24 april 2007

Kunsten og livet

Jeg var nylig og så Glassmenasjeriet på Nationaltheatret. Det er tredje gangen jeg ser en oppsetning av dette skuespillet som amerikanske Tennessee Williams skrev i 1944. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er et eller annet i dette stykket som berører meg så sterkt at jeg sitter som på nåler. Noe som treffer noe i meg selv, noe som er like skjørt som figurene i Lauras glassmenasjeri. Det er et av de magiske øyeblikkene som bare kunsten kan formidle.

Da jeg gikk på videregående, hadde vi noen forferdelige lærebøker i tysk. Alt var trist, og det meste handlet om krig. Men midt i all elendigheten ble jeg fullstendig fengslet av noen av illustrasjonene. De var ikke muntre i uttrykket de heller, men det var noe i dem som snakket til meg. Tegningene var laget av den tyske kunstneren Käthe Kollwitz, og jeg kunne ikke glemme dem. Noen år senere var jeg innom Berlin på en interrail-tur, og oppdaget at det fantes et eget Käthe Kollwitz-museum. Det ble en stor opplevelse å komme dit og se flere av tegningene hennes. Plakaten jeg kjøpte, og som etter hvert ble ganske skrukkete, har jeg fortsatt på veggen.

Jeg glemmer heller ikke da norsklæreren min i 6. klasse delte ut et utdrag fra en roman og sa: «Det er ikke sikkert dere forstår alt som står her, men det gjør ingenting. Om noen år kan dere ta fram boka og lese den.» Utdraget var fra Is-slottet av Tarjei Vesaas, og fortellingen om 11 år gamle Siss og Unn gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som var jevngammel med de to jentene. Det var en svimlende opplevelse som det var umulig å sette ord på. Fortsatt blir jeg fanget av stemningen i denne romanen.

Sånne opplevelser er magiske. En kunstner – en forfatter, en komponist, en maler som kanskje for lengst er borte – treffer en tone i oss og skaper en sang som er unik for hver og en av oss. Vi blir ikke truffet av de samme tonene, men til sammen blir det en fantastisk symfoni av opplevelser. Og plutselig begynner kanskje tankene å danse.

Jeg vet ikke hva som oppstår i møtet mellom meg selv og kunsten. Det er som om en dør blir åpnet på klem inn til en spennende verden. En verden som kanskje er meg selv?

Det kunne være interessant å høre om noen har hatt tilsvarende opplevelser.

Illustrasjon: Käthe Kollwitz

9 kommentarer:

JULIE K sa...

Jeg opplever det til tider sterkt når jeg finnner en bok som fenger. Fra jeg kunne lese fordypet jeg meg i alt av bøker. Heldigvis hadde jeg en mor som var bok gal, så jeg fant alt av litteratur i bokhyllen.
Jeg kan forsvinne totalt inn i en bok. Jeg føler og gråter og lever i den mens jeg leser. Enkelte bøker jeg har lest gir meg fortsatt gode vibrasjoner bare jeg ser på coveret.
Det er først og fremst bøker som fenger meg slikt magisk, men opplever også spesielle øyeblikk i kunstens verden. Jeg må ofte gå alene på museer. Jeg trenger ro og tid til å studere og gå inn i det jeg ser. Om ett bilde fenger, kan jeg stirre på det i lang tid, og da passer det dårlig med et selskap som vil videre til neste rom eller neste bilde : )

Jorid sa...

Fint å lese om dine opplevelser fra bøkenes verden, og spennende å tenke på hva det er som gjør at en bok appellerer til noen, mens andre ikke blir berørt av den i det hele tatt.

Og jeg syns også egentlig det er best å gå alene på museum, for da kan jeg bruke akkurat så lang tid jeg vil. Og så tar jeg en kaffe i kafeen etterpå og beundrer alle kortene jeg kjøpte :-)

Jill sa...

Kanskje er det det som er god kunst - møtet mellom et individ og et kunststykke og det som da skjer. Jeg vet i alle fall om endel kunstnere som tenker at opplevelsen i mottaker er selve verket (det kommer noe selvsagt an på type kunstretning her). Så lenge et fiksert budskap ikke ligger for langt framme, gis det rom for nettopp tankeutflukter og funderinger, kanskje får det oss til å tenke noe vi aldri ellers ville tenkt. Det utvider dermed vår horisont. Så ja, den verden som åpnes ligger nok i deg og meg som mottaker, mens kunstverket får oss til å overskride våre egne tankerammer.

Da jeg leste dette innlegget den dagen du la det ut, tenkte jeg at dette måtte jeg tenke på, for dette hadde jeg lyst til å si noe fint om, det var så godt skrevet om et tema som interesserer meg veldig. Men så er jeg helt blåst oppe i hodet og kommer ikke å noen kunstopplevelse som utmerker seg spesielt. Det er så mange. På så mange områder og på så mange plan.

Av en eller annen grunn tenker jeg mest på de mange som sier de ikke begriper moderne kunst. Disse som blir irritert over at nettopp fikserte budskap flyr dem rett i trynet. Disse som muligens ikke liker tankeutflukter og tankedans. Disse som bare vil at "kunst" skal være noe pent å hvile øynene på.

Takk for at du fikk meg til å tenke på dette, Jorid!

Jill sa...

Det falt ut et ord, det skal være et "ikke" der i tredje avsnitt: "Disse som blir irritert over at nettopp fikserte budskap IKKE flyr dem rett i trynet"

:-)

Mdm Bricolleur sa...

Jeg leste dette samme dag som du la det ut, men som Jill ville jeg tenkte på det. Og jeg kom fram til at jeg vil skrive et eget innlegg om dette. Det er jo veldig relevant i mitt yrke også!
Fölg med i bloggen de närmeste dagene, så får du nok lese noe snart :-)

Jorid sa...

Jill: Tusen takk for en fin og innsiktsfull kommentar. Interessant at så mange blir provosert av det de ikke umiddelbart forstår og dermed bastant tar avstand fra det. Vanligvis tar det jo også litt tid å utvikle en slags kunstforståelse eller hva man skal kalle det. Jeg skal innrømme at jeg hadde "Gråtende barn" hengende på veggen på rommet mitt i riktig gamle dager :-)

Og jeg har full forståelse for at man til tider kan være "blåst oppe i hodet" :-)

Mdm B: Så fint! Da skal jeg følge med på bloggen din :-)

Mdm Bricolleur sa...

Nå ligger svaret mitt på bloggen. Det var fryktelig vanskelig å velge ut bare noen få opplevelser blant all kunst jeg har sett/lest/hört!

Jorid sa...

Mdm B: Spennende! Da skal jeg sporenstreks komme og lese :-)

Katrine K sa...

Jeg kan bli veldig grepet av musikk, hvis musikken passer til følelsene mine..
F.eks elsker jeg musikken fra Amelie fra Montmartre, blir aldri lei. Og filmen gav meg noe helt spesielt.
Elsker også musikken til Cornelis Vreeswijk.