27 februar 2007

Inni mitt hode

Det er kaldt ute, jeg er sur og lei. Jeg er ferdig på jobb og jeg vil hjem. Med en gang. Men jeg må innom en butikk og handle på veien. Dette er en usensurert utgave av stygge tanker som raste gjennom hodet mitt inne i butikken. Jeg er glad for at vi har en innebygd sensurinstans som hindrer visse ord i å komme ut over leppene. Men så er jeg heller ikke alltid så sur når jeg er ute og handler, altså...

Jeg tar en av blå handlekurvene. Riktig så uappetittlig, som vanlig. Bunnen er gjengrodd av gammel dritt. Kolonialmajor Rema-Reitan, du burde investere noen av millionene dine i såpe og vann. Det ser jo ut som en svinesti her.

Hva var det jeg skulle ha igjen. Jo, noe til middag. Det er jo helt umulig å finne fram i denne fordømte butikken, det er rot overalt. Hvordan er det i det hele tatt mulig å lage en så lite tiltalende butikk?

Får ta meg en tur bort til frysedisken. Jeg visste det. Pizza Grandiosa, Pizza Grandiosa og atter Pizza Grandiosa. Hvordan orker folk å sette tennene i de greiene? De har jo fader meg ingenting her. Hvorfor er alt mye bedre i Sverige? Vi er jo mye rikere enn svenskene og enda har vi ikke råd til å holde oss med skikkelige matbutikker. Jeg er sikker på de hadde bedre butikker enn dette i Sovjetunionen.

Hvorfor går den ungen her og subber mellom frysedisken og syltetøyhyllen? Det burde vært forbudt å ta med barn inn i butikker. Jeg har sett at de noen steder har begynt med "hundehi". Man dytter hunden inn i et bur, putter på ti kroner og så sitter den der og venter mens herren er inne og handler. "Barnehi", det hadde vært noe, det. Der ramla smukken ut av truten og ned på gulvet ja. Grabbe tak i den og inn i munnen igjen. Herlig. Bare cirka tjue tusen bakterier. Det er deg vel unt, barnet mitt.

- Ja, jeg har veldig bra følelse altså. Jeg tror det er gode muligheter for at jeg får den.
Jeg hater folk som snakker i mobiltelefon! Jeg håper virkelig ikke du får den jobben. Hvem er det som vil ansette noen som ikke engang klarer å gå samtidig som de snakker i telefonen? Og du er jo ikke mann engang!

Akkurat ja, jeg visste det! Ikke engang noe så enkelt som kaffe. Jeg finner pose etter med kokekaffe og ingen som er filtermalt. Kokekaffe! Det er da vel ikke et menneske på under åtti år som kjøper kokekaffe.

Hvorfor må den kjerringa hele tida gå i veien for meg? Kan ikke pensjonister handle på tider av døgnet når vi andre er på jobb. De har jo tida fra ti om formiddagen og helt til klokka fire om ettermiddagen. Og så må de på død og liv ut og handle ! Og så stoppe opp akkurat der hvor folk skal passere. Det er bare så typisk norsk dette med å stille seg i veien; rett foran en dør, midt i rulletrappa. Hvorfor bor jeg ikke i England? Walk left, stand right. Det kan ikke sies bedre.

- Fi faen. Se på den'a. Jeg vil ha den.
Herregud, hvor vanskelig kan det egentlig være å uttale y-lyden? Fitte rakker'n. Kommer det noen og sier skjøttkaker nå, så smeller det. Ta godteposen din og stikk!

Og så det gamle trikset med å sette den melka som har lengst holdbarhetsdato innerst. Som om jeg ikke vet om dette! Hvor dum tror de egentlig jeg er? Er det for mye forlangt når man stort sett bare bruker melk til å ha i kaffen lørdag og søndag at den er så fersk at den holder seg en uke?

- Det blir 102 kroner.
- Du har ikke to kroner?
Selvfølgelig har jeg ikke to kroner i smått. Hadde jeg hatt det, så hadde jeg vel gitt deg dem. Er du helt idiot eller?

Jeg putter varene i posen og går. Hvorfor skal jeg forresten betale 1 krone for å gå rundt og reklamere for denne elendige butikken? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi finner oss i altfor mye i dette landet.

Det ble forresten ferdigmiddag fra Fjordland. Den kjøttsuppa var faktisk ikke så verst.

