30 april 2007

Ut og fly


Denne uken blir mitt arbeidssted New York. En morgen skal jeg stå opp ekstra tidlig og spasere over den fantastiske Brooklyn Bridge.

24 april 2007

Kunsten og livet

Jeg var nylig og så Glassmenasjeriet på Nationaltheatret. Det er tredje gangen jeg ser en oppsetning av dette skuespillet som amerikanske Tennessee Williams skrev i 1944. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er et eller annet i dette stykket som berører meg så sterkt at jeg sitter som på nåler. Noe som treffer noe i meg selv, noe som er like skjørt som figurene i Lauras glassmenasjeri. Det er et av de magiske øyeblikkene som bare kunsten kan formidle.

Da jeg gikk på videregående, hadde vi noen forferdelige lærebøker i tysk. Alt var trist, og det meste handlet om krig. Men midt i all elendigheten ble jeg fullstendig fengslet av noen av illustrasjonene. De var ikke muntre i uttrykket de heller, men det var noe i dem som snakket til meg. Tegningene var laget av den tyske kunstneren Käthe Kollwitz, og jeg kunne ikke glemme dem. Noen år senere var jeg innom Berlin på en interrail-tur, og oppdaget at det fantes et eget Käthe Kollwitz-museum. Det ble en stor opplevelse å komme dit og se flere av tegningene hennes. Plakaten jeg kjøpte, og som etter hvert ble ganske skrukkete, har jeg fortsatt på veggen.

Jeg glemmer heller ikke da norsklæreren min i 6. klasse delte ut et utdrag fra en roman og sa: «Det er ikke sikkert dere forstår alt som står her, men det gjør ingenting. Om noen år kan dere ta fram boka og lese den.» Utdraget var fra Is-slottet av Tarjei Vesaas, og fortellingen om 11 år gamle Siss og Unn gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som var jevngammel med de to jentene. Det var en svimlende opplevelse som det var umulig å sette ord på. Fortsatt blir jeg fanget av stemningen i denne romanen.

Sånne opplevelser er magiske. En kunstner – en forfatter, en komponist, en maler som kanskje for lengst er borte – treffer en tone i oss og skaper en sang som er unik for hver og en av oss. Vi blir ikke truffet av de samme tonene, men til sammen blir det en fantastisk symfoni av opplevelser. Og plutselig begynner kanskje tankene å danse.

Jeg vet ikke hva som oppstår i møtet mellom meg selv og kunsten. Det er som om en dør blir åpnet på klem inn til en spennende verden. En verden som kanskje er meg selv?

Det kunne være interessant å høre om noen har hatt tilsvarende opplevelser.

Illustrasjon: Käthe Kollwitz

23 april 2007

Verdens bokdag

I anledning Verdens bokdag velger jeg å slå et slag for en dikter som kanskje ikke blir så mye lest lenger: Hans Børli (1918-1989). Han var født i Eidskog og vokste opp på en avsidesliggende husmannsplass. Etter å ha avsluttet folkeskolen, jobbet han størstedelen av sitt liv som skogsarbeider i hjemtraktene. Derfor har han fått benevnelsen "skogens dikter" - selv om han skriver om mye annet også.

Lengselen

Den som har lengselen i seg
er aldri fattig.
Lengselen kan legge
en blå kongekappe
selv over tiggerens
magre skuldrer.

19 april 2007

Ut med Ronja, inn med Petter

Jeg har tidligere skrevet om min fadderkatt Ronja. Hun var hjemløs og ble tatt hånd om av Dyrebeskyttelsen. Historien om røverdatteren endte godt, for hør bare hva det sto i brevet jeg fikk nylig:

«Ronja har kommet hjem igjen. Hun hadde et øremerke som viste at hun hadde bodd i Bergen, men der var det ingen med det navnet lenger. Etter intenst detektivarbeid, fant vi eieren i Voss. Vi ringte til ham, og mannen ble overlykkelig. Han hev seg i bilen og kom og hentet katten. Den hadde vært borte siden i fjor sommer, da det var noen i Oslo som skulle passe den. De hadde annonsert og hengt opp plakater, men ikke fått noen svar.»

Visst var det en liten solskinnshistorie fra hverdagen?

Med brevet fulgte det også med et bilde av min nye fadderkatt. Han heter Petter. Om Petter står det å lese: «Petter fulgte etter noen gutter til Sogn Studentby, der han gikk ute og hylte et par døgn. Da var det noen som tok ham inn, og de hengte opp masse plakater i hele strøket. Men ingen eier meldte seg. Han er litt engstelig, og ønsker seg et hjem hos godt voksne mennesker.»

