31 januar 2007

Pausebilde

Jeg har latt meg inspirere av Jill og hennes bruk av pausebilder. For å fortelle at jeg skal på kurs i Fredrikstad i tre hele dager til ende. Når jeg kommer tilbake, håper jeg å ha lært hvordan jeg skal skrive de mest fantastiske portrettintervjuer... I mellomtiden serverer jeg et av mine yndlingsdikt. Det har tittelen "Det er langt mellom venner" og er skrevet av Kolbein Falkeid:

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

I mangel av et bilde med lysende stuer i fjellmørke, velger jeg å la de opplyste vinduene i naboblokka gjøre jobben. Så får det bli en litt urban vri på diktet.

29 januar 2007

Jeg puster liv i et gammelt bilde

Jeg lot pekefingeren følge formen på A'en som var gravert inn i lokket på det gamle skrinet etter oldemor. A for Anna. Åpnet det forsiktig og visste hva jeg ville finne; det gamle bildet sammen med en liten bok fylt med minner fra en annen tid.

Jeg tok bildet forsiktig opp og holdt det mot lyset. Plutselig begynte det å leve, en forestilling utspilte seg foran øynene mine. Jeg ville strekke hånden ut etter deg, kjenne på kjolestoffet, røre lett ved armen din, men tiden sto mellom oss.

Men jeg ser at du lener deg mot den kalde ruten uten å ense mørket utenfor. Du ser inn i en verden ingen andre kan se, mens snøkrystallene danser for deg på ruten og får deg til så smile til noe langt borte. En danserinne rekker så vidt å gjøre en piruett for deg før hun faller sammen og den vakre kjolen ender som en fillehaug av snø.

Da du ble innskrevet i kirkeboken en kald dag i mars 1899, måtte Anna stilltiende godta at det sto "uægte" foran navnet ditt; Andrea Johanna. Men da sommeren kom, åpnet blomstene seg for deg og løvet strøk deg mildt over ryggen. Årene var gode mot deg, og du smilte det litt forsiktige smilet ditt og drømte som unge jenter gjør når de ligger i gresset og dikter liv til skyene som seiler forbi. Prinser, skip som seilte til fremmede havner, en enhjørning, en koffert full av silke og blonder.

Men en dag ble grenene som vernet deg til lange fangarmer som strakte seg ut etter deg. Grep tak i det lange håret ditt, holdt deg fast og boret seg inn under den tynne huden din. Satte spor som aldri skulle forsvinne. Den første frostnatten kom, men varmen ville ikke slippe taket. Snøen lånte deg sin blekhet, og du betalte med blod som ble til røde roser i den kalde snøen.

Plutselig er det som om bildet falmer, konturene viskes ut og jeg ser bare skyggen din mellom trærne. Du merker ikke at natten trekker sceneteppet for og forestillingen er over. Men på et av de gulnede bladene i boken gjenkjenner jeg mine egne ord, skrevet med en annens skrift:

Jeg danser min siste dans,
i et lys som sakte blekner,
i et slør av lave stemmer,
gjennom natten,
inn i drømmen.

Når jeg er borte vil noen kanskje løfte opp det gamle bildet, holde
det mot lyset og lure på hvem du var.

28 januar 2007

Dvale

Noen har lagt et hvitt teppe over jorden.
Men under snøen hviler livet,
sover bare skjønnhetssøvnen.

25 januar 2007

Gater jeg ennå ikke har gått

Jeg stapper kofferten full med forventninger, fyller opp kontoen med drømmer, lener meg godt tilbake og gir sofaen vinger. Jeg er på vei ut i eventyret. Foreløpig bare i tankene, men der ute i den virkelige verden venter nye opplevelser.

Men forventningene og forberedelsene er ikke å forakte, de heller. Å gå i bokhandelen og lete etter nye reiseguider, finne en roman fra et land jeg har lyst til å besøke. Ta fram atlaset og la pekefingeren krysse landegrenser og stanse ved spennende steder jeg gjerne skulle ha sett: Arkhangelsk, Barcelona, Buenos Aires, Cuba. Kaliningrad, Kairo, Istanbul. Sicilia og San Francisco. Tirana. Kanskje til og med Sibir. I alle fall ganske sikkert Shanghai.

