30 mars 2007

Selvportrett med dobbelthake

Hvis man befinner seg alene på et hotellrom og ikke helt vet hva man skal ta seg til, kan man blant annet finne på å ta bilde av sitt eget speilbilde i glassplaten på skrivebordet. Det var da jeg gjorde det at den åpenbarte seg for meg: dobbelthaken. Den kom virkelig til sin fulle rett der på skrivebordet. Det skal sies at det ikke står så mye bedre til lenger ned heller. Magen kjennes som en altfor løs og uformelig bolledeig. Det trengs visst oppstramminger og oppussinger både her og der.

«Som en gullring i et svinetryne er en fager kvinne som er uten forstand», står det å lese i Bibelen (Salomos ordspråk, 11.22)

87 år gamle Benoîte Groult, fransk forfatter og feminist, er ikke enig:
– Det holder ikke å være intelligent! Jo, for menn gjør det det. Men ikke for kvinner, vi må i tillegg være elegante, sjarmerende og vakre for å lykkes, hevdet hun da jeg intervjuet henne i forbindelse med at hennes roman Stjernetasten ble lansert i Norge. (Anbefales; det er en morsom bok om å bli gammel.)

Jeg prøvde meg med en innvendig om at skjønnheten kommer innenfra, til tross for at jeg selv også for lengst har gjennomskuet dette som det reneste sprøyt. Jeg ble selvsagt blankt avvist.

– Det er urettferdig, men sånn er det, påsto feministen.

Så har man penger til overs, bør man altså bruke dem til å løfte ansiktet mot nye høyder. Det gjelder særlig kvinner over 45 år som har mistet, eventuelt ikke funnet, mannen i sitt liv. Greit nok å være briljant, men det er altså ikke noe sjekketriks.

– You can keep them, but not hook them, hevdet 87-åringen.

Bare for å ha sagt det, så er jeg under 45.

Selv heller jeg til en annen – og langt billigere – løsning enn å legge seg under kniven. Jeg har tenkt å bare lukke øynene når jeg går forbi speil eller andre flater som har den egenskapen at man kan kjenne seg igjen i dem. Ulempen er selvsagt at jeg kan komme til å smelle rett inn i en glassdør og bli erstatningsansvarlig, og så må jeg ut med en hel masse penger likevel. Hvis det da ikke er snakk om hell i uhell: Jeg blir så ille kvestet idet jeg møter meg selv i døra at jeg får en ansiktsløftning på trygdekassens bekostning.

I mellomtiden velger jeg å la være å bytte ut de litt for svake kontaktlinsene.

29 mars 2007

Kjerringknute


- Hortensia? Det er jo en begravelsesblomst.
- Begravelsesblomst? Jeg har da aldri sett hortensiaer i begravelser. Ikke at jeg har vært i så mange, men...
- Det kan hende det var mer vanlig før, for da var det ofte potteplanter i begravelser. Nå er det jo mest buketter. Nei, for meg er heller ikke hortensia noen begravelsesblomst. Men jeg hadde aldri tort å kjøpe hortensia for å gi bort til noen. Man vet jo aldri hvordan folk reagerer.
- Men å kjøpe hortensia til seg selv, det blir vel noe helt annet?
- Åja, bevares!

Om lørdagene hender det jeg tar meg en kaffe på kafeen på et lokalt, lite kjøpesenter. Kjøpesenteret er så lite at det ikke engang kaller seg kjøpesenter, bare senter. Her er Rimi, vinmonopol, apotek, blomsterbutikk, Nille-butikk og litt til. Og altså en liten kafé. Hvis jeg kommer hit mellom 12 og 13, er jeg sikker på at "kaffegjengen" sitter der. Kaffegjengen består av et varierende antall damer som prater og drikker kaffe og spiser vafler med eller uten jordbærsyltetøy. Et par av damene agerer moderne og har dristet seg til å bytte ut den svarte kaffen med "sånn kaffe latte", servert i glass. Denne lørdagen skulle en av damene stikke bort i blomsterbutikken mens de satt der, og hun hadde altså tenkt seg en hortensia...

Etter hvert føler jeg nesten at jeg kjenner dem litt. De er ganske forskjellige. Noen har skjørt, kåpe og skjerf som matcher og hår som ligger pent og pyntelig under hatten. Andre er ikke så aldeles nøye på det, har tatt på seg det som er mest praktisk. Felles for alle er at de har gode sko. Dette er folk som husker da det kostet 55 øre for en pakke damesigaretter, og de er skjønt enige om at gammal røyk lukter vondt. Noen av dem har svermet på St. Hanshaugen i unge dager.

- Du burde slutte å røyke! sier de til en gammel kjenning som kommer forbi og hilser.
- Hvorfor det? Jeg har røyka siden 1940, og jeg kommer ikke til å slutte nå. Jeg dauer jo snart likevel. Dessuten blir jeg bare like grinete som deg hvis jeg slutter. Ha-ha-ha.
Mannen går videre, han skal kjøpe tobakk.
- Hvor gammel kan han være, du?
- Jeg vet hvor gammel han er, jeg. Han er 84.
Det glimter litt ekstra i gamle enkeøyne.

