den tiden som trasker og går og klenger seg på oss og stempler og stempler, den angår selvsagt bare alle de andre :D

Jorid sa...

Julie: Takk, Julie, jeg trenger all den moralske støtte jeg kan få :-)

Jill: Artig at du kunne kjenne deg igjen! Og visst kan det komme mye moro ut av fordommer :-)

Katrine K sa...

Selvfølgelig holder du deg bedre enn dem, det har noe med Oslolufta å gjøre det, vet du.
Noen ganger føles det som om de gamle bekjente jeg støter på, er spøkelser fra fortiden. Noen jeg husker langt, langt inne i meg, men som jeg egentlig er ferdig med for lengst.
De falmede dukkene dine ser jo ut som spøkelser også...

Hobbyfilosofen sa...

Den indre skjønnhet falmer ikke selv om fasaden preges av vær og vind.

Plask sa...

Hi hi, jeg er oppvokst i Oslo og er ikke redd for å bevege meg rundt alene - men det er jo klart at jeg ikke tar snarveier gjennom mørke smug på vei hjem. Hvor ville man liksom gjort dette?

Jeg tror det er mye skumlere å vokse opp i Bibelbeltet, såvidt JEG har hørt foregår det mye snusk der.

Hilsen Fordomsfulle Plask.

Ps: Det er klart du har holdt deg bedre, mistenksomhet og misunnelse tærer på utseendet med årene, det er jeg HELT sikker på.

Jorid sa...

Katrine: Ja, det er alltid litt merkelig å treffe igjen gamle kjente. Som man ikke kjenner lenger, og så vet man ikke hva man skal finne på å snakke om...
Tiden har vært hard mot Liv, Grete og Åse. Særlig tæret det hardt på dem da de ble utsatt for fuktskader...

Hobbyfilosofen: Det har du helt rett i, men det er nå likevel fortærende at fasaden forfaller! Og i tillegg vissheten om at alt og alle er forgjengelig....

Plask: Jeg er heller ikke redd for å bevege meg rundt i byen alene og har aldri (bank i bordet!) opplevd noe ekkelt. Bortsett fra en gang. Men da var det min egen fantasi som spilte meg et puss. Jeg tok snarveien over gravlunden, og det var helt mørkt selv om det bare var ettermiddag - og ingen andre som gikk der. Da fikk jeg se en helt hvitkledd skikkelse som satt på en benk. Først tenkte jeg at det var et spøkelse, men så skjønte jeg at det var en mann. Plutselig fikk jeg det for meg at han skulle drepe meg, og hjertet mitt slo kjemperaskt og knærne skalv, litt sånn skrekkfilm-aktig. Jeg konsentrerte meg om å gå rolig, ikke få panikk. Og var veldig glad da jeg kom ut på den andre siden med livet i behold. Noen ganger er det dumt å ha god fantasi :-)

Pia sa...

Ja jeg er ganske overbevist om at det må være misunnelse ute og går på bygda, derfor de ikke sier noe :-)

Jorid sa...

Pia: Bra du er på mitt parti :-)