29 mai 2007

Søndag ved St. Hanshaugen. En serie bilder

“En hetebølge har rammet et feriestille Oslo. I en leilighet ved Vår Frelsers Gravlund begynner det å dryppe fra etasjen over og ned i en kasserolle med poteter. Det danner seg små, svarte klumper i det kokende vannet.” Jeg siterer fra baksideteksten på Jo Nesbøs
kriminalroman «Marekors». Jeg har lekt litt med tanken på at det var i min leilighet dette skjedde. Kanskje det var på grunn av et drap i etasjen over at den pene, unge advokaten plutselig ville selge leiligheten sin. Kjøkkenet var jo ganske nytt da jeg overtok.

Men jeg blir ikke så skremt, for ikke bare bor jeg i landets fineste by, jeg bor i byens beste bydel - og i en av bydelens aller koseligste gater. Alt ifølge meg selv. Akkurat nå blomstrer syrinene og det lyser i lilla og litt hvitt når jeg kikker ut av vinduet. Og jeg må finne fram diktet “Kyssande vind” av svenske Hjalmar Gullberg, der de siste linjene går som følger:

“Det kommer en vind och går:
och hela din världsbild rasar
för en fläkt från syrenernas vår
och gullregnens klasar.”

Jeg har noen høye naboer. Disse høyblokkene ble bygd mellom 1930 og 1939 og er tegnet av en arkitekt som het Victor Schaulund. Samme mann som tegnet min gård, som er fra 1934. Høyblokkene er et tidlig eksempel på funksjonalistiske høyhus, og i og med at de i tillegg står på en høyde, er de synlige fra store deler av byen. Under krigen måtte de være ekstra nøye med å blende vinduene her.

Det bor en gammel dame i en av de 259 leilighetene. Hun har kjøkkenvinduet sitt rett mot det ene soveromsvinduet mitt. Ryggen hennes er bøyd, hun har grått hår satt opp i knute eller skjult under et skaut. I vinduskarmen holder hun rett som det er fest for duene i nabolaget. Ansiktet hennes er fullt av rynker, og mellom alle rynkene bor minnene. Hun fulgte nøye med da jeg flyttet inn, hun følger like nøye med nå når jeg maler soverommet. Denne gamle damen hører på et forunderlig vis til i livet mitt, og jeg vet at jeg kommer til å synes det er rart den dagen jeg ikke lenger ser det skrukkete ansiktet hennes i vinduet.


“Ord? Ord som Verden saa foragter?
Ord i Digt?
Endnu mer foragterligt!”

Skrev Henrik Wergeland. Dikteren. Kanskje var det mens han bodde her i Damstredet 1, i det rosa huset som nå er barnehage, at han satt og skrev disse ordene. Kanskje var han i slett lune den dagen og kan hende frydet han seg over blekkflekkene som griset til det nye, fine papiret. Så han ikke sommerfuglen som fløy inn gjennom vinduet og satte seg på lampen? Han som skulle komme til å skrive en hyllest nettopp til “Den første sommerfugl”.

Neste år er det 200 år siden Wergeland ble født, og i den anledning er huset hans blitt pusset opp og malt. Det er ganske fint å ha en gammel dikter som nabo.



Det er ikke minst den gamle trehusbebyggelsen som gjør dette strøket til et så hyggelig strøk å bo i. Som Telthusbakken. Bakken har fått navnet sitt etter et telthus - en militær magasinbygning - som sto øverst oppe ved Gamle Aker kirke på 1700-tallet. I tidligere tider var det fattigfolk som bodde her, slik er det ikke lenger. Når jeg vinner i lotto, kjøper jeg meg kanskje et hus her. Det er forresten god trim å gå opp og ned bakken noen ganger...



Riv skiten! Slik tenkte man om Gamle Aker kirke i 1850-årene. Heldigvis var det noen som satte i gang en bevaringsaksjon, silk at kirken i stedet ble satt i stand. Forresten hadde nok dragen som vokter sølvskatten under kirken våknet til live dersom noen begynte å rive ned det som er Oslos eldste bygg (fra 1100-tallet). I dag står folk i kø for å få lov til å gifte seg her. Kirken er bygd av kalkstein, og i kalksteinen kan man den dag i dag se forstenede blekkspruter. Når man kommer inn i den gamle kirken, stenges nåtiden ute og middelalderen tar over. Jeg syns dette er byens aller vakreste konsertlokale.