Fjortiser på åtti, smiler jeg for meg selv der jeg sitter, tilsynelatende fordypet i avisen.

Så snakker de litt om hva de har gjort på "senteret", som altså ikke må forveksles med det lille kjøpesenteret, men er forkortelse for eldresenteret oppe på Lovisenberg. Det viser seg at en av dem har sagt opp abonnementet sitt på Hjemmet, det ble for mye interiørstoff rett og slett. Bedre å se på fjernsynet. De er tydeligvis godt oppdatert på sporten, nevner navn jeg aldri har hørt før. De bruker å se på Politiagentene og har fulgt med på Farmen. I Se og Hør har de lest at han som vant har fire barn med tre forskjellige damer. De synes ikke det er så rart, han er jo same, og samer har vel ikke annet å ta seg til.

Jeg regner raskt i hodet: Om 35-40 år er det jeg som sitter der. Jeg som kommer til å si at gammal røyk lukter pyton. Forresten pleier jeg å si det allerede.
- Og, kommer jeg til å si.
- Husker dere den gangen vi måtte stå i kø på polet for å få tak i vin til helga? Til gjengjeld kunne vi få en helt grei rødvin til en hundrelapp. Ho-ho, ja det var tider, det...
Og så kommer jeg til å kaste et stjålent blikk bort på trelitersen som ligger i kurven på gåstolen. Det blir visst fest i eldreboligen i kveld igjen.

En riv ruskende gal gammel dame, det er hva jeg tenker å bli!

26 mars 2007

Byen synger i meg

Gdansk og Gdynia. Navnene på disse to polske byene har fascinert meg i årevis. Gdansk og Gdynia – en rytme som har satt seg fast i kroppen. En dag, tenkte jeg, skal Gdansk og Gdynia bli noe mer for meg enn to flekker på kartet. En dag skal jeg dra og se hva folk steller med der borte.

Det er som om noen plutselig har løftet meg opp og satt meg ned i en modellby, jeg har en følelse av å befinne meg i en kulisse. Jeg er i Gdansk. Jeg landet i mørket om kvelden og nå står jeg her i dagslyset og finner meg selv i en by som er vakker som et eventyr.

Som følge av krigens herjinger ble så godt som hele Gdansk jevnet med jorden i 1945. De forseggjorte, gamle husene ble forvandlet til en stor askehaug. I løpet av 1950- og 60-årene ble alt bygd opp igjen, kopiert ned til minste detalj takket være gamle kopperstikk og fotografier. Nå går Gdansk for å være en av de vakreste middelalderbyene i Europa. Byen må være bygd på kjærlighet.

Jeg føler meg liten og lykkelig der jeg står med blikket vendt opp mot tårnet på Maria-kirken. En kirke som i sin tid var så stor at den kunne romme flere mennesker enn det byen huset. Den største kirken i Polen og den største mursteinskirken i Europa, leser jeg i guideboken. Idet jeg passerer Neptun-statuen i hovedgaten blir Neptun høyt der oppe på sokkelen sin omsvermet av en flokk med duer som finner det for godt å lette samtidig.

I Mariacka-gaten mister jeg nesten pusten. Det er en stemning her som er helt spesiell. Lukker jeg øynene nå, er jeg redd jeg forsvinner langt inn i en annen tid. På bildene i guideboken er gaten fylt til trengsel, nå treffer jeg bare to gamle mennesker med hver sin hund. Det er stille tider for de mange ravselgerne og andre som selger polsk håndverk i butikkene her.

Her kunne jeg bo, tenker jeg. Siden får jeg vite at det fins noen som har tenkt tanken før meg, for det er mange utlendinger som ser sitt snitt til å investere i leiligheter i Gdansk nå. Prisene er på vei opp, opp, opp. Men uansett: Det er fint å famle seg fram i en fremmed by.

Jeg befinner meg midt i et språk som virker helt uforståelig. Jeg leter etter kjente ord i en gratisavis jeg får stukket i hånden, og finner følgende: polski, wiceminister, homoseksualisci, narkotykami, pornografie, problem, e-mailu, skandal, Al Kaida, norwesku, Lillehammer, Anders Jacobsen.

– Vi kan ikke polsk helt ordentlig vi som bor her heller, sier en jente jeg kommer i prat med i en butikk. Hun forsøker å selge morens håndarbeider og keramikk og annet kunsthåndverk fra området rundt Gdansk. Forklarer ivrig hva de ulike fargene på broderiene symboliserer.
– Det er veldig stille her nå, jeg venter på sommeren når alle turistene kommer, sier hun og smiler. Hun korter tiden med å forsøke å lære seg spansk. Denne unge jenta er en av ganske få som vil prate engelsk med meg. Men jeg kommer meg frem likevel, og nå vil jeg ut og kjøre tog. Vakrere togstasjon enn Gdansk Glowny har jeg knapt sett, men hvordan vet jeg hvilke tog som går hvor? Her er ingen tavler som viser sted, tid og spor. Jeg finner en godt gjemt billettluke, sier Oliwa og får et spørrende blikk. Sier Oliwa en gang til. Ansiktet bak luken lyser opp, uttaler Oliwa på en annen måte enn meg og holder opp fire fingre som betyr at toget som stopper i Oliwa går fra spor 4. Det koster i underkant av seks kroner å kjøre tog i en halvtimes tid.