25 februar 2007

Roman som berører

Det er lenge siden jeg har gått og grublet så lenge på en bok. Mens jeg forsøker å lese andre bøker, kommer Den amerikanske jenta av finlandssvenske Monika Fagerholm hele tiden og blander seg inn.

For Monika Fagerholms roman rommer så mange spørsmål og gåter som forblir ubesvart. Romanen er nesten som Buletjern, stedet der den amerikanske jenta blir funnet druknet. Hun ble trukket mot bunnen av den sterke strømmen, slik jeg blir dratt inn i denne fortellingen. Og akkurat som tjernet, føles denne romanen nesten bunnløs.

Høsten 1969 i Trakten, et sumpaktig kystlandskap utenfor Helsingfors, blir den amerikanske jenta Eddie funnet druknet og hennes venn Bjørn har hengt seg. I sentrum for fortellingen står Sandra og Doris, to ensomme jenter med svært ulik bakgrunn, men som finner hverandre i fantasiene om Eddies skjebne. Når de noen år senere kommer på sporet av hva som faktisk kan ha hendt og forsøker å rekonstruere dramaet, skjer det en ny tragedie; en av jentene skyter seg.

Det er den helt spesielle stemningen og forholdet mellom de to barna, Doris og Sandra, som gjør dette til så fascinerende lesning. Doris er et vanskjøttet barn, mens Sandra ikke lider noen nød, men blir overlatt mye til seg selv av foreldre som har nok med sine egne liv og ikke evner å se barnet.

Disse to villskuddene finner veien til hverandre, og det oppstår et symbiotisk vennskapsforhold mellom dem: søster Dag og søster Natt. Kanskje representerer de menneskets dag- og nattside. Sandra syr to gensere til seg og Doris med påskriften "Ensomhet & Angst", og det er mye av det romanen handler om. Doris og Sandra er to ensomme og spesielle barn som søker til hverandre, og gjennom leken får de bearbeidet sine egne liv. Det er en måte for dem å overleve på, men det er når leken og fantasien tar overhånd at det får så tragiske følger. Leken blir mer virkelig enn virkeligheten.

Om dette høres ut som deprimerende lesning, så er det ikke det. Ikke bare i alle fall. Det er nemlig også en sjarmerende letthet over romanen, og forfatteren vet å bruke humor. Den ligger blant annet i språket, og i Monika Fagerholms referanser til på den ene siden folkeviser og eventyr og på den andre siden populærmusikk. Noe av det kjæreste Doris eier, er musikkassettene sine. De som inneholder "slitesterke kjærlighetslåter for kjærlighetshungrende". Forfatterens "lek" blir imidlertid aldri påtrengende eller jålete, for dette har sin helt spesielle funksjon i fortellingen. I denne romanen føler jeg at Monika Fagerholm nærmest bedriver språklig hypnose.

Monika Fagerholm er nå i gang med å skrive en oppfølger til Den amerikanske jenta som skal komme ut i Finland til høsten. Kanskje får jeg da svar på hva det egentlig var med henne, hun den amerikanske jenta. Enten det, eller så ligger svaret hos hver av oss som leser romanen. Hvis det da ikke tilhører "dette harde i sjelen som det ikke kunne veves historier av", slik det står et sted i romanen.

23 februar 2007

Ekstrem forvandling

Iblant kan vel noen og enhver kjenne seg ganske ufiks og uopplagt. Omtrent sånn:



Og man skulle ønske man var litt mer fresj og fargerik. Noe sånt som dette, kanskje:


Disse to damene ble jeg for øvrig kjent med i en butikk i Praha.

21 februar 2007

Jeg er blitt politimester!

Da jeg var yngre, drømte jeg om å hete Elisabeth. Jeg var overbevist om at hvis jeg bare hadde hett Elisabeth, så ville håret ha vokst seg langt, mørkt og fyldig. Denne villfarelsen stammet sannsynligvis fra en roman jeg hadde lest.

Siden har jeg ofte ønsket meg et veldig vanlig navn, et som ikke var til å ta feil av. Sist jeg sjekket med Statistisk sentralbyrå var det bare 1025 av oss. For et par år siden var vi 1067, så utsiktene er heller dystre. Det føltes naturlig å ta kontakt med statistikkens høyborg for å få en forklaring på hvorfor jeg ikke er særlig populær. "Dette er vanskelig materiale som har likheter med spørsmålet om hvorfor alle ett år går med sleng i buksene, mens det noen år senere er helt teit", opplyste statistikeren (som selv var så heldig å ha et så vanlig navn som Jørgen) i en e-post.

