06 mars 2007

Da Josefine møtte en engel

– Hvem er du? spurte Josefine.
Josefine er syk og ligger i sengen sin.
Hun trodde hun var helt alene på rommet sitt, men plutselig står det noen ved siden av sengen hennes.

– Kjenner du meg ikke igjen? Det er jo jeg som er Johanna.
– Johanna? Jenta på det gamle fotografiet? Oldefars søster? Men....men....du er jo død? Du skal jo være i himmelen.
– Jeg er her likevel, svarte Johanna og smilte.

Josefine syntes det hørtes rart ut. Men det var fint å få besøk så langveis fra når hun lå her i sengen og var helt alene. Johanna var like pen som på bildet, og hun hadde på seg den samme kjolen. Josefine likte så godt det småblomstrete stoffet. Hun hadde ønsket seg en sånn kjole, men mamma hadde sagt at sånne kjoler ikke var å få kjøpt nå for tiden. Og noen symaskin ville ikke Josefines mamma høre snakk om.

Josefine var redd for å spørre for mye, i tilfelle Johanna syntes hun maste. Men så klarte hun ikke å la være.
– Er det ikke lett å gå seg vill blant alle stjernene?
– Det går bra. Vi har gode kart.
Johanna smilte igjen.
Da måtte Josefine også smile.

Johanna hadde bodd på veggen hos oldefar så lenge Josefine kunne huske. Oldefar hadde fortalt at den ene jenta på det gamle bildet var søsteren hans. At hun het Johanna og at hun hadde blitt veldig syk da hun var ung jente. Så syk at hun til slutt døde. Så sa ikke oldefar så mye mer. Han ble stille, og de gamle øynene ble triste da han så på bildet. Josefine lurte på hva han tenkte på da.

Oldefar var veldig gammel og etter at oldemor døde, hadde han bodd alene i det store huset. Nei forresten, det var ikke helt sant, for han hadde selskap av Tore Hund. Tore Hund var en stor, tjukk katt som likte seg aller best når den fikk ligge i skyggen under det store epletreet i hagen.

Det var alltid spennende å være på besøk i oldefarhuset. I en kiste på loftet lå det gamle kjoler og hatter som Josefine fikk lov til å kle seg ut med.

– Nei, men der har vi jo dronning Josefine! sa oldefar og klappet i hendene.
– Tenk at jeg skulle få så fint besøk, det var jammen litt av en overraskelse!
Og så inviterte oldefar dronning Josefine på kanelboller og rød saft i hagen.

Johanna hadde satt seg på sengekanten. Hun kjente på den varme pannen til Josefine med den kjølige hånden sin, og Josefine følte seg litt bedre med en gang.

Så begynte Johanna å fortelle:
– Oldefaren din, som var storebroren min, ble veldig lei seg da jeg ble syk og alle skjønte at jeg kom til å dø. Det var bare oss to, og vi vokste opp hos besteforeldrene våre. Moren vår måtte tjene penger, så hun arbeidet på en stor gård som lå i nærheten. Hun arbeidet så mye at hun ikke fikk tid til å ta seg av oss så godt som hun gjerne ville.

– Enn pappaen din da, spurte Josefine forsiktig.
– Faren min.... Johanna ble stille en liten stund. Hun tenkte seg nok om for å finne ut hva hun skulle si og hvordan hun skulle si det. For dette var en trist historie.
– Det skjedde noe fryktelig da broren min og jeg var små. Faren vår var fisker, og en dag midt på vinteren kom en stor storm til den bittelille øya ute i havet der fiskerne bodde om vinteren. Det var den verste stormen i manns minne. Store lyn lyste opp den mørke himmelen, og så kom det digre, harde hagl ned fra himmelen. De pisket mot båtene og de små husene. Til slutt kom det noen voldsomme bølger som knuste mange av båtene og husene på den vesle øya. Alle ropene om hjelp druknet i lydene fra den hylende vinden. Faren vår og mange av de andre fiskerne omkom i den stormen. De fant far i havet noen dager senere. Lenge etterpå pleide jeg å drømme at det var flaksende kjempefugler med spisse nebb som kom og hakket faren min i stykker, fortalte Johanna.

– Så forferdelig, hvisket Josefine.
Hun begynte nesten å gråte, for hun syntes så synd på Johanna.
– Det var en vanskelig tid for oss, men vi fikk det godt hos besteforeldrene våre. De var glade i oss og moren vår, sa Johanna.

