31 oktober 2007

Et forsøk

Hver dag dumper det haugevis med manuskripter ned i postkassen til norske forlag. En dag i april var det ordene mine som ble fraktet på denne måten.

Ordene mine ble ikke skrevet med verken blod eller svette. Ikke med tårer, heller. Det vesle bildebokmanuset ble til i løpet av et par kveldstimer, men jeg var likevel ikke så aller verst fornøyd med resultatet (som kan leses her). Og jeg gjør oppmerksom på at det ble til før Märthas engler ble et samtaleemne…

I et øyeblikks overmot bestemte jeg meg for å la det stå til og sende min lille bagatell til vurdering i et forlag. Eller rettere sagt flere forlag. Jeg valgte ut to rene barnebokforlag: Omnipax og Mangschou, og fire store forlag med egne barnebokredaksjoner: Aschehoug, Cappelen, Damm og Gyldendal. I tillegg skrev jeg en nynorsk variant av fortellingen som jeg sendte til Det Norske Samlaget.

Det første jeg gjorde, var å sjekke nettsidene til de ulike forlagene for å finne ut hvordan de ville ha manus tilsendt. Sant å si var det ikke helt enkelt å finne fram til den aktuelle informasjonen. Noen forlag virket mer opptatt av å selge allerede utgitte bøker enn å lokke til seg nye forfattere. Fire av forlagene opererte stadig med ordet «diskett». Kanskje på tide å oppdatere informasjonen litt? Forlagene oppga en vurderingstid på mellom to og åtte uker.

Så var det bare å skrive følgebrev, putte brev og manus i konvolutter, sette på frimerke, ønske meg selv lykke til og legge alt i nærmeste postkasse. I og med at jeg er på hils med en del forlagsfolk, valgte jeg å ikke bruke mitt eget navn. Jeg fulgte et råd jeg fra en bekjent i forlagsbransjen: «lån navnet til en venninne og vri litt på det, sånn at svarene havner i hennes postkasse – uten at hun må stå til ansvar for det du skriver».

Det kjentes uvant å opptre med en ny identitet, og jeg øvde meg på å skrive signaturer. Det var ganske så spennende og minnet meg om da jeg drev i samme geskjeft for mange år siden. Jeg gikk på ungdomsskolen og skrev falske meldinger for skolevenninner som ville slippe unna gymnastikktimene. Det gikk ganske lang tid før en av mødrene avslørte den falske signaturen. Det var ikke fritt for at jeg følte meg som en forfalsker nå også, og idet jeg puttet alle konvoluttene i den røde postkassen kjente jeg at hjertet lekte hurtigtog.

Så var det bare å vente…

Jeg slapp å vente så lenge, for allerede etter en drøy uke kom det første svaret. En ganske tykk konvolutt i A4-størrelse fra Imprintforlaget. Ergo: manuset kommer i retur, sannsynligvis med et standard avslag. Og ganske riktig: «Takk for at vi har fått lese ditt barnebokmanuskript. Det er stor pågang av manuskripter for tiden, og dessverre kan vi ikke finne plass for utgivelse av din tekst hos oss.» Ikke et ord om hvorfor teksten ikke fungerer, bare dette korte, upersonlige brevet.

Allerede dagen etter kom det et nytt brev. En liten, håndskrevet konvolutt fra Mangschou forlag i Bergen. Jeg holdt brevet forsiktig opp mot kjøkkenlampa og forsøkte å lese gjennom konvolutten. Jeg kunne se at det sto «lykke til videre», og kunne trygt sprette brevet. Visst var det avslag, men her var det i alle fall noen som har tatt seg tid til å komme med en liten vurdering: «Det er en hyggelig fortelling du har skrevet. (…) Grunnstrukturen har noen gode poenger, og jeg er ikke i tvil om at intensjonene dine er gode, men prosjektet er dessverre ikke egnet til utgivelse her hos oss. Historien mangler den lille ekstra gløden som en god historie bør ha.» Jeg stusset litt over ordet «intensjoner». Trodde de kanskje jeg var en gammel bestemor som hadde skrevet med tanke på barnebarna? (Jeg har nemlig hørt redaktører beklage seg over denne typen manus.)

Den nærmeste uken kom det brev på løpende bånd, fem i tallet. I brevet fra Cappelen sto det at manus var til vurdering og at de beregnet seg en behandlingstid på ca. 3–6 uker, og budskapet i brevene fra Damm, Samlaget og Aschehoug var det samme. Hos Gyldendal ga de meg imidlertid blankt avslag med en gang: «Vi har nå lest og vurdert din bildeboktekst her i redaksjonen med tanke på eventuell utgivelse i bokform, men er – til tross for tydelig skriveglede og gode intensjoner – dessverre kommet til en negativ konklusjon». Så kom det en lang harang om hvor mange manus de mottar og hvor strenge krav de stiller. Og jeg begynte å forstå at ordet «intensjon» er et ord å passe seg for. Har forleggerne gått på kurs og lært at dette er et fint ord å ty til overfor håpefulle debutanter man ikke vil ta motet fra?

Litt over en måned etter hendelsen med postkassen kom det en stor, ganske tykk konvolutt fra Damm: «Etter nøye vurdering har vi kommet til at det dessverre ikke kan utgis i bokform hos oss».

Det neste brevet var fra Cappelen, og budskapet var identisk: «Vi har vurdert manuskriptet med interesse, men er dessverre kommet til at vi ikke finner å kunne påta oss en utgivelse i bokform. Vi er lei oss for at vi ikke kan gi det en skriftlig konsulentuttalelse, men på grunn av den store mengden innkomne manuskripter er det bare et fåtall som får det.»