Ved å betale 50 kroner i måneden kan man fjernadoptere en hjemløs katt. Mer informasjon om dette fins hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

18 april 2007

Høytflyvende roman med bakkekontakt

«Den kommende verden» av Dara Horn var en roman jeg umiddelbart fikk store forventninger til. Heldigvis ble de innfridd.

En mann med hatt og skjegg, med sekk på ryggen og en stokk i den ene hånden svever over husene i en by. Bildet har tittelen «Studie til Over Vitebsk» og er malt av Marc Chagall. Når dette maleriet, som er utlånt fra et museum i Russland, blir stjålet i et jødisk museum i New York, setter det i gang handlingen i Dara Horns roman.

Ben Ziskind er på et coctailparty for single på museet da han plutselig kjenner igjen maleriet. Han er sikker på at det var det som hang i stua hjemme hos foreldrene da Ben var liten. Han gjør kort prosess: røsker maleriet ned fra veggen, tar det med seg og går.

Den nå tredve år gamle Ben var et vidunderbarn, og nå jobber han med å skrive spørsmål til quizshowet «Det amerikanske geni». Han er nyskilt og har mistet moren for ikke lenge siden. Livet kjennes kjipt. Tvillingsøsteren Sara forsøker å oppmuntre ham, og det er hun som overtaler ham til å gå på singeltreffet på museet. Der han for øvrig møter Erica, en av museets ansatte, som skal få stor betydning for den vendingen historien kommer til å ta.

Sakte, men sikkert blir historiens tråder nennsomt nøstet opp av forfatteren. Vi følger maleriets historie og skjebne, i tillegg til at en dramatisk familiesaga avsløres. Marc Chagall (1887–1985), som var fra Vitebsk i Hviterussland, var på 1920-tallet lærer på en jødisk guttekoloni utenfor Moskva. En av elevene hans var Boris Kulbak. Han maler et bilde som gjør så sterkt inntrykk på læreren at han ber om å få det. I bytte får Boris et av Chagalls egne arbeider: «Studie til Over Vitebsk». Boris blir siden offer for jødeforfølgelsene i Russland og får aldri møte barnebarnet Ben Ziskind. Men bildet lever videre.

Romanens avstikkere, først til sovjettidens Russland og siden til krigens Vietnam, blir en reise i menneskelig ondskap, men også i overlevelsesevne og kjærlighet.

Ifølge en jiddisch legende er det sånn at før vi fødes, blir vi innviet i alle verdens hemmeligheter. Men rett før fødselen er det noen som legger en finger over leppene våre og hvisker at vi ikke må fortelle hemmelighetene til noen. Og akkurat i det øyeblikket glemmer vi alt vi har lært og må bruke hele livet på å prøve å huske. Dara Horn (f. 1977) har studert både hebraisk og jiddisch, og har undervist i jødisk litteratur og israelsk historie. Dette vises også i «Den kommende verden». Ikke i form av påklistret kunnskap, men gjennom kjærligheten til en litteratur og en tradisjon som for en stor del er i ferd med å gå i glemmeboken. Bens mor er kunstner og i sine bildebøker for barn formidler hun noe av den jiddische diktningen videre gjennom bearbeidelser; underfundige, lett surrealistiske historier. Jiddisch er for øvrig et germansk språk som brukes av ca. fire millioner jøder over hele verden. Ordforrådet består av ca. 80 prosent tyske ord, men jiddisch skrives med det hebraiske alfabet. Det ble utviklet i middelalderen blant jøder i Øst-Europa.

«Den kommende verden» er en tankevekkende roman som får en til å stoppe opp og undre seg. Det er en roman som tar livet på alvor, en åndelig roman, men uten et påtrengende budskap. En roman om kunstens og litteraturens kraft, om hvordan kunsten forteller historier om livet. Samtidig er det både en «feel good»-roman og en historisk roman.

På samme måte som Marc Chagall løfter sin mann opp fra bakken og lar ham sveve over landskapet, slik løfter Dara Horn leserne opp og lar oss få et glimt av forbindelsen mellom det som er, det som var – og den verden som skal komme.

Romanen er oversatt til norsk av Kari og Kjell Risvik.

16 april 2007

Linjegods

For mange år siden la et barn øret sitt tett inntil en telefonstolpe. Lyttet. Det brummet der inne, og opp fra dypet steg det et rop. Strengene der oppe under himmelen tok ropet med seg, fraktet det videre ut i verden. Langt av gårde bar det, lenger enn barnet rakk å tenke.

Det suste i strengene der ropet for fram. Det vekket en nattevakt som hadde sovnet på post og skremte vekk en kråke som satt i et tre og trodde den sang. Ferden gikk i rette linjer og på kryss og tvers, og av og til i krappe svinger og i buer. Som linjene i en håndflate, som grensene på et kart.