Josefine ble glad for å høre at Johanna og oldefar hadde snille besteforeldre. Akkurat slik som jeg har, tenkte Josefine. Nå kjentes det trygt og godt å ha Johanna sittende på sengekanten.
Josefine ble litt modigere. Hun ville spørre mer.

– Hvorfor ble du så syk?
– Det vet jeg ikke. Det er ingen som riktig vet hvorfor, men det var mange som fikk den sykdommen på den tiden. Det var noe som het tuberkulose, som folk bare kalte for tæring. Det var en veldig smittsom sykdom, med feber og hoste. Nesten som influensa, bare mye farligere og mye mer langvarig. Det fantes ingen medisin, og det var bare noen få som fikk komme på sykehus. Det var bestemor som passet på meg da jeg var syk. Men selv om hun gjorde alt hun kunne, ble jeg aldri frisk igjen. Sykdommen var som en falsk tone som ble sterkere og sterkere. Til slutt ble den så sterk at den overdøvet den vakre sangen som var livet.

Josefine forsto ikke helt det siste Johanna sa, men hun syntes det var fint sagt.

– Kan jeg også få den sykdommen?
Josefine måtte spørre. Hun hadde jo vært syk ganske lenge, hun også.

– Nei, heldigvis er det nesten ingen som får den sykdommen lenger. Ikke her. Etter at jeg var død, var det noen som fant opp en vaksine. Når man tar den vaksinen, kan man ikke få den farlige sykdommen, forklarte Johanna.

Josefine tenkte på at Johanna hadde opplevd så mye vondt den korte tiden hun levde. Og likevel virket hun ikke trist og lei seg.

– Fikk du tid til å leke litt også før du døde? spurte Josefine.

– Du kan da vel skjønne at jeg lekte! svarte Johanna. Hun ble glad i stemmen.
– Selv om det var mye vondt som hendte, er det alle de gode minnene jeg husker best. Jeg er så glad for de årene jeg fikk være på jorden. Glad for menneskene jeg møtte, og for at jeg fikk oppleve lyse sommernetter og mørke vinterkvelder med bestefars spøkelseshistorier. Og så likte jeg så godt å sitte under det store gamle treet nede ved havet og lese. Jeg fikk låne bøker av jentene på den store, fine gården der moren min arbeidet. Det treet står der fortsatt. Kanskje du kan spørre oldefar om han vil vise deg det en gang.

Aller morsomst var det de gangene vi fikk være med på hageselskap på den store gården. Da ble det servert engelsk te og vi fikk spise så mye kaker vi ville. Det var som et eventyr, så fint var det. Og jeg fikk være med døtrene i huset og leke med de fine dukkene deres. Du skulle ha sett det dukkehuset, Josefine! Forresten så har du jo sett det, for det er med på det bildet oldefar har på veggen.

Josefine hadde nesten glemt at hun var syk, så oppslukt ble hun av Johannas fortelling.

Nå reiser Johanna seg fra sengekanten. Josefine vil gjerne at hun skal bli lenger, men hun forstår at besøket er over. Johanna må tilbake til stjernene, tenker Josefine.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk møte deg, Josefine, sier Johanna.
– Kommer du tilbake?
– Kanskje..., sier Johanna.
Så smiler hun til Josefine, stryker henne over håret, og blir borte.

Det var den syvende dagen Josefine var syk.
Pappa hadde sittet ved sengen hennes lenge. Han hadde lagt hånden sin på den varme pannen som heldigvis hadde blitt litt kaldere de siste dagene. Feberen var på vei bort, og Josefine klarte å sitte i sengen i stedet for bare å ligge.

– Pappa?
– Ja.
– Hvordan kan noen som er død være her hos meg?
– Hm, det er det ikke så lett å svare på, sier pappa og stryker hånden over skjeggstubbene.
Han er stille lenge.
Så sier han:
– Noen ganger skjer det ting som er vanskelige å forklare. Da sier vi ofte at det er et mysterium. Vi skal ikke være redde for det vi ikke forstår, for som regel er det fint. Hvis vi ikke har det bra, kan det for eksempel hende at noen som har levd før kommer og snakker litt med oss og trøster oss. Kanskje har de opplevd det samme som oss, eller noe som er enda verre, og så er det som om de vil si “hold ut, det går bra til slutt, jeg skal passe på”.
Josefine syntes det pappa sa hørtes lurt ut.
Så forteller hun pappa at Johanna har vært på besøk, og pappa nikker mens Josefine forteller hva som hendte.

