02 mars 2007

Bymusikantene i Riga

Disse to gatemusikantene tok jeg bilde av en av de første gangene jeg var i Riga. Jeg blir alltid litt nostalgisk når jeg ser på dette bildet. Det får meg til å lengte tilbake. Til Riga sånn som byen var første gangen jeg kom dit for tolv år siden. Da visste jeg nesten ingenting om Riga. Bare at den var hovedstaden i Latvia, som var en del av Baltikum, og at byen hadde ligget bak jernteppet i et halvt hundreår. Riga ble min hemmelige by, for lenge var det nesten ingen som reiste dit.

Jeg dro på oppdagelsesferd i gater og portrom. Gikk meg vill i parkene. Besøkte museer med knirkete gulv og tekster kun på latvisk og russisk. Var hjelpeløs i et språk jeg ikke forsto. Fikk lære meg at man hilste med å si «labdien», at takk het «paldies», at frokost var «brokastis», at jeg skulle til «lidosta» da det var på tide å fly hjem igjen. Bitte små åpenbaringer når jeg forsto et nytt ord. Det var nesten ingen som snakket engelsk. Jeg hadde denne merkelige følelsen av å være fremmed og samtidig kjenne meg hjemme.

Det var grått, men jeg kunne se skjønnheten likevel. Det var en stolt by jeg hadde kommet til. Og midt i alt det grå: blomstene. Ingen gikk noe sted uten å ta med seg blomster, enda så fattige mange var. Jeg tenkte at det var en slags vilje til overlevelse i dette, en glede ingen kunne ta fra et folk som hadde vært undertrykt så lenge.

Jeg husker at det luktet så spesielt. Ikke godt, ikke vondt, men veldig annerledes. Kanskje luktet det av innestengte tanker, av minner som ikke hadde fått lov til å bli luftet. Nå kan jeg bare en sjelden gang, i et kort streif, kjenne lukten. For nå er det luftet og vasket og nymalt i Riga. Det er fint det også, men jeg er glad for at jeg fikk se litt av det som befinner seg bak fasaden.

For hver gang jeg er i Riga, legger jeg igjen en liten del av meg selv. Og tar med meg en liten del av byen hjem igjen.

5 kommentarer:

Mdm Bricolleur sa...

Det bildet kunne jo like gjerne vært tatt på 30-tallet! Veldig stemningsfullt synes jeg, man kan nesten høre musikken, hehe.

Pia sa...

Flott bilde, men nesten litt vanskelig å tro at det kun er ca. 12 år siden du tok det. Det kunne like gjerne vært tatt før vår tid ;-)

Er det bildet du har hengende i gangen din?

Hobbyfilosofen sa...

Det føles så eksotisk med Øst-Europa. Skulle gjerne sett de gigantiske boligkompleksene i de tidligere øststatene. Men de eksisterer kanskje bare i mitt hode og som et vagt minne fra Høstutstillingen...

Du var smart som reiste før alle andre. Da fikk du oppleve autentisk miljø fra østblokktiden.

londongirl sa...

Kan förstå att du måste ha en speciell relation till staden eftersom du hittade dit innan det blev "modernt" att resa dit. Jag känner så väl igen det där att man kan ha en bit av sitt hjärta kvar i en plats/stad som man förälskat sig i.
Jag har ju kvar en bit av mitt hjärta i "mitt" London....en stad som många ser som en sressig miljö med bara massa shopping men som är något mycket mer för mig.

Oj nu blev det långt det här....har inte kommenterat hos dig på länge. Väldigt fin bild skulle jag skriva också! :-)

Jorid sa...

Mdm B: Jeg kan nesten høre dem ennå, jeg også. Særlig han som spilte på sag :-)

Pia: Dessverre er mye av den gamle stemningen borte, men jeg unner jo folket å bli del av resten av Europa...
Jepp, det henger på "galleriveggen" i gangen.

Hobbyfilosofen: De gigantiske boligkompleksene eksisterer ikke bare i ditt hode. Men jeg tror jammen ikke jeg ville ha bodd i en sånn blokk, det holder å ta bilde av dem...

Londongirl: Jeg forstår godt at du har en bit av hjertet ditt i London! Det har jeg også :-)