I Oliwa finner jeg en vakker park og en storslått kirke. Engler med hoder av alabast ser ned på meg fra plassen sin høyt, høyt oppe under taket. Det er forbudt å fotografere. På vei bort fra området ser jeg et skilt som sier at det også er forbudt å spille trompet. Det er helt greit for meg.

Jeg liker å befinne meg litt utenfor allfarvei og på vei tilbake til Gdansk med toget hopper jeg av i Zaspa, et gedigent boligområde med typiske “kommunistblokker”. Her har de forsøkt å forskjønne virkeligheten ved å male den i lyse farger. I guideboken har de hoppet over dette området, men jeg rusler rundt blant høyhusene og undres på hvordan livet arter seg på denne plett av jorden. Jeg legger hodet bakover og ser. Bare skjærene bygger like høyt. I 1987 var pave Johannes Paul II her og holdt messe, og da kom det nesten en million tilhørere hit. De fleste tok det samme toget som meg, leser jeg på Wikipedia etterpå. Jeg husker tv-bildene som viste Lech Walesa og Lenin-verftet i Gdansk. Solidaritetsbevegelsen. Jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen og hadde ikke så mye forstand på politikk, men dette fenget av en eller annen grunn interessen min. Jeg husker flaggene med de røde bokstavene: Solidarnosc. Jeg husker barten til Lech Walesa. Menneskene som ønsket seg det vi tok som en selvfølge: frihet. Derfor er det en helt spesiell opplevelse å stå der foran inngangen til det store verftet: Stocznia Gdanska. Det var her det begynte, det som skulle bli begynnelsen til slutten på kommunismens jerngrep om Øst-Europa.

Jeg ser lengselsfullt mot de kjempestore kranene som strekker seg høyt mot himmelen, og jeg får en absurd idé om at jeg vil forsøke å få meg jobb på verftet. Jeg – den lille pingla fra Norge! Som til og med har høydeskrekk... Jeg korrigerer meg selv og justerer ned ambisjonene. I stedet bestemmer jeg meg for at neste gang jeg kommer hit, vil jeg lage en reportasje om livet til gutta på verftet. Hva drømmer de om, hva vil de med livene sine? De ser litt rart på meg der jeg står og tar bilde av noen gamle sykler gjennom et hull i gjerdet. Det er ikke før svart-hvitt-filmen er framkalt at jeg ser at den ene av gutta på verftet smiler til fotografen. Jeg må til Gdynia for å finne arvtakerne til skinntøflene jeg kjøpte i Krakow for mange år siden, og som nå er så utslitte at de er uappetittlige. Jeg har lett overalt i Gdansk, men til slutt er det noen som tipser meg om markedet i Gdynia. I Gdynia finner jeg industrien, den grå arkitekturen, de litt slitne menneskene. I Gdynia finner jeg mitt Øst-Europa. Og i Gdynia finner jeg også ganske riktig saueskinnstøflene.

Det er på tide å reise hjem, og jeg løfter kofferten opp på vekta i innsjekkingen på Lech Walesa-flyplassen. Ber en stille bønn om at det ikke må være overvekt. Og det greier seg akkurat: 19,5 kg. Det er ikke bøker denne gangen, det er pølser. De polske pølsene må være blant de beste i verden, kanskje bare slått av de ungarske. Jeg tror jeg kunne drepe for et par polske pølser...

24 mars 2007

En skikkelig «kosebok»

The Thirteenth Tale av Diane Setterfield er romanen for oss som elsket Stormfulle høyder og Jane Eyre av henholdsvis Emily og Charlotte Brontë! Den byr på alt hva hjertet av og til begjærer: mørke hemmeligheter, undertrykte følelser, spøkelser, herskapshus, øde engelske landskap. Og bøker. For dette er ikke minst en bok om litteratur. Om å skrive bøker, lese bøker, elske bøker.

Margaret Lea elsker engelsk 1800-tallslitteratur. Hun jobber i farens antikvariat og skriver essays om de gamle klassiske forfatterne. En dag får hun et brev fra forfatteren Vida Winter, Englands mest populære nålevende forfatter. Hun som har skrevet 56 bøker på 56 år og er oversatt til 49 språk. Den mest lånte forfatteren på engelske bibliotek. Margaret har ikke lest så mye som en linje av henne.

Vida Winter har lest Margarets essays og nå spør hun om Margaret vil skrive hennes biografi. Endelig skal sannheten komme for en dag. Vida Winter er nemlig kjent som en mystisk og gåtefull person. Hun forteller aldri sannheten om seg selv, men dikter opp ulike historier om livet sitt hver gang hun blir intervjuet. En ny historie til hver journalist. Vida Winter har voktet sine hemmeligheter vel.

Margaret bestemmer seg til slutt for å si ja til Vida Winters forespørsel. Og det er nå eventyret begynner. Det er bare å lene seg tilbake og nyte fiksjonens vidunderlige verden. Margaret drar av gårde til Yorkshire-traktene, der forfatteren bor, og som altså er det samme landskapet som søstrene Brontë opererte i.

