27 juli 2007

Husjakt

Et hus er ikke bare et hus. Et hus er også en fortelling, et kartotek over mennesker som har bodd og er blitt borte. Hvis hus kunne snakke...

Jeg ble litt inspirert av de fine husbildene til Jill tidligere i sommer, og viser derfor fram resultatet av min husjakt fra de fantastiske Aran-øyene på vestkysten av Irland.

Jo, det er faktisk et hus bak krattet her...


Ikke så bra utsikt herfra, heller...


Er visst bare fuglene som holder messe her nå for tiden


Den store verden er kommet til øyene også. Eller om det er en lyddusj damen sitter under?


For de mer romantisk anlagte

Noen som blir med og spleiser?

Kanskje kan vi låne penger i denne søte lille banken.

24 juli 2007

Bloody lovely Belfast

Det var helt greit å forlate et Dublin fylt til randen av turister og sette seg på bussen nordover til Belfast. Det var ingen trengsel på den bussen, og man kunne la tankene fare fritt mens bussen beveget seg gjennom det vakre irske landskapet med alle sine nyanser av grønt.

Det er ikke lett å forklare hva det er ved et sted, en by, eller et land som gjør at jeg faller for det. Som gjør at med en gang jeg kommer dit, vet jeg at dette er mitt sted. Jeg har vært i byer som er imponerende, vakre å se på og har kjente kunstskatter å vise fram. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg aldri kommer til å reise tilbake. Mens andre, kanskje langt mindre betydningsfulle byer, napper meg i ermet og spør om det ikke snart er på tide med et nytt besøk. Det er ikke nødvendigvis de flotte museene, de brede avenyene eller de historiske bragdene som er utført på stedet som gjør at jeg blir betatt. Det kan like gjerne være noe så enkelt som en stemning i en gate, en lukt av noe fremmed som streifer forbi nesen, en utsikt fra et vindu, et smil fra et menneske jeg aldri har møtt.
Derfor er det ikke den protestantiske trommingen og de iltre fløytetonene fra de endeløse paradene gjennom Belfasts gater på «Oransjedagen» 12. juli (en dag som i mindre fredeligere tider i Nord-Irland var ensbetydende med bråk) som befinner seg lengst framme i minnet. Langt mer framtredende er minnet om stemningen samme dag på en stille pub i katolske Falls Road, der en liten pjokk var med pappaen sin og kompisen hans ut og han stolt trakterte den vesle cola-flaska. En lomme av stille hverdagslykke. En liten togtur, fra Belfast til Derry/Londonderry, er et annet slikt minne. Et øyeblikk kan man late som man er en av de innfødte. Helt til toget kjører forbi en strand og noen klipper som gjør at de fremmede ikke kan la være å komme med et utbrudd, mens de andre passasjerene fortsetter praten uten å løfte blikket.
Foreløpig er det forholdsvis få turister som legger veien om Nord-Irland, selv om det er lagt godt til rette for turister. Landskapet er stort sett det samme som i republikken, menneskene er like hyggelige. Likevel er det nok fortsatt slik at Nord-Irland og Belfast har en negativ klang hos mange. Dessverre for Nord-Irland. Heldigvis for oss som liker å ferdes litt utenfor allfarvei.

Den nordirske forfatteren Robert McLiam Wilson beskriver Belfast slik i sin roman «Eureka Street» (norsk utgave: «Skriften på veggen»): “Det er et sted som blir mye filmet, men lite sett.” Veggmaleriene i katolske Falls Road og protestantiske Shankill Road setter fortsatt sitt preg på byen med budskap som ikke er til å misforstå, og fortsatt er det såkalte “fredsmurer” som sørger for å holde katolikker og protestanter fra hverandre. Men heldigvis er Belfast ingen krigssone lenger, det er stort sett fredelig i byens gater nå. For å si det med forfatter Wilson igjen: “I Belfast, i alle byer, er det alltid nåtid og alle gatene er poesiens gate”.
Belfast er et godt utgangspunkt for å utforske også andre deler av Nord-Irland. Man kan for eksempel ta toget til provinsens nest største by, Derry/Londonderry. En vakker gammel by som ble ettertrykkelig satt på kartet i 1972, da britiske soldater skjøt og drepte 14 demonstranter, en hendelse som siden er blitt kalt “Bloody Sunday”.
I sommerhalvåret arrangeres det bussturer til flere interessante steder, og ikke minst er det verdt å få med seg Giant’s Causeway. Et merkelig landskap formet for 60 millioner år siden og som består av en rekke basaltsøyler. Finner man den geologiske forklaringen en smule kjedelig, kan man i stedet helle til forklaringen om at det var kjempen Finn MacCool som ville anlegge trapper over havet til Skottland for å slåss med sin skotske rival.

På veien tilbake til Belfast gjelder det å kaste et blikk ut av vinduet idet bussen passerer ruinene av Dunluce Castle. En mørk og stormfull natt i 1639 blåste deler av slottet på havet og flere omkom. Kom, spøkelser, kom!
Jeg reiste til Belfast for å hente hjertet mitt. Jeg hadde lagt det igjen under et kort besøk i byen for elleve år siden. Men det ligger der fortsatt.