Å reise er noe av det beste jeg kan tenke meg, og jeg tror ikke det er så mange steder jeg ikke kunne tenke meg å dra. Bare jeg slipper sole- og badeferie. En kombinasjon av at jeg ikke er så glad i å ligge stille og at jeg har en snev av vannskrekk gjør at denslags ikke frister så veldig. Ikke blir jeg brun heller, bare rosa... Kanskje er det derfor jeg liker engelskmenn så godt, vi deler jo skjebne på det området. Det er bare hvis jeg er i Irland eller Skottland at jeg plutselig begynner å mislike England. På samme måte som jeg adopterer latviernes skepsis til russere når jeg er i Latvia. Jeg som knapt kunne høre forskjell på latvisk og russisk første gangen jeg var der, og som dummet meg ut ved å skamrose en koloss av en statue fra sovjettiden.

Jeg gleder meg til å kjenne nye smaker på tungen, smile til noen jeg aldri har sett før, stotre "takk" og "hei" på språk jeg ikke kjenner. Gå på oppdagelsesferd i bakgater, gå på jakt bare med kameraet som våpen og eneste følgesvenn. Nye lukter, nye møter som etterpå skal bli til minner jeg siden kan finne fram og tenke på. Sånn som jeg nå kom til å tenke på den gangen jeg ble overrumplet av en innbruddstyv i Dublin. En kropp var på vei inn gjennom vinduet mitt idet jeg skulle til å sovne. Mannen forsvant da jeg skrudde på lyset, men jeg kjente meg ikke trygg før jeg hadde brødkniven på nattbordet og de irske pundene under hodeputen.

Langt fredeligere var det på landsbygda i Polen. Jeg hadde vært og gjort en reportasje om et norsk firma som hadde startet produksjon av bokhyller i en tidligere traktorfabrikk og skulle bare ta meg en liten runde på det vesle stedet før turen gikk tilbake til Warszawa. Jeg sto og tok bilde av noen høner og en katt da det kom en eldre mann på sykkel som stoppet og begynte å prate i vei på polsk. Jeg skjønte ikke et ord, og det eneste jeg kunne si var "Norvegija". Han sa "moment" og forsvant inn i et hus. Like etter kom kona og sa et par ord på dårlig svensk og enda noen ord på like gebrokkent engelsk. Jeg ble halt inn i huset. Kaffe og kaker kom på bordet. Snart kom det også en kjempestor hund og til slutt barnebarnet Kristoffer. Kona lo og lo, mens mannen snakket uanfektet videre på polsk. Og jeg hadde fått et minne for livet.

Men selv om det alltid føles godt å være på vei til et nytt sted, kjennes det også fint å kunne reise hjem igjen. Til tross for at jeg er en ganske rastløs sjel som sjelden har hjemlengsel, må jeg innrømme at når jeg står på en flyplass i en fremmed by og får se SK 490 til Oslo blinke for boarding, da kjenner jeg at det er godt å ha et sted å høre til.

Men før jeg kommer så langt: Fest sikkerhetsbeltet, det er klart for avgang!


Selv om det er spennende å gå i gater jeg ikke før har gått, liker jeg også tanken på å vende tilbake til gater jeg allerede har gått. Som denne i vakre, sjarmerende Lisboa.

24 januar 2007

Jeg har fått en røverdatter!

Jeg er blitt fadder for katten Ronja. I et brev som fulgte med bildet av fadderkatten min, står det blant annet at Ronja har gått ute ved Oslo Hospital i Gamlebyen i fire-fem uker, og at hun bodde under en presenning. Hun var kald og frøs og prøvde hele tiden å komme seg inn, men ettersom det var et sykehus og noen av beboerne var allergiske, kunne hun ikke få lov til å være inne. Hun fikk imidlertid mat flere ganger om dagen. Nå er hun hos Dyrebeskyttelsen og skal slappe av der en stund, før hun forhåpentligvis får et nytt hjem. Brevet sier også at hun til å begynne med var litt redd for de andre kattene, men at det går bedre nå. Og, står det: Hun er en veldig snill katt.