Flere år og mange linjemil senere dukket ropet opp i et land barnet ennå bare hadde sett på en globus. Ropet hadde nesten ikke krefter igjen da det fikk se en ung mann stå ved siden av en jevnaldrende kvinne. Den unge mannen skulle til å si noe, men nølte. Ropet rakk akkurat å hviske den unge mannen noe i øret før det mistet pusten og døde. Og plutselig forsto den unge mannen hva han hadde å gjøre.

14 april 2007

Takk for drømmene

Kan man savne et menneske man aldri har kjent? Jeg møtte aldri Maria Gripe, men jeg kjenner personene hun skapte i de mange fantastiske bøkene sine. Kjenner dem og kjenner meg igjen i dem.

Maria Gripe døde i påsken, men selv om forfatteren er borte, kommer historiene hennes til å leve videre. Jeg tror Pappa Pellerins datter og Glassblåserens barn var det første jeg leste av henne. Bøker som fikk meg både til å drømme og rømme. Maria Gripe åpnet døren til fantasiens vidunderlige verden. Jeg fortsatte å lese Maria Gripes bøker lenge etter at jeg egentlig var for gammel til å lese barne- og ungdomslitteratur. Men det er jo nettopp det som kjennetegner de beste barnebøkene: at voksne også har utbytte av å lese dem.

Det er særlig to av bøkene hennes som har gjort sterkt inntrykk: Tordivelen flyr i skumringen og Agnes Cecilia. Den første fins også i en fantastisk hørespill-versjon, som for øvrig ble kåret til tidenes beste hørespill i Lørdagsbarnetimen. Det skjer mystiske ting i disse bøkene, men det uforklarlige og overnaturlige er ikke bare der for spenningens skyld. Det er også en nøkkel til å forstå den såkalte virkelige verden. Maria Gripe er en meget klok forfatter som aldri forsøker å vise hvor flink hun er.

Maria Gripe er aldri belærende. Hun ønsker tvert imot at leserne skal tenke selv. Her fins heller ingen klare, entydige svar. Ikke svar av den typen man kan sette to streker under og ferdig med det. Dessuten gir hun leserne noe å strekke seg etter. Det er ikke sant at barn trenger å forstå alt de leser for å ha utbytte av det. Ofte var det nettopp det jeg ikke forsto som gjorde at jeg likte bøker jeg leste som barn. Det pirret nysgjerrigheten og vekket utferdstrangen; trangen til å utforske flere bøker, forstå mer av verden.

"Du skal begi deg, jeg vet ikke hvor, og søke, jeg vet ikke hva." Dette er et sitat fra en drøm til en av personene i Agnes Cecilia, og det kan stå som en merkelapp over Maria Gripes forfatterskap. Mye av det hun skriver handler nemlig om å søke. Ikke søke sannheten, men lete etter seg selv og finne sin plass i verden.

10 april 2007

Bokhandler Ella Eng

Det gikk mot kveld i Ella Engs bokhandel, og snart var den siste siden i det avsluttende kapitlet vendt. Men det var det ingen andre enn Ella Eng som visste.

Den siste kunden gikk for tre timer siden, etter det hadde det vært stille i bokhandelen. Portrettene på veggen så misfornøyde ut. Kanskje ikke så rart, med tanke på at bøkene deres hadde stått i hyllene og samlet støv i årevis. Den siste kunden hadde sannsynligvis aldri hørt om verken Kielland eller Lie. Hamsun? Mulig at det kunne ringe en bjelle i bakhodet et sted, men det kunne like gjerne hende at den varslet noe helt annet.

Ella Eng fnøs og ristet på hodet så de pistrete hårstråene sto som en liten vifte rundt den spinkle skikkelsen da den siste kunden tok med seg det bokhandleren anså som lite lødig litteratur og forlot forretningen, trippende på lette steg. En så dårlig roman som det denne kunden kjøpte, ville aldri Ella Eng selv ha nedlatt seg til å lese. Det går tilbake med de gamle guder, mumlet hun og kastet et blikk opp mot de gamle herrene på veggen. Rykket det ikke litt i Kiellands barter? Det var karer, det, sukket Ella Eng.

Døde sjeler var det nok av i Ella Engs bokhandel, det var verre med de levende. Det hadde tyntes i kundenes rekker gjennom en årrekke.

Ella Eng hadde en grønn protokoll der hun noterte hvilke bøker hun solgte. I tillegg krotet hun gjerne ned en setning eller to om kjøperen, for sin egen fornøyelses skyld og for å korte tiden. Hvis hun syntes kundene virket grå og kjedelige, gjorde hun dem litt mer fargerike. Hun kunne for eksempel utstyre en bondekone med en ny kåpe med pelskrage og fordele roser til bleke kinn. Grått ble til rødt og en snurpete gammel munn kunne forvandle seg til en lekker kyssetrut. Ja, hun fettsugde sågar en og annen kjerring også hvis hun fant det nødvendig.

