30 august 2007

Roman og reiseskildring i ett

Noen ganger har jeg ikke annet krav til en bok enn at den skal underholde meg. Det gjør «Øya» av Victoria Hislop.

Hvis du leter etter nyskapende språk, en innviklet komposisjon eller søker svar på de store spørsmålene i livet, har du kommet feil. I stedet får du ta del i opprullingen av en dramatisk familiehistorie fra Kreta. «Øya» er en bok i underholdningssjangeren, og som sådan fungerer den utmerket.

Alexis Fielding vet nesten ingen ting om morens fortid. Alt Sofia har fortalt, er at hun vokste opp i en liten landsby på Kreta, før hun giftet seg og flyttet til London. Når Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, får hun et brev fra moren med på ferden. Et brev Alexis får beskjed om å gi til morens gamle venninne Fotini. I brevet ber Sofia Fotini fortelle Alexis familiens historie.

Når Alexis kommer til Pláka på Kreta, oppdager hun at utenfor landsbyen ligger Spinalónga. Dette er en fraflyttet øy som i mange år fungerte som koloni for spedalske – og et sted for vonde minner. I Pláka får hun også endelig høre historien moren i alle år har holdt skjult for henne. Vi får fortellingen om Alexis’ oldemor Eleni og hennes døtre og om en familie som har vært hjemsøkt av tragedie, krig og lidenskap.

Historien er rørende, på grensen til det sentimentale, men jeg lar meg likevel overbevise. Det er kanskje nettopp det som er styrken ved denne romanen, det at den ikke kan la leseren forbli uberørt. Personene smyger seg inn under skjorta på deg mens du leser, samtidig som du fornemmer både farger og lukter. Romanen blir på denne måten også en reisekildring. I alle fall blir jeg som aldri har vært på Kreta nysgjerrig og får lyst til å pakke kofferten.

I tillegg formidler Victoria Hislop kunnskap om en sykdom – lepra, eller spedalskhet – som alltid har virket svært skremmende på folk. En sykdom der vi lett ser for oss deformerte kropper og ansikter fulle av byller. Denne romanen viser at de fleste som fikk denne sykdommen ikke ble så hardt angrepet og at mange var i stand til å leve tilnærmet normale liv. Det verste var kanskje alle fordommene de ble møtt med, og det at de ble utstøtt av samfunnet.

Når jeg først er inne på temaet spedalskhet, må jeg også benytte anledningen til å anbefale en norsk barnebok som handler om dette: Mette Newths «Det mørke lyset» (Aschehoug 1995). Den handler om en ung jentes liv blant de spedalske på St. Jørgens hospital i Bergen på første halvdel av 1800-tallet. Velskrevet og varm, den også.

Når det gjelder «Øya», er det historien i seg selv og forfatterens evne til å formidle den som gjør dette til en god bok for meg. En bok som ikke etterlater meg i undring eller opposisjon, bare med en følelse av å ha vært borte fra hverdagen en stund, i et annet land, i en annen tid. «Øya» er en tåreperse med troverdighet.

Romanen er oversatt til norsk av Jan Schei og er utgitt av Schibsted Forlagene (2007).

27 august 2007

August

Kunne jeg stanse tiden, hadde jeg kanskje valgt å la klokken stoppe sånn cirka kvart på åtte en av disse kveldene i august når varmen ennå sitter igjen i asfalten. Mens lyset fortsatt har makten over mørket i noen magiske minutter før sola synker i havet.

Snart trekker jeg jakken tettere om meg, som for å verne om minnene om en sommer som snart er forbi. Jeg går hjem til tonene av en fløytespiller som sitter på en benk og ødsler sine såre toner over jorden og minner meg på at alt er forgjengelig. Men inni meg ligger forventningene om at noe jeg ennå ikke vet hva er, venter på meg.

22 august 2007

Sting på moten?

Jeg har aldri pleid å snakke særlig høyt om det, men det er en kjensgjerning at jeg som barn var flink til å brodere. Til å hekle og strikke også. Jeg fikk merknad i karakterboken om at håndarbeidslærerinnen fremhevet mine ferdigheter i faget. Passe flaut. For det var jo håndball og denslags man skulle være god i, ikke håndarbeid og norsk grammatikk. (Nå hører det med til historien at jeg ikke var helt borte vekk i sløyd heller, men jeg vet ikke hvor mye det hjelper.)