23 juli 2007

Fornøyelig lesning


Jeg humret meg gjennom størsteparten av Mark Haddons nye roman, «Noe til besvær». Tidvis gapskrattet jeg. Men innimellom gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Som da hovedpersonen prøvde seg som amatørkirurg – på seg selv. Skrekkblandet fryd, med andre ord.

George Hall (57) står i prøverommet og prøver en dress han skal kjøpe i anledning begravelsen til en kamerat. Plutselig blir han slått av skrekk. Ikke fordi kameraten er død. Innerst inne har han nemlig alltid syns at mannfolkvitsene hans var en smule slitsomme, og når han skal være helt ærlig, er han lettet over at de ikke skal spille squash sammen lenger. Nei, det er fordi han der og da oppdager en mørk flekk på den ene hoften. George er ikke i tvil: Det er kreft! Og det er bare én ting å gjøre: han må ta livet av seg!

Heldigvis besinner vår mann seg, og i stedet får handlingen gå over stokk og stein. Den førtidspensjonerte George har dessuten andre bekymringer også. Datteren Katie skal gifte seg for andre gang – og ifølge familien for andre gang med feil mann. Ray er flinkere med hendene enn med hodet, og passer ikke helt inn i den litt snobbete familien. Planleggingen av bryllupsfesten er en sentral del av handlingen i romanen. Sønnen Jamie på sin side gjør foreldrene forlegne med sin homofile legning. Og som om ikke dette var nok: Georges kone Jean har innledet et forhold til en av ektemannens tidligere kollegaer. Georges liv blir ikke akkurat lysere av at han blir vitne til et av konas og elskerens intime øyeblikk ¬– i Georges egen seng. Det ligger an til litt av en bryllupsfest...

Vi får ta del i et familieliv rikt på konflikter og forviklinger, og forfatteren har en utrolig evne til å utnytte dette til å skape komiske situasjoner. Når han i tillegg skriver så visuelt at det føles som det bare er en tynn glassplate mellom leseren og figurene, er det nesten så man selv blir deltaker i fiksjonen. Men heldigvis bare nesten. For er det noe jeg er sjeleglad for, er det at jeg slipper unna med å være tilskuer til dette familiedramaet. Det er hendelser som er av en så pinlig karakter at jeg helst vil lukke øynene og ikke lese videre.

«Noe til besvær» er en velskrevet feel good-roman som stikker litt dypere. For selv om det først og fremst er en morsom roman, er den slett ikke uten alvor. Leseren får god innsikt i tankene George tumler med, og det er lett å kjenne seg igjen i redselen hans. Noen og enhver av oss har vel tenkt det verste når vi føler at formen ikke er helt på topp eller vi merker at kroppen forandrer seg. Nettopp det at dette er noe som kan hende oss alle, gjør at det føles nært. Og samtidig på så betryggende avstand at vi kan tillate oss å le av det.

Romanen er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke.

07 juli 2007

Etter regn kom sol


I fjor var ferien i nord preget av "ekstremvær". Akkurat som året før der igjen høljet det ned i ett sett. I år var det også en form for ekstremvær, men det var heldigvis i motsatt ende av skalaen. Sol, sol, sol! Med ett var øya i Nordland forvandlet til en sydhavsøy.

Jeg tråkket rundt på min gamle sykkel uten gir og opplevde veikantens fargefyrverkeri i form av markblomster i alle kulører og valører. Jeg så fjelltopper som speilet seg i blikkstille hav og rødmet kledelig da de møtte seg selv i et annet element.

Jeg så opp mot en skyfri himmel og tok feil av en måke og et Widerøe-fly på vei til Brønnøysund. Hvitt mot blå bunn. Senere skulle måkene holde meg våkne med sitt skvalder langt inn i den gjennomsiktige sommernatten.

Jeg kjente lukten av hav, en lukt full av bilder som allerede var lagret og ble kalt fram på nytt og bilder som ble skapt av øyeblikket. Havet som alltid forandrer seg og likevel stadig er det samme.

Jeg syklet forbi det samme gamle forfalne vesle huset med den stadig mer gjengrodde hagen. Det er lenge siden Konrad bodde her, men det går fortsatt under navnet Konrad-stua. Trå meg ikke for nære, sa huset, men jeg la kinnet inntil veggen og så byttet vi hemmeligheter, huset og jeg.

Det var så stille og alt gikk litt langsommere i varmen, bortsett fra bilene som skulle rekke ferja. Katten kom listende fram fra plassen sin under ripsbusken. Jeg klappet den og kom til å tenke på at for mange år siden var jeg en liten jente som løp rundt i dette landskapet. Et lite menneske som ikke tenkte på at alt en dag skal ta slutt. At de kjente ansiktene skulle bli borte ett for ett, forvandles til et kor av stumme stemmer. Som ikke forsto at naturen skulle komme til å ta tilbake det sterke hender en gang ryddet, at spor sakte skulle viskes ut og bli borte.

Men kanskje finnes stemmene i vinden, hvis man bare hører godt nok etter?