24 juni 2007

Når det regner

Når det er lørdag og det regner ute. Regner uten stans. Da kan man ta på seg de blomstrete gummistøvlene, slå opp paraplyen man en gang kjøpte i Stockholm og som har små katter som motiv, og dra på ekspedisjon til en annen kant av byen. Først tar man én buss og så én til, og da havner man på den største av byens Fretex-butikker. Der hvor de har en stor bokavdeling man kan gå på skattejakt i.

Og jeg fant, jeg fant. Til sammen ni bøker som jeg betalte 150 kroner for:

Walt Whitman: «Sangen om meg selv»
Helge Torvund: «Avstanden er eit vipeskrik»
Alberto Moravia: «Mannen som ser»
Eric-Emmanuel Schmitt: «Mitt liv med Mozart»
Kiran Desai: «Guruen i guavalunden»
Aleksander Pusjkin: «Kapteinsdottera»
«Vendinger. Russiske og norske fortellinger»
En italiensk utgave av «Tusen og én natt»: «Le mille e una notte»
Astrid Tollefsen: «Hver dag er hos oss»

Astrid Tollefsen (1897-1973) var for meg et ukjent navn. Da jeg slo opp i litteraturhistorien, kunne jeg lese at ensomheten, rotløsheten og fremmedfølelsen midt i storbymylderet gir grunnstemningen hos Astrid Tollefsen.

Jeg begynner å bla i boken, og finner fine dikt. Som for eksempel “Før brevet lukkes”:

Før brevet lukkes
og navnet hugges i stenen,
skal alt være sagt.
Men ingen har lest
ord som er skygger av løv på veien,
og trette skritt i en frostnatt.

Blendet av lys ble øynene
og mørket sang som et hav
gjennom hjertet,
men ingen har lest ord
som er smerten i alle møter
og hendenes maktesløshet
foran skjønnheten.

Så gjør det ikke lenger så mye at det regner. Det gjelder bare å bruke regnet til noe fornuftig.

02 juni 2007

Ansgars seilas

Skulle landkrabben Ansgar gjøre sjømann av seg nå? undret naboene. De kom tilfeldigvis til å se at han pakket en rød redningsvest ned i en brun gammel koffert.
Var det enda så vel!

To uker senere løftet Ansgar den venstre foten forsiktig opp fra landgangen og satte den prøvende ned på kaikanten. Nølte. Trakk deretter foten raskt til seg igjen. Snudde og gikk tilbake til lugaren.
"Best sånn", tenkte Ansgar og sukket. Han satte sjøbein selv ved blikkstille hav, Ansgar.

Det var slett ikke første gangen det skjedde, tvert imot hadde det samme gjentatt seg i hver havn. Ansgar tok ikke sjansen på å gå i land, i stedet fortsatte han bare å segle. Tenkte at i neste havn, da skulle han sette føttene på ny og ukjent jord. Gi seg i kast med verden, for første gang i sitt liv. Nå hadde han visst latt den siste sjansen gå fra seg.

Ansgar, hvem kjente vel Ansgar? Mens det ene året avløste det andre, sto han der ved samlebåndet og gjorde som det ble forventet av ham. Han sørget for at den norske silden fikk magebånd på boksen og ble klar til å møte den store verden. Selv sto Ansgar på sin anviste plass. Prikkfritt og pertentlig utførte han ordre. Men selv om føttene til Ansgar sto stille, tok hodet hans avstikkere til de underligste steder. Slik kom Ansgar seg ut i verden på sitt vis, men det var i tristeste laget, mente folk. Og her tror jeg vi skal gi folk rett. Han var som en av disse skutene som er bygd inn i en flaske.

- Du burde komme deg litt ut, Ansgar, sa folk.
- Ja, svarte Ansgar.
- Du burde reise og se verden, Ansgar, sa folk.
- Ja, svarte Ansgar.
- Kjøp en billett i gave til deg selv, det fortjener du, sa folk.
- Jada, svarte Ansgar.