Han hadde også utviklet sin egen "tanteteori", som han kalte det: "Et navn går gjennom en syklus på 120 år. Først er navnet ganske populært, men etter hvert vokser barna med dette navnet opp, og folk begynner å forstå at navnet ikke akkurat er originalt. Når barna selv får barn, blir det enda færre som bruker navnet på sine egne barn. Men helt galt går det når de som opprinnelig bærer navnet er blitt tanter, da er navnet totalt ute. Men så havner tantene under torven. Nye foreldre som skal sette navn på barna sine, har ikke truffet noen med dette navnet, og vips kan det bli populært igjen." Jørgen var så vennlig å sende meg en graf som viste Jorids utvikling i popularitet. Den viser at navnet var på sitt mest populære rundt 1956, og 120-årsperspektivet tatt i betraktning, lød hans tørre kommentar: "Du ser det blir lenge til Jorid blir populær igjen."

Det var da jeg skjønte at her måtte det handles raskt for å hindre at navnet ble enda sjeldnere, ja kanskje regelrett døde ut. Jeg kom til å tenke på forfatterne og deres mulighet til å påvirke. Ennå hadde jeg til gode å møte så mye som en ubetydelig liten biperson som het Jorid. Hva om det kom til å dukke opp personer rundt omkring i romaner som lød navnet Jorid - og som attpåtil kanskje var både pene og intelligente? Det kom mange små Dina'er i kjølvannet av Herbjørg Wassmos roman, så her kunne det ligge uante muligheter. Dermed startet min lille lobbyvirksomhet for å få forfattere til skrive inn en Jorid i bøkene sine.

Og slik gikk det til at jeg nå er blitt politimester. Jeg har nemlig lånt navnet mitt til politimester Jorid Steine i den nye kriminalromanen til Jørgen Jæger: Blodskrift. Hun virker absolutt som en bra dame, og i og med at det er snakk om en serie med bøker, øyner jeg nå muligheter for at Jorid kan gjøre et aldri så lite hopp oppover navnestatistikken...

Jeg har forresten nevnt dette for Linn Ullmann også.

20 februar 2007

Hjemme

Jeg nærmer meg. Får et glimt av blokka og puster lettet ut. Den står fortsatt. Altså er ikke leiligheten brent ned. Bare femti meter igjen nå. Fisker nøkkelknippet opp av lommen og setter nøkkelen i låsen på inngangsdøren. Jo, den virker fortsatt. Altså er ikke låsen skiftet ut mens jeg har vært borte. Puster lettet ut igjen. Sleper kofferten opp trappene til tredje etasje, tømmer postkassen på veien opp (bare regninger som vanlig). På dørmatta ligger dagens og tidligere dagers Aftenposten og venter på å bli tatt inn. Jeg låser meg inn i leiligheten og ser at alt er som da jeg forlot det. Jeg er hjemme.

Når jeg er ute og reiser, er jeg alltid litt redd for at det skal skje skumle ting i leiligheten mens jeg er borte. Sånne ting som brann, innbrudd, vannlekasje eller invasjon av skadedyr. Jeg blir alltid like lettet når jeg oppdager at alt er i orden...

Det helt spesielle "hjemmet" på bildet er fra Vestmannaøyene. Noen hadde lagd seg et nytt lite hjem i restene av et av husene som ble ødelagt av vulkanutbruddet i 1973.

18 februar 2007

Klar til avgang fra spor 13

- Dette er toget mot Trollhättan, Halden og Oslo med avgang kl.16:40.
Jeg må smile litt der jeg sitter, for plutselig forstår jeg hvorfor noen syns det høres ut som nordmenn synger når vi snakker. Etter å ha oppholdt meg i et språk som er litt annerledes enn det norske noen dager, hører jeg det selv også. Særlig synger den norske stemmen når den går over til å snakke på engelsk. Jeg lurer på om det kanskje er en engelskmann på toget, og om han i så fall smiler litt han også og tenker det samme som meg, at jammen høres det ut som nordmenn synger når de snakker.

Jeg lener meg tilbake i setet idet toget ruller ut av stasjonsområdet. Først sakte, så raskere og raskere.
- Så här fort kan man inte syckla, konstaterer et barn litt lenger framme i kupeen.

