10 august 2007

Natt i Tokyo

Når det kommer en ny bok av Haruki Murakami, er det bare å henge ut «vennligst ikke forstyrr»-skiltet. I «After Dark» gir han stemme til natten.

Jeg har vanskelig for å forklare hva det er med Murakamis bøker som griper meg så sterkt, men kanskje har det å gjøre med at han viser meg steder jeg selv ikke greier å finne veien til. Han åpner opp for en verden fylt av underlige, absurde og likevel troverdige mennesker og hendelser. Murakamis personer er ikke alltid til å bli kloke på, nettopp derfor er de så fascinerende og kanskje derfor kjenner man seg også igjen i dem.

Handlingen i «After Dark» foregår i løpet av en natt i Tokyo. Innledningsvis beskriver forfatteren byen og skildrer den nesten som et menneskelig vesen. Idet dagen går over i natt, befinner vi oss på en kafé der en ung jente sitter ved et av vindusbordene. Hun røyker, drikker kaffe og leser en tykk, innbundet bok. Lav musikk strømmer ut av høyttalerne. Etter en stund går døren opp og en høy og mager ung mann kommer inn i kafeen. Han stanser ved bordet til jenta som han kjenner igjen fra en sammenkomst for noen år siden. Det er imidlertid jentas søster han først og fremst husker; den vakre Eri Asai som har falt i en så dyp søvn at det ikke ser ut til at hun skal klare å våkne igjen. Dette i motsetning til søsteren Mari som altså ikke greier å sove og derfor tilbringer natten ute i byen.

Mye av handlingen i boken kretser rundt Mari og Takahashi som den unge mannen heter. Han er jazzmusiker og sammen med bandet sitt benytter han natten til å øve. Men vi møter også andre nattmennesker, deriblant en prostituert kinesisk jente som er blitt banket opp av en kunde og bestyrerinnen på «elskovshotellet» der mishandlingen skjedde. Livene til disse personene berører i løpet av natten hverandre, tilsynelatende tilfeldig.

Den 200 sider lange «After Dark» er ikke en roman av det tradisjonelle slaget, snarere er det en serie stemninger. Mens jeg leste så jeg ofte for meg de ensomme menneskene på bildene til den amerikanske maleren Edward Hopper. Også han skildrer storbynatten på sitt helt spesielle vis. Musikk spiller også en stor rolle i denne romanen. Ikke bare er en av hovedpersonene musiker, det refereres også til musikken som spilles på de stedene personene befinner seg.

At forfatteren bruker «vi»-form gjør at jeg som leser blir en del av historien. Jeg er med og opplever og dermed føles alt også mye nærmere.

I et lavmælt og nakent, men likevel intenst språk har Murakami skapt et vakkert stykke tekst. Det er ikke den ytre handlingen som driver teksten framover, men stemningen. Det er fascinerende hvordan natten åpner opp for at mennesker som ikke kjenner hverandre finner veien inn til hverandres hemmelige rom, hvordan natten både dekker til og åpner opp. Det er nattens magi.

Idet morgenlyset kommer, er fortellingen slutt. Natten må vike for dagen til slutt. Men bare for noen timer, inntil mørket kommer på ny...

Romanen kommer på norsk ca. 1. september, på Pax forlag.

2 kommentarer:

Katrine K sa...

Denne fikk jeg lyst til å lese! Har aldri lest noe av denne forfatteren, men skjønner at det er på tide.

Jorid sa...

Katrine: Jeg hadde lenge sperre på Murakami, for det var så mange som snakket om hvor genial han var. Og da blir jeg nesten litt trassig.. Men da jeg først begynte å lese, ble jeg fort "frelst" :-)