02 juni 2007

Ansgars seilas

Skulle landkrabben Ansgar gjøre sjømann av seg nå? undret naboene. De kom tilfeldigvis til å se at han pakket en rød redningsvest ned i en brun gammel koffert.
Var det enda så vel!

To uker senere løftet Ansgar den venstre foten forsiktig opp fra landgangen og satte den prøvende ned på kaikanten. Nølte. Trakk deretter foten raskt til seg igjen. Snudde og gikk tilbake til lugaren.
"Best sånn", tenkte Ansgar og sukket. Han satte sjøbein selv ved blikkstille hav, Ansgar.

Det var slett ikke første gangen det skjedde, tvert imot hadde det samme gjentatt seg i hver havn. Ansgar tok ikke sjansen på å gå i land, i stedet fortsatte han bare å segle. Tenkte at i neste havn, da skulle han sette føttene på ny og ukjent jord. Gi seg i kast med verden, for første gang i sitt liv. Nå hadde han visst latt den siste sjansen gå fra seg.

Ansgar, hvem kjente vel Ansgar? Mens det ene året avløste det andre, sto han der ved samlebåndet og gjorde som det ble forventet av ham. Han sørget for at den norske silden fikk magebånd på boksen og ble klar til å møte den store verden. Selv sto Ansgar på sin anviste plass. Prikkfritt og pertentlig utførte han ordre. Men selv om føttene til Ansgar sto stille, tok hodet hans avstikkere til de underligste steder. Slik kom Ansgar seg ut i verden på sitt vis, men det var i tristeste laget, mente folk. Og her tror jeg vi skal gi folk rett. Han var som en av disse skutene som er bygd inn i en flaske.

- Du burde komme deg litt ut, Ansgar, sa folk.
- Ja, svarte Ansgar.
- Du burde reise og se verden, Ansgar, sa folk.
- Ja, svarte Ansgar.
- Kjøp en billett i gave til deg selv, det fortjener du, sa folk.
- Jada, svarte Ansgar.

Han leste bøker som fikk livet til å lette litt en gang iblant, han drømte drømmer som av og til truet med å vekke ham. Det fantes rom i Ansgar som var så fine at ingen torde å gå inn i dem. Tankene hans var for store for det vesle stedet han bodde på. Folk ristet på hodet av den merkelige mannen som aldri ville være med på det de kalte for livet. Det fantes ting i Ansgar som var så stille at selv den mest lydhøre av de som sa de kjente ham aldri klarte å fange dem opp. Folk så Ansgar, men de så ingen. Å, han skulle ha hatt et liv på si', vår Ansgar.

Slik for tiden av gårde med Ansgar. Det var som om livet hadde satt ham på vent. Helt til den dagen kom da han fikk øye på den vesle notisen i avisen. Da syntes han at han hørte som et ekko alt det folk hadde sagt til ham. Det sto med ganske liten skrift helt bakerst i lørdagsutgaven: "Bli med på jordomsegling! Det venter deg eventyr i hver havn. La ikke sjansen gå fra deg, det kan være nå eller aldri!"

Ansgar klippet ut annonsen og la den i skrivebordsskuffen sammen med ennå ikke tenkte tanker og tanker som var så frekke at Ansgar hadde puttet dem i en gammel eske med globoid. Utklippet var gulnet da han endelig fant det fram og tok mot til seg og bestilte billett.

Han fomlet lenge med brevet den dagen det kom i posten, han holdt billetten opp mot lyset som om han måtte forsikre seg om at det var ekte varer. Det gled et aldri så lite smil over ansiktet hans. Skjønt det kunne godt hende at det slett ikke var noe smil, det kunne nok like gjerne være en nervøs rykning.

Og så var det altså slik det skulle ende, det som skulle bli hans livs seilas? Han skulle visst aldri tørre å sette sine ben på ny jord. I kofferten lå ikke bare den røde redningsvesten, her hadde de samlet seg, alle de gamle drømmene hans også. Men det visste ikke Ansgar. Han hadde ikke blikk for de skuffede drømmene som lå der og ventet på en havn å agere virkelighet i.

Sakte kom søvnen snikende innpå Ansgar den kvelden, tidligere enn den pleide. Han rakk å legge boken fra seg på det vesle nattbordet, men merket ikke at bokmerket falt ut og landet under køya. Handlingen kom ufortrødent til å gå videre uten Ansgar, samtidig som radioen ble stående der og snakke for døve ører.