Men så er det altså at jeg en dag plutselig blir oppmerksom på en stor reklameplakat for Ikea, der det står "Hjem, kjære hjem" med broderte bokstaver. Det er tydelig at modellen er de gammeldagse veggbroderiene som var å se i så godt som alle hjem i riktig gamle dager. Når jeg begynner å se meg rundt, ser jeg flere plakater av samme slaget, bare med andre budskap i broderiene. Kule Ikea med broderier? Det er ikke fritt for at jeg synes det er litt merkelig.
Samme dag kommer jeg ganske uforvarende til å bla gjennom VGs lørdagsmagasin. Og hva finner jeg der? Nok en "brodert" reklame! For Lerums eplejus denne gangen. Jeg begynner å ane en trend. En trend som innebærer at mine gamle kunster er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen.

Så jeg piler hjem og begynner å lete gjennom ting jeg har spart på fra barndommen. Og der finner jeg sannelig mitt eget private "svanemerke", produsert da jeg gikk i 1. klasse. Det er utført med hvitt brodergarn på rød stramei i korssting.

Det er herved til salgs til høystbydende.

21 august 2007

Roman som har gått i glemmeboken

«Sorte lå Gan gårds hus med sitt søvnige ekko, og trerøttene skalv nede i haven. Sol kom gnistrende ved sommertid, klar og sterk som bare sommersol kan gnistre. Maktet ikke gnistre i noe på Gan: Ikke i en taksten på mønet. Ikke i en enslig rute. Det torde da tjene som en lignelse dette, hvordan Gan gård ved sjøen nu ikke lenger hørte dagen til, slik den lukket seg sammen, tett og tverr, og sov i sin falne storhet.»

Slik åpner Ragnhild Jølsens (1875–1908) roman «Rikka Gan», som kom ut i 1904, og åpningen slår an tonen for resten av denne korte romanen. For oss som liker depressive fortellinger, er denne romanen et funn. Samtidig som Ragnhild Jølsen gjør hyppig bruk av elementer fra folketroen, er det også en moderne psykologisk roman og et sterkt kvinneportrett.

Handlingen er lagt til Gan gård på begynnelsen av 1800-tallet. Gan er et sagnomspunnet og dystert sted som har tilhørt familien til hovedpersonen Rikka Torsen i generasjoner. Gården blir imidlertid solgt til den rike Mattias Aga. Etterkommerne av Torsen-slekten får lov til å bo på Gan, men de bor på nåde, og Rikka må stille kroppen sin til disposisjon for Aga. Tre barn som fødes i dølgsmål må alle late livet som nyfødte, noe som bare blir antydet i romanen. Ingenting blir sagt rett ut, men er pakket inn i mystikkens slør. Det som er spesielt med Gan gård, er at den går i arv fra mor til datter, ikke fra far til sønn. Kvinneskikkelsene i denne slekten er sterke, mens mennene stort sett er puslinger.

Det er lett å lese «Rikka Gan» i lys av forfatterens eget liv. Ragnhild Jølsen ble født på storgården Ekeberg i Enebakk, men faren, som hadde etablert en fyrstikkfabrikk, gikk konkurs og slektsgården måtte selges. Familien flyttet da til Kristiania, der de bodde noen år før de flyttet tilbake til en mindre gård i Enebakk. Ragnhild Jølsen var svært knyttet til stedet og det var hardt for henne å måtte forlate gården.

Det er noe mystisk over både Rikka og Gan gård ved sjøen. Dette er ingen roman med lykkelig slutt. Ifølge hovedpersonen selv er det skjebnen som har bestemt hennes liv, og hun lever like mye i fortiden som i nåtiden. Det blir en slags psykologisk skrekkroman, i grenselandet mellom fantasi og virkelighet. Det er noe med skikkelsen Rikka Gan som griper meg og samtidig ryster meg, og jeg blir trukket inn i historien og landskapet. Språket til Ragnhild Jølsen er fullt av symboler, og det er veldig poetisk med sin rytme og sine gjentakelser.

Ragnhild Jølsen selv sa om «Rikka Gan»: “Jeg har lagt min egen sjæl i denne bog, og for mig vil den sikkert altid stå som den sandeste og bedste.”

Ragnhild Jølsen hadde et kort og dramatisk liv. Hun levde blant bohemene i Kristiania, utdannet seg til billedhugger og rakk å skrive fem bøker før hun i 1908 selv valgte å gjøre slutt på livet.

