24 juli 2007

Bloody lovely Belfast

Det var helt greit å forlate et Dublin fylt til randen av turister og sette seg på bussen nordover til Belfast. Det var ingen trengsel på den bussen, og man kunne la tankene fare fritt mens bussen beveget seg gjennom det vakre irske landskapet med alle sine nyanser av grønt.

Det er ikke lett å forklare hva det er ved et sted, en by, eller et land som gjør at jeg faller for det. Som gjør at med en gang jeg kommer dit, vet jeg at dette er mitt sted. Jeg har vært i byer som er imponerende, vakre å se på og har kjente kunstskatter å vise fram. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg aldri kommer til å reise tilbake. Mens andre, kanskje langt mindre betydningsfulle byer, napper meg i ermet og spør om det ikke snart er på tide med et nytt besøk. Det er ikke nødvendigvis de flotte museene, de brede avenyene eller de historiske bragdene som er utført på stedet som gjør at jeg blir betatt. Det kan like gjerne være noe så enkelt som en stemning i en gate, en lukt av noe fremmed som streifer forbi nesen, en utsikt fra et vindu, et smil fra et menneske jeg aldri har møtt.
Derfor er det ikke den protestantiske trommingen og de iltre fløytetonene fra de endeløse paradene gjennom Belfasts gater på «Oransjedagen» 12. juli (en dag som i mindre fredeligere tider i Nord-Irland var ensbetydende med bråk) som befinner seg lengst framme i minnet. Langt mer framtredende er minnet om stemningen samme dag på en stille pub i katolske Falls Road, der en liten pjokk var med pappaen sin og kompisen hans ut og han stolt trakterte den vesle cola-flaska. En lomme av stille hverdagslykke. En liten togtur, fra Belfast til Derry/Londonderry, er et annet slikt minne. Et øyeblikk kan man late som man er en av de innfødte. Helt til toget kjører forbi en strand og noen klipper som gjør at de fremmede ikke kan la være å komme med et utbrudd, mens de andre passasjerene fortsetter praten uten å løfte blikket.
Foreløpig er det forholdsvis få turister som legger veien om Nord-Irland, selv om det er lagt godt til rette for turister. Landskapet er stort sett det samme som i republikken, menneskene er like hyggelige. Likevel er det nok fortsatt slik at Nord-Irland og Belfast har en negativ klang hos mange. Dessverre for Nord-Irland. Heldigvis for oss som liker å ferdes litt utenfor allfarvei.

Den nordirske forfatteren Robert McLiam Wilson beskriver Belfast slik i sin roman «Eureka Street» (norsk utgave: «Skriften på veggen»): “Det er et sted som blir mye filmet, men lite sett.” Veggmaleriene i katolske Falls Road og protestantiske Shankill Road setter fortsatt sitt preg på byen med budskap som ikke er til å misforstå, og fortsatt er det såkalte “fredsmurer” som sørger for å holde katolikker og protestanter fra hverandre. Men heldigvis er Belfast ingen krigssone lenger, det er stort sett fredelig i byens gater nå. For å si det med forfatter Wilson igjen: “I Belfast, i alle byer, er det alltid nåtid og alle gatene er poesiens gate”.
Belfast er et godt utgangspunkt for å utforske også andre deler av Nord-Irland. Man kan for eksempel ta toget til provinsens nest største by, Derry/Londonderry. En vakker gammel by som ble ettertrykkelig satt på kartet i 1972, da britiske soldater skjøt og drepte 14 demonstranter, en hendelse som siden er blitt kalt “Bloody Sunday”.
I sommerhalvåret arrangeres det bussturer til flere interessante steder, og ikke minst er det verdt å få med seg Giant’s Causeway. Et merkelig landskap formet for 60 millioner år siden og som består av en rekke basaltsøyler. Finner man den geologiske forklaringen en smule kjedelig, kan man i stedet helle til forklaringen om at det var kjempen Finn MacCool som ville anlegge trapper over havet til Skottland for å slåss med sin skotske rival.

På veien tilbake til Belfast gjelder det å kaste et blikk ut av vinduet idet bussen passerer ruinene av Dunluce Castle. En mørk og stormfull natt i 1639 blåste deler av slottet på havet og flere omkom. Kom, spøkelser, kom!
Jeg reiste til Belfast for å hente hjertet mitt. Jeg hadde lagt det igjen under et kort besøk i byen for elleve år siden. Men det ligger der fortsatt.

10 kommentarer:

leselama sa...

"Jeg reiste til Belfast for å hente hjertet mitt" - det var da aldeles nydelig sagt! (Kjenner jeg blunker litt akkurat nå... som om jeg skulle ha skåret løk.)

Jorid sa...

Leselama: He-he, ja den løken, den løken... Og takk :-)

londongirl sa...

Åh, så vackert! Både din text och bilderna! Jag måste dit jag med nån gång. Det var länge sen jag läste "Eureka Street" och jag minns att jag tänkte redan då att jag ville dit.

Jorid sa...

Londongirl: Takk, snille du :-) Tror nok du ville tyckt om Belfast, det er en spesiell stad. Så morsomt at du har lest "Eureka Street". Jeg leste den etter at jeg kom hjem og fikk øyeblikkelig "tilbakelengsel" :-)

Jill sa...

Å ja, det var en nydelig avslutning, hm, er det pollen nå?

Flott reiseskildring! Som vanlig, jeg får så lyst til å reise! Reise nå! Men så sitter jeg her da ... og trykker og trykker ... og nøyer meg med å lese dine flotte skilringer :-)

Heidi Fleiss sa...

Nydelig!
Jeg vet hvor jeg har lyst til å dra i hvertfall! :)

jdawg sa...

Dina resereportage väcker upptäckarlusten i oss Jorid. Underbara bilder, underbar berättelse. tack!

Jorid sa...

Jill: Tusen takk, det var kjekt å høre :-)

Heidi: Så hyggelig! Og takk for at du stakk innom :-)

Johnny: Takk selv, du min favorittsvenske :-)

jdawg sa...

åh, nu blev jag glad! det är besvarat, fast åt andra sidan gränsen:-)

Spectatia sa...

Interessant lesing. Og veggmalingene var imponerende!