Nå gynget det i den store båten, en rytme som om havet selv hadde bestemt seg for å sette tone til en vuggesang. Mens bølgene gikk høyere og høyere, forsvant Ansgar dypere og dypere inn i søvnen. Men et sted ute i verden var noe satt i bevegelse, noe ingen hadde makt til å stanse.

Det ble meldt storm, ja sågar nevntes ordet orkan. En oppskjørtet stemme på radioen ba alle båter sette kurs mot land. Alt mens det store skipet krenget mer og mer. Snart skulle det gå ut en melding over skipets høyttaler. Never skulle banke på dørene til alle lugarene, støvler trampe på dekk. Men ikke ennå, for ennå sov vår Ansgar og visste ikke at hans tid snart var kommet.

Midt i natten skulle alle passasjerene hales ut av varme dyner og opp på dekk. De skulle finne sin plass i livbåtene som siden skulle låres og møte det kalde, opprørte havet. Det skulle bes, det skulle bannes, det skulle jamres og hamres. Men til slutt ville havet rase fra seg, ta sine ofre i favn og føre dem trygt i land etter å ha lekt seg ferdig med menneskene for denne gang.

En tid senere kunne man lese i avisen om et skip som hadde vært ute i hardt vær den natten da havguden fant det for godt å røre litt ekstra i grumsete vann. Som ved et under hadde alle de reisende blitt berget. De hadde, som det ble uttrykt, til slutt kommet i havn.

Men ingen kom siden til å høre noe fra Ansgar. Lenge etterpå var det noen som fant en koffert. Den lå og duppet i vannflaten. Den inneholdt en rød redningsvest. Men ingen drømmer.

7 kommentarer:

Jill sa...

Å sukk, det var fint, mye å tenke på og mange tanker om livet og hva man gjør med det...

Før jordomseilingen kom på banen, tenkte jeg at han skulle hatt en datter som Amelie, han Ansgar, en som først kunne sendt hagenissen på tur og siden kunne kanskje Ansgar også turt. Men så ble det havet som sendte ham på tur. Enda en fin tekst, Jorid!

Var After Dark bra, forresten? Så du leste den.

Jorid sa...

Jill: Tusen takk, det var fine ord :-)

After Dark var ikke på høyde med de "store" romanene til Murakami, som Trekkoppfuglen og Kafka på stranden, men det var absolutt en nydelig liten roman. Og ingen kan vel få fram stemninger som den godeste Murakami. Boken fikk meg også til å tenke på maleriene til Edward Hopper - ensomme mennesker i natten...

Jill sa...

Jeg tror kanskje jeg leste Trekkoppfuglen og Kafka på stranden i feil rekkefølge, jeg leste Kafkaen først, og synes i grunnen den er Trekkoppfuglen overlegen. Var ikke siste delen av Tekkopp litt ufokusert og - ja, jeg vet ikke, ikke helt vellykket? Eller er det bare meg? Kan jo være jeg ville syntes noe annet om jeg ikke hadde lest Kafka på stranden først. Må nok få med meg After Dark også :-)

Forresten pussig så mange av de samme typene fenomener som går igjen i bøkene hans (de som har mistet en hånd, prostituerte og unge jenter som de mest sentrale kvinneskikkelsene, alle hovedpersonene er flinke og liker musikk, mange har hoppet av skolen, etc).

Lothiane sa...

Veldig fint... og trist! Spennende også. Det var fint han tok turen endelig, men slutten... betyr det at han overlevde, eller..? Jeg ble litt bekymret for Ansgar.

Jorid sa...

Jeg har et litt spesielt forhold til Trekkoppfuglen i og med at det var en av de første bøkene hans jeg leste og ble betatt av. Ellers liker jeg også veldig godt Vest for solen, syd for grensen.
Veldig fascinerende med motiver og fenomener som går igjen i bøkene hans. Katter, for eksempel... Det dukker opp noen av dem i After Dark også.

Lothiane: Tusen takk! Jeg vet det ikke, men jeg har en liten mistanke om at Ansgar nyter livet nå :-)

Spectatia sa...

Noen ganger må det en orkan til for at man skal få tatt tak i drømmene sine og gjort noe med dem. Og da er det kanskje ikke så galt alikevel...

Fin historie, som gir god ettersmak. :-)

Jorid sa...

Spectatia: Tusen takk, snille du :-)
Ja, noen ganger må man bare dyttes ut i det...og håpe at man er svømmedyktig...