Og jeg sitter her og kjenner at jeg allerede savner den litt, den byen jeg er i ferd med å forlate. Selv om det egentlig ikke er noe veldig spesielt med akkurat denne byen. Likevel har den funnet en plass i meg, helt uten at jeg har merket det. En liten del av byen skal bli med meg hjem. Ikke bare bøkene jeg har kjøpt, men mennesker jeg ikke har møtt, men bare har sett haste forbi i den sure vinden, mens jeg satt på kafé med varm kaffe med melk i og forsøkte å samle noen spredte tanker på et stykke papir. Blikk som ikke rakk å feste seg, men som likevel kanskje sa meg noe.

Det er nesten helt stille på toget, bare lyden av rytmen som snart blir en del av kroppen. En rytme som er god å lese til, god å tenke til.

- Kolla! sier barnet der framme.
Og jeg ser ut av vinduet. Ser at gresset utenfor er grått, livløst. Ser et gammelt hus der ingen bor, det har vinduer som blinde øyne. Ser fabrikkbygninger, butikker, biler. Jeg ser noen som venter på at noen skal komme. Hva det var barnet så, får jeg aldri vite.

- Neste er Øxnered. Avstigning på venstre side.
Toget senker farten.
- Skall vi gå av nu?
Barnet får fart på seg. På med ryggsekk og jakke. Og lue også. Man må være sikker på at alt er med når man forlater toget.
- Farmor!
Det vinkes gjennom vinduet og barnet kan nesten ikke vente til døren åpner og det kan komme ut til farmor som står der på perrongen og venter.

Så blir det stille i toget igjen. En dame sitter og leser, oppslukt av bladet sitt. En mann har tatt av seg skoene og forsøker å sove.

Når vi passerer grensen på Kornsjö er det allerede mørkt ute. Og toget trekkes videre, mot Oslo S med ankomst kl. 20:45, spor 18.

14 februar 2007

Catwalk

Jeg ville finne Katteland, der det blir sagt at kattene skal bo.
Men det var verken på globus eller kart.
Så jeg fant fram frakk og en hatt og fulgte etter en katt en sommernatt.
Katten løp på lette poter, over en trapp, ned en bakke og under en bro.
Jeg hang etter på to, men mistet min venstre sko i et kratt, akkurat der hvor det var så bratt.
Så jeg datt.
Foran meg hørte jeg noen som mjauet og lo:
Ha-ha, der lurte jeg deg i en fart!
Er det rart?
Nei, for jeg er en katt og du er ikke særlig smart
der du går rundt på to,
... i bare en sko...

Kattebildet fra Røros får også gjøre nytten som pausebilde når jeg om ikke så lenge kommer til å gjøre svenske av meg for en stund.

11 februar 2007

Å kjøre eller ikke kjøre

Jeg har noe til felles med Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Åsne Seierstad og Linn Ullmann. Ingen av oss har nemlig sertifikat. Nå er det litt fristende å trekke den forhastede konklusjonen at har man ikke sertifikat, er det store sjanser for at man blir en berømt forfatter. Jeg nøyer meg med å konstatere at jeg kjenner et slags fellesskap med alle som er ute av stand til å legge ut på tur på fire hjul på egen hånd. Faktum er at jeg blir så glad hver gang jeg treffer andre som heller ikke har førerkort!

Jeg kan sykle. Jeg kan ro også. Men altså ikke kjøre bil. Jeg har faktisk aldri gjort noe forsøk engang. Da ser jeg bort fra at jeg et par ganger mener å ha kjørt bil i drømme. Husker jeg riktig, kom jeg fra det med livet i behold. Jeg husker imidlertid ikke om det også gjaldt de som ble utsatt for kjøringen min.

Til vanlig tenker jeg ikke så mye på at jeg ikke kan dette som så mange av dere andre kan, men det hender jeg begynner å fable om hvordan det er å kjøre bil. For jeg liker veldig godt å kjøre bil, i betydningen være passasjer, og jeg liker å kjøre fort. Samtidig vet jeg innerst inne at jeg ville vært en skikkelig kløne i trafikken, faktisk tror jeg at jeg ville ha vært en fare for sikkerheten. Jeg som ikke engang vet forskjellen på høyre og venstre.