Gradvis avsløres Vida Winters fortid, delvis ved at hun selv forteller og delvis ved at Margaret driver egne undersøkelser. Det er hjerteskjærende historier som kommer for en dag, det handler om forfall og mangel på omsorg. Familiehistorien er både fargerik og fryktelig. Sentralt i historien står et tvillingpar og et mystisk «tåkebarn». Dette med tvillinger går for øvrig som en rød tråd gjennom historien. Margaret er også tvilling, men søsteren døde under fødselen. Dette er noe som har preget Margaret gjennom hele livet, men i familien har dette ikke vært noe man har snakket om. Parallelt med at Vida Winters historie kommer ut av skyggene, kommer vi også sakte men sikkert nærmere innpå den reserverte biografen. For både Margaret og Vida Winter gjelder det at de har følt seg ensomme og utenfor.

Jeg trodde nesten ikke at det var noen som skrev denne typen romaner lenger. Dette er nemlig en roman av det gammeldagse slaget. En roman som en del kritikere nok vil rynke på nesen av, men som leserne vil elske. At den føk rett inn på de amerikanske bestselgerlistene er vel bevis godt nok på det.

The Thirteenth Tale fikk meg ikke til å gruble over de store filosofiske spørsmål. Jeg tror vel knapt at jeg ble særlig mye klokere av å lese den. Poenget er at det gjør ikke noe som helst. Jeg ville bare hjem til boken, lage kakao og krype under dyna. (Det drikkes mye kakao i denne romanen). Diane Setterfield tok meg med til et helt annet sted. Et sted hvor det var godt å være. Jeg forsvant inn i handlingen og ville helst ikke ut igjen før eventyret var til ende.

The Thirteenth Tale er elegant gjennomført. Den er velskrevet og lettlest og lett å leve seg inn i. Historien vitner også om en stor fortellerglede.

Romanen kommer for øvrig på norsk i mai.

22 mars 2007

Fiskelykke

Denne katten og kompisen hans kunne nyte et herremåltid utenfor det store skipsverftet i Gdansk. Jeg syns det var litt rørende at de tøffe gutta på verftet viste omsorg for kattene ved å ta med mat til dem. Solidaritet i praksis. Og kanskje, kanskje, går den gamle drømmen om å bli skipskatt en dag i oppfyllelse for denne katteskrotten...

20 mars 2007

Mitt skip er lastet med bøker...

Jeg er blitt utfordret av Jill til å svare på noen spørsmål om bøker. Ettersom jeg bare er sånn måtelig glad i utfordringer, men veldig glad i bøker, klarte jeg selvsagt ikke å si nei.

1. Hvor mange bøker har du?
Ettersom jeg er flinkere med bokstaver enn med tall, blir svaret "vet ikke". Jeg vet bare at det er mange. Altfor mange. De eter seg innover i leiligheten og har for lengst også okkupert kjellerboden. Jeg har en jobb som gir meg god tilgang på nye bøker. Gratis. Det betyr imidlertid ikke at jeg har sluttet å kjøpe bøker, jeg har bare gått over til å kjøpe bøker på andre språk enn norsk. Som engelsk. Og svensk. Til og med en og annen bok på italiensk.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Jeg tror neppe det var den siste (hvis jeg da ikke kommer til å dø før jeg vet ordet av det), men den foreløpig siste jeg kjøpte, kjøpte jeg i dag og det var Falling Angels av Tracy Chevalier. Den fikk jeg nylig anbefalt av Spectatia.

3. Hvilken bok var den siste du leste?
Bodil Malmsten: Det är fortfarande ingen ordning på mina papper
Den er herved anbefalt.

4. Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Ojdå. Jeg har en målsetning om at bare bøker som er så bra at de kan leses mer enn én gang skal få permanent oppholdstillatelse i bokhyllen. Foreløpig er jeg milevis unna målet, av den enkle grunn at de fleste bøkene har jeg ikke lest ennå... Men når det er sagt, har jeg ingen problemer med å kvitte meg med dårlige eller halvgode bøker.

Det er en del bøker jeg har lest to ganger, men tre ganger...

Meindert de Jong: Kinesergutten Tien Pao. Da jeg gikk på barneskolen, gjorde denne boken så sterkt inntrykk på meg at jeg tror sikkert jeg lånte den mer enn tre ganger på skolebiblioteket. Siden har jeg lest den om igjen som voksen, og den bestod faktisk prøven.

Ragnhild Jølsen: Rikka Gan. En periode var jeg nesten besatt av denne romanen og har kanskje til og med lest den mer enn tre ganger...

Knut Hamsun: Victoria. Det er nok bare å innrømme at jeg sikkert har lest denne tre ganger. Kanskje en bagatell i Hamsuns forfatterskap, men en svært vakker bagatell. Og jeg gråter alltid når jeg kommer til slutten og leser Victorias brev til Johannes...

Emily Brontë: Wuthering Heights. Slett ikke umulig at jeg har vært gjennom denne tre ganger, i og med at den også var en del av pensum da jeg studerte litteraturvitenskap. Pluss sett filmen...

In italiano. Grammatica italiana per stranieri. Denne har jeg terpet på og terpet på. Og terper stadig på...