De som vil vite mer om Ragnhild Jølsen og hennes liv, kan lese Jens Bjørneboes halvdokumentariske roman om henne: «Drømmen og hjulet», som kom ut i 1964. Kari Christensen har skrevet en biografi om Raghild Jølsen: «Portrett på mørk treplate» (Aschehoug 1989).

18 august 2007

Eiendomskatten

Noen velger å gi katten i rettskrivningsreglene, tidvis til stor glede for en "språknerd" som meg. I Aftenpostens valgtest lyder den syvende påstanden man skal si seg enig eller uenig i som følger: Eiendomskatten bør gjeninnføres i Oslo.

Jeg lurer litt på hva slags oppgaver en eiendomskatt har. Skal den for eksempel sitte pent utenfor leiligheten min og passe på den mens jeg er på jobb? Eller driver den kan hende egen business med kjøp og salg av eiendommer...?

15 august 2007

"Street Art" på utstilling

Jeg er en hund etter fotoutstillinger, og har ikke tenkt å gå glipp av Aftenposten-fotograf Rolf M. Aagaards utstilling på Stenersenmuseet i Oslo. Han har trålet strøk og gater i norske og utenlandske byer for å finne eksempler på Street Art. Utstillingen vises fra 16. august til 16. september - for den som er i nærheten og har anledning til å stikke innom.

Selv har jeg "spesialisert" meg på Street Art med kattemotiv, men foreløpig kan jeg bare skilte med to bilder, ett fra Italia og ett fra Frankrike. Kanskje finner jeg flere motiver etter hvert...

12 august 2007

Kort og godt

Har man ikke ork til å gå løs på bindsterke biografier om historiske personer, fins det andre muligheter. En rekke biografier myntet på barn kan også leses av voksne - med stort utbytte. Noen tror kanskje det er en enklere jobb å skrive for barn, men de eksemplene jeg fant i min egen bokhylle viser at det nok ligger like mye arbeid bak, i tillegg til den egne utfordringen det er å skrive enkelt uten at det blir kjedelig og tannløst.

Man merker en oppriktig glede over å formidle i alle disse bøkene, og det er også spennende at de er så forskjellige i form og språk. Forfatterne har valgt ulike løsninger og ulik tilnærming til stoffet, men alle har etter min mening lyktes med fortellingene sine.

Linda Lillevik: Eventyrlige Espolin (Kolofon Forlag 2007)
"Eventyrene, de er jo i oss. De er livet selv. Og de er skapt ut av en indre virkelighet". Ordene tilhører bildekunstneren Kaare Espolin Johnson (1907-1994), som har fått et fint portrett i denne boka. Linda Lillevik tar for seg hele livet til kunstneren, fra det nærsynte og annerledes barnet som slet seg gjennom skolegangen og brukte regneboken som tegnebok, og frem til en feiret kunstner. Vi lærer å kjenne både mennesket og kunstneren, i den grad det er mulig å skille mellom de to. Barndommen, med minner og savn, er til stede hele tiden og viser seg også i den kunsten Espolin har skapt. Det er en fyldig bok, som også rommer mye historie. Men den er samtidig lett tilgjengelig og skrevet med respekt og entusiasme. Boken er rikt illustrert, både med Espolins kunst og med fotografier. Det gjør den til en flott kunstbok som man kan ha stor glede av bare å bla i.

Else Færden: H.C. Andersen. Den modige andungen (Cappelen 2005)
Alene og annerledes følte også H.C. Andersen (1805-1875) seg. Men heller ikke han gir opp, han sier hele tiden til seg selv: "Først opplever man mye vondt, men så blir man berømt." Else Færden har konsentrert seg om tre år i dikterens liv, fra han som 14-åring forlater hjembyen Odense for å søke lykken i København, med glimt både bakover og framover i tid. Det blir mange prøvelser for unggutten, men han reiser seg etter hvert nederlag. Biografien har en fin kombinasjon av varsom diktning og fakta, som forfatteren også gjør rede for. Særlig liker jeg grepet med "dukketeaterprinsessen", en skikkelse Else Færden har funnet opp, og som leser hovedpersonens tanker og blir en trøst for ham når alle de andre ler av ham. Boken blir et puslespill som settes sammen til et spennende bilde av personligheten til en ung og fattig dikterspire som snart skal erobre verden. Boken er illustrert med H.C. Andersens egne papirklipp, noe som fungerer veldig fint.