Jeg kommer heller aldri til å prioritere å bruke penger på å ta sertifikat. Men det er lov å leke med tanken, og sant å si har jeg sittet her og tenkt ut en idé til en ny reality-serie: "Full gass!" Her følger vi en gjeng ubehjelpelige individer som aldri har sittet bak et ratt før. De er alle over 30 år og som har som mål i livet å få seg sertifikat og bil. Når jeg skal selge inn ideen, kommer jeg til å stille som krav at jeg skal være en av deltakerne. Så da kan dere sitte der i godstolen og le av meg når jeg kveler motoren midt i Sinsenkrysset, gispe etter luft idet jeg meier ned et sykkelbud og hoppe i stolen når jeg sneier borti en fotgjenger som løper ut i gata akkurat når den grønne mannen blir rød i fjeset. Og kanskje til og med hvine av fryd når jeg drukner en nyrenset pels på beste vestkant i sølevann. Flere av deltakerne kommer sikkert til å bli forelsket i kjørelæreren, så det ligger an til intriger også. Og vi kommer til å gjøre alt som står i vår makt for til å slutt å stå der med "lappen" i hånden.

Jeg tror sannelig jeg kan komme til å like å kjøre bil. Bilen og jeg. Friheten. Farten. Jo, jeg kan se det for meg. Litt sånn Thelma & Louise-aktig...


(Også biler kommer i størrelse extra small, som Fiat 500. Bildet er det Pia som har tatt i Roma.)

07 februar 2007

Pausebilde

Jeg forlater kontoret for å dra til København et par-tre dager og treffe mine danske og svenske kollegaer. I mellomtiden kan dere forsøke å skape orden i papirene på skrivebordet mitt. Et lite tips fra Piet Hein kan komme godt med:

Når tingene på Deres skrivebord er blevet en smule blandet,
og der er et ærgerligt stykke papir De ikke ved hvor er landet -
så lok det frem ved at lade som om De leder efter et andet!

05 februar 2007

Bøker jeg ikke ville ha vært foruten


Det var etter å ha lest Julies 5 Books I wish I could read for the 1st time all over again at jeg lot meg lokke til å lage en liste over favorittbøker. Dermed gikk jeg på skattejakt i bokhyllene mine. Å begrense seg til fem bøker var umulig, jeg hadde til og med problemer med å telle til ti.... Men her kommer i alle fall noen av mine favoritter:

1. Emily Brontës roman Wuthering Heights (Stormfulle høyder) er en av de mest berømte kjærlighetsromanene gjennom tidene, og kjærligheten mellom Catherine og Heathcliff er av det dramatiske slaget. De fantastiske skildringene av det øde landskapet i Yorkshire er også med på å gjøre dette til en storslått leseopplevelse når man virkelig trenger å flykte fra virkeligheten. Suveren innenfor sin sjanger!

2. The Glass Menagerie av amerikanske Tennessee Williams er kanskje det fineste skuespillet jeg vet om. Derfor gleder jeg meg til å se det igjen på Nationaltheatret i mars. Amanda Wingfield forelsket seg i feil mann: "He was a telephone man who fell in love with long distances". Nå bor hun alene sammen med de to voksne barna. Sønnen Tom er poet og jobber på fabrikk. Den handikappede datteren Laura lever livet sitt gjennom en samling glassfigurer - glassmenasjeriet. Mens moren lever for å få Laura godt gift... Dette stykket er rett og slett magisk!

3. Da portugisiske Fernando Pessoa døde i 1935, etterlot han seg en amerikakoffert med 27000 upubliserte tekster. En del av dem var ment å inngå i en samling prosastykker: Uroens bok. Her skriver han blant annet: "Jeg gir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den hverken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres for vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen."

4. Det gjorde stort inntrykk på meg da norsklæreren i 6. klasse delte ut et utdrag fra Tarjei Vesaas' roman Is-slottet og sa "Det er ikke sikkert dere forstår alt som står her, men det gjør ingenting. Om noen år kan dere hente frem boken og lese den." Fortellingen om 11 år gamle Siss og Unn gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, som var jevngammel med de to jentene. Det var en stemning, en følelse jeg aldri før hadde opplevd at en bok kunne gi meg. Jeg leser den fortsatt og blir stadig like fanget av den.

5. Litt av den samme stemningen som Is-slottet gir, finner jeg igjen i nordirske Deirdre Maddens roman The Birds of the Innocent Wood (I uskyldens skog). Tvillingsøstrene Sarah og Catherine har hver sin hemmelighet, men når vinteren må vike for våren på den isolerte gården der de bor sammen med moren, blir byrdene av disse hemmelighetene ikke til å leve med.

