16 mai 2007

NY-frelst


Det er som å stå under verdens største lyddusj. Støynivået når uante høyder, lysene blinker om kapp og det kravler og kryr av folk på alle kanter. Men ingen som skubber og dytter. Et menasjeri av menneskeskjebner, en ny forestilling tar til på hvert gatehjørne. Høye hus som speiler seg i enda høyere hus. Øynene ser og ser, de blir ikke trøtte. Her er fôr for fantasien.


Jeg er liten og helt anonym i den kjempestore byen, og frihetsfølelsen det gir meg er fantastisk. Et smil brer seg umerkelig over ansiktet mitt og blir fanget av den rare mannen med kattene. To katter med ullgenser i tillegg til pelsen, i bånd og med en tiggerskål foran seg. - Jeg trener dem, sier mannen, men må gi opp å få åtte år gamle Blackie til å posere for fotografen. Mens kattekameraten på tolv regisserer seg selv.


Sceneskift: Søndag morgen. Frokost på Starbucks. Fem kilo New York Times og den minste caffe latten de har - som beskrivende nok heter "tall"... Jeg plukker opp noen setninger fra en lavmælt samtale ved bordet bak. Her er ingen høye røster; noen snakker sammen, noen snakker med seg selv og noen taster på den bærbare datamaskinen. De rolige jazztonene i bakgrunnen akkompagnerer en artikkel jeg leser om maleren Edward Hopper. En fremmed spør om lov til å slå seg ned på den ledige stolen. Det er ikke som hjemme, der vi helst vil ha folk vi ikke kjenner på en armlengdes avstand og vel så det. Her kan du risikere at folk bryr seg, at de slår av en liten prat hvis du setter deg på en benk i Central Park - denne gigantutgaven av min hjemlige favoritt St. Hanshaugen. Hver dag lar jeg meg overraske over vennligheten i metropolen.


Helst skal man jo vandre over Brooklyn Bridge i grålysningen, men det er ikke så verst med sola midt imot heller. Det tok 600 mann 16 år å gjøre broen ferdig, men i 1883 kunne den høytidelig åpnes for ferdsel. Tenk om man hadde tall på alle de føttene som har trampet over broen i løpet av disse 124 årene. Dikteren Walt Whitman skal ha sagt at utsikten fra broen var den beste og mest effektive medisinen hans sjel hadde inntatt.


Kanskje er det lindring i å begi seg uti kunsten også. Vandre fra sal til sal i de store kunstgalleriene. Så imponerende at man nesten blir ute av stand til å se noe som helst. Man bare nikker kort til en Picasso og myser litt mot en Chagall. Helt til et par øyne på et ukjent maleri trekker en til seg og verden stanser opp et lite øyeblikk.

Før dagen er slutt, forsvinner jeg inn blant alle ordene i byens største bokhandel, den fire etasjer store Barnes & Noble på Union Square. Lenge etterpå kommer jeg ut igjen med en sirkusroman, Smilets historie, en fortelling om en rotte som bor i en bokhandel, en kjærlighetserklæring til Napoli og to bøker som skal gi inspirasjon til å skrive. Fulle av fotografier og tips som kanskje virker og kanskje ikke.


Jeg er på vei hjem til hotellet, traskende oppover Broadway, da jeg plutselig får se noe. Midt på Times Square. Noe trekker blikket mitt ned mot gaten, og der ligger han: en bitteliten lekesoldat i lysebrun plast. Han ligger med ansiktet ned i asfalten, urørlig, mens tusen føtter tramper forbi. Det er visst bare jeg som ser ham.

11 kommentarer:

Peter Madison sa...

Mmm...härligt!! Imorgon 10.40 lyfter planet till New York och det är min tur att gå gatorna fram och bara vara....

Skorpionkvinnen sa...

Jeg har drømt om å komme til NY lenge, regner med å komme meg dit innen utgangen av neste år...
Fint å lese fra turen din :-)

Vanja sa...

Vilka fina bilder :D

Hälsa Peter om du träffar honom (chansen är stor, eller hur?) ;)

Kram och ha det så bra där borta i det stora landet i väst!

Mdm Bricolleur sa...

Så fine "små" ting du beskriver!
Som den lille soldaten. Jeg legger også merke til sånt :-)
Jeg drömmer om NY, men tror ikke jeg kommer meg dit på veldig lenge.

Spectatia sa...

Åh, nå har jeg også vært i New York, med din hjelp. Kan riktig føle storbyfølelsen. :-) Men jeg ble nysgjerrig på boken om Napoli. Hva het den, og av vem?

JULIE K sa...

Så flott beskrivelse av det du har opplevd. Har så lyst på en tur over dit jeg også : )

Jorid sa...

Peter: Håper du har det like fantastisk i NY som jeg hadde det! Skal følge med på bloggen din :-)

Skorpionkvinnen: Du kan bare begynne å glede deg, tror ikke du kommer til å bli skuffet :-)

Vanja: Jeg var nok allerede kommet hjem da Peter reiste. Neste gang får vi planlegge bedre! Da kanskje du også henger med?

Mdm B: Kanskje kommer du deg dit før du aner det :-)

Spectatia: Boken heter «Falling Palace. A Romance of Naples» og er skrevet av Dan Hofstadter.

Julie: Klart du skal en tur til NY, du også!

johnny sa...

wow, underbart, känns som jag var där själv. underbara bilder, underbara ord. tack jorid!

Jorid sa...

Johnny: takk for dine fine ord, jeg sparer på dem :-)

Jill sa...

Å, får så lyst til å reise! Den som bare hadde tid og penger... Men leningen var jo rene reisen det også, så takk for turen!

Jorid sa...

Jill: Ubegrenset med tid og penger - det hadde vært noe det! Da hadde jeg lagt ut på tur igjen på røde rappen :-)