09 mai 2007

Støvets sår

Utenfor skinte solen uten tanke for at noen kunne komme til å bli blendet av det skarpe lyset. Det var kvelende hett i stuen i morens leilighet. Hun visste ikke hvorfor hun hadde begynt å omtale den som morens leilighet. Det var jo der hun selv hadde vokst opp, det var barndomshjemmet hennes. Det kjentes bare så lenge siden. Livet hadde for lengst sluttet å slamre med dørene i den gamle byleiligheten, og hadde bare etterlatt seg en skjelvende stillhet.

Alt var som før. Broderiene på veggene. Nipsgjenstandene på skjenken. De stivnede porselenssmilene, krushundens evige logring. Størknet. Svøpt i støv. Bare blomstene i vinduskarmen vitnet om en viss fornyelse og vilje til liv. Hun kunne ikke skjønne hvorfor moren ikke hadde byttet ut den gamle blomsterpotten, pyntepotten som var en gave fra en av tantene. Nå var den sprukket og misfarget. De en gang så røde rosene som prydet den var blitt rosableke. Det hadde vært en alpefiol i potten da den kom i hus, like etter farens død. Nå huset den en småvokst oleander som aldri hadde drevet det til noe særlig der den sto bak det gråhvite blondegardinet. Falmet skjønnhet, tenkte hun og kastet et blikk bort på moren. Forsøkte å telle rynkene i det gamle kvinneansiktet, men ga opp. Det var for mange, og hun ville ikke gjøre moren brydd ved å stirre på henne.

Motvillig måtte hun innrømme at hun hadde mange av morens trekk, og hun vemtes ved det. Så seg selv i et speil av ujevnt glass. Var det slik hun også skulle komme til å bli? En flue hadde forvillet seg inn i taklampen over spisebordet og fant ikke veien ut. Summingen gikk seg vill i øregangene hennes, ble høyere og høyere.

Hvor hadde årene blitt av? Før hadde hun forestilt seg at de var innelåst i en gammel kiste. At de lå der inne i mørket og ventet, ubrukte. Det var bare å ta dem frem og gi seg til å leve den dagen hun var klar for det. Nå var det kanskje for sent.

Blikket hennes møtte morens, en kort stund, før de begge begynte å famle etter hver sin kaffekopp. Hun fikk ikke puste, det knøt seg i magen. Fluen lå på rygg og surret febrilsk på bunnen av lampen. Så ble den stille.

- Jeg må gå, sa hun fort.
Hun lukket øynene for skyggen som for over ansiktet til moren. Snudde seg før hun rakk å se de triste øynene.

Skrittene hennes ga gjenlyd i oppgangen da hun løp ned trappen. Ut til lyset, friheten. En kort stund.


Illustrasjonen jeg har lånt (en "boks-skulptur") er laget av Joseph Cornell (1903-1972). Han er et nytt bekjentskap som jeg oppdaget på MOMA (Museum of Modern Art) i New York.

6 kommentarer:

Katrine K sa...

Fin, stemningsfull historie og bilde som passer til historien. Den gjengrodde dukken er egentlig ganske så uhyggelig. Noe vakkert som gror igjen, akkurat som moren som fanges i sine gamle vaner...

Jorid sa...

Takk, Katrine. Ja, den dukken var ganske uhyggelig, og jeg ble stående lenge og se på den... Det er spennende å oppdage nye kunstnere. Og takket være internett kan man jo finne mye informasjon om dem også :-) Hm...hvordan klarte vi oss før vi fikk nettet...

JULIE K sa...

En ny flott historie fra deg. Du skriver veldig bra altså : )

Spectatia sa...

Jeg VAR virkelig der, mitt i historien, men jeg leste. Kjente hvordan det luktet til og med...

Jorid sa...

Julie: Takk, så hyggelig at du syns det :-)

Spectatia: Det luktet vel ikke særlig godt, vel...?

Spectatia sa...

Nei. Ikke vondt, men innestengt. Og selvfølgelig støvete. ;-)