28 oktober 2007

Gjensyn med en gammel heltinne

I det siste har jeg lest en god del ny barne- og ungdomslitteratur, samtidig som jeg har sett litt på gamle bøker som enten er blitt gjenstand for evig glemsel eller har fått et nytt liv i nye utgivelser.

Av nostalgiske grunner går jeg på biblioteket og spør etter Dikken Zwilgmeyers «Anniken Prestgaren». En meget hyggelig bibliotekar dykker ned i magasinet på Deichmanske bibliotek og kommer opp med syv ulike utgaver av boken. Det er fritt valg og jeg låner like godt alle. Bortsett fra førsteutgaven fra 1900, den er ikke til utlån. Den er forresten ganske så beskjedent utstyrt, her er ikke mye som lokker på leseren.

I den neste utgaven, fra 1914, har en blond jente med fletter og rødrutete kjole tatt plass på omslaget. Akkurat dette eksemplaret av boken har Siri fått i gave «fra bedstemama julaften 1914». Jeg tipper Siri gråt like mye over Anniken Prestgarens korte livssaga som det jeg selv gjorde cirka 60 år senere. For her er også «min» utgave fra 1972, i serien Aschehougs Gullkantede. Den siste utgaven av «Anniken Prestgaren» kom i 1995 (Atheneum forlag).

Dikken Zwilgmeyer (1853–1913) var en av de mest sentrale forfatterne i 1890-årenes barnelitteratur, og hun ble særlig kjent for ungpikebøkene om Inger Johanne, tolv i tallet.

«Anniken Prestgaren» må være en av de tristeste bøkene i norsk barnelitteratur. Anniken (16) er en outsider, en guttejente i en tid da jenter helst bare skulle være til stas. Hun er verken pen eller fiks, men er modigere enn de fleste – og med et stort alvor i seg.

Det går lenge mellom hver gang noen låner disse bøkene, og når det en sjelden gang skjer, er det enten studenter eller gamle damer i mimremodus. Og så meg da, og jeg er jo ikke SÅ gammel... Jeg var litt i tvil om hvorvidt det var lurt å utsette seg for et gjensyn med en gammel heltinne, men det gikk over all forventning. «Anniken Prestgaren» går utenpå mye av det som senere er skrevet av barnebøker.

Og jeg måtte visst med hånden opp mot øyet denne gangen også. Den som kan lese slutten på denne romanen uten å bli rørt, må ha et hjerte av sten...

Jeg hører gjerne om andres «leseminner» fra barndommen.

2 kommentarer:

Juristen sa...

Jeg ble rørt av en bok fra beleiringen av Leningrad; Boris. Likeså en svensk bok som het Dagen før vinteren kom, samt klassiske Lindgren og Vestly (dog ikke Brødrene Løvehjerte), men Mio, min Mio og Guro. Triste, men sterke barneskjebner. Jeg har lest endel av gamle favoritter om igjen, og de har holdt seg godt:)

Jorid sa...

Juristen: Morsomt å høre om dine gamle favoritter! Tror jeg snart må ta meg en tur på Deichman igjen :-)