18 mars 2007

Vandre blant engler

Jørgine Laurentze, Josefa Emilie, Hermana Helene, Ruth Bernhardina, Marie Ovidia, Ingvarda, Gregoria, Otilie, Salvine, Svanlaug. Hvis jeg var forfatter og strevde med å finne navn på personene mine, ville jeg ha tatt meg en tur på gravlunden for å hente inspirasjon.

Jeg er så heldig å ha Vår Frelsers Gravlund som nærmeste nabo. Det er en vakker, gammel gravlund. Nærmest som en park. For oss som bor her er den også en "gjennomfartsåre". Vi tar gjerne snarveien over gravlunden når vi skal ned til byen eller opp til St. Hanshaugen. Det er også fint å kunne sette seg på en benk med en avis eller en bok, eller rett og slett bare sitte her og la tankene hvile. Midt i byen, og likevel i en annen, fredeligere verden.

Jeg liker kirkegårder. Blant annet synes jeg det er spennende å se hva folk het før i tiden. Jo eldre gravene er, desto finere er gjerne navnene. Jeg blir hensatt til en annen tid, og ser for meg fornemme damer kledd i kjoler som det suser i når de beveger seg gjennom fine stuer i herskapsleiligheter. Eller de blåfrosne hendene til en arbeiderjente fra en av de mange fabrikkene som lå langs Akerselva i gamle dager.

Da jeg var liten syntes jeg kirkegårder var skumle. Det skyldtes nok at jeg elsket spøkelseshistorier, historier om gjengangere og skjeletter som kom skranglende akkurat idet klokken slo midnatt. O herlige skrekkblandede fryd... Etter hvert har jeg skjønt at de levende er mer skremmende enn de døde. Kanskje er det derfor det nå kjennes så fredelig å rusle rundt blant de gamle gravene. Mennesker som ingen lenger minnes, men som våkner til liv et øyeblikk når en fremmed stanser opp ved graven deres. Noen av støttene er så gamle at navnene er overgrodd av mose og umulige å tyde. Ute av tiden, ute av historien.

Den første som fikk hvile her, i 1808, var presteenken Anna Lange Thulesius. Lenge var Vår Frelsers Gravlund byens eneste siste hvilested. Siden ble det en gravlund for den mer velbeslåtte delen av byens befolkning. Dette gjenspeiler seg i de mange påkostede og forseggjorte gravminnene, noen er nesten som statuer. Men likevel: her hviler vognmannen side om side med fabrikkeieren og advokaten. I døden er de likemenn og englene våker nok over dem alle. Og tettheten av engler er naturlig nok ganske stor. De er store og små, trinne og tynne, med vinger i ulike fasonger. Noen ser forventningsfullt opp mot himmelen, andre har blikket vendt fromt mot jorden. En har til og med mistet hodet.

Paradoksalt nok er det alltid på gravlunden jeg finner det første vårtegnet; livstegnet. Når tusener av små scillaer presser stilkene sine opp av jorden og det lyser blått i blått i bakken, da er det igjen livet som har seiret.

Gravlunden som er så vakker, så full av historier. Et sted for uskrevne romaner.

12 mars 2007

Røykepause...

...eller rettere sagt bloggepause.

Denne uken skal jeg til Polen, til en by jeg ikke har vært i før: Gdansk.

I leksikon står det følgende om Gdansk:

Gdańsk, ty. Danzig, 6. største by i Polen, ved en tidl. hovedarm av Wisla, 462 000 innb. Byen er nevnt første gang 997. Ble hansaby 1360, stod på 1300-tallet under den ty. ridderorden, senere fristad under polsk herredømme. Fra 1793 under Preussen. Iflg. Versaillestraktaten fristat under Folkeforbundet fra 1920. 1933 fikk nazistene makten i byen og krevde tilslutning til Tyskland. Polen gikk imot dette, og spørsmålet førte til krigsutbruddet 1.9.1939, da Hitler erklærte Danzig for ty. område. 30.3.1945 ble G. erobret av russerne og innlemmet i Polen. Betydelig havneby, utførsel av kull. Store skipsverft, kjem. industri, traktorfabrikk. Universitet fra 1970. Badested, zool. hage.

Og mellom linjene i den tørre leksikonteksten befinner det seg sikkert en og annen hemmelighet som jeg kan jakte på...

Mannen som tar seg en røyk er forresten fra Krakow.

09 mars 2007

En bok å bli glad i

Det hadde rukket å bli natt da jeg bladde om den siste siden i franske Anna Gavaldas roman som på norsk har fått tittelen «Saman er ein mindre aleine». Snørret hadde blandet seg med tårene, og jeg satt og ønsket at den 600 sider lange romanen hadde vært dobbelt så lang. Jeg går fortsatt rundt med romanen i veska for å forsøke å holde på stemningen så lenge som mulig. Jeg vil ikke at personene i romanen skal bli borte for meg.

