10 oktober 2007

Klok bok

For et klokt menneske Karin Sveen må være, tenkte jeg mens jeg leste hennes essaysamling «Frokost med fremmede»

Boka har undertittelen «Ei bok om tilhørighet». Et aktuelt tema i en tid som for mange av oss mer og mer kjennetegnes av rastløshet og flyktighet. Hvor hører jeg til? Hvor er hjemme? Hjemme er der katta mi bor, er det en som siteres på i boka. Hva er hjemme annet enn en omvei til verden, spør norske Daniel bosatt i San Francisco.

Karin Sveen er selv tydelig til stede i teksten og bruker egne erfaringer til å analysere og reflektere rundt det hun opplever under et opphold i Amerika. Reisen ut i verden blir på denne måten også en slags hjemreise. Hun skriver om det fremmede med utgangspunkt i det kjente, og slik skaper hun også gjenkjennelse og oppretter forbindelser mellom det kjente og det ukjente. Hun er ikke en kjølig akademiker som er ute og observerer, men et menneske av kjøtt og blod som det er lett å identifisere seg med. I tillegg får hun meg til å reflektere rundt min egen tilhørighet eller mangel på sådan. Jeg bygger mine egne tanker og erfaringer inn i lesningen.

Det gjør sterkt inntrykk når forfatteren setter to menneskeskjebner opp mot hverandre i essayet Joe og Marta. Amerikanske Joe er hjemløs, men er nøye med å feie og holde ren den vesle fortauskanten som er «hans». Hele strøket kjenner Joe, og han kjenner dem. Norske Marta bodde på psykiatrisk sykehus i over femti år, helt til reformen kom. Den ga Marta en leilighet, men tok fra henne hjemmet hennes. For som forfatteren skriver: «Det er ikke mange normale som inviterer en gæren i selskap eller går på konditori med en sånn, uten mot penger og som profesjonell hjelper.» Slik får Karin Sveen også sagt noe om det norske velferdssamfunnet: «Det er enklere å sette en idé ut i verden enn et menneske.»

Boka handler ikke bare om forfatterens opphold i Amerika. Temaene spenner vidt. Her er blant annet et essay om forfatteren Frank McCourt og om maleren Lars Hertervig. I det første kjenner jeg igjen min egen opplevelse da jeg leste «Angela’s Ashes». I det andre vekkes nysgjerrigheten, og jeg får lyst til å vite mer om en kunstner som fikk diagnosen uhelbredelig melankoliker.

Jeg leste denne boka like intenst som jeg vanligvis leser en god roman. At Karin Sveen også er lyriker, merkes godt. Her er setninger som er så fine at jeg må gå tilbake og lese dem flere ganger, sette strek under dem, samle på dem. Som denne: «Det var som om jeg ikke bare hadde reist over himmelen i et fly, men på innsida av ei fortelling som huserte i meg som et jetlag». Og denne: «Hukommelse er ikke nostalgi, men linjer og skinner som slynger seg fra sted til sted mens de synger, snart av savn, snart av forventningens glede».

Dette er klokskap på bok.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Du inspirerer nok en gang, Jorid. Stikker garantert innom biblioteket på hjemveien i dag igjen. Takk! :-)
Siv

Jorid sa...

Siv: Ja, løp og lån :-)