06 august 2007

Kunsten å se på kunst

Jeg liker å gå på kunstmuseer. Særlig når jeg er på ferie i utlandet synes jeg det er spennende å oppsøke gallerier.

Men denne dagen skulle det bli litt i meste laget selv for en entusiast som meg. Jeg besøkte tre store kunstmuseer i løpet av fem timer, og var i tillegg nær ved å få solstikk på veien mellom dem. Det første gikk veldig bra, jeg var opplagt og nysgjerrig. Moderne kunst! Spennende! Niki de Saint Phalle var blant kunstnerne som hadde festet seg i minnet mitt da jeg gikk ut.

Fylt med nye impulser og med rak rygg gikk jeg videre. Det var Chagall som sto for tur. Et fantastisk museum. Jeg glemte tid og sted og forsvant inn i de merkelige og fargerike universene kunstneren har skapt i bildene sine.

Oppløftet gikk jeg ut. Ett museum til skulle jeg greie. Den lange bakken opp til Matisse-museet var bratt. Det kjentes som det hadde blitt enda litt varmere i været. Men jeg ga meg ikke, når jeg var så nærme skulle jeg sannelig ha med meg dette også.

Endelig framme. Damen i billettluken er særdeles misfornøyd fordi jeg ikke har akkurat fire euro, bare en femmer. Jeg lar meg ikke affisere, jeg er jo her for å beundre kunsten. Men jeg kjenner at kreftene begynner å svikte, det føles som et lite ork å gå opp trappene. Stolen til Matisse står her, men det er ikke lov til å sitte i den. "Skjerp deg, vi snakker om en verdensberømt maler." Jeg snakker strengt til meg selv. Men det hjelper ikke. Oppmerksomheten begynner å trekkes bort fra bildene på veggene og mot mine medkunstbeundrere. Eller rettere sagt: jeg går over til å irritere meg over dem.

En skarp bergensdialekt på full styrke skjærer gjennom rommet. Det er en mor som driver pedagogisk virksomhet overfor ungeflokken sin. "Hva var det nå han het igjen, han maleren?" terper mor. Men podene har ikke peiling. Nytt rom, ny mor. Hun forsøker tappert å beundre et bilde mens barna drar i hver sin arm og gir katten i kunsten. Alt mens det kimer iltert i en mobiltelefon. Og min egen tålmodighet blir mer og mer tynnslitt.

Jeg forsøker å identifisere meg med den intellektuelt utseende mannen. Han som nærsynt myser mot bildene mens han biter i brillene som henger i en snor rundt halsen. Jeg roer meg litt. Men så kommer de svenske damene. De er i 50-årene og tar jeg ikke mye feil er de lærere. De er opptatt av form og farge og kommenterer hyppig det de ser, samtidig som de avslører at de ikke kan så altfor mye om kunstneren.

Det er da de kommer, de aller verste museumsgjengerne: forståsegpåerne. Forståsegpåerne går aldri alene på museum. De er der for å overgå hverandre i å vise hvor mye de vet. Og ikke nok med at de forteller hverandre hvor mye de kan, de snakker så høyt at ingen kan unngå å få med seg forelesningen. Det er da jeg begynner å få bilder i hodet som har mer til felles med Munchs "Skrik" enn med Matisses "Nu bleu". Jeg må bort fra kunsten og ut i det fri!

På veien ut løper jeg innom bokhandelen og napper med meg en bok om Matisse. Så nå sitter jeg her i fred og ro og beundrer kunsten. Det er i grunnen ikke så verst, det heller.

6 kommentarer:

leselama sa...

Himmel, det er akkurat som på kino når man er så uheldig å få plass ved siden av noen som har sett filmen før og hele tiden skal kommentere den. "Følg med nå! Nå kommer det jeg fortalte deg om!" -
"Se nå! Ser du i bakgrunnen der..." - "Nå kommer de spesialeffektene du, ser du?!" - "De uniformene til de tyskerne er feil, det skal være..." Ja, og så følger en tirade av detaljert informasjon som ødelegger hele opplevelsen. Det er til å få mark av! :-(

Jeg har en kunstbok om Matisse jeg også - veldig fint med en kopp kaffe til! ;-)

Nydelig ferie du har hatt! :-)

Spectatia sa...

Velkommen tilbake! Morsomt å høre om ferien. :-) Kan være en vanskelig balansegang det der med hvor mange aktiviteter og inntrykk man skal prøve å få inn på den tiden man har til rådighet. Selv propper jeg gjerne fullt, jeg også. Hvile kan man gjøre senere i livet. ;-)

Mdm Bricolleur sa...

Ja, når man blir sliten og trött og trenger en kaffe, da dukker irritasjonsmomentene opp. Da vil man helst gjöre ting på sine egne vilkår. Jeg kan bli fryktelig irritert når jeg vil konsentrere meg, når jeg handler eller når jeg må vente på noe.

Lothiane sa...

He he, morsom lesing! Det høres ut som du har kost deg i ferien, i hvert fall, selv om du tok deg litt ut på denne spesielle dagen. God idé med kunstbok i stedet, noen ganger er det best å kunne sitte i ro og mak.

Jeg har ikke filla peiling på kunst selv, derfor er det litt morsomt å være på utstillinger og høre hvordan enkelte legger ut i det vide og det brede om ... ja, hva det nå er de sier. Jeg har hatt en følelse av at de ikke alltid vet hva de snakker om, men hva vet jeg? :)

Anonym sa...

Gjett om jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen! Min største skuffelse på kunstfronten stammer fra St. Peterskirken i Roma. Kirken var full av brautende turister med store fotoapparater på magen. Det føltes som om de prøvde å overgå hverandre i både stemmestyrke og gestikulering i beskrivelsen av de forskjellige kunstverkene.
Da vi endelig kom fram til Pieta så vi skulpturen bak skuddsikkert glass. En turist hadde nemlig prøvd å ta med seg Marias nese hjem som et minne. Jeg gremmes...
Siv

Jorid sa...

Leselama: Ha-ha, ja å bli sittende ved siden av sånne besserwissere på kino er virkelig en lidelse. Og de som ikke skrur av lyden på mobilen...
Og kunst og kaffe hører så absolutt sammen :-)

Spectatia: Jeg vil også gjerne ha med meg mest mulig når jeg er et sted. Trives egentlig best da, man må bare huske å ta en pust i bakken av og til :-)

Mdm B: Det er ikke alltid åndelig føde er nok, kaffe må man også ha!

Lothiane: Kunstbøker er fine greier! Har ikke så mye peiling på kunst jeg heller i grunnen, så kanskje jeg får forsøke å se positivt på disse forståsegpåerne. Kanskje....

Siv: Tror jeg har et uskarpt bilde av Pieta bak skuddsikkert glass... Peterskirken er så stor og overveldende at jeg nesten ikke legger merke til noen ting. Nesten så det er et sånt sted som det er morsommere å HA VÆRT enn å VÆRE...