Romanen handler om fire personer som mer eller mindre tilfeldig havner i en stor, gammel leilighet i sentrum av Paris. Her er Camille, jenta som jobber som vaskehjelp om natten, men som har et stort tegnetalent som hun ikke helt tør å utfolde. Som barn ble hun forsømt, og hun har hatt en vanskelig ungdomstid. Philibert er en ung, intellektuell mann som i stedet for å bruke evnene sine, står i en bod utenfor et museum og selger postkort. Når han er hjemme, sitter han helst med nesa i en bok, og når han åpner munnen stammer han. Det er familien hans som eier den gamle leiligheten. Philibert kommer fra en familie med svært høy snobbefaktor, og han er langt fra å leve opp til farens høye forventninger.

Så er det Franck. Han jobber som kokk og har motorsykler og jenter som sine fremste interesser. Han er litt av en tøffing. Tilsynelatende. Men han viser en rørende omsorg for bestemoren sin, Paulette. Francks mor var aldri interessert i å ta seg av sønnen, derfor vokste han opp hos besteforeldrene. Det skjærer ham i hjertet når Paulette begynner å bli så glemsk at hun ikke lenger kan bo alene i huset på landet. Hva annet kan barnebarnet gjøre enn å samtykke i at hun må på gamlehjem? Gamlehjemmet er av den triste sorten, og det ender med at de tre ungdommene tar henne med seg til leiligheten i Paris og bytter på å passe på henne. Det utvikler seg et helt spesielt forhold mellom Camille og den gamle, og dette er noe av det fineste i hele romanen. Det oppstår også en spenning mellom de to “løvetannbarna” Camille og Franck. De tåler først ikke synet av hverandre, for deretter mot sin vilje å komme hverandre stadig nærmere.

Disse på hver sin måte merkelige og ensomme menneskene gir nødig slipp på sine hemmeligheter, og det er lite vi til å begynne med får vite om hver av dem. Vi bare aner at de har en tung bagasje å drasse på. Og så, sakte men sikkert åpner de seg for hverandre og vi får lov til å komme inn i det aller helligste.

Det er noe med stemningen forfatteren skaper. Noe med Paris. Noe med det enkle, men poetiske språket. Fortellingen er ujålete og ekte. Jeg ler høyt av pussighetene til hovedpersonene, for så noen sider lenger ut i romanen å ta til tårene. Jeg vil så gjerne hjelpe dem, for de er noen ganger så klossete og ubehjelpelige i forhold til hverandre. De ser ikke hvor avhengige de er av hverandre, hvor like de egentlig er. Ikke før det har gått en god stund...

Romanen formidler noe av den samme stemningen som filmen «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre». Dette ble nok kanskje forsterket av at jeg hadde filmmusikken i bakgrunnen mens jeg leste... Så da skulle det jo også passe bra at nettopp Audrey Tautou (Amelie) har rollen som Camille i filmen som er basert på Anna Gavaldas roman, og som visstnok får premiere i løpet av våren.

Det er så rørende, det er så vakkert. Så godt og så vondt å lese. Personene kryper inn under huden på deg og blir der. Lenge. Jeg misunner dere som ennå ikke har lest romanen!

06 mars 2007

Da Josefine møtte en engel

– Hvem er du? spurte Josefine.
Josefine er syk og ligger i sengen sin.
Hun trodde hun var helt alene på rommet sitt, men plutselig står det noen ved siden av sengen hennes.

– Kjenner du meg ikke igjen? Det er jo jeg som er Johanna.
– Johanna? Jenta på det gamle fotografiet? Oldefars søster? Men....men....du er jo død? Du skal jo være i himmelen.
– Jeg er her likevel, svarte Johanna og smilte.

Josefine syntes det hørtes rart ut. Men det var fint å få besøk så langveis fra når hun lå her i sengen og var helt alene. Johanna var like pen som på bildet, og hun hadde på seg den samme kjolen. Josefine likte så godt det småblomstrete stoffet. Hun hadde ønsket seg en sånn kjole, men mamma hadde sagt at sånne kjoler ikke var å få kjøpt nå for tiden. Og noen symaskin ville ikke Josefines mamma høre snakk om.

Josefine var redd for å spørre for mye, i tilfelle Johanna syntes hun maste. Men så klarte hun ikke å la være.
– Er det ikke lett å gå seg vill blant alle stjernene?
– Det går bra. Vi har gode kart.
Johanna smilte igjen.
Da måtte Josefine også smile.

Johanna hadde bodd på veggen hos oldefar så lenge Josefine kunne huske. Oldefar hadde fortalt at den ene jenta på det gamle bildet var søsteren hans. At hun het Johanna og at hun hadde blitt veldig syk da hun var ung jente. Så syk at hun til slutt døde. Så sa ikke oldefar så mye mer. Han ble stille, og de gamle øynene ble triste da han så på bildet. Josefine lurte på hva han tenkte på da.

Oldefar var veldig gammel og etter at oldemor døde, hadde han bodd alene i det store huset. Nei forresten, det var ikke helt sant, for han hadde selskap av Tore Hund. Tore Hund var en stor, tjukk katt som likte seg aller best når den fikk ligge i skyggen under det store epletreet i hagen.

Det var alltid spennende å være på besøk i oldefarhuset. I en kiste på loftet lå det gamle kjoler og hatter som Josefine fikk lov til å kle seg ut med.

– Nei, men der har vi jo dronning Josefine! sa oldefar og klappet i hendene.
– Tenk at jeg skulle få så fint besøk, det var jammen litt av en overraskelse!
Og så inviterte oldefar dronning Josefine på kanelboller og rød saft i hagen.

