29 november 2007

Mine litterære heltinner: Åsta, Laura og Bodil

I løpet av høsten har en av utfordringene i bloggeuniverset vært å velge ut tre litterære heltinner. Noe som har inspirert meg til å lete litt i lesehukommelsen.

ÅSTA:
Åsta i «Jentene gjør opprør» av Frøydis Guldahl (for øvrig moren til Åsne Seierstad) var en skikkelig 70-tallsheltinne! Tøff, sint og med bein i nesa. Hun gjør opprør mot alle som sier at jenter skal være søte og snille og huslige og oppføre seg som damer. Åsta tar initiativ til å grunnlegge opprørsklubben Krokotitt, der en av lovene sier: Gjør alt du har lyst til. Alt som passer for gutter, passer også for jenter.

«Jentene gjør opprør» er den av høytlesningsbøkene fra barneskolen jeg husker best. (Jeg var velsignet med en norsklærer som visste å formidle leseglede). Siden lånte jeg boka flere ganger på biblioteket. Jeg tror jeg likte Åsta så godt fordi hun satte tanker ut i handling og aldri ga seg. Dessuten var hun vel en takknemlig motvekt til alle de skikkelige og tekkelige jentene som befolket barnelitteraturen før den tid.

Det skal i ettertid innrømmes at de litterære kvalitetene ved denne boka er heller beskjedne, men det er fint å tenke på at en bok kan vekke så sterkt engasjement. Det er vel kanskje ikke så ofte det skjer lenger...

LAURA:
Neste heltinne ut er Laura. Ikke Laura Ingalls Wilder fra «Huset på prærien», selv om hun også var en heltinne i mine tidlige leseår. Nei, denne Laura – Laura Wingfield – kom inn i livet mitt på et langt senere tidspunkt.

Strengt tatt er ikke den 24 år gamle Laura i Tennessee Williams skuespill «Glassmenasjeriet» (1944) noen heltinne. Hun er mer av en anti-heltinne der hun sitter «innesperret» i leiligheten sammen med den dominerende moren og den drømmende broren. Faren, som jobbet i televerket, ble forelsket i lange distanser og kom aldri tilbake. Men det var noe med Laura som grep meg så sterkt da jeg leste dette stykket første gang at jeg aldri har kunnet glemme henne. Siden har jeg sett flere oppsetninger «Glassmenasjeriet», og hver gang kryper Laura inn under huden på meg.

En sykdom i barndommen har gjort at den ene foten er kortere enn den andre og Laura må gå med en skinne. Dette gjør at hun føler seg mindreverdig, og hennes framtidsutsikter er ikke så altfor gode. Dermed får hun heller ikke utviklet sine evner, og det er nettopp det som er så fortvilet. For det bor så mye fint i Laura som ingen får muligheten til å oppdage! Som en erstatning for «det virkelige livet» har Laura en samling av små glassdyr. Enhjørningen er den aller fineste – og den skjøreste. I glassmenasjeriet bor alle Lauras drømmer.

BODIL:
Svenske Bodil Malmsten oppdaget jeg for noen ganske få år siden, etter tips fra en svensk kollega. Det er litt Åsta over Bodil – hun tør, hun også! Selv om hun er en godt voksen dame.

Den første boka jeg leste var «Priset på vatten i Finistère». Den handler om forfatteren selv, som i en alder av 55 år brøt opp fra trygge omgivelser i Sverige og bega seg til ukjent sted i Frankrike – uten å kunne språket, og med de viktigste eiendelene pakket i bilen. Boken handler om det første året på det nye hjemstedet; landsbyen Finistère.

Bodil Malmsten skriver så sabla godt! Hun skriver sånn som jeg selv ønsker å kunne skrive: tilsynelatende enkelt, men likevel med en dybde. Dertil elegant og poetisk. Hun har blikk for det hverdagslige og hun greier å løfte det opp på et litterært plan. Bodil Malmsten klarer å være personlig uten å bli privat.

Bodil Malmsten har også en utmerket blogg: www.finistere.se, og har gitt ut «bloggboka» «Hör bara hur ditt hjärta bultar i mig», som inneholder korte tekster der forfatteren reflekterer rundt en rekke hendelser og temaer, og her er også utdrag og sitater fra andres tekster. Boka er illustrert med egne fotografier.

Nylig er det kommet en ny bok i samme stil: «Kom och hälsa på mig om tusen år». Den får bli årets julegave til meg selv!

4 kommentarer:

Lothiane sa...

Fin post å lese! Du har funnet fram til noen fine personer.

Jeg sitter her og prøver komme på noen litterære heltinner, men det er jammen vanskelig! Jeg har lest en del bøker som handler om kvinnelige hovedpersoner - eller bi-personer - men de er ikke akkurat personer jeg ser opp til. Som oftest er de litt skakkjørte, gjør gode jobber, men fungerer dårlig i privatlivet - eller de begår de verste handlinger som hevn. Ikke akkurat forbilder. :)

Hmm, det sier kanskje noe om hva slags bøker jeg leser. ;)

Jorid sa...

Lothiane: Hyggelig at du syns det :-)
Jeg har lest en del sånne bøker jeg også, der "heltinnene" kanskje ikke er så mye å strekke seg etter ;-)

Lothiane sa...

Men det er jo veldig greit å finne ut hva vi ikke vil være også. ;)

(flink til å finne noe positivt)

Jorid sa...

Lothiane: Helt enig :-)