15 november 2007

Mann kvinne kaffe


Hun møtte smilet hans over en kaffekopp i Napoli
en gang for lenge siden.
Drømmene hennes viklet seg inn i drømmene hans
og ble til et gebrokkent mylder av ord uten endelser:
«Uomo. Donna. Caffè».

Sammen la de ut på en reise,
under stjernene, over engene, mellom fjellene, gjennom livet.
De søkte ly under trær som la grenene sine forsiktig rundt dem,
mens bølgene sang dem i søvn.
Helt til veien delte seg.
De møttes i presens og skiltes i futurum.
«Ritornerò!» «Jeg kommer igjen!»

Men årene gikk, for aldri mer å komme tilbake.

«Bella donna, vieni!» «Kom!» ropte en ung stemme.
Men da hun snudde seg,
så hun en gammel mann med ansiktet fullt av rynker.
Mellom rynkene lå det ord som drysset sakte ned mot gaten,
ble til dikt som samlet seg i en bok.

Så sto hun der med livet hans mellom hendene.


Denne teksten skrev jeg etter å ha sett den fine, fine filmen «Mann kvinne kaffe» (se her) på kino. Den er laget av Carl Eugen Johannessen, og filmen reklamerer selv med å være «en poetisk roadmovie – og en sorgmunter kjærlighetserklæring til Bella Italia.» Og denne gangen stemmer reklamen, for dette er en av de fineste filmopplevelsene jeg har hatt på lenge.

Carl Eugen Johannessen (44) bodde i Italia i fire år mens han var barn, og ville forsøke å finne ut hvor mye disse årene hadde preget livet hans. Dermed pakket han sekken, tok med seg kameraet og dro av gårde til sitt barndoms Italia. Han ble der i tre måneder, og resultatet av reisen får vi se i «Mann kvinne kaffe». Anbefales!


(Bildet er mitt eget, det er tatt i Napoli sommeren 2005)

5 kommentarer:

Juristen sa...

Aaa, bella, bella! Du skriver så bra!! På tross av altfor mye reising i det siste, lengter jeg etter Roma nå...

Har du noen umiddelbare boktips som formidler stemningen fra f.eks. Roma og Paris? *drømme, drømme*

londongirl sa...

Åh, den här filmen vill jag verkligen se. Det ser ut att vara en som jag skulle älska!!!
Måtte den komma till Stockholm snart!

Går den i Norge?

Spectatia sa...

Altså, jeg må bare si at jeg er innom og titter på denne posten rett som det er. Den er så utrolig fin, både filmen og din tekst og ditt bilde har en herlig stemning. Men jeg får så mange assosiasjoner at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne med å si noe, så da får det klare seg med dette, at du vet at jeg satte veldig pris på den i hvert fall. :-)

Og at jeg håper, som Londongirl, at den kommer til Stockholm snart.

Jorid sa...

Juristen: Takk skal du ha :-)
Når det gjelder boktips som formidler stemningen i Roma, så er jeg faktisk i beit selv. Tror ikke jeg kommer på noen...
Paris: et opplagt eksempel i disse tider er vel kanskje Anna Gavaldas roman "Saman er ein mindre aleine", som er filmatisert og stadig kino-aktuell. Nesten lettere å komme på filmer fra Paris enn bøker: Den fabelaktige Amelie, Før solnedgang, Paris je t'aime.
På tide å pakke kofferten tror jeg :-)

Londongirl: Ja, jeg tror det ville vært en film for deg :-) Men om den kommer til Stockholm.... norske filmer gjør vel sjelden det...?

Spectatia: Tusen takk :-)
Det er vel kanskje mange gode grunner til at norsk film sjelden kommer seg så langt som til Stockholm, men akkurat denne filmen fortjener å nå ut over Norges grenser, så vi kan jo alltids håpe!

Juristen sa...

Jeg er enig mht. bøker vs. filmer om/fra Paris, og samtlige Gavaldas er grundig lest! Jeg tror dog ikke jeg vil se filmatiseringen av Saman... Bildene i hodet mitt stemmer ikke med de valgte skuespillerne:-(