6. Svenske Torgny Lindgren er en av mine store favoritter, og jeg lar Pölsan bli min anbefaling her. Best er den som lydbolk - lest av forfatteren selv. Romanen er en eneste lang avisnotis. Den blir påbegynt i 1947 av en lokalkorrespondent, og den fullbyrdes først 53 år senere. Da har notisskriveren fylt 107 år, og notisen har vokst til en fortelling om "lungsoten" (tuberkulosen) - og om jakten på den ultimate pølsa...

7. "Der borte er Stromovka-parken. Vil du gå en tur for meg der, av og til? Jeg er svært glad i dette vakre stedet. Hvis du ser ned i det mørke vannet i dammene, kanskje ser du ansiktet mitt der en vakker dag?" Sitatet er hentet fra W.G. Sebalds roman Austerlitz. Boken er en blanding av fiksjon og fakta, og handler om den femårige tsjekkiske jøden Jacques Austerlitz som i 1939 blir sendt til England med en såkalt Kindertransport. Der blir han plassert hos fosterforeldre i Wales, og får et nytt navn. Denne boken er ikke av det lettleste slaget, men den er vel verdt innsatsen.

8. Irske Colum McCann har skrevet en fantastisk roman om den russiske danseren Rudolf Nurejev: Dancer. Forfatteren beskriver Nurejev som "en slags sult i menneskeskikkelse". Ikke minst skildringen av Nurejevs barndom er gripende, og det vakre, poetiske språket er med på å gjøre dette til en stor leseopplevelse.

9. Paul Auster er en stor favoritt, og for ikke lenge siden leste jeg Brooklyn Follies (Brooklynsk dårskap). Det er de merkelige personene i Austers romanunivers som griper meg så sterkt, og det at han klarer å skape stor litteratur av det hverdagslige. I denne romanen møter vi den tidligere forsikringsagenten Nathan Glass som har hatt lungekreft og drar til Brooklyn for å tilbringe sine siste leveår der. Han har satt seg fore å skrive Boken om menneskelig dårskap, men så tar livet overhånd.

10. Kanskje min aller største favoritt: japanske Haruki Murakami. Det er Trekkoppfuglen som gjerne blir trukket frem som hans beste bok. Jeg er ikke uenig i det, men jeg vil likevel gjerne anbefale Vest for solen, syd for grensen. Den er mindre omfangsrik og enklere enn Trekkoppfuglen, men med den samme stemningen. Vakkert, vemodig, forunderlig og filosofisk!

Nå er jeg spent på hvilke bøker dere liker!

03 februar 2007

På jakt

Jeg jakter jeg også, men ikke på fugler. Jeg er på jakt etter ordene. De rette ordene. For noen ganger nekter de å komme. Eller de har gjemt seg så godt at jeg ikke finner dem igjen, enda jeg nettopp hadde dem på tungen.

Jeg lokker: - Kom, så skal dere få stå i første linje, kanskje til og med få være med i tittelen. Stille. Så kommer et fint, lite ord stikkende fram, for så å forsvinne igjen rett foran nesa på meg. Fnising.

Jeg truer: - Kom hit, ellers skal jeg knuse dere med pennesplitten min når jeg til slutt får tak i dere. Da får dere aldri noensinne mer komme til orde! Stille. Lenge. Vet ikke ordet av det før det kommer hånlatter. - Kom og fang oss om du kan!

Og så kommer det en hel hær med andre ord som byr seg fram; billig og villig. Jeg forsøker å gjøre meg nytte av dem, men de er bare klisjeer så glatte at de ikke engang vil feste seg på skjermen. Andre er for lengst gått ut på dato og skjemmer teksten slik at den til slutt stinker. Noen er hverdagsord som har tatt på seg festhabitt og ikke tror at jeg merker forskjellen. De er ikke de riktige ordene. Jeg kan ikke bruke dem, de er ikke bra nok til å stå mellom linjene engang. Men de er mange og de er sterke, noen klamrer seg fast mens andre løper for livet for å unngå delete-tasten.

Men jeg gir ikke opp så lett. Så bare vent: En dag skal jeg finne alle de rette ordene. Og når jeg endelig får tak i dere, skal jeg feste dere på papiret, fange dere mellom to permer. Da har jeg ordene mine i behold!