Ella Eng fuktet langfingeren med litt spytt slik at hun ble i stand til å skille bladene i den slitte protokollen fra hverandre, og noterte deretter følgende om den siste kunden: “Ung og aldeles uten dannelse. Hun så ut som om hadde vært i lekebutikken og kjøpt seg nytt hår. Knall røde krøller som danset da hun gikk, på klaprende hæler. Mens nesen pekte rett opp. Kjøpte en ussel kjærlighetsroman med lykkelig slutt.” Blekket ble svakere og svakere mens hun skrev, men løkkeskriften holdt seg pent innenfor linjene. Ella Eng likte selv best bøker som ikke gikk opp til slutt. Hun la den grønne protokollen tilbake i esken og satte den på plass i hyllen ved siden av kassaapparatet.

Ella Eng ble født mellom sidene i en bok. Hun presset seg frem mellom slyngende s-er og taggete t-er og møtte en verden hun aldri helt skulle komme til å forstå seg på. Barndommen besto for det meste av sikringskost; gamle klassikere og en og annen moderne overraskelse. Den bebrillede jentungen hadde stor appetitt på ord og lot seg ikke stoppe av verken nedsettende kommentarer eller trusler om strykkarakter i gymnastikk. Hun bare fortsatte å lese. Leste seg ut av barndommen og inn i ungdommen. Rødmet, løftet blikket, senket det igjen og tok til å lese dikt om hjerter som banket og hender som skalv.

Det var poesien som gjorde at Ella Engs og Erling Fjells veier kom til å krysses, mens naturvitenskapen må ta på seg skylden for at deres veier brått måtte skilles. En svensk botaniker gjorde Ella Eng til enke.

I tillegg til å selge bøker, hadde nemlig Ella Eng til alt overmål også begynt å samle på bøker. Antikvariske bøker. Hjemme var hyllene sprekkeferdige av gamle bøker, og de ynket seg hver gang Ella Engs knoklete fingre forsøkte å presse inn nok et eksemplar. Det var trangt om saligheten blant de gamle klenodiene. Ella Engs besettelse for gamle bøker skulle få tragiske konsekvenser. For mannen hennes. Den ganske så anonyme bokfører Erling Fjell fikk nemlig en av de velfylte bokhyllene over seg og omkom. Det var etter at Ella Eng hadde bedt ham om å hente «Carl Linnæi öländska och gotländska resa på riksens höglovliga ständers befallning förrettad år 1741». Den svenske botanikeren sto høyt i kurs hos Ella Eng. Erling Fjell måtte strekke seg, mistet balansen og fikk hyllen over seg. Carl von Linné kom fra det uten en eneste skramme, noe Ella Eng tross alt måtte si seg godt fornøyd med midt oppi elendigheten.

Da Ella Eng en dag forlot lesesalen for å bli bokhandler, var det ingen som så mye som blunket, langt mindre noen som gadd å løfte en finger for å advare henne. Ella Engs skjebne var allerede bestemt, og helt frem til denne dag hadde ikke Ella Eng forsøkt å utfordre sin skjebne.

Men nå hadde Ella Eng tatt livet opp til revisjon og bestemt seg for å stenge bokhandelen for godt. Hun satte tekoppen med Virginia Woolf-sitatet på plass i det vesle kjøkkenskapet på bakrommet, tok med seg kontantbeholdningen fra kassen og fant frem den gamle, velbrukte kåpen. Nå ville Ella Eng konsentrere seg om den boken som het Livet, den som hadde et ukjent antall kapitler og en åpen slutt.

De små prikkene på kåpen hennes som danset i det siste glimtet av lys og ble mindre og mindre. Det var det siste som kunne fornemmes av bokhandler Ella Eng før hun ble borte blant sidene i livets store bok.

Men akkurat da skjedde det noe i bokhandelen. Noe falt i gulvet. Det var esken som huset protokollen med Ella Engs forseggjorte notater om kundene. Ella Eng hadde lagt lokk på historiene deres, men nå falt lokket av og ut ramlet en hel hærskare med skjebner. Lyset kom på, det skrapet i stoler over gulvet. Musikk? Jo, det ble danset. Noen utropte en skål, og det rykket på nytt i barten til Alexander Kielland der han hang på nordre vegg. En antydning til et smil for over leppene til Jonas Lie. Og Hamsun? Ho-ho, han var jo en støver til å danse! Det lyste i vinduene til langt på natt. Endelig ble det liv i Ella Engs bokhandel. Liv som var skapt av drømmene til en aldrende bokhandler...

(Illustrasjon: Fernando Botero)

02 april 2007

Jeg tar en påskepause...

...og drikker kaffe og spiser katt!