Og jeg synes det ser ut som Ronja har en sterk personlighet!

Ved å betale 50 kroner i måneden kan man fjernadoptere en hjemløs katt. Et godt alternativ hvis man ikke kan ha egen katt. Mer informasjon om dette finnes hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

23 januar 2007

Babyboom

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke denne overskriften på forsiden av lokalavisen Helgelands Blad. Enten må vel fødeavdelingen være nedlagt eller så er det snakk om en babyboom så stor at sykehuset ikke klarer å håndtere den. Eller er det rett og slett en ny form for resirkulering av aviser?

22 januar 2007

Gjesten

Jeg skulle sitte der med en kopp kaffe. Se opp fra boken jeg leste i, la blikket vandre ut gjennom vinduet, smile litt av en dresskledd mann som snublet i fortauskanten. Så skulle jeg trekke til meg blikket igjen og konsentrere meg om romanen jeg akkurat hadde begynt på. Kanskje var det Paul Austers Orakelnatt som jeg hadde bestemt meg for å lese om igjen, og kan hende var jeg kommet dit hvor hovedpersonen akkurat har fått øye på den blå notatboken i en papirforretning i Brooklyn. Den som skulle komme til å forandre livet hans.

Akkurat da skulle du komme. Forsiktig skulle du smyge deg mellom stolene og frem til bordet mitt, uten at jeg merket det. Ikke før du plutselig la hånden på skulderen min. Jeg skulle se opp og møte blikket ditt, brune øyne og et litt unnskyldende smil. En mørk hårlokk falt ned over det ene øyet og du strøk den vekk med en rask håndbevegelse, på den måten du sikkert alltid pleide å gjøre.
- Beklager at jeg er sen, men det var så mye jeg måtte rekke før jeg kunne komme.

Du satte deg ned, tok hendene mine og gjemte dem i dine. Tiden mistet sin kraft, trafikklyset viste rødt, kaffen ble kald, bokstavene i boken byttet plass og ble til et uforståelig språk, en knopp sprang plutselig ut i full blomst og fluene danset samba i vinduskarmen.

Så vendte du blikket bort. Jeg lot som jeg ikke så at du kikket på klokken, litt diskré så jeg liksom ikke skulle merke det. Men jeg visste det allerede: Lykken måtte videre, den kunne ikke slå seg ned hos meg. Den var bare til låns. En kort stund.


Maleriet jeg har brukt som illustrasjon er "Sunlight in a Cafeteria", malt av en av mine store favoritter: Edward Hopper (1882-1967).

21 januar 2007

Kake for en prinsesse

Med denne fantastiske kaken som jeg fant hos en konditor i Budapest, benytter jeg anledningen til å gratulere prinsesse Ingrid Alexandra med 3-årsdagen i dag. Skal jeg være helt ærlig, var jeg ganske skuffet over at hun ble født én dag for tidlig. For jeg hadde jo faktisk gledet meg litt til å kunne komme med en dårlig spøk av typen "se, nå flagger alle for meg"... Men jeg viser storsinn og stiller meg i gratulantenes rekker!

18 januar 2007

Nostalgi...

Jeg ble litt inspirert av Katrines 70-tallsbilder, så her følger min versjon av den historiske epoken – litt uskarp, og med et skjær av gult. Det var også på den tiden jeg var blondine...

16 januar 2007

Bølgesang

Jeg lyttet etter hjerteslagene dine i bølgene som brøt mot stranden,
lette etter pusten din i de siste tonene av stormens symfoni.
Gjennom fuglenes klagende skrik hørte jeg at du ropte på meg.
Men det var bare bølgenes sang som svarte på min lengsel.

15 januar 2007

Motene skifter

Ingen grunn til ikke å følge moten selv om man befinner seg på Vår Frelsers Gravlund. I fjor var det hatt og store skulderputer som var in. Så langt i år har det vært en mer minimalistisk stil.

