21 februar 2007

Jeg er blitt politimester!

Da jeg var yngre, drømte jeg om å hete Elisabeth. Jeg var overbevist om at hvis jeg bare hadde hett Elisabeth, så ville håret ha vokst seg langt, mørkt og fyldig. Denne villfarelsen stammet sannsynligvis fra en roman jeg hadde lest.

Siden har jeg ofte ønsket meg et veldig vanlig navn, et som ikke var til å ta feil av. Sist jeg sjekket med Statistisk sentralbyrå var det bare 1025 av oss. For et par år siden var vi 1067, så utsiktene er heller dystre. Det føltes naturlig å ta kontakt med statistikkens høyborg for å få en forklaring på hvorfor jeg ikke er særlig populær. "Dette er vanskelig materiale som har likheter med spørsmålet om hvorfor alle ett år går med sleng i buksene, mens det noen år senere er helt teit", opplyste statistikeren (som selv var så heldig å ha et så vanlig navn som Jørgen) i en e-post.

Han hadde også utviklet sin egen "tanteteori", som han kalte det: "Et navn går gjennom en syklus på 120 år. Først er navnet ganske populært, men etter hvert vokser barna med dette navnet opp, og folk begynner å forstå at navnet ikke akkurat er originalt. Når barna selv får barn, blir det enda færre som bruker navnet på sine egne barn. Men helt galt går det når de som opprinnelig bærer navnet er blitt tanter, da er navnet totalt ute. Men så havner tantene under torven. Nye foreldre som skal sette navn på barna sine, har ikke truffet noen med dette navnet, og vips kan det bli populært igjen." Jørgen var så vennlig å sende meg en graf som viste Jorids utvikling i popularitet. Den viser at navnet var på sitt mest populære rundt 1956, og 120-årsperspektivet tatt i betraktning, lød hans tørre kommentar: "Du ser det blir lenge til Jorid blir populær igjen."

Det var da jeg skjønte at her måtte det handles raskt for å hindre at navnet ble enda sjeldnere, ja kanskje regelrett døde ut. Jeg kom til å tenke på forfatterne og deres mulighet til å påvirke. Ennå hadde jeg til gode å møte så mye som en ubetydelig liten biperson som het Jorid. Hva om det kom til å dukke opp personer rundt omkring i romaner som lød navnet Jorid - og som attpåtil kanskje var både pene og intelligente? Det kom mange små Dina'er i kjølvannet av Herbjørg Wassmos roman, så her kunne det ligge uante muligheter. Dermed startet min lille lobbyvirksomhet for å få forfattere til skrive inn en Jorid i bøkene sine.

Og slik gikk det til at jeg nå er blitt politimester. Jeg har nemlig lånt navnet mitt til politimester Jorid Steine i den nye kriminalromanen til Jørgen Jæger: Blodskrift. Hun virker absolutt som en bra dame, og i og med at det er snakk om en serie med bøker, øyner jeg nå muligheter for at Jorid kan gjøre et aldri så lite hopp oppover navnestatistikken...

Jeg har forresten nevnt dette for Linn Ullmann også.

11 kommentarer:

Mdm Bricolleur sa...

Du er driftig du, Jorid! Jeg kjenner faktisk to stykker som heter Jorid, en litt gammel og en på ca 30. Selv har jeg jo et av Norges vanligste navn for min aldersgruppe (Mari). Det var ganske kjedelig å ha tre andre i klassen som het det samme som meg husker jeg.

Katrine K sa...

Jeg syns du er heldig som har et sjeldent navn, det har jeg alltid ønsket meg. Topp at du har blitt romanfigur, det setter garantert fart på populariteten! Har du virkelig spurt flere forfattere, du er gæern! (Og det er bra)

Jorid sa...

Mari: Åh, jeg hadde vært villig til å gi mye - svært mye - for å ha tre andre i klassen som het det samme som meg! Vi hadde en kort periode en lærer som het Jorid, men det var liksom ikke helt det samme...
Men så morsomt at du kjenner to som heter Jorid; du må hilse!
Jeg drømmer om en gang å samle alle navnesøstrene mine til fest på navnedagen 12. september. Det hadde vært noe, det :-)

Katrine: Rart hvordan man ønsker seg det man ikke har... Jeg ønsker meg for eksempel også lange, tynne bein. Tenk å være 1,80!
Jeg pleier å spørre på en diskre og høflig måte, så det ikke skal bli påtrengende...

Pia sa...

Så tøft at du har blitt politimester :-)

Jeg synes også du er heldig som har et navn som er litt sjeldent. Jeg deler mitt navn med en del, men jeg har alltid vært den eneste Pia'en i klassen/omgangskretsen.

Julie K sa...

Ha ha så artig da. Det er jo sånn at navnene skifter i popularitet. Mitt navn heidi var jo kjempetopp da jeg ble født, men ikke så populært lengre nå, men vi kommer nok igjen : )

Elisabet sa...

Det stämmer så bra på mig så ..-)
Vi kan byta namn.
Och hår.


Hälsar Elisabet i Sverige.

Jorid sa...

Pia: Så jeg er kanskje egentlig en heldiggris da? Hmm...

Julie/Heidi: Vet om mange som heter Heidi, ja. Får satse på å gjøre comeback :-)

Elisabet: Ja la oss bytte både navn og hår! Koselig at du stakk innom, forresten :-)

Jill sa...

Ho ho, så bra at med politimester-navnesøster!

Jeg har ikke så mange, vi er 156 som heter bare Jill (noen flere som heter Jill og ett eller annet annet) og jeg tror vi er på omtrent samme alder alle sammen. Jill-navnet har stagnert fullstendig, tror det har vært 156 så lenge jeg har visst om ssbs statistikk over dette, så jeg må kanskje tipse noen forfattere, jeg også.

Merkelig nok har dette navnet også navnedag, og det er om ikke annet lurt siden aviser er opptatt av de få som heter dette navnet hver 16. februar. Da er muligheten der for å få bildet i en eller annen avis helt uten grunn. I år husket jeg ikke på dagen (flytting og styr), merket jeg nå...

Jorid sa...

Jill: Men du har navnesøstre rundt omkring i verden, du...
Pleier å følge med på den navnespalten i Aftenposten og lese de små intervjuene. Jeg deler navnedag med Jofrid, så jeg tror det bare er annet hvert år at de intervjuer en Jorid...

Jorid sa...

Heldige meg som fant en navnesøster :-) Det pussige er at jeg også ønsket å hete Elisabeth som barn, eller Marianne. Trodde til og med at hvis jeg hadde hatt et mer vanlig navn så hadde jeg heller ikke vært keivhent - noe som jo ikke er så vanlig.
PS fin blogg, jeg kommer snart tilbake!

Jorid sa...

Jorid: Dette var da utrolig morsomt! Det er ikke hver dag jeg treffer på en navnesøster :-) Velkommen tilbake!