Dag Sebastian Ahlander: Alfred Nobel. Fra fattigper til nobelpris (Mangschou 2001)
Jeg har i grunnen aldri interessert meg nevneverdig for Alfred Nobel (1833-1896), men Ahlanders bok klarte å gjøre meg nysgjerrig på ham. Livet hans begynte i dyp fattigdom, mens han endte som rik - og ulykkelig. Og det er nok nettopp dette at han var så ulykkelig, som griper denne leseren sterkest... Det er lagt vekt på barndommen, miljøet, familien og mennesket Alfred Nobel, mer enn det tekniske ved oppfinnelsene hans. Vi kommer nært innpå mennesket Alfred Nobel, likevel uten at det blir for privat. Boken er saklig, men langt fra kjedelig.

Anne B. Ragde: Biografien om Sigrid Undset (Gyldendal 2001)
Jeg tilhører ikke Sigrid Undsets (1882-1949) ivrigste leserskare, men denne biografien fikk meg nesten til å hente fram de gamle bøkene igjen. Jeg syns denne boken er særdeles vellykket. Anne B. Ragde greier å skape en forbindelse mellom Sigrid Undset og oss som lever og leser i dag. Hun får godt fram forskjellen på Undsets tid og vår tid, samtidig som hun trekker fram det som er felles, det som gjør at vi kan kjenne oss igjen i Sigrid Undset. Ragde byr også på seg selv på en måte som ikke skygger for den hun skriver om. Det er tydelig at boken er skrevet med kjærlighet, uten at det blir snakk om nesegrus beundring. Boken er illustrert med fotografier av Sigrid Undset.

Jon Ewo: Vil den virkelige William være så snill å reise seg! Illustrasjoner av Bjørn Ousland (Omnipax 2003)
Dette er som et fyrverkeri av en bok, ikke minst takket være de flotte illustrasjonene til Bjørn Ousland. Også Jon Ewos tekst er sprek. Til tross for at William Shakespeare (1564-1616) kanskje er verdens største forfatter, er han også en av de meste hemmelighetsfulle. Desto større er utfordringen å skrive en biografi, men Ewo kommer godt fra oppgaven. Han skriver med et stort overskudd og har mange morsomme vinklinger på stoffet. Vi får også et godt innblikk i den tiden den store dikteren levde. Og kanskje best av alt: leseren blir nysgjerrig og vil vite mer...

Ingunn Aamodt: Tutankhamon. Livet, kjærligheten, døden. Illustrasjoner av Kari Sortland (Omnipax 2006)
Vet man lite om Shakespeare, vet man enda mindre om Tutankhamon (1345 f.Kr-1327 f.Kr). Han ble farao åtte år gammel, giftet seg med halvsøsteren sin og døde før han fylte tjue. Nesten som en eventyrfortelling. Ingunn Aamodt klarer å skape liv til fortellingen og appellerer samtidig til leserens egen fantasi. Like mye som å være en biografi over barnefaraoen, er det historie- og kulturformidling. Aamodt skriver levende og lar sin egen begeistring over temaet komme fram. Kari Sortlands fargesterke illustrasjoner kler teksten godt.

10 august 2007

Natt i Tokyo

Når det kommer en ny bok av Haruki Murakami, er det bare å henge ut «vennligst ikke forstyrr»-skiltet. I «After Dark» gir han stemme til natten.

Jeg har vanskelig for å forklare hva det er med Murakamis bøker som griper meg så sterkt, men kanskje har det å gjøre med at han viser meg steder jeg selv ikke greier å finne veien til. Han åpner opp for en verden fylt av underlige, absurde og likevel troverdige mennesker og hendelser. Murakamis personer er ikke alltid til å bli kloke på, nettopp derfor er de så fascinerende og kanskje derfor kjenner man seg også igjen i dem.

Handlingen i «After Dark» foregår i løpet av en natt i Tokyo. Innledningsvis beskriver forfatteren byen og skildrer den nesten som et menneskelig vesen. Idet dagen går over i natt, befinner vi oss på en kafé der en ung jente sitter ved et av vindusbordene. Hun røyker, drikker kaffe og leser en tykk, innbundet bok. Lav musikk strømmer ut av høyttalerne. Etter en stund går døren opp og en høy og mager ung mann kommer inn i kafeen. Han stanser ved bordet til jenta som han kjenner igjen fra en sammenkomst for noen år siden. Det er imidlertid jentas søster han først og fremst husker; den vakre Eri Asai som har falt i en så dyp søvn at det ikke ser ut til at hun skal klare å våkne igjen. Dette i motsetning til søsteren Mari som altså ikke greier å sove og derfor tilbringer natten ute i byen.