Johanna hadde satt seg på sengekanten. Hun kjente på den varme pannen til Josefine med den kjølige hånden sin, og Josefine følte seg litt bedre med en gang.

Så begynte Johanna å fortelle:
– Oldefaren din, som var storebroren min, ble veldig lei seg da jeg ble syk og alle skjønte at jeg kom til å dø. Det var bare oss to, og vi vokste opp hos besteforeldrene våre. Moren vår måtte tjene penger, så hun arbeidet på en stor gård som lå i nærheten. Hun arbeidet så mye at hun ikke fikk tid til å ta seg av oss så godt som hun gjerne ville.

– Enn pappaen din da, spurte Josefine forsiktig.
– Faren min.... Johanna ble stille en liten stund. Hun tenkte seg nok om for å finne ut hva hun skulle si og hvordan hun skulle si det. For dette var en trist historie.
– Det skjedde noe fryktelig da broren min og jeg var små. Faren vår var fisker, og en dag midt på vinteren kom en stor storm til den bittelille øya ute i havet der fiskerne bodde om vinteren. Det var den verste stormen i manns minne. Store lyn lyste opp den mørke himmelen, og så kom det digre, harde hagl ned fra himmelen. De pisket mot båtene og de små husene. Til slutt kom det noen voldsomme bølger som knuste mange av båtene og husene på den vesle øya. Alle ropene om hjelp druknet i lydene fra den hylende vinden. Faren vår og mange av de andre fiskerne omkom i den stormen. De fant far i havet noen dager senere. Lenge etterpå pleide jeg å drømme at det var flaksende kjempefugler med spisse nebb som kom og hakket faren min i stykker, fortalte Johanna.

– Så forferdelig, hvisket Josefine.
Hun begynte nesten å gråte, for hun syntes så synd på Johanna.
– Det var en vanskelig tid for oss, men vi fikk det godt hos besteforeldrene våre. De var glade i oss og moren vår, sa Johanna.

Josefine ble glad for å høre at Johanna og oldefar hadde snille besteforeldre. Akkurat slik som jeg har, tenkte Josefine. Nå kjentes det trygt og godt å ha Johanna sittende på sengekanten.
Josefine ble litt modigere. Hun ville spørre mer.

– Hvorfor ble du så syk?
– Det vet jeg ikke. Det er ingen som riktig vet hvorfor, men det var mange som fikk den sykdommen på den tiden. Det var noe som het tuberkulose, som folk bare kalte for tæring. Det var en veldig smittsom sykdom, med feber og hoste. Nesten som influensa, bare mye farligere og mye mer langvarig. Det fantes ingen medisin, og det var bare noen få som fikk komme på sykehus. Det var bestemor som passet på meg da jeg var syk. Men selv om hun gjorde alt hun kunne, ble jeg aldri frisk igjen. Sykdommen var som en falsk tone som ble sterkere og sterkere. Til slutt ble den så sterk at den overdøvet den vakre sangen som var livet.

Josefine forsto ikke helt det siste Johanna sa, men hun syntes det var fint sagt.

– Kan jeg også få den sykdommen?
Josefine måtte spørre. Hun hadde jo vært syk ganske lenge, hun også.

– Nei, heldigvis er det nesten ingen som får den sykdommen lenger. Ikke her. Etter at jeg var død, var det noen som fant opp en vaksine. Når man tar den vaksinen, kan man ikke få den farlige sykdommen, forklarte Johanna.

Josefine tenkte på at Johanna hadde opplevd så mye vondt den korte tiden hun levde. Og likevel virket hun ikke trist og lei seg.

– Fikk du tid til å leke litt også før du døde? spurte Josefine.

– Du kan da vel skjønne at jeg lekte! svarte Johanna. Hun ble glad i stemmen.
– Selv om det var mye vondt som hendte, er det alle de gode minnene jeg husker best. Jeg er så glad for de årene jeg fikk være på jorden. Glad for menneskene jeg møtte, og for at jeg fikk oppleve lyse sommernetter og mørke vinterkvelder med bestefars spøkelseshistorier. Og så likte jeg så godt å sitte under det store gamle treet nede ved havet og lese. Jeg fikk låne bøker av jentene på den store, fine gården der moren min arbeidet. Det treet står der fortsatt. Kanskje du kan spørre oldefar om han vil vise deg det en gang.

Aller morsomst var det de gangene vi fikk være med på hageselskap på den store gården. Da ble det servert engelsk te og vi fikk spise så mye kaker vi ville. Det var som et eventyr, så fint var det. Og jeg fikk være med døtrene i huset og leke med de fine dukkene deres. Du skulle ha sett det dukkehuset, Josefine! Forresten så har du jo sett det, for det er med på det bildet oldefar har på veggen.

Josefine hadde nesten glemt at hun var syk, så oppslukt ble hun av Johannas fortelling.

Nå reiser Johanna seg fra sengekanten. Josefine vil gjerne at hun skal bli lenger, men hun forstår at besøket er over. Johanna må tilbake til stjernene, tenker Josefine.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk møte deg, Josefine, sier Johanna.
– Kommer du tilbake?
– Kanskje..., sier Johanna.
Så smiler hun til Josefine, stryker henne over håret, og blir borte.