Det passer fint å avslutte søndagspromenaden med en tur på “Haugen” - St. Hanshaugen, den store fine parken der man på toppen har utsikt over store deler av byen. Kjøpe med seg en kaffe fra en av de mange trendy kaffebarene i Ullevålsveien og bare sette seg ned og se på livet. La den rare hunden snuse litt på skoen din, se på joggerne og være glad du ikke er i deres sko. Lure litt på hva for en bok han leser, han som har slått seg ned i skyggen under det gamle treet.

I riktig gamle dager pleide man å dumpe hestekadavre i en skråning her, noe som gjorde at stedet en periode gikk under det lite flatterende navnet Mærrahaugen. Det var også her byens boktrykkere kokte sverte, en operasjon som var så farlig at både politi og brannvesen måtte få beskjed. Før første verdenskrig fantes det et stort bur her oppe, med en norsk og en svensk bjørn. De måtte imidlertid avlives i 1917 fordi man ikke greide å skaffe nok mat til dem. Sånne merkelige ting kan man sitte og tenke på mens man ser utover Oslofjorden fra en benk i parken en søndag i slutten av mai.

Faktaopplysningene er hentet fra «Oslo byleksikon»

23 mai 2007

Kostbar katt

En kald januarkveld i 1988 puttet noen en kattunge inn gjennom innleveringsluken på Spencer Public Library i Iowa. Da de ansatte fant ham morgenen etter, bestemte de seg for å la ham få bo på biblioteket. Han fikk navnet Dewey Readmore Books og ble en del av staben.

Dewey sørget også for å gi biblioteket mye oppmerksomhet, og ble portrettert i både lokale og nasjonale medier. Han var også med i en dokumentar om bibliotekkatter.

Dewey døde 29. november i fjor av magekreft. Han døde i armene på biblioteksjefen, elleve dager etter at han hadde feiret 19-årsdagen sin.

Denne rørende historien om bibliotekkatten Dewey skal nå bli til en bok – som et amerikansk forlag har betalt svimlende 7.5 millioner kroner for å få rettighetene til. Kattememoarene er ennå ikke skrevet, men rettighetene er allerede solgt til flere andre land. Deriblant Norge. Boken kommer ut på Damm forlag, men blir sannsynligvis ikke å finne i bokhandelen før i 2009.

Men man kan jo begynne å glede seg allerede...

Mer om Dewey kan man lese her.

22 mai 2007

Morsomt om døden

José Saramago er ikke bare forfatter. Han er trollmann også. I sin nyeste roman, «Dødens uteblivelse», avskaffer han nemlig selveste døden.

Det er den første dagen i et nytt år, og ingen dør. Ikke den dagen og ikke de neste dagene heller. Først er alt bare jubel, men så begynner man å ane konsekvensene av dødens uteblivelse. Ikke minst blir det krise for begravelsesbyråene. Som kompensasjon for manglende menneskelik å begrave, ber de regjeringen innføre obligatorisk begravelse eller kremering av alle husdyr som avgår ved døden.

Sykehusene og sykehjemmene (eller hjemmene for en lykkelig livsaften, som de kalles) blir overfylt av pasienter ettersom ingen får muligheten til å trekke sitt siste sukk. Det blir også problematisk for de familiene som har gamle og syke boende hjemme, folk som under normale omstendigheter ville ha dødd. Noen ser sitt snitt til å smugle dem over grensen til nabolandene, og en ny form for utvandring oppstår.

Så en dag dukker det opp et fiolett brev på bordet til generaldirektøren i fjernsynet. Brevet er fra døden, som annonserer at den syv måneder lange ensidige våpenhvilen er opphevet og at døden er tilbake i jobb. Idet klokken slår midnatt, dør det 62 580 mennesker med ett slag. Døden har imidlertid bestemt seg for å innføre en ny regel: fra nå av skal alle bli varslet likt og gis en frist på en uke for å få skikk på det som gjenstår av livet. Varslet kommer i form av et brev i en fiolett konvolutt. Men så kommer en av de fiolette konvoluttene i retur. Først en gang, og så en gang til. Døden står overfor et problem...

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramagos (f. 1922) nyeste roman er både fabel-aktig og fabelaktig. Det ligger en stor befrielse i å lese en morsom bok om døden. For dette er virkelig muntert, til tider hylende morsomt. Samtidig som det er så nydelig, så menneskelig. Og før jeg vet ordet av det, tar jeg meg i å sitte her og synes synd på døden.

Kan hende er denne romanen et slags pek til døden (eller livet) fra en aldrende forfatter. For kanskje må det en forfatter med lang livserfaring til for å skrive så sprudlende om et fenomen de fleste av oss jobber frenetisk for å holde på avstand. Kanskje høres dette ut som en ironisk roman, men det er det langtfra. Den utstråler tvert imot nærhet og varme. Den er finurlig i sin fremtoning, troverdig i sin usannsynlighet. Den er sprelsk, den er lekende, den er levende – til tross for at den handler om døden. Får man ta med seg en bok i graven, er denne et naturlig valg...

