22 mai 2007

Morsomt om døden

José Saramago er ikke bare forfatter. Han er trollmann også. I sin nyeste roman, «Dødens uteblivelse», avskaffer han nemlig selveste døden.

Det er den første dagen i et nytt år, og ingen dør. Ikke den dagen og ikke de neste dagene heller. Først er alt bare jubel, men så begynner man å ane konsekvensene av dødens uteblivelse. Ikke minst blir det krise for begravelsesbyråene. Som kompensasjon for manglende menneskelik å begrave, ber de regjeringen innføre obligatorisk begravelse eller kremering av alle husdyr som avgår ved døden.

Sykehusene og sykehjemmene (eller hjemmene for en lykkelig livsaften, som de kalles) blir overfylt av pasienter ettersom ingen får muligheten til å trekke sitt siste sukk. Det blir også problematisk for de familiene som har gamle og syke boende hjemme, folk som under normale omstendigheter ville ha dødd. Noen ser sitt snitt til å smugle dem over grensen til nabolandene, og en ny form for utvandring oppstår.

Så en dag dukker det opp et fiolett brev på bordet til generaldirektøren i fjernsynet. Brevet er fra døden, som annonserer at den syv måneder lange ensidige våpenhvilen er opphevet og at døden er tilbake i jobb. Idet klokken slår midnatt, dør det 62 580 mennesker med ett slag. Døden har imidlertid bestemt seg for å innføre en ny regel: fra nå av skal alle bli varslet likt og gis en frist på en uke for å få skikk på det som gjenstår av livet. Varslet kommer i form av et brev i en fiolett konvolutt. Men så kommer en av de fiolette konvoluttene i retur. Først en gang, og så en gang til. Døden står overfor et problem...

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramagos (f. 1922) nyeste roman er både fabel-aktig og fabelaktig. Det ligger en stor befrielse i å lese en morsom bok om døden. For dette er virkelig muntert, til tider hylende morsomt. Samtidig som det er så nydelig, så menneskelig. Og før jeg vet ordet av det, tar jeg meg i å sitte her og synes synd på døden.

Kan hende er denne romanen et slags pek til døden (eller livet) fra en aldrende forfatter. For kanskje må det en forfatter med lang livserfaring til for å skrive så sprudlende om et fenomen de fleste av oss jobber frenetisk for å holde på avstand. Kanskje høres dette ut som en ironisk roman, men det er det langtfra. Den utstråler tvert imot nærhet og varme. Den er finurlig i sin fremtoning, troverdig i sin usannsynlighet. Den er sprelsk, den er lekende, den er levende – til tross for at den handler om døden. Får man ta med seg en bok i graven, er denne et naturlig valg...

Jeg prøver å sparelese og legger romanen fra meg. Jeg har ett kapittel igjen. Det går et kvarter, så må jeg bare tilbake til romanen. Jeg forsøker å fortære den sakte, leser den siste setningen og smiler for meg selv. Jeg er så glad for at det fins sånne bøker.

Til slutt vil jeg gi honnør til oversetteren, Kjell Risvik. Han tryller han også, med det norske språket.

6 kommentarer:

jdawg sa...

jorid, jag är så rastlös, har inte riktigt ro att läsa. men dina tips verkar så bra...skulle du kunna läsa dem för mig? vi skulle ju besöka dig i sommar, undrar hur det blir med det...

Sagan Om Livet sa...

Fin blogg - återkommer helt säkert. Tack!

Jorid sa...

Johnny: Visst skulle jeg kunne lese dem for deg, men tror du at du kommer att förstå norskan...?
Ja, undrar hur det blir med sommaren, och om katten kommer...
:-)

Sagan om livet: Takk! Veldig trivelig at du kom innom, skal komme og lese hos deg også :-)

Mdm Bricolleur sa...

Det höres jo unektelig veldig morsomt ut!
Sparelesing har jeg aldri hört om. Jeg klarer ikke å stoppe når jeg leser en god bok, selv om jeg ikke vil at den skal ta slutt.

Lothiane sa...

Denne hørtes innmari interessant ut! Fikk lyst å lese den... Takk for tips!

Jorid sa...

Mdm B: Jeg prøver av og til å praktisere sparelesing når jeg vil at en bok ikke skal ta slutt - men det fungerer som regel dårlig...

Lothiane: Ja - les og le!