14 januar 2007

Må alt være så jævla morsomt hele tiden?

Jeg ler. Ofte. Og ofte høyt. Men da jeg fikk se et innslag på tv der en lege hadde tatt på seg pappnese og agerte klovn (og det var ikke på barneavdelingen), satte jeg latteren fast i halsen. Ikke det at jeg ikke synes det skal være humor på sykehuset. Hvis det noe sted er bruk for humor, må det vel være nettopp der. Nei, jeg reagerte fordi det ikke var morsomt, bare så utrolig kunstig , teit og pinlig. La dem være gjøglere som kan den geskjeften, og la legene holde seg til kniven og stetoskopet.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på dette fenomenet og fant snart ut at "humor på arbeidsplassen" er et populært begrep, ja nærmest en industri. På nettsidene til Statens arbeidsmiljøinstitutt slås det fast at "humor er i ferd med å bli big business". De har arrangert seminar om humor i arbeidslivet med en avdelingsoverlege fra Ullevål sykehus som til daglig forsker på albuer. Han sier blant annet: "For at humor skal oppleves som positivt, må man føle at man er del av en gruppe der man er inkludert og akseptert. Positiv humor bidrar til økt trivsel som igjen gir arbeidsglede." Jeg vet ikke hvilke honorar overlegen opererer med, men med respekt å melde kunne jeg ha sagt det samme selv. Aldeles gratis. Keiserens nye klær er et begrep som renner meg i hu, og jeg tenker at jammen har såkalt kreative markedsmennesker lett match, for næringslivet må være ganske lett å lure. Kall det kick-off, og du kan slippe unna med et meste.

For også her handler det selvfølgelig om å tjene penger; det skrives bøker og holdes seminarer. Jon Morten Mehus og Trond Haugen har skrevet bok: Latterlig lønnsomt! Om humor og begeistring på arbeidsplassen. En bok som ifølge egenreklamen er "årets gavebok til venner, kollegaer og kunder du unner et morsommere liv". Siviløkonom (hva ellers?) Mehus arrangerer også et "sukessforedrag" kalt Humor og kreativitet. Hyrer du Melhus, får du ham til å fortelle hvorfor han mener "humor og kreativitet er latterlig lønnsomt for alle virksomheter som ser behov for utvikling, innovasjon og en motivert og kundeorientert bedriftskultur". (Det går mot full skår på bullshitbingoen.) Mens siviløkonomen ler hele veien til banken, kjenner jeg at jeg blir surere og surere. Kall meg gjerne gledesdreper, men jeg synes dette virker ganske latterlig. Jeg er bare så utrolig lite villig til å le på kommando. Kommer ikke latteren av seg selv, kan det være det samme.

Det fins noe som heter latteryoga også. Og det arrangeres latterkurs: "Et latterkurs er en perfekt start på et sosialt arrangement! Det være seg årsfest, julebord, kick-off e.l. Mange er litt nervøse i begynnelsen, det er ikke lett å vite hva man skal snakke om og praten går ofte litt tregt", reklamerer et firma som kaller seg Liv & Lyst. De skal bare ha 110 kroner for en halvtimes opplæring, og det er jo slett ingen blodpris. Men på kurs for å lære å le før du skal på fest? Det er nesten til å le av.

Misforstå meg ikke; jeg har stor sans for humor og jeg syns man kan tillate seg å spøke med det meste, så lenge det er intelligent gjort og ikke ondsinnet. Men jeg skal ha meg frabedt en lege som står ved dødsleiet mitt med klovnenese og synger heifadderullan.

Før jeg rekker å komme i dårlig humør, skal jeg ta meg en tur til Sverige og titte innom hos Vanja. Hennes blogg får meg alltid i godt humør og anbefales på det varmeste :-)

12 januar 2007

Du og jeg, bestefar

- Kom bestefar, skal jeg vise deg noe!
Min vesle hånd i din store, trygge neve.
- Se bestefar, nordlyset beveger seg når jeg vinker til det!