Mye av handlingen i boken kretser rundt Mari og Takahashi som den unge mannen heter. Han er jazzmusiker og sammen med bandet sitt benytter han natten til å øve. Men vi møter også andre nattmennesker, deriblant en prostituert kinesisk jente som er blitt banket opp av en kunde og bestyrerinnen på «elskovshotellet» der mishandlingen skjedde. Livene til disse personene berører i løpet av natten hverandre, tilsynelatende tilfeldig.

Den 200 sider lange «After Dark» er ikke en roman av det tradisjonelle slaget, snarere er det en serie stemninger. Mens jeg leste så jeg ofte for meg de ensomme menneskene på bildene til den amerikanske maleren Edward Hopper. Også han skildrer storbynatten på sitt helt spesielle vis. Musikk spiller også en stor rolle i denne romanen. Ikke bare er en av hovedpersonene musiker, det refereres også til musikken som spilles på de stedene personene befinner seg.

At forfatteren bruker «vi»-form gjør at jeg som leser blir en del av historien. Jeg er med og opplever og dermed føles alt også mye nærmere.

I et lavmælt og nakent, men likevel intenst språk har Murakami skapt et vakkert stykke tekst. Det er ikke den ytre handlingen som driver teksten framover, men stemningen. Det er fascinerende hvordan natten åpner opp for at mennesker som ikke kjenner hverandre finner veien inn til hverandres hemmelige rom, hvordan natten både dekker til og åpner opp. Det er nattens magi.

Idet morgenlyset kommer, er fortellingen slutt. Natten må vike for dagen til slutt. Men bare for noen timer, inntil mørket kommer på ny...

Romanen kommer på norsk ca. 1. september, på Pax forlag.

06 august 2007

Kunsten å se på kunst

Jeg liker å gå på kunstmuseer. Særlig når jeg er på ferie i utlandet synes jeg det er spennende å oppsøke gallerier.

Men denne dagen skulle det bli litt i meste laget selv for en entusiast som meg. Jeg besøkte tre store kunstmuseer i løpet av fem timer, og var i tillegg nær ved å få solstikk på veien mellom dem. Det første gikk veldig bra, jeg var opplagt og nysgjerrig. Moderne kunst! Spennende! Niki de Saint Phalle var blant kunstnerne som hadde festet seg i minnet mitt da jeg gikk ut.

Fylt med nye impulser og med rak rygg gikk jeg videre. Det var Chagall som sto for tur. Et fantastisk museum. Jeg glemte tid og sted og forsvant inn i de merkelige og fargerike universene kunstneren har skapt i bildene sine.

Oppløftet gikk jeg ut. Ett museum til skulle jeg greie. Den lange bakken opp til Matisse-museet var bratt. Det kjentes som det hadde blitt enda litt varmere i været. Men jeg ga meg ikke, når jeg var så nærme skulle jeg sannelig ha med meg dette også.

Endelig framme. Damen i billettluken er særdeles misfornøyd fordi jeg ikke har akkurat fire euro, bare en femmer. Jeg lar meg ikke affisere, jeg er jo her for å beundre kunsten. Men jeg kjenner at kreftene begynner å svikte, det føles som et lite ork å gå opp trappene. Stolen til Matisse står her, men det er ikke lov til å sitte i den. "Skjerp deg, vi snakker om en verdensberømt maler." Jeg snakker strengt til meg selv. Men det hjelper ikke. Oppmerksomheten begynner å trekkes bort fra bildene på veggene og mot mine medkunstbeundrere. Eller rettere sagt: jeg går over til å irritere meg over dem.

En skarp bergensdialekt på full styrke skjærer gjennom rommet. Det er en mor som driver pedagogisk virksomhet overfor ungeflokken sin. "Hva var det nå han het igjen, han maleren?" terper mor. Men podene har ikke peiling. Nytt rom, ny mor. Hun forsøker tappert å beundre et bilde mens barna drar i hver sin arm og gir katten i kunsten. Alt mens det kimer iltert i en mobiltelefon. Og min egen tålmodighet blir mer og mer tynnslitt.

