08 november 2007

Med lengsel og smerte

Med «En liten historie om lengsel» skriver Jens M. Johansson seg rett inn i magen min.

«En liten historie om lengsel» er på mange måter en stillfarende roman, men mellom linjene ulmer det. Jens M. Johansson er en forfatter som fanger opp stemmer og stemninger rundt seg, og som så foredler det og skaper det om til en fortelling. Det er også en musikalsk tekst som jeg tidvis tok meg i å lese høyt. Prøvde jeg meg på hurtiglesing, var det teksten selv som bremset meg slik at jeg automatisk senket farten igjen.

«En liten historie om lengsel» er fortellingen om Karen Abrahamsen, slik vi møter henne i tre avgjørende stadier i livet. I 1968 er hun 23 år gammel, gift med Trond og venter barn. Ekteparet bor i Amerika, men er hjemme i Norge en tur, og Karen drar på uanmeldt besøk til foreldrene sine i Sandefjord.

I 1973 møter vi Karen igjen, som alenemor i Amerika. Hun er skilt fra Trond, som har flyttet hjem til Oslo. Nå har Karen tatt med seg datteren Judith og legger ut på en lang biltur, uten mål, og uten å ha sagt fra til noen. Hun må bare komme seg vekk, begynne et nytt liv et annet sted. Men alt går ikke etter planen.

I romanens tredje og siste del er vi i Oslo, året er 2006 og Karen har passert 60. Hun er professor i litteraturvitenskap på universitetet og den mest populære foreleseren blant de unge studentene. Hun er vellykket, men ikke lykkelig. Det plager henne at hun ikke har særlig god kontakt med datteren, hvis livsvalg hun ikke kan forstå. Å være hjemme med mann og barn på Jessheim er vel ingen karrierevei for en begavet kvinne?

Karen oppnår aldri den kontakten med datteren som hun ønsker seg, og i stedet for å oppmuntre Judith i den tilværelsen hun har valgt, forsøker hun å styre henne til det hun mener er et bedre liv – et liv som til forveksling ligner Karens eget. Kommunikasjonen mellom mor og datter bærer tidvis mer preg av til-tale enn av sam-tale.

Framfor alt er Jens M. Johansson en god observatør. Dessuten synes jeg det er imponerende at en mannlig forfatter skriver så godt om mor-datter-forhold. Eller kanskje er det nettopp en mannlig forfatter som kan klare det best fordi han har den avstanden som skal til? Dertil ligger det en stor, stor styrke i språket. Det er spinkelt (i positiv forstand), men likevel sterkt nok til å bære en så tung historie. Jeg kaller det balansekunst.

I denne romanen fins det noen aldeles nydelige skildringer, og de beste av dem er hentet fra gravlunden... Blant annet er det på en kirkegård Karen lærer lillebroren sin å lese. De vandrer fra støtte til støtte og til slutt knekker seksåringen koden. En mer original metode for å lære seg å lese skal man vel lete lenge etter!

Sterkt inntrykk gjør også Frelseren, en byoriginal som var sterkt til stede i Karens barndom, og som skal komme til å spille en viktig rolle også i hennes tilværelse etter at hun er hjemvendt fra Amerika. Kanskje er det ham vi har mest å lære av når alt kommer til alt. Han som lever uten å kompromisse, uten å bry seg om hva andre mener er rett og galt.

Kanskje kan man si at denne romanen handler om livet i sin alminnelighet og mennesket i sin utilstrekkelighet. Men så demonstrerer den også litteraturens fortreffelighet.

4 kommentarer:

Siri sa...

Jeg likte Frelseren-figuren veldig godt. Det virket som om han var den Karen kom nærmest.

Nå leser vi nesten helt parallelt. Jeg er akkurat ferdig med denne, og etter den jeg leser nå skal jeg også begynne på B.A. Beckstrøm.

Lothiane sa...

Denne høres virkelig fin ut! Skal notere den på "skal lese"-lista mi. :)

Spectatia sa...

Off topic, men jeg må bare vise deg en bloggpost apropos kirkegårder som vi var inne på for lenge siden:

http://laserofunderar.blogspot.com/2007/11/till-alla-kyrkogrrdsvandrare.html

Vi er fler enn vi tror! ;-)

Jorid sa...

Siri: Helt enig. Og så artig at vi leser parallelt :-)

Lothiane: Den er en av høstens fineste romaner, syns jeg :-)

Spectatia: Åh, det var spennende! Og tror du ikke at akkurat denne kirkegården dukket opp i Johan Harstads roman Hässelby som jeg leser (eller rettere sagt hører) akkurat nå :-)