Jeg prøver å sparelese og legger romanen fra meg. Jeg har ett kapittel igjen. Det går et kvarter, så må jeg bare tilbake til romanen. Jeg forsøker å fortære den sakte, leser den siste setningen og smiler for meg selv. Jeg er så glad for at det fins sånne bøker.

Til slutt vil jeg gi honnør til oversetteren, Kjell Risvik. Han tryller han også, med det norske språket.

16 mai 2007

NY-frelst


Det er som å stå under verdens største lyddusj. Støynivået når uante høyder, lysene blinker om kapp og det kravler og kryr av folk på alle kanter. Men ingen som skubber og dytter. Et menasjeri av menneskeskjebner, en ny forestilling tar til på hvert gatehjørne. Høye hus som speiler seg i enda høyere hus. Øynene ser og ser, de blir ikke trøtte. Her er fôr for fantasien.


Jeg er liten og helt anonym i den kjempestore byen, og frihetsfølelsen det gir meg er fantastisk. Et smil brer seg umerkelig over ansiktet mitt og blir fanget av den rare mannen med kattene. To katter med ullgenser i tillegg til pelsen, i bånd og med en tiggerskål foran seg. - Jeg trener dem, sier mannen, men må gi opp å få åtte år gamle Blackie til å posere for fotografen. Mens kattekameraten på tolv regisserer seg selv.


Sceneskift: Søndag morgen. Frokost på Starbucks. Fem kilo New York Times og den minste caffe latten de har - som beskrivende nok heter "tall"... Jeg plukker opp noen setninger fra en lavmælt samtale ved bordet bak. Her er ingen høye røster; noen snakker sammen, noen snakker med seg selv og noen taster på den bærbare datamaskinen. De rolige jazztonene i bakgrunnen akkompagnerer en artikkel jeg leser om maleren Edward Hopper. En fremmed spør om lov til å slå seg ned på den ledige stolen. Det er ikke som hjemme, der vi helst vil ha folk vi ikke kjenner på en armlengdes avstand og vel så det. Her kan du risikere at folk bryr seg, at de slår av en liten prat hvis du setter deg på en benk i Central Park - denne gigantutgaven av min hjemlige favoritt St. Hanshaugen. Hver dag lar jeg meg overraske over vennligheten i metropolen.


Helst skal man jo vandre over Brooklyn Bridge i grålysningen, men det er ikke så verst med sola midt imot heller. Det tok 600 mann 16 år å gjøre broen ferdig, men i 1883 kunne den høytidelig åpnes for ferdsel. Tenk om man hadde tall på alle de føttene som har trampet over broen i løpet av disse 124 årene. Dikteren Walt Whitman skal ha sagt at utsikten fra broen var den beste og mest effektive medisinen hans sjel hadde inntatt.


Kanskje er det lindring i å begi seg uti kunsten også. Vandre fra sal til sal i de store kunstgalleriene. Så imponerende at man nesten blir ute av stand til å se noe som helst. Man bare nikker kort til en Picasso og myser litt mot en Chagall. Helt til et par øyne på et ukjent maleri trekker en til seg og verden stanser opp et lite øyeblikk.

Før dagen er slutt, forsvinner jeg inn blant alle ordene i byens største bokhandel, den fire etasjer store Barnes & Noble på Union Square. Lenge etterpå kommer jeg ut igjen med en sirkusroman, Smilets historie, en fortelling om en rotte som bor i en bokhandel, en kjærlighetserklæring til Napoli og to bøker som skal gi inspirasjon til å skrive. Fulle av fotografier og tips som kanskje virker og kanskje ikke.


Jeg er på vei hjem til hotellet, traskende oppover Broadway, da jeg plutselig får se noe. Midt på Times Square. Noe trekker blikket mitt ned mot gaten, og der ligger han: en bitteliten lekesoldat i lysebrun plast. Han ligger med ansiktet ned i asfalten, urørlig, mens tusen føtter tramper forbi. Det er visst bare jeg som ser ham.

14 mai 2007

Søtten heller!

Utenfor vinduet mitt er det hektisk aktivitet i kveld. Svære maskiner er i sving og vasker og børster asfalten så den blir skinnende ren til 17. mai. Et dusin biler er tauet bort, og det har vært riktig så livlig i en ellers stille gate. Jeg setter for så vidt pris på denne årlige tildragelsen, jeg skulle bare ønske de hadde ventet med det til 18. mai, for det er jo da det virkelig trengs.