– Har du hørt om skytsengler? spør pappa når Josefine er ferdig med å fortelle.
Josefine rister på hodet.
Hun vet hva engler er. Det er sånne de pleier å henge på juletreet. Men skytsengler? Nei, det vet hun ikke noe om.
– En skytsengel er vanligvis usynlig, men den følger med. Går ved siden av og passer på så det ikke hender deg noe.
– Hmm, sier Josefine.
Det var rart å tenke på.
Og så tenker hun at Johanna er hennes skytsengel. En som passer på at alt går bra.

Om kvelden lister Josefine seg ut av sengen og bort til vinduet. Hun ser opp mot himmelen og hvisker:
– Takk for at du er skytsengelen min, Johanna. Hvis du vil, kan jeg godt være din skytsengel her på jorden. Hvis du skulle ha bruk for en.

Og der oppe blant stjernene sitter Johanna og ser ned mot jorden. Smiler til Josefine som snart skal krype ned i sengen sin igjen. Josefine som snart er helt frisk.

15 kommentarer:

Katrine K sa...

Der kom historien, ja, den er som sagt nydelig. -og bildet, det var fint å se. (Morsomt med det lille dukkehuset de sitter på..)

Hobbyfilosofen sa...

Det var en koselig liten historie. Er det fri fantasi ut fra bildet? God skrevet! Det er bare å fortsette...

Anonym sa...

En aldeles nydelig historie...
Siv

Jorid sa...

Katrine: Takk, glad for at du likte historien :-) Ja, det bildet er ganske morsomt. Jeg har det forresten på veggen hjemme.

Hobbyfilosofen: Takk til deg også. Det er fri fantasi ut fra dette bildet - og bilder i hodet...

Siv: Og takk igjen!

Jill sa...

Fin-fin historie! Husker ikke helt hvordan språket er i "Knappestøpersken", men innbiller meg kanskje at denne språklig er nærmere noe som kunne egnet seg som en fortelling som barn? Kunne vært en fin historie for barn å undre seg over om et tema som ofte er vanskelig :-)

Jorid sa...

Jill: Tusen takk! Ja, denne er nok mer "barnevennlig" enn Knappestøpersken. Hadde tenkt å lage en barneutgave av den fortellingen, men den sitter litt langt inne akkurat nå...

Jill sa...

Og – det var en fin-fin historie for meg også!

Det kan være vanskelig, der der med å justere språk og innnhold i en historie (som allerede har tatt form) ned i alder. Et lite tips er vel å glemme det som allerede er laget og tenke på det som en sak som er ferdig og ikke skal gjøres noe som helst med. Likevel kan du tenke at du skal lage noe helt nytt med med et liknende utgangspunkt. Rett og slett starte litt på nytt, lage noe nytt uten å ødelegge den som allerede foreligger. Tenke på det som en øvelse for egen del, mer enn at det skal bli det eller det, da er det lettere å slippe seg løs. Tungt og ikke alltid like lystbetont, men det kan være verdt det. Du har jo et utrolig flott utgangspunkt.

Dessuten er det jo mye som kan bli av denne historien?

Jorid sa...

Jill: Det var veldig nyttige tips! Jeg tror du har helt rett, og jeg tenker i grunnen det samme; at jeg skal lage noe helt nytt ut av det. Men rådene er mye mer virkningsfulle når andre formulerer dem, så takk igjen :-)
Og ofte er det jo gøy å skrive, uansett hva som kommer ut av det...

Jill sa...

Å ja, det er gøy å skrive uansett - man TRENGER jo ikke å tenke at det skal komme noe konkret ut av verken det ene eller andre. Det er kanskje det som er mest gøy, faktisk!

:-)

swedette sa...

Vackert! Säkerligen mitt favoritstycke sedan huset på ön...

Jorid sa...

Jill: Og kanskje blir det best når man løsriver seg helt fra tanken på at det skal komme noe som helst ut av det man holder på med...

Swedette: Takk, kjære deg, blir glad av å høre sånt :-)

Lothiane sa...

Så nydelig historie. :)

Jorid sa...

Lothiane: Veldig, veldig glad for at du syns det! Og trivelig at du stakk innom :-)

Lothiane sa...

Jeg kommer nok tilbake hit... Denne lille historien din ga meg lyst til å ta opp igjen skrivingen. :) Det er godt å finne fram til ny inspirasjon.

Jorid sa...

Ingenting gleder meg mer enn hvis jeg kan inspirere noen. Følger med på bloggen din :-)