Jeg forsøker å identifisere meg med den intellektuelt utseende mannen. Han som nærsynt myser mot bildene mens han biter i brillene som henger i en snor rundt halsen. Jeg roer meg litt. Men så kommer de svenske damene. De er i 50-årene og tar jeg ikke mye feil er de lærere. De er opptatt av form og farge og kommenterer hyppig det de ser, samtidig som de avslører at de ikke kan så altfor mye om kunstneren.

Det er da de kommer, de aller verste museumsgjengerne: forståsegpåerne. Forståsegpåerne går aldri alene på museum. De er der for å overgå hverandre i å vise hvor mye de vet. Og ikke nok med at de forteller hverandre hvor mye de kan, de snakker så høyt at ingen kan unngå å få med seg forelesningen. Det er da jeg begynner å få bilder i hodet som har mer til felles med Munchs "Skrik" enn med Matisses "Nu bleu". Jeg må bort fra kunsten og ut i det fri!

På veien ut løper jeg innom bokhandelen og napper med meg en bok om Matisse. Så nå sitter jeg her i fred og ro og beundrer kunsten. Det er i grunnen ikke så verst, det heller.

05 august 2007

Skotsk sjøluft

Jeanette Winterson er en av mine favorittforfattere, og «Fyrvakt» får tankene mine til å danse.

«Min mor kalte meg Silver. Jeg ble født dels som edelt metall, dels som sjørøver.» Slik åpner romanen om den lille jenta i den vesle byen Salts nord i Skottland, en værbitt by ytterst på en klippe, omgitt av sand. Silver er resultatet av et kort møte mellom en ung kvinne og en sjømann.

Å få barn uten ektemann er ikke helt på sin plass, og Silver og moren blir sendt bort fra byen, til et hus som er skåret inn i fjellskrenten. Stolene må spikres fast til gulvet fordi det heller så mye. En dag faller moren utfor skrenten og slår seg i hjel. Det blir bestemt at Silver skal flytte til den blinde fyrvokteren Pew.

Det ensomme barnet og den gamle einstøingen (som folk oppfatter ham som) finner hverandre gjennom Pews fortellinger om folk og hendelser i byens historie. Her lærer Silver også å se sitt eget mørke. Og ikke minst: Pew lærer henne opp i fortellerkunsten, slik at hun kan fortsette tradisjonen. «Hvis du forteller deg selv som en historie, blir det ikke så ille», lyder Pews visdomsord. Romanen gir også en kortfattet og levende innføring i fyrvesenets historie i Skottland, der forfatteren Robert Louis Stevenson spiller en rolle.

En dag kommer det et brev fra Glasgow med bud om at fyret skal automatiseres og at fyrvokteren dermed blir overflødig. Den dagen de skal komme for å gjennomføre automatiseringen, seiler Pew av gårde i den blå båten sin og vender ikke tilbake. Da starter en ny runde med historier, og fra nå av er det Silver som må fortelle. Hun reiser ut i verden, men fyret lokker henne hjem til slutt.

Å lese denne romanen er som å legge en konkylie inntil øret, og man hører bruset fra fortellingen lenge etter at lesingen er avsluttet. Det er lidenskapen til språket og hennes evne til å skape stemninger som gjør Jeanette Winterson til en så fin forfatter. Språket er vakkert og poetisk, med en rytme som bølgene som slår mot fyret.

Det heter om Pew at han var «en grovskisse av et menneske», om livet sitt sier Silver at det er «en rekke av skipsforlis og heiste seil». Her er mange formuleringer man kan fryde seg over, og en humor som luner. Jeanette Winterson trår så varsomt, og gir leseren mange muligheter til å skrive inn sine egne tanker i teksten.

«Fyrvakt» er oversatt til norsk av Sidsel Mellbye, og Bazar forlag har nylig gitt ut romanen i en lekker pocketutgave. Også «Ikke bare appelsiner» er nå kommet i billigutgave, og samtidig gir forlaget ut Wintersons roman fra 1987: «Lidenskapen». Hun har også skrevet den svært lesverdige ungdomsromanen «Tidsvokteren», som er utgitt av Schibsted Forlagene.

Jeanette Winterson har hittil vært en ganske “hemmelig" forfatter i Norge, men hun fortjener mange, mange lesere.