Side om side eller du foran og jeg to små skritt bak.
Du som alltid hadde tid og tålmodighet.
Jeg som aldri tenkte på at jeg en dag skulle miste deg.

Historiene dine fra gamle dager forvandlet seg til fantastiske eventyr
der vi satt i skumringen, med lys bare fra den gamle vedovnen på kjøkkenet.
Jeg var din prinsesse og du holdt alt ondt på avstand.
Du tok meg med i båten, og fisketurene ble til havseilaser.
Vi kjempet mot digre korstroll og unngikk så vidt å havne i steinbitens fæle gap.
Blåbærskogen var et fremmed land vi dro på ekspedisjon til.
Vi slo oss gjennom kjempehøye einerkratt mens farlige dyr var etter oss.
Og med livet som innsats krysset vi strie elver og berget oss så vidt på tørt land. For alltid endte det godt for oss to; den lille jenta og den store mannen.

Nå har du for lengst sluppet hånden min,
men av og til ser jeg en hvithåret mann foran meg.
Da vet jeg at jeg er på rett vei.

11 januar 2007

Fleur de tristesse

Jeg har alltid forbundet nelliker med sorg, og inntrykket av at det er en trist blomst fikk jeg bekreftet da jeg møtte blikket til denne gamle blomsterselgersken på et marked i Budapest for et par år siden.

10 januar 2007

Falmet skjønnhet

– Hei!
– Heeeiiii! Det var lenge siden!
– Ja, det begynner å bli noen år. Hvordan står det til?
– Jotakk, bra. Enn du, du er fortsatt i hovedstaden?
– Jo.
– At du tør! Folk ligger jo døde på månedsvis i leilighetene sine og blir ikke funnet før noen reagerer på liklukta som siver ut av nøkkelhullet. Og så mye narkotika og kriminalitet. Huff, nei der hadde jeg ikke villet bo, altså!

Omtrent sånn kan en samtale fortone seg når jeg er på mine gamle hjemtrakter og jeg treffer igjen kjente jeg ikke har sett på mange år. Tidligere hisset jeg meg opp. Det gidder jeg ikke lenger. I stedet begynner jeg å tenke på hvordan ting, folk og landskap forandrer seg – uten at jeg legger merke til det. Ikke før jeg altså treffer noen jeg ikke har sett på lang tid eller kommer til steder jeg ikke har besøkt på årevis.

Jeg har nok ubevisst gått rundt med en forestilling om at alt skulle være som dengang jeg forlot det. Kanskje har jeg forsøkt å kapsle inn barndommens verden, ønsket at den skulle forbli uberørt og ikke utsettes for forandring. At tiden skulle ha stoppet opp. At det ikke er slik, forsto jeg til fulle da jeg hentet fram de en gang så fine dukkene mine fra loftet. Et ganske trist syn: høyt hårfeste, hår med rust i, øyne uten pupiller og en munn som gaper ukledelig mot verden.

Jeg husker forundringen over å komme inn i et hus som i barndommen virket så utrolig stort. Kan hus virkelig krympe? Det hemmelige stedet der jeg gjemte meg bort for å dagdrømme – og smugrøyke – er for alltid stengt av busk og kratt som tappert vokter mine fantasier. Den en gang så rake ryggen som har begynt å lute, den mørke hårmanken som nå glitrer i grått, et rutenett av rynker i et tidligere glatt ansikt. Hun slanke i klassen over som nå ser ut som hun har sprøytet inn silikon ikke bare på strategiske steder, men også der hvor det ikke gjør seg fullt så godt. De selvopptatte kjekkasene fra parallellklassen på videregående som nå sitter der med voksende kulemage og begynnende måne (o herlige skadefryd!).

Er det sånn det skal gå med meg også? For selvsagt handler det om forfengelighet, og jeg undrer jo på hva folk tenker når de ser meg igjen etter mange år. Jeg vil så gjerne at de skal si noe sånt som dette: – Neimen, hei, det var lenge siden! Du ser ut akkurat som før, jo. Skal si du holder deg godt!