Der jeg bodde før, ble jeg vekket av et musikkorps som sto utenfor soveromsvinduet ved 07.00-tiden 17. mai og spilte "Ja, vi elsker dette landet" så det ga gjenlyd mellom blokkene. Det låt ikke videre vakkert.

Her jeg bor nå kan jeg ligge i sengen og høre noen spede røster synge nasjonalsangen på Henrik Wergelands grav kl. 08.00. Det er til å leve med. Jeg kan faktisk strekke meg så langt som til å si at det er ganske søtt.

Men jeg må innrømme at jeg har et problematisk forhold til 17.mai-feiringen. Jeg takler ikke helt alle disse bunadkledde menneskene som toger gjennom gatene med flagg og faner og høyrøstet gir til kjenne hvor høyt de elsker dette landet. Ikke misforstå, jeg er glad i denne verdens utpost jeg også. Jeg priser meg lykkelig over å ha trukket vinnerloddet; det er ikke alle forunt å bo i et av verdens rikeste land. Men denne voldsomme hyllesten til Annerledeslandet, Utenforlandet. Denne dyrkingen av det norske. Jeg vet ikke om jeg syns det er så mye å rope hurra for...

Så på selveste nasjonaldagen pakker jeg kofferten og setter meg på flyet til Edinburgh. Det pussige er at skottenes nasjonalfølelse, som ikke på noen måte står tilbake for den norske, ja den syns jeg bare er sjarmerende....

09 mai 2007

Støvets sår

Utenfor skinte solen uten tanke for at noen kunne komme til å bli blendet av det skarpe lyset. Det var kvelende hett i stuen i morens leilighet. Hun visste ikke hvorfor hun hadde begynt å omtale den som morens leilighet. Det var jo der hun selv hadde vokst opp, det var barndomshjemmet hennes. Det kjentes bare så lenge siden. Livet hadde for lengst sluttet å slamre med dørene i den gamle byleiligheten, og hadde bare etterlatt seg en skjelvende stillhet.

Alt var som før. Broderiene på veggene. Nipsgjenstandene på skjenken. De stivnede porselenssmilene, krushundens evige logring. Størknet. Svøpt i støv. Bare blomstene i vinduskarmen vitnet om en viss fornyelse og vilje til liv. Hun kunne ikke skjønne hvorfor moren ikke hadde byttet ut den gamle blomsterpotten, pyntepotten som var en gave fra en av tantene. Nå var den sprukket og misfarget. De en gang så røde rosene som prydet den var blitt rosableke. Det hadde vært en alpefiol i potten da den kom i hus, like etter farens død. Nå huset den en småvokst oleander som aldri hadde drevet det til noe særlig der den sto bak det gråhvite blondegardinet. Falmet skjønnhet, tenkte hun og kastet et blikk bort på moren. Forsøkte å telle rynkene i det gamle kvinneansiktet, men ga opp. Det var for mange, og hun ville ikke gjøre moren brydd ved å stirre på henne.

Motvillig måtte hun innrømme at hun hadde mange av morens trekk, og hun vemtes ved det. Så seg selv i et speil av ujevnt glass. Var det slik hun også skulle komme til å bli? En flue hadde forvillet seg inn i taklampen over spisebordet og fant ikke veien ut. Summingen gikk seg vill i øregangene hennes, ble høyere og høyere.

Hvor hadde årene blitt av? Før hadde hun forestilt seg at de var innelåst i en gammel kiste. At de lå der inne i mørket og ventet, ubrukte. Det var bare å ta dem frem og gi seg til å leve den dagen hun var klar for det. Nå var det kanskje for sent.

Blikket hennes møtte morens, en kort stund, før de begge begynte å famle etter hver sin kaffekopp. Hun fikk ikke puste, det knøt seg i magen. Fluen lå på rygg og surret febrilsk på bunnen av lampen. Så ble den stille.

- Jeg må gå, sa hun fort.
Hun lukket øynene for skyggen som for over ansiktet til moren. Snudde seg før hun rakk å se de triste øynene.

Skrittene hennes ga gjenlyd i oppgangen da hun løp ned trappen. Ut til lyset, friheten. En kort stund.


Illustrasjonen jeg har lånt (en "boks-skulptur") er laget av Joseph Cornell (1903-1972). Han er et nytt bekjentskap som jeg oppdaget på MOMA (Museum of Modern Art) i New York.

08 mai 2007

Back in business

Mitt amerikanske eventyr er over for denne gang. Det kommer vel kanskje en liten reiseskildring etter hvert, men først er det jobb, jobb, jobb... I mellomtiden overlater jeg scenen til disse gutta som hadde et forrykende show i Central Park.