11 september 2007

Fransk fortellerkunst

Etter å ha lest «Storm i juni» av Irène Némirovsky forstår jeg hvorfor jeg leser bøker. Det er langt mellom slike «åpenbaringer», men desto større er lykken når man finner dem. «Storm i juni» er en bok som setter seg fast i minnet. Det er en raus bok; rik på fortellinger, rik på ord av det rette slaget.

Boken består egentlig av to romaner: «Storm i juni» og «Dolce». «Storm i juni» åpner med Frankrikes fall for nazismen i juni 1940, og vi følger en gruppe parisere som flykter fra hovedstaden, gjennom et land i kaos. I «Dolce» skildres livet i en okkupert landsby, der hverdagen med tyskerne har tatt over. Flere av personene fra den første delen dukker også opp her, og skjebnene deres veves inn i hverandre.

Dette er langt fra noen tradisjonell «krigsroman», det er portrettene av personene som er det mest fremtredende. Menneskene angår leseren i all sin overdådighet og i all sin skrøpelighet. I all sin menneskelighet. Når de instinktive følelsene kommer for dagen i en presset situasjon, blir den menneskelige dårskap flombelyst. Det er et lite flatterende bilde av menneskeslekten forfatteren viser oss, men personene er nennsomt skildret. Tidvis med humor, tidvis med besk ironi.

Likevel: Det oppstår små lommer av skjønnhet også i tider med krig og elendighet. Selv om det vakre har dårlige kår, trosser det innimellom krigens brutalitet. Da oppstår det korte sekvenser av lykke som også får leseren til å sveve.

Alle de fantastiske og detaljrike beskrivelsene er med på å sette stemningen. En liten og tilsynelatende ubetydelig observasjon kan vise seg å ha stor betydning for hovedhandlingen.

Historien om romanens tilblivelse er som en roman i seg selv. Irène Némirovsky var russisk jøde (født i Ukraina i 1903), men flyktet med familien til Frankrike etter revolusjonen i 1917. Da tyskerne okkuperte Frankrike, var Irène Némirovsky blant de første jødene som ble deportert. Hun kom til Auschwitz i juni 1942 og døde litt over en måned etterpå. Ektemannen led samme skjebne i november samme år.

De to døtrene Denise (13) og Elisabeth (5) klarte å komme seg unna, og overlevde. De fikk også reddet kofferten med morens notatbok, som de gjemte som et minne. Boken ble imidlertid ikke åpnet før 60 år senere. Det man hadde trodd var en dagbok, viste seg å være to romanmanuskripter, skrevet med bitteliten skrift for å spare på papiret.

Romanen ble ikke utgitt på fransk før i 2004 og kom på norsk i 2006, oversatt av Kjell Olaf Jensen. Irène Némirovsky var for øvrig en av 1930-årenes mest kjente franske forfattere.

Det er umulig å forbli uberørt av historiene som blir fortalt i «Storm i juni». Jeg ville bare lese mer da den siste siden var vendt, men dessverre fikk altså aldri Irène Némirovsky anledning til å gjøre ferdig sitt verk, som opprinnelig var tenkt i fem deler. Romanen er formidlet i en form og med et språk som man ikke kan annet enn å fryde seg over. Historiene er skrevet med sikker penn i en usikker tid. Resultatet er stor fortellerkunst.

7 kommentarer:

avgrundsdjup sa...

Tack för trevliga inlägg på en likaledes trevlig blogg - hör till ovanligheterna "out there"!

leselama sa...

"Historiene er skrevet med sikker penn i en usikker tid."

Du har noen formuleringer jeg bare faller pladask for. Stadig vekk. Som jeg leser om og om igjen. Og tenker: Det DER, duh! Det DER! :-)

Spectatia sa...

Denne har jeg hørt mye godt om, og nå er jeg ennå mer sikker på at den kan være noe for meg. Herlig følelse det der når man "forstår hvorfor man leser bøker". Takk for kvalifisert tips. :-)

Mdm Bricolleur sa...

Dette höres ut som en bok for meg! Jeg må önske meg den altså.
Og så må jeg bare si at jeg synes det er så fint med sånne bakomliggende historier om forfatteren selv. Om hvordan boken ble til.

Jorid sa...

Avgrundsdjup: Takk for dine fine ord :-)

Leselama: Åh, nå ble jeg glad :-)

Spectatia: Ja, denne er virkelig verdt å spandere lesetid på :-)

Mdm B: Enig - det er ofte spennende å få vite noe om hvordan bøker er blitt til. Og for denne boken var det jo svært spesielle omstendigheter...

Skorpionkvinnen sa...

Åå, denne boka har ligget hjemme en stund i påvente av tid, nå gleder jeg meg til å lese den!

Jorid sa...

Skorpionkvinnen: Så bra - håper du kommer til å like den :-)