Det var den syvende dagen Josefine var syk.
Pappa hadde sittet ved sengen hennes lenge. Han hadde lagt hånden sin på den varme pannen som heldigvis hadde blitt litt kaldere de siste dagene. Feberen var på vei bort, og Josefine klarte å sitte i sengen i stedet for bare å ligge.

– Pappa?
– Ja.
– Hvordan kan noen som er død være her hos meg?
– Hm, det er det ikke så lett å svare på, sier pappa og stryker hånden over skjeggstubbene.
Han er stille lenge.
Så sier han:
– Noen ganger skjer det ting som er vanskelige å forklare. Da sier vi ofte at det er et mysterium. Vi skal ikke være redde for det vi ikke forstår, for som regel er det fint. Hvis vi ikke har det bra, kan det for eksempel hende at noen som har levd før kommer og snakker litt med oss og trøster oss. Kanskje har de opplevd det samme som oss, eller noe som er enda verre, og så er det som om de vil si “hold ut, det går bra til slutt, jeg skal passe på”.
Josefine syntes det pappa sa hørtes lurt ut.
Så forteller hun pappa at Johanna har vært på besøk, og pappa nikker mens Josefine forteller hva som hendte.

– Har du hørt om skytsengler? spør pappa når Josefine er ferdig med å fortelle.
Josefine rister på hodet.
Hun vet hva engler er. Det er sånne de pleier å henge på juletreet. Men skytsengler? Nei, det vet hun ikke noe om.
– En skytsengel er vanligvis usynlig, men den følger med. Går ved siden av og passer på så det ikke hender deg noe.
– Hmm, sier Josefine.
Det var rart å tenke på.
Og så tenker hun at Johanna er hennes skytsengel. En som passer på at alt går bra.

Om kvelden lister Josefine seg ut av sengen og bort til vinduet. Hun ser opp mot himmelen og hvisker:
– Takk for at du er skytsengelen min, Johanna. Hvis du vil, kan jeg godt være din skytsengel her på jorden. Hvis du skulle ha bruk for en.

Og der oppe blant stjernene sitter Johanna og ser ned mot jorden. Smiler til Josefine som snart skal krype ned i sengen sin igjen. Josefine som snart er helt frisk.

05 mars 2007

Det kom et brev i posten....

Et hemmelig brev. Uten avsender. Med frimerke, men uten avslørende stempel. Inni brevet lå det tre søte sukkerposer fra Praha. En av dem med bilde av selveste Franz Kafka...

Så takk, snille bloggevenn!

Jeg kan melde at posene har funnet seg godt til rette i sukkerskuffen sammen med de andre posene. De liker seg særlig godt sammen med sukkeret fra Budapest. Sent på kvelden kan jeg av og til høre en stemme som mumler noe fra skuffen, det høres ut som noen leser fra en bok. Det går omtrent sånn: En eller annen må ha ført falsk vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt...

02 mars 2007

Bymusikantene i Riga

Disse to gatemusikantene tok jeg bilde av en av de første gangene jeg var i Riga. Jeg blir alltid litt nostalgisk når jeg ser på dette bildet. Det får meg til å lengte tilbake. Til Riga sånn som byen var første gangen jeg kom dit for tolv år siden. Da visste jeg nesten ingenting om Riga. Bare at den var hovedstaden i Latvia, som var en del av Baltikum, og at byen hadde ligget bak jernteppet i et halvt hundreår. Riga ble min hemmelige by, for lenge var det nesten ingen som reiste dit.

Jeg dro på oppdagelsesferd i gater og portrom. Gikk meg vill i parkene. Besøkte museer med knirkete gulv og tekster kun på latvisk og russisk. Var hjelpeløs i et språk jeg ikke forsto. Fikk lære meg at man hilste med å si «labdien», at takk het «paldies», at frokost var «brokastis», at jeg skulle til «lidosta» da det var på tide å fly hjem igjen. Bitte små åpenbaringer når jeg forsto et nytt ord. Det var nesten ingen som snakket engelsk. Jeg hadde denne merkelige følelsen av å være fremmed og samtidig kjenne meg hjemme.

Det var grått, men jeg kunne se skjønnheten likevel. Det var en stolt by jeg hadde kommet til. Og midt i alt det grå: blomstene. Ingen gikk noe sted uten å ta med seg blomster, enda så fattige mange var. Jeg tenkte at det var en slags vilje til overlevelse i dette, en glede ingen kunne ta fra et folk som hadde vært undertrykt så lenge.

Jeg husker at det luktet så spesielt. Ikke godt, ikke vondt, men veldig annerledes. Kanskje luktet det av innestengte tanker, av minner som ikke hadde fått lov til å bli luftet. Nå kan jeg bare en sjelden gang, i et kort streif, kjenne lukten. For nå er det luftet og vasket og nymalt i Riga. Det er fint det også, men jeg er glad for at jeg fikk se litt av det som befinner seg bak fasaden.

For hver gang jeg er i Riga, legger jeg igjen en liten del av meg selv. Og tar med meg en liten del av byen hjem igjen.