Han leste bøker som fikk livet til å lette litt en gang iblant, han drømte drømmer som av og til truet med å vekke ham. Det fantes rom i Ansgar som var så fine at ingen torde å gå inn i dem. Tankene hans var for store for det vesle stedet han bodde på. Folk ristet på hodet av den merkelige mannen som aldri ville være med på det de kalte for livet. Det fantes ting i Ansgar som var så stille at selv den mest lydhøre av de som sa de kjente ham aldri klarte å fange dem opp. Folk så Ansgar, men de så ingen. Å, han skulle ha hatt et liv på si', vår Ansgar.

Slik for tiden av gårde med Ansgar. Det var som om livet hadde satt ham på vent. Helt til den dagen kom da han fikk øye på den vesle notisen i avisen. Da syntes han at han hørte som et ekko alt det folk hadde sagt til ham. Det sto med ganske liten skrift helt bakerst i lørdagsutgaven: "Bli med på jordomsegling! Det venter deg eventyr i hver havn. La ikke sjansen gå fra deg, det kan være nå eller aldri!"

Ansgar klippet ut annonsen og la den i skrivebordsskuffen sammen med ennå ikke tenkte tanker og tanker som var så frekke at Ansgar hadde puttet dem i en gammel eske med globoid. Utklippet var gulnet da han endelig fant det fram og tok mot til seg og bestilte billett.

Han fomlet lenge med brevet den dagen det kom i posten, han holdt billetten opp mot lyset som om han måtte forsikre seg om at det var ekte varer. Det gled et aldri så lite smil over ansiktet hans. Skjønt det kunne godt hende at det slett ikke var noe smil, det kunne nok like gjerne være en nervøs rykning.

Og så var det altså slik det skulle ende, det som skulle bli hans livs seilas? Han skulle visst aldri tørre å sette sine ben på ny jord. I kofferten lå ikke bare den røde redningsvesten, her hadde de samlet seg, alle de gamle drømmene hans også. Men det visste ikke Ansgar. Han hadde ikke blikk for de skuffede drømmene som lå der og ventet på en havn å agere virkelighet i.

Sakte kom søvnen snikende innpå Ansgar den kvelden, tidligere enn den pleide. Han rakk å legge boken fra seg på det vesle nattbordet, men merket ikke at bokmerket falt ut og landet under køya. Handlingen kom ufortrødent til å gå videre uten Ansgar, samtidig som radioen ble stående der og snakke for døve ører.

Nå gynget det i den store båten, en rytme som om havet selv hadde bestemt seg for å sette tone til en vuggesang. Mens bølgene gikk høyere og høyere, forsvant Ansgar dypere og dypere inn i søvnen. Men et sted ute i verden var noe satt i bevegelse, noe ingen hadde makt til å stanse.

Det ble meldt storm, ja sågar nevntes ordet orkan. En oppskjørtet stemme på radioen ba alle båter sette kurs mot land. Alt mens det store skipet krenget mer og mer. Snart skulle det gå ut en melding over skipets høyttaler. Never skulle banke på dørene til alle lugarene, støvler trampe på dekk. Men ikke ennå, for ennå sov vår Ansgar og visste ikke at hans tid snart var kommet.

Midt i natten skulle alle passasjerene hales ut av varme dyner og opp på dekk. De skulle finne sin plass i livbåtene som siden skulle låres og møte det kalde, opprørte havet. Det skulle bes, det skulle bannes, det skulle jamres og hamres. Men til slutt ville havet rase fra seg, ta sine ofre i favn og føre dem trygt i land etter å ha lekt seg ferdig med menneskene for denne gang.

En tid senere kunne man lese i avisen om et skip som hadde vært ute i hardt vær den natten da havguden fant det for godt å røre litt ekstra i grumsete vann. Som ved et under hadde alle de reisende blitt berget. De hadde, som det ble uttrykt, til slutt kommet i havn.

Men ingen kom siden til å høre noe fra Ansgar. Lenge etterpå var det noen som fant en koffert. Den lå og duppet i vannflaten. Den inneholdt en rød redningsvest. Men ingen drømmer.