09 mars 2007

En bok å bli glad i

Det hadde rukket å bli natt da jeg bladde om den siste siden i franske Anna Gavaldas roman som på norsk har fått tittelen «Saman er ein mindre aleine». Snørret hadde blandet seg med tårene, og jeg satt og ønsket at den 600 sider lange romanen hadde vært dobbelt så lang. Jeg går fortsatt rundt med romanen i veska for å forsøke å holde på stemningen så lenge som mulig. Jeg vil ikke at personene i romanen skal bli borte for meg.

Romanen handler om fire personer som mer eller mindre tilfeldig havner i en stor, gammel leilighet i sentrum av Paris. Her er Camille, jenta som jobber som vaskehjelp om natten, men som har et stort tegnetalent som hun ikke helt tør å utfolde. Som barn ble hun forsømt, og hun har hatt en vanskelig ungdomstid. Philibert er en ung, intellektuell mann som i stedet for å bruke evnene sine, står i en bod utenfor et museum og selger postkort. Når han er hjemme, sitter han helst med nesa i en bok, og når han åpner munnen stammer han. Det er familien hans som eier den gamle leiligheten. Philibert kommer fra en familie med svært høy snobbefaktor, og han er langt fra å leve opp til farens høye forventninger.

Så er det Franck. Han jobber som kokk og har motorsykler og jenter som sine fremste interesser. Han er litt av en tøffing. Tilsynelatende. Men han viser en rørende omsorg for bestemoren sin, Paulette. Francks mor var aldri interessert i å ta seg av sønnen, derfor vokste han opp hos besteforeldrene. Det skjærer ham i hjertet når Paulette begynner å bli så glemsk at hun ikke lenger kan bo alene i huset på landet. Hva annet kan barnebarnet gjøre enn å samtykke i at hun må på gamlehjem? Gamlehjemmet er av den triste sorten, og det ender med at de tre ungdommene tar henne med seg til leiligheten i Paris og bytter på å passe på henne. Det utvikler seg et helt spesielt forhold mellom Camille og den gamle, og dette er noe av det fineste i hele romanen. Det oppstår også en spenning mellom de to “løvetannbarna” Camille og Franck. De tåler først ikke synet av hverandre, for deretter mot sin vilje å komme hverandre stadig nærmere.

Disse på hver sin måte merkelige og ensomme menneskene gir nødig slipp på sine hemmeligheter, og det er lite vi til å begynne med får vite om hver av dem. Vi bare aner at de har en tung bagasje å drasse på. Og så, sakte men sikkert åpner de seg for hverandre og vi får lov til å komme inn i det aller helligste.

Det er noe med stemningen forfatteren skaper. Noe med Paris. Noe med det enkle, men poetiske språket. Fortellingen er ujålete og ekte. Jeg ler høyt av pussighetene til hovedpersonene, for så noen sider lenger ut i romanen å ta til tårene. Jeg vil så gjerne hjelpe dem, for de er noen ganger så klossete og ubehjelpelige i forhold til hverandre. De ser ikke hvor avhengige de er av hverandre, hvor like de egentlig er. Ikke før det har gått en god stund...

Romanen formidler noe av den samme stemningen som filmen «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre». Dette ble nok kanskje forsterket av at jeg hadde filmmusikken i bakgrunnen mens jeg leste... Så da skulle det jo også passe bra at nettopp Audrey Tautou (Amelie) har rollen som Camille i filmen som er basert på Anna Gavaldas roman, og som visstnok får premiere i løpet av våren.

Det er så rørende, det er så vakkert. Så godt og så vondt å lese. Personene kryper inn under huden på deg og blir der. Lenge. Jeg misunner dere som ennå ikke har lest romanen!

10 kommentarer:

JULIE K sa...

Oj denne hørtes utrolig fin ut. Det er slik med gode bøker, man blir veldig lei seg når de slutter. Jeg gråt da jeg var ferdig med Dina bøkene, pga at det ikke var flere. Skjønner godt at du bærer med deg boken, man vil beholde stemningen så lenge som det er mulig. Takk for et fint boktips : )

londongirl sa...

Ja den boken är så underbar. Jag har till och med tänkt att läsa den igen....i sommar. Fantastiskt fint skriven och vilka personer! Jag saknade dem också när boken var slut. Jag har inte läst hennes andra bok (som jag tror är före denna) men har tänkt att göra det)

Ha det gott!

Plask sa...

Åh! Denne har jeg jo nettopp kjøpt! Derfor leser jeg ingenting av det du har skrevet om den :-)

Plask!

Jorid sa...

Julie: Ja, den er virkelig veldig fin, så du blir nødt til å lese den! Og så er det jo fantastisk at bøker kan virke så sterkt :-)

Londongirl: Så fint at du også syns det :-) Den andre romanen hennes er helt annerledes, men jeg likte den også veldig godt.

Plask: Heldiggris som ikke har lest den ennå :-) Spent på hva du syns om den!

swedette sa...

Jag får ta och låna den när jag kommer hem! Min norska blir bara bättre ju mer jag läser här...annars så avslutade jag en av mina favoritböcker imorse, och var halvt kvar i dennes värld resten av dagen.

jdawg sa...

det låter som en fantastisk bok, jag måste läsa den tror jag. om inte annat så till sommaren, i hängmattan. för det blir ingen spanienresa, hoppas vi fortfarande är välkomna till Norge:-) hoppas du mår gott.

Jorid sa...

Swedette: Ja, du må låne den! Og nå ble jeg nyfiken, hvilken bok var det du leste?

Johnny: En perfekt bok til hängmattan! Fins også på svensk: «Tilsammans är man mindre ensam». Trevligt at min favorittsvenske er tilbake, jeg trodde du hadde blitt borte..
Svensker er alltid velkomne i Norge :-) Ni tar vel med lite fläsk och julmust?

jdawg sa...

klart vi gör! säg till om något annat önskas:-)

Cassandra Mortmain sa...

Dette er en årets bøker jeg har lagt fra meg ulest. Jeg syntes den var gudjammerlig kjedelig.

Jorid sa...

Hm....hvordan kan man vite at en bok er gudsjammerlig kjedelig hvis den er ulest.... Men ellers syns jeg det er strålende at det fins ulike oppfatninger om denne romanen :-)