Når de ikke sier det, kan det jo selvsagt være fordi de er misunnelige fordi jeg holder meg så mye bedre enn dem. Jo, jeg tror jeg holder en knapp på den forklaringen. I alle fall en liten stund til...

09 januar 2007

Et lite mirakel. Og en stor takk

Tornerose sov i hundre år. Min orkidé klarte seg med ett. Da den blomstret av for et år siden, hadde jeg tenkt å kaste den. Men så kom jeg aldri så langt. Til slutt la jeg ikke merke til den der den sto. Oppå den gamle kommoden, under bildet «Kvinne om kvelden» av Wenche Øyen. Men så plutselig en dag fikk jeg se at det var knopper på den, og nå står den her i full blomst.

Jeg tar det som et tegn. Et tegn på at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Og så bruker jeg det som en anledning til å sende en hilsen og takk til dere, kjære bloggevenner. Jeg er veldig glad i dere! Og en hilsen til dere som smugleser også ;-)

(Og til slutt en liten klapp på skulderen til meg selv for at jeg fortsatt blogger, etter snart tre måneder. Det hadde jeg vel kanskje ikke trodd...)

08 januar 2007

Kattenes Roma

Nå er det kattene som regjerer i de gamle tempelruinene på Torre Argentina i sentrum av Roma. For tiden bor det ca. 250 hjemløse katter her. Noen mangler et bein, andre har et øye for lite, men her blir de tatt hånd om av snille mennesker som jobber gratis for kattenes ve og vel syv dager i uken. Disse kattevennene, som kommer både fra Italia og andre land, deler ut mat og sørger for at syke katter får stell og medisin.

På området er det også en liten butikk der man kan kjøpe diverse katteting; kort, kopper, vesker, bøker, kalendere osv. Inntektene går til arbeidet med kattene, blant annet til å vaksinere og sterilisere/kastrere dem. Det kommer mange turister hit, og deres bidrag betyr mye for opprettholdelsen av dette "kattehospitset". Noen av kattene er så heldige at de blir adoptert av snille mennesker, og det er også mulig å fjernadoptere en katt ved å betale et visst beløp.

Det er også mange fotografer som finner veien hit. Katten på bildet poserte villig for sin fotograf, og han fikk sikkert mange fine kattebilder. Men han "jukset" litt, for han hadde med seg Whiskas kattegodteri som han lokket med...

Kattene i Roma har også egen nettside.

07 januar 2007

04 januar 2007

Alene

Hun spant tråder så tynne og fine.
Som tankene en sommernatt like før solen dypper seg i speilblankt hav.
Tankespinn så skjørt at det ikke tålte livets pust.
Av disse tynne trådene vevde hun sin drøm om livet.
Hun satt flittig ved veven og alt ble så fint, så perfekt.
Og hun var så stolt da hun så hvor vakkert alt ble.
– Kom inn i min verden, bli del av min drøm, ba hun med rødmende kinn.
Men det var ingen som kom.
For hva ville skje om de snublet i en av de tynne trådene?
Og tenk om det kom flekker på de fine, rene flatene og alt ble ødelagt.
Derfor var det ingen som torde å følge drømmen hennes.
Så sto hun der helt alene i sin velskapte verden.
Hun begynte å gråte, og de vakre tankene i hennes livs drøm rant vekk. Det dannet seg en liten sjø foran henne, en sjø av ulevd liv.
I sjøen fikk hun øye på sitt eget speilbilde, en kort stund,
før vinden kom og tok tak i det.
Sakte gikk det i oppløsning, for til slutt å bli helt borte.

Den fine illustrasjonen er det Katrine som har laget, og hun har vært snill og latt meg få lov til å bruke den her :-)

03 januar 2007

Slik kom jeg til å samle på sukker

Det skjedde i grunnen ganske tilfeldig. Jeg skulle gjøre et intervju og ble invitert hjem til de to intervjuobjektene. Det var hyggelige folk som bød på te. Jeg ble spurt om jeg ville ha sukker i teen, og før jeg rakk å takke nei kom det en skål med sukker på bordet. Ikke en sukkerskål i tradisjonell forstand, en sånn som er fylt med strøsukker og med en skje oppi. Nei, oppi skålen lå det mange små poser med sukker. Sånne man får på kafé. Dette var sukker de hadde tatt med seg når de hadde vært ute og reist, derfor var det en blanding av sukker fra ulike land. Med dette porsjonssukkeret var de godt hjulpet når de fikk besøk av folk som foretrakk søtsmak på teen.