Så var det bare to svar igjen å vente på. En uke senere kom det nest siste. Det var fra Aschehoug: «Redaksjonen har vurdert ditt manuskript og har kommet fram til at vi dessverre ikke kan påta oss å utgi det i bokform.»

Det går gikk tre måneder før svaret fra Det Norske Samlaget kom. Rett nok var det på overtid, men det var det eneste av forlagene som hadde gjort bruk av konsulent. Og selv om uttalelsen var negativ, var den i alle fall grundig. Deler av den lød som følger:

«Gode bøker som tar opp temaet døden for barn er viktige, men skal ein skrive om eit slikt tema, må ein vere god, presis og original i utforminga. Denne historia slår meg ikkje som det. I ei og same fortelling prøver du å seie noko om døden, sjukdom, englar og historie, og ingen av delene kjem heilt i hamn. Mitt råd er at du forsøker deg med eit heilt anna utgangspunkt neste gong du skriv, prøv å sjå fortellinga du vil skrive frå ein overraskende ståstad, slik at den kan utvikle seg til å bli noko anna enn forutseieleg og tradisjonell. Med det meiner eg ikkje at alle historier skal vere merkelege og skrudde, men kvar historie skal ha eit punkt som er uutseieleg og annleis. Det manglar denne historia.»

I etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at det var som om jeg skulle ha sagt det selv...

Men så sitter jeg likevel her og lurer på hvor mange av de som blir refusert (v.fr., avvise, forkaste, refusere) som prøver seg på nytt…

12 kommentarer:

emelie sa...

Jeg synes det er virkelig tøft av deg å prøve! :)

leselama sa...

Oi! Må føles omtrent som å bli rundjult?! Men jeg er enig med emilie her, det var tøft å prøve. Å enda tøffere å skrive dette, kanskje. Og tøffest å ta lærdom av noe som ikke var det minste hyggelig. Tøffere enn toget blir du da om du ikke gir opp, selv etter dette. ;-)

Stå på! Vi heier på deg, vi som liker det du gjør her inne. :-)

Jorid sa...

Emelie: Takk for oppmuntrende ord! Noen ganger må man bare kaste seg ut i det (før man angrer...). Og om ikke annet, så fikk jeg i alle fall et innblikk i hvordan forlagene jobber :-)

Leselama: He-he, skikkelig grisebank kan man vel si ;-) Og ja, det var skumlere å blogge om det! Mye skumlere... Men veldig fint å ha heiagjeng :-)

Lothiane sa...

Du er tøff, altså!!! Jeg er imponert over at du turde. Jeg husker historien og synes den er nydelig skrevet.

Men for noen svar ... det er søren ikke noe for sårbare sjeler. Tror aldri jeg hadde orka, jeg er ikke særlig god på å ta imot kritikk.

Lykke til hvis du forsøker deg igjen! Du skriver i hvert fall godt - og det hadde vært supert om du fikk utgitt noe. :)

Oda sa...

Kunne vært interessant å vite hvor mange prosent som prøver seg igjen, ja. Selv har jeg etterhvert en viss refusjonserfaring, og tar det ikke så tungt. Å sende inn et manus føles snarere som å levere inn lottokupongen, du vet at sjansen er liten, men pytt, den som ikke er med kan ihvertfall ikke vinne ;-)

Trening i å mislykkes er uansett ikke dumt. Folk har for mye stolthet knyttet til å tape/vinne. Å tape er jo ikke så farlig egentlig. Det er mye verre å aldri prøve.

Spectatia sa...

Interessant og konstruktivt at du tar opp dette temaet. Og den som ikke prøver engang kommer jo aldrig til å lykkes... :-)

Jorid sa...

Lothiane: Man må bare distansere seg litt fra det, så man ikke tar det så tungt når man blir avvist. Og så får man sikkert litt tykkere hud for hver gang man prøver! Dessuten er jo bloggen et godt alternativ :-)

Oda: Jeg likte sammenligningen med lottokupongen! Og så har man vel godt av å trene på å ikke ta seg selv så altfor høytidelig :-)

Spectatia: Nei, det er nettopp det: den som intet våger, intet vinner... :-)

Hobbyfilosofen sa...

Uff, den ventetiden må være fryktelig. Og svarene... Huff, nesten så jeg begynner å grue meg, selv om jeg er langt fra postkassen ennå...

Nå gjelder det bare å legge det bak seg, brette opp ermene og jobbe på. Det er i motgang man vokser! Skrive kan du jo, så det gjelder bare å få den lille ekstra snerten i historien som de mener mangler, så kan du kanskje sende egen bok til familie og venner neste jul... ;-)

Johnny sa...

åh hur underbart du berättade den historien jorid. längesedan jag åkte med så på bloggen. och jag är säker på att det kommer rätt läge för dig. och hoppas du försöker igen. gör det. snälla. (men det "norska samlaget"? för en dum svensk låter det ju som ett konstigt ställe att skicka ett manus...)

Jorid sa...

Hobbyfilosofen: Ja, det var den snerten, da...
Og god tur til postkassen :-)

Johnny: Ha-ha, ja Det Norske Samlaget får en litt annen betydning på svensk...
Og takk :-)

Anonym sa...

Ikke gi opp, Jorid! Har alltid ment at det du skriver fortjener å komme ut mellom to permer!
:-)
Siv

Jorid sa...

Siv: Takk! Men ellers er det jo ganske fint å blogge også, da :-)