Så smart, tenkte jeg og gikk hen og gjorde likedan. Nå vokser sukkersamlingen min seg større for hver reise jeg gjør. Sukkeret er blitt som en slags suvenir. Resultat etter nyttårsfeiringen i Roma: fem forskjellige nye små poser har flyttet inn i kjøkkenhyllen. Men det stopper ikke der. Jeg har begynt å forsyne meg med sukker når jeg er på kafé her hjemme også. Jeg ser hånden strekke seg ut og nappe til seg en liten sukkerpose som forsvinner ned i veska. Enda jeg helst bruker honning i teen.

Jeg regner meg ikke som en samlertype, men det er akkurat som om det skjer noe når jeg får mer enn ca. ti av noe. Det er derfor jeg etter hvert har fått en ganske stor samling av reklamepenner også. Til tross for at jeg stort sett alltid holder meg til min favorittpenn: Pilot Hi-Tecpoint V5 Extra Fine. Sånne gratispenner er sjelden særlig gode å skrive med, og jeg mistenker mange av mine for ikke å virke lenger. Den fra svenske Lärarförbundet, for eksempel. Det må være en jeg har nasket til meg på en av bokmessene i Göteborg. Kanskje det var det året jeg var sent ute med å bestille hotell og måtte ta til takke med å bo på Spar Hotel helt ute i Majorna. Men den pennen virker faktisk fortsatt. (Jeg ble forresten litt flau da jeg skjønte at det skulle uttales MAJorna og ikke MaJORna som jeg hadde gått rundt og sagt...) Jeg har en hel håndfull med skriveredskaper fra Radisson SAS. Jeg har ingen bruk for dem, men nå er det blitt så mange av dem at jeg ikke greier å kvitte meg med dem.

I en av bokhyllene mine står det en støvete trebolle med fyrstikkesker jeg har tusket til meg fra barer og restauranter. Tjue forskjellige teller jeg meg fram til. Dessverre nok til å kunne karakteriseres som en samling, og dermed slipper de unna når jeg skal tenne mine stearinlys. Da tyr jeg til de gode gamle Nitedals hjelpestikker.

Og der glemte jeg nesten å nevne såpene og de små sjampoflaskene som ligger i en kurv i skapet på badet. Hotellsåper lukter som regel sterkt og ikke altfor godt, og alle som har prøvd hotellsjampoen vet at den er en katastrofe for håret. Bodylotionen fra St. Giles Hotel i London har en lukt jeg tror må få selv den ivrigste frier til å fordufte. Jeg kommer aldri noensinne til å bruke noe av dette, og jeg skulle ønske jeg hadde hjerte til å kaste hele skiten. Men dessverre er det blitt for mange av dem også.

Nå funderer jeg på om jeg skal invitere dere til kombinert teselskap og skrivekurs. Om dere skulle bli svette og trenge en dusj, ja så har jeg altså både såpe og sjampo. Men dere får dele på det ene håndkleet jeg en gang stjal fra Ana Grand Hotel i Wien.

Jeg har autografen til Jane Fonda...

02 januar 2007

Fem ting du kanskje ikke visste om meg

Jeg fikk en utfordring fra Jill om å fortelle fem ting om meg selv som dere kanskje ikke visste. Ett av punktene er imidlertid en løgn; gjett hvilket...

1. Jeg har 31 katter i stua. Og noen på kjøkkenet også.

2. Jeg har vært på Grønland og forsøkt å lære meg det grønlandske språket.

3. Jeg har studert latvisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo.

4. Jeg har autografen til Jane Fonda.

5. Jeg samler på sukker.

Jeg sender utfordringen